Vestfolds arbeiderhistorie som biografi
Av Ole Marcus Mærøe
Ildsjelen. Arthur J. Olsen – en frontfigur for arbeiderbevegelsen i Vestfold
Ares forlag, 2018, 216 s.
Ildsjelen er en biografi om Arthur J. Olsen fra Horten, en svært sentral skikkelse i arbeiderbevegelsen i Vestfold fra han som ung verftsarbeider fagorganiserte seg i 1912 og til han døde i 1964. Men boka er nesten mer en fortelling om arbeiderbevegelsens historie i fylket fortalt med Olsens liv og virke som utgangspunkt. Det er bokas største styrke.
Ole Marcus Mærøe er leder av Rødt Tønsberg og Færder og nettansvarlig i Gnist.
Foto: Ares forlag
Boka bygger i stor grad på Olsens egne dagbøker (han skreiv over 3500 maskinskrevne sider), men også på intervjuer med slektninger og noen av Olsens samtidige i arbeiderbevegelsen lokalt som fortsatt lever (eller levde da intervjuene ble gjort).
Vi får følge Olsen gjennom oppbygginga av fagorganisasjonene i industrien og etterhvert på bygda i Vestfold, gjennom partikampene mellom Ap og NKP (der Olsen på ulike tidspunkt sto på ulike sider – han gikk fra å være kommunist i mellomkrigstida til å bli en del av Arbeiderpartiets overvåkingsregime retta mot nettopp kommunister), gjennom uenigheter om organisering av det illegale arbeidet under andre verdenskrig og gjennom oppbygginga av Arbeiderpartistaten etter krigen.
Vi får innsikt i motsetninger i arbeiderbevegelsen i forhold til partipressa sin rolle, kampen mot nedleggelsen av de fylkesvise samorganisasjonene og oppbygginga av arbeiderbevegelsens folkeopplysningsarbeid. En del plass vies også en rekke konflikter Olsen sto oppe i av både personlig og politisk art.
Olsen framstår i boka som en drivende engasjert tillitsvalgt med et ukuelig klassestandpunkt, disiplinert på grensa til det pietistiske, nokså moralistisk og litt kranglete. Sjøl etter at han gikk fra NKP til Ap fortsatte han hele livet med en politisk arbeidsstil som vi mest forbinder med kommunistiske kaderpartier. Han beskrives som en god taler, med et brennende hjerte for arbeidsfolk – og særlig for opplysningsarbeidet han var med på å bygge opp.
Om det er noe som mangler i framstillinga, må det være Olsens politiske argumenter for de linjeskiftene han gjør, for eksempel da han gikk fra NKP til Ap i 1927, eller da han gikk fra å være for samling av Ap og NKP i 1947 til å være med på Aps klappjakt på kommunister etter 1948. Men dette er nok en svakhet ved Olsens dagbøker, noe forfatterne også påpeker i boka.
Boka er lettlest, framstiller stoffet forståelig og stort sett oversiktlig. Noen steder blir personer nevnt i et kapittel før de blir ordentlig introdusert i et annet – en konsekvens av at mye av boka er inndelt etter tema heller enn reint kronologisk. Men alternativet ville trolig vært å bryte opp hendelser som logisk hører nokså tett sammen.