Verken gubbemarxisme eller likestillingsfeminisme?

Av Sissel Henriksen

1999-05

AKPs kvinnepolitikk og bøllekurs har ikke uten grunn blitt velkjente begreper langt utenfor partiets egne rekker, og mye av denne politikken er i dag felleseie blant kvinner på venstresida.
Men hva er det som skiller AKPs kvinnepolitikk fra tidligere kommunistpartiers kvinneanalyser, og hva er det som skiller revolusjonære feminister fra borgerlige feminister?

Ved inngangen til et nytt årtusen er det blitt in å være feminist i mødrelandet. Og det trengs. Samtidig som kvinnene i Norge utgjør de mest radikale lag av folket, er kvinnene også de fattigste og hardest undertrykte, både i Norge og internasjonalt.

Kvinnekampen gjelder halvparten av verdens befolkning, og enhver bevegelse som kaller seg revolusjonær bør tenke seg to ganger om hvis ikke disse spørsmålene står høyt på dagsorden. Debatten om hva som er revolusjonær feminisme er derfor høyst aktuell, både i AKP og i andre miljøer og organisasjoner på venstresida.

Når en skal bli enige om veien framover, er det alltid nyttig å ha med seg historia. Gjennom å oppsummere hvordan AKPs kvinnepolitikk ble utviklet vil jeg i denne artikkelen vise hva som er hovedstolpene i politikken. Jeg vil si noe om hvilke punkter som er omstridt, og forsøke å peke ut en del områder der det trengs videreutvikling.

Historikk

De nye kvinnepolitiske analysene som vokste fram i og rundt AKP på 1970- og 80-tallet ble på mange vis utviklet i spennet mellom tradisjonell marxistisk analyse og likestilllingsorientert borgerligfeminisme.

Til tross for at den russiske revolusjonære Alexandra Kollontay tidlig på 1900-tallet tok til orde for at å skille kjøkkenet fra ekteskapet var en like viktig reform for kvinnene som å skille kirka fra staten, har likevel den kommunistiske bevegelsen tradisjonelt lagt hovedvekten på andre aspekter ved kvinneundertrykkinga.

Sosialismen ordner alt

Ei oppsummering av denne tenkinga har jeg funnet i ei bok av Einar Lorenz om NKPs historie 1923-31. Der heter det i et kapittel om NKP og kvinnene:

“Rammen for NKPs kvinnepolitikk var gitt før NKP ble til. Med utgangspunkt i Marx og Engels hadde den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen utviklet sin emansipasjonsteori. Kvinnenes stilling i samfunnet var betinga av den herskende produksjonsmåten og ville endre seg med den. Den kapitalistiske produksjonsmåten ville føre til kvinnenes deltakelse i produksjonen. Dette la objektivt sett grunnlaget for en høyere familieform, og kvinnen ville bli uavhengig av en forsørger. Deres arbeid ville bli en nødvendig forutsetning for deres frigjøring. Engels så privateiendommen som grunnlaget for kvinneundertrykkelsen, og kvinneundertrykkelsen kunne dermed bare avskaffes ved å oppheve privateiendommen. Dermed blei kampen for kvinnefrigjøring et ledd i kampen for et sosialistisk samfunn. Inn- og underordninga av kvinnefrigjøringa i arbeiderklassens kamp ble seinere utforma videre av blant annet Bebel og Zetkin. Lønnsarbeidet ville gjøre kvinnene uavhengige av mennene, og gi dem innsikt i den stillingen de hadde under kapitalismen. Først en opphevelse av privateiendommen ville befri dem fra kapitalens utbytting. Kvinnene stilling ble dermed ensidig vurdert i forhold til produksjonen, mens deres totale samfunnsmessige stilling og særlig reproduksjonsaspektet ikke ble problematisert, skriver Lorentz. (1)

Historia om linjekampen rundt kvinnespørsmålet i ulike revolusjonære bevegelser før AKP har jeg ikke nok kunnskap om til å utdype nærmere her. Jeg har imidlertid en sterk følelse av at der ligger svært mye spennende stoff.

Materiell basis

Den marxist-leninistiske bevegelsen vokste fram parallelt med et generelt oppsving i kvinnekampen. I Norge hadde dette oppsvinget sin materielle basis i det som er blitt kalt “Den norske kvinnerevolusjonen”: Fra en europeisk jumboplass med 22 prosent kvinnelig yrkesdeltakelse på 60-tallet (2) strømmet kvinnene ut i arbeidslivet i hundretusener. I 1980 var 61 prosent av norske kvinner mellom 25 og 66 år i lønna arbeid, og i 1991 var tallet 70 prosent for kvinner og 83 prosent for menn i disse aldersgruppene.(3)

For mange av oss som ble politisk aktive på 70-tallet, var kvinnekampen veien inn til et revolusjonært ståsted. Vi så at det kapitalistiske systemet var fienden, og tok avstand fra den type feminister som rettet hovedskytset mot mannen. Vi var kvinnefrontere, ikke (ny)-feminister, og vi ville ha kvinnefrigjøring og et helt anna samfunn, ikke likestilling på det gamle, borgerlige samfunnets premisser. Vi tok også avstand fra ideer som satte individuell frigjøring og egoløsninger for den enkelte i sentrum, og framholdt solidarisk kamp som veien å gå.

Organisering!

Ml-jentene sloss sammen med andre jenter i Kvinnefronten for å bygge den opp som antikapitalistisk front, og vi la vekt på kollektiv stil, grunnplansorganisering og kamp for de mange, de fattigste. Vi reiste kampen for sjølbestemt abort, mot kjøp og salg av kvinner. Og ikke minst; for kvinners rett til arbeid og for skikkelige arbeidsforhold og høyere lønn, både på egne arbeidsplasser og når andre gikk til streik: De streikende Aker-vaskerne, kvinnene på Våler Skurlag og på Friogrill hadde støttespillere landet rundt. Den sterke vektlegginga på organisering hadde mange positive sider, og mobiliserte og skolerte mange kvinner som ellers neppe ville kastet seg ut i politisk arbeid. Det er så absolutt ei historie det er all grunn til å være stolte av, og som det er mye å lære av, ikke minst i dagens individualistiske samfunn.

Linja med kollektiv kvinnekamp mot det kapitalistiske samfunnet hadde imidlertid også ei dårlig side: Nemlig at enheten med arbeiderklassens menn i praksis ofte blei overordna det å ta opp undertrykking som rammet kvinner som individer, ikke som gruppe.

Plastposebærernes opprør

I partiet jobba kvinnene lojalt med å underordne og innordne kvinnekampen i arbeiderklassens kamp, sjøl om den arbeiderklassen som var synlig der oftere hadde hjelm, kjeledress og skjeggvekst enn pupper og hvit frakk. En spørreundersøkelse i AKP i 1982/83 viste at kvinnene deltok på alle felter i klassekampen og tok stort ansvar for enheten i bevegelsen. Vi bar plastposer og organiserte møter, gjorde masse usynlig arbeid, og dreiv kvinnekamp på toppen av alt det andre arbeidet. Men vi ble sjelden valgt til ledende verv i partiet: Det var visst noe med det politiske nivået….

Men noen begynte å stille nye spørsmål. Flere av oss begynte å se at den gamle analysen var utilstrekkelig. At vel var det kapitalismen som holdt lønna nede, men det var da vitterlig gubben til venninna vår som banka henne helseløs og vår gubbe som stadig sneik seg unna oppvasken. Vel var det borgerskapet som tjente på kvinneundertrykkinga, men til å sette den ut i livet hadde de da kanskje skaffa seg noen allierte i vår egen klasse også? Kanskje var det ikke vi som splitta arbeiderklassen ved å reise kamp mot kvinneundertrykkinga, men derimot mennene som splitta kampen ved å undertrykke kvinnene?

“Forandringen kom da vi begynte å se på kjønnsmotsigelsen som en grunnleggende motsigelse i samfunnet. Det er ikke bare motsigelsen mellom klassene, mellom by og land, mellom åndsarbeid og kroppsarbeid, men også motsigelsen mellom kjønna som må løses for å lage kommunisme”, oppsummerte Eli Aaby i 1990.(4)

Kvinnene i AKP begynte å ta opp forhold som tidligere ble sett som underordna delspørsmål. Vi fikk diskusjonen om 50 prosent deling av husarbeidet, om kvinnemishandling som uforenlig med partimedlemskap, om mannsjåvinisme som klassesamarbeid og om oppløsing av familien som økonomisk enhet. Og noen begynte å snakke høyt om at kanskje kvinnene i arbeiderklassen var ei like viktige revolusjonær kraft som gutta i kjerneproletariatet.

Bøllekurs

Våren 1984 ble det aller første “Kast-deg-frampå”-kurset avvikla. Siden den gang har titusenvis av kvinner gått på slike “bøllekurs”. “Lærdommen fra bøllekursa” er blitt honnørord på venstresida. Men hva var det nå egentlig vi lærte?

Vi lærte masse om kvinners liv. Om hindringene for leve slik vi vil, og om hvordan vi sammen kunne overvinne disse hindringene. Vi lærte om herskerteknikkene: Usynliggjøring, latterliggjøring, dobbeltstraffing, påføring av skyld og skam, objektivisering, trussel om vold, splitt og hersk. Vi lærte å stoppe opp i en situasjon der vi følte oss ille til mote og spørre oss sjøl: “Hvilken herskerteknikk blir jeg nå utsatt for?”

Vi lærte knep for å tørre å ta ordet, og for å tørre å ta ledelsen. Et bøllekurs er en treningsleir, og vi trente, sammen med andre jenter. Vi fikk prøve oss på video, og vi oppdaga hver gang hvor lett det var å se at andre var flinke, og hvor vanskelig det var å se at vi sjøl også var flinke, om enn på en litt annen måte. Vi oppdaga at forskjellighet er en styrke, ikke en svakhet.

Vi oppdaga at vi var flinkere enn vi trodde sjøl, og at det var mye lettere å ta utfordringer i flokk enn aleine. Vi forsto at vår egen dårlige sjøltillit ikke var en personlig mangel, men en systemskapt del av kvinneundertrykkinga.

Bøllekursene tar kvinneundertrykkinga på alvor, og gir kvinner redskap til å gjøre noe med den, via å forandre seg sjøl sammen med andre. Derfor er faktisk lærdommen fra bøllekursene uhyre viktig for en bevegelse som kjemper for en verden der kokkepikene styrer staten. For kokkepikene kan ikke styre staten uten å ta kontroll over egne liv først. En arbeiderklasse uten sjøltillit tar ikke samfunnsmakta, og en viktig del av kapitalens herskerteknikk er nettopp å ta fra folk trua på seg sjøl.

Særorganisering

En annen lærdom var at kvinner trengte særorganisering. At like lite som klassebevisstheten vokser opp av fabrikkgolvet vokser kvinnebevisstheten opp av kjøkkengolvet. Det trengs en kvinneorganisasjon som samler alle de ulike erfaringene, analyserer dem og skaffer kamperfaring gjennom aktiv kamp. For mange av oss ble det Kvinnefronten. Der hentet vi kvinnebevissthet og kvinnekamperfaring og tok med oss inn i partiet. Et viktig prinsipp for kvinneopprørerne i AKP var også å vinne oppslutning innad i partiet ved å vise i praksis at politikken vant oppslutning utafor partiet. At det kom 600 deltakere på AKPs eksterne kvinnekonferanse i 1986 bidro nok mer til partimennenes forståelse for kvinnekampens viktighet enn utallige diskusjoner på kammerset.

Kvinnene i AKP begynte å forstå at det også i partiet er behov for egne forum bare for kvinner: Fordi kvinneundertrykkinga og herskerteknikkene også finnes der, og fordi særegen kvinneorganisering i partiet er et nødvendig mottrekk mot dette. Vi førte denne analysen videre, og skjønte at det derfor også vil trenges særegen kvinneorganisering i det sosialistiske samfunnet: For å motvirke “den uendelige rekka av systematiske tilfeldigheter” som med lovmessighet fører til at kvinners interesser stadig kommer nederst på lista, “helt tilfeldig”, ikke av vond vilje, men fordi det alltid er så mye anna som er viktigere – tilfeldigvis.

Bærebjelkene

Mye av politikken fra kvinneopprøret er nedfelt i Kjersti Ericssons bok “Søstre, Kamerater!” (5) som i disse dager blir gitt ut i nytt opplag av Røde Fane, (og som i engelsk utgave er spredt til søstre og kamerater over hele verden). Kjernepunktene er nedfelt i AKPs prinsipprogram. “Kvinnepunktene” i programmet er trukket ut og foreligger i et hefte fra AKP (6) og på AKPs hjemmeside: www.akp.no.

Det som skiller AKPs kvinnepolitikk fra “klassisk” kommunistisk analyse, er særlig en utvidet forståelse for kjønnsundertrykkingas altovergripende karakter, og av hvilken grunnleggende rolle kvinneundertrykkinga spiller som samfunnsbevarende kraft under kapitalismen og som kontrarevolusjonær kraft under sosialismen. I programmet er dette særlig nedfelt i formuleringene rundt den kvinnelige arbeiderklassens rolle, familieanalysa, analysa av rolla til menn i arbeiderklassen og av kvinnekampens betydning under sosialismen. Særorganisering av kvinner i partiet er også noe nytt i en tradisjon som har hatt skarp brodd mot alle former for fraksjonisme, og som til dels også har sett på særegen organisering av partikvinner som unødvendig og kvinnediskriminerende.

AKPs kvinnepolitikk har etter min mening tatt på alvor spørsmålet om hva det betyr å være et arbeiderparti i ei tid da flertallet av arbeiderklassen er kvinner. I det kronglete farvannet der klasse- og kjønnsundertrykking veves sammen, har vi klart å si noe fornuftig om at det ikke er et enten-eller, men et både-og. Vi har nekta å godta kravet om at feminister enten må kjempe mot samfunnet eller mot mannen, og tviholdt på retten til å gjøre begge deler.

Samtidig har vi kjempa en lang og slitsom kamp for å få mennene på venstresida til å forstå at det ikke er kvinnekampen som splitter arbeiderklassen, men menns undertrykking av kvinnene i sin egen klasse. Og ikke minst har vi brukt mye tid på å få menn til å forstå hva dette betyr i praksis, siden undertrykkingsmekanismer ofte er vanskelig å få øye på, særlig for dem som utøver dem.

Teoriutvikling

Forholdet mellom kvinnenes stilling i familien og produksjonen har alltid vært en nøtt for marxister. I “Søstre, Kamerater!” peker Kjersti Ericsson på at det ubetalte arbeidet i familien er usynlig ikke bare i borgerlig økonomisk analyse, men også i marxistisk økonomisk analyse. Mye teoriutvikling ligger i bunnen for følgende programformulering i AKPs nåværende program:

“Kapitalismen har tatt over den tusenårige kvinneundertrykkinga og vevd den inn i sitt økonomiske system og i sin måte å herske på. Kvinnenes ulønnete hus- og omsorgsarbeid i familien blir indirekte utbytta av kapitalen. Siden dette arbeidet blir gjort gratis, og ikke må kjøpes på markedet, kan lønningene i den kapitalistiske produksjonen holdes lavere, og profitten dermed høyere. Kvinner utbyttes også særegent som lønnsarbeidere i den kapitalistiske produksjonen. Fordi samfunnet er organisert i familier, blir kvinner i arbeidsmarkedets øyne «tilleggsarbeidskraft» mens «hovedarbeidskrafta» er den mannlige «familieforsørgeren». Kvinners arbeidskraft blir dermed mindre verdt enn menns. Dette rammer alle kvinner, enten de lever sammen med en mann eller ikke. Hovedansvaret for hus- og omsorgsarbeid gjør også at kvinner ofte har deltidsarbeid, unormal arbeidstid og usikre kontrakter. Dette svekker kvinnenes stilling på arbeidsmarkedet.”

Programmet setter også kvinneundertrykkinga inn i et historisk perspektiv, og viser at på samme måte som klassene er historisk oppstått er også familien og kvinneundertrykkinga det:

“Menneskene har levd på jorda i mange hundre tusen år, men klassesamfunn og klasseundertrykking har bare eksistert i noen tusen år. Det var utviklinga av jordbruk, handverk og nye produktivkrefter som skapte det materielle grunnlaget for privateiendommen, skillet mellom åndsarbeid og kroppsarbeid, en stadig sterkere kjønnsbestemt arbeidsdeling og utskilte staten som redskap for en herskende klasse. I den samme prosessen vokste kvinneundertrykkinga fram. Familien – i ulike former – ble den institusjonen som ga menn makt over både eiendom, kvinner og barn.”

Oppløs familien som økonomisk enhet!

Mens den tidlige ml-bevegelsen i Norge reiste parola “Styrk familien som revolusjonær kampenhet”, går dagens program til frontalangrep på familien, og peker på at den må oppløses i sin nåværende form for at vi skal kunne oppnå kvinnefrigjøring og kommunisme:

“Familien som institusjon er en del av det systemet som sikrer den kapitalistiske utbyttinga. Her skjer det ubetalte arbeidet som kapitalistene indirekte profitterer på. Bindinga til familier gjør kvinner til ekstrautbytta arbeidskraft i produksjonen. Familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene. Og den gjenskaper stadig djupe psykologiske strukturer som støttepunkter for dette maktforholdet og denne arbeidsdelinga.”

“Gjennom familien er kjærlighet og seksualitet vevd inn i en institusjon som bidrar til å opprettholde makt- og utbyttingsforholda i samfunnet. Homofil og lesbisk kjærlighet bryter med dette mønsteret. Dette er en viktig grunn til undertrykkinga av homofile og lesbiske. Den homofile frigjøringskampen har nære felles interesser med kampen for kvinnefrigjøring”.

Uenigheter

Til denne dag har det stått uenighet i partiet om familieanalysen. Et eksempel på dette finner en i Røde Fane 4/99, der Johan Petter Andresen (JPA) skriver: “Etter min mening er det feil å påstå at “Familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene”. Tankegangen bak avsnittet og spesielt denne setninga er at menna tjener på kvinneundertrykkinga og at kampen mot familien “som institusjon” er likestilt med kampen mot kapitalismen.”(7)

Sjøl mener jeg vår familieanalyse er en sentral stolpe i det vi kaller “AKPs kvinnepolitikk”. Familianalysen tar slett ikke fokus bort fra kampen mot kapitalismen; den går tvert imot lenger ved å vise at å knuse kapitalismen bare er et delmål på veien til full kvinnefrigjøring.

Setninga om familien som kjerne er uhyre viktig, fordi den sier noe om kvinneundertrykkingas systemovergripende karakter: Kampen for oppløsing av familien og for hvert enkelt samfunnsmedlem rett til å være et sjølstendig individ vil vi måtte føre langt inn i sosialismen, og så lenge rester av dette forsørgingssystemet består vil det være en kontrarevolusjonær kraft som trekker tilbake i retning det gamle samfunnet.

På en kvinnekonferanse jeg nylig deltok på i Tyskland oppsummerte en kvinne fra det tidligere Øst-Tyskland (DDR) sine erfaringer. Hun påpekte at kvinnene i DDR hadde alle de ytre rammene på plass: Daghjem, helse/sosialvesen, rett til arbeid, abort osv – “og likevel beholdt mennene sin overlegne posisjon”, sa hun noe undrende. Rent bortsett fra at DDR forlot den sosialistiske veien adskillige år før murens fall, så er dette et godt eksempel på utilstrekkeligheta i ideen om at bare en får ytre strukturer på plass, så er kvinnefrigjøringa i boks.

Mannen eller borgerskapet?

Programmet analyserer forholdet mellom den kvinneundertrykkinga kapitalismen som system står for, og den undertrykkinga som utøves av vanlige menn på denne måten:

“Det er borgerskapet som klasse som tjener på kvinneundertrykkinga. Samtidig gir kvinneundertrykkinga menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket en rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Og den har ei djuptgripende innvirking på deres sjøloppfatning og verdensbilde. Gjennom kvinneundertrykkinga bindes menn i en delvis allianse med sin egen klassefiende. Menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket må kjempe mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn for å fri seg sjøl fra posisjonen som undertrykt klasse. Mannsjåvinisme er klassesamarbeid.”

”Mannssjåvinisme er klassesamarbeid” er nok kanskje blant enkelte menn en enda mer omstridt formulering enn familieanalysen, selv om ikke så mange går så langt som JPA, som skriver:

“Gir dette avsnittet et riktig bilde av hovedsida i forholdet mellom menn og kvinner i arbeiderklassen, eller legger det for stor vekt på at menna ikke er like hardt undertrykt som kvinner? At arbeidermenna ikke er like hardt undertrykt som kvinnene, gjør dette dem til undertrykkere? Det er slik man må forstå dette avsnittet” (7)

JPA skriver tidligere i artikkelen at “Etter min mening er det ingen tvil om at menna vil tjene på alle seirene til kvinnene, for hvilke privilegier er det menna vil miste?” Slik jeg oppfatter hans hovedbudskap, så er det at menn i arbeiderklassen ikke har noe å tjene på kvinneundertrykkinga i det hele tatt.

Strategisk er jeg sjølsagt enig med JPA i at arbeiderklassens menn har all mulig interesse av å avskaffe kvinneundertrykkinga. Men den store tragedien er jo at menn gjennom å være sosialisert inn i et kvinneundertrykkende samfunn nettopp er blitt tillært et mønster som er i motstrid med deres egne klasseinteresser.

For det er jo slett ikke det at “arbeidermenna ikke er like hardt undertrykt som kvinnene” som er problemet, men derimot at også menn i arbeiderklassen faktisk undertrykker kvinner. Enten “snilt og greit”, og kanskje til og med ubevisst, ved å utøve herskerteknikker, snike seg unna sin del av husarbeidet, fødselspermisjonen, barnepasset osv. Eller mer direkte og brutalt ved å voldta, slå, være horekunder, forgripe seg på småjenter osv.

Sett i lys av den virkelige verden blir det en naiv tilnærming å si som JPA at: “Hvis kvinnene får samme inntekt som menn, vil menna tape på dette? Tvert i mot, familieinntektene vil øke. Det vil være lettere å variere mellom hvem som skal på arbeid og hvem som skal gjøre ubetalt arbeid i hjemmet. Får vi sekstimers normalarbeidsdag vil dette opplagt komme menna til gode osv.”

JPA har rett i at økt kvinnelønn objektivt vil komme familien til gode med høyere totalinntekt. Men reell likelønn og sekstimersdag for alle vil rokke ved grunnleggende maktfordelingsstrukturer mellom kjønnene, noe som jeg tror faktisk er en av grunnene til at mannsdominerte fagforeninger i så liten grad har reist kampen for sekstimersdagen. Det å ha høyere lønn enn kona er nemlig en viktig del av mannsrolla og av mange menns selvbilde. Og det gir menn et faktisk økonomisk overtak over kona, som i forhandlingssituasjoner i forholdet kan brukes til alt fra å bestemme hvor dyre julegaver som skal kjøpes til å argumentere for å slippe å ta ut sin del av fødselspermisjonen.

Derfor må faktisk også arbeiderklassens menn ta kampen opp mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn hvis de skal kunne yte noen virkelig støtte til kvinnekampen. Den som undertrykker andre kan aldri sjøl bli fri!

Vold

I tillegg til de ovenfornevnte punktene, er programmets formuleringer om vold mot kvinner og om arbeiderklassekvinnene sentrale bestanddeler i en helhetlig kvinnepolitikk.

Når det gjelder den råeste formen for undertrykking, nemlig vold og prostitusjon, står det:

“Ett av midlene til å opprettholde maktforholdet mellom kvinner og menn, er bruk av vold: Kvinnemishandling, voldtekt, incest. Staten gir kvinner og barn minimal rettsbeskyttelse mot slike overgrep.”

Og: “Prostitusjon og pornografi gjør kvinnekroppen til vare. Seksualisert vold er kapitalistisk storindustri i alle deler av verden. Prostitusjonen er en viktig kilde til valutainntekter for flere stater i den 3. verden, gjennom turistindustrien. Prostitusjonsprofitten kommer både den lokale overklassen og imperialistiske investorer til gode.”

Tospissteorien

Den tradisjonelle klasseanalysen har trukket fram kjerneproletariatet, arbeiderne på de store industriarbeidsplassene og i transportsektoren som de mest revolusjonære. Dette fordi de er best organisert og er plassert slik i produksjonen at en streik vil ramme borgerskapets profitt umiddelbart og hardt.

En av de nye analysene som vokste ut av kvinneopprøret og den konkrete endrede virkeligheta i arbeidslivet er den såkalte “tospissteorien”, som er slik formulert i det nåværende programmet:

”Kvinnene hører til den mest utbytta og undertrykte delen av arbeiderklassen fordi de er undertrykt både som klasse og kjønn. Kvinnene i arbeiderklassen kombinerer og blir trukket mellom stillinga som arbeider og hovedansvaret for det private, ubetalte arbeidet i familien. Denne stillingen tvinger fram radikale krav som kampen for 6-timersdagen, økning av kvinnelønna og bedre offentlige tjenester; og har lagt grunnlaget for at kvinnene i arbeiderklassen har vokst fram som ei ny ledende kraft. Økt kvinnebevissthet spiller en viktig rolle for å samle denne delen av klassen til kamp. Framveksten av kvinnene som en sjølstendig ledende kraft har styrket arbeiderklassen. Samtidig tvinger det fram endringer i arbeiderklassens bevissthet om seg sjøl og dens bevissthet om politisk og faglig strategi og taktikk, krav, organisasjons- og arbeidsformer. Denne prosessen går ikke smertefritt, men den er helt nødvendig hvis arbeiderklassen skal kunne gå i spissen for virkelig frigjøring.

Er analysene gangbare fremdeles?

Jeg mener at både familieanalysen, analysen av arbeiderklassekvinnene som en revolusjonær kraft, mannsjåvinismens reaksjonære karakter, voldens rolle for å disiplinere kvinner og karakteren av prostitusjon som vold mot kvinner faktisk er mer aktuelle i dag enn da de først ble vedtatt.

Siden den gang har vi fått kontantstøtta, som har seilt fram på en bølge av reaksjonær familieideologi, og som sementerer kvinnens rolle som først og fremst mor. I kjølvannet vaker angrep mot sjølbestemt abort; statlige organer erstatter svangerskapsforebygging med abortforebygging, og deler villig ut penger til AAN (Alternativ til Abort i Norge). Hvilke følger kontantstøtta vil få for kvinners yrkesdeltakelse gjenstår å se.

De kvinnedominerte yrkene i arbeiderklassen og lavere deler av småborgerskapet har i dag enda tydeligere stått fram som en radikal kraft i samfunnet: I sitt forsvar av offentlig sektor, kamp for høyere kvinnelønn og 6-timersdag, og med sitt framskredne samarbeid på tvers av fagforeninger og hovedsammenslutninger, blant anna gjennom “Kvinner på tvers”-arbeidet.

De store kvinneyrkene i offentlig sektor har i dag en svært høy organisasjonsprosent, og store skikt med velskolerte tillitsvalgte. Angrepene mot offentlig sektor og derav følgende oppsplitting her vil bidra til å splitte opp disse viktige kvinnekollektivene, og vi står i dag i en situasjon der Kommuneforbundet raskt kan komme til å måtte hente konsulenthjelp hos Hotell og Restaurantarbeiderforbundet om hvordan man organiserer arbeidstakerne på små og oppsplitta arbeidsplasser.

Volden mot kvinner øker stadig, ledsaget av en økende forherligelse av vold i porno og reklame. Kvinnemishandling usynliggjøres likevel fortsatt i stor grad: Når avisene debatterer voldsproblematikk fokuseres det hovedsakelig på gatevold, og bare unntaksvis på volden mot kvinnene i hjemmene. Den volden unge jenter utsettes for i sin skolehverdag er hittil ikke engang synliggjort av venstresida.

Skjønnhetstyranniet utgjør i dag den viktigste ideologiske terroren mot unge jenter. Det umulige og umenneskelige idealet som sender stadig yngre jenter ut i slankehysteri og spiseforstyrrelser går bokstavelig talt på livet løs for unge norske jenter.

Salg av kvinner (og barn, og kroppsdeler/organer) har også bare akselerert. Kapitalismens naturbestemte tendens til å gjøre stadig nye områder til varer er få steder så himmelropende grusom som i dette direkte menneskesalget.

Kvinner taper mest på at varemarkedet også velter inn over offentlig sektor, og på at multinasjonale selskaper tar patent på liv og introduserer hyperteknologisk og genmanipulert jordbruk hos fattigbønder i sør.

Ideologisk felleseie

De siste månedene har vi sett et oppsving i feministisk debatt, samtidig som stadig flere kaller seg feminister. Dette er gunstig, og gir et godt utgangspunkt også for revolusjonære feminister.

Den felles oppgaven for alle revolusjonære krefter må være å bringe klasseperspektivet og spørsmålet om organisering inn i debatten. Mye av den teorien som er utvikla under merkelappen “AKPs kvinnepolitikk” er allerede felleseie i kvinnemiljøene i og rundt Sosialistisk Ungdom, Rød Ungdom, Rød Valgallianse, AKP, Kvinnefronten, Kvinnegruppa Ottar osv., og bør være til nytte også for nye feminister langt utafor disse miljøene.

Det trengs likevel videreutvikling, og jeg skal avslutningsvis trekke fram noen områder jeg så langt ser der AKPs nåværende prinsipprogram, politikk og analyser er mangelfulle og krever videreutvikling/oppdatering:

* Et flerkulturelt samfunn med 250.000 nye landskvinner og -menn må og bør prege AKPs program på en helt annen måte enn det gjør i dag. I dag ser vi at de aller mest reaksjonære krefter kaster seg opp som forsvarere av innvandrerkvinners rettigheter i forhold til tvangsekteskap og æresdrap, og bruker dette til å sverte innvandrermiljøene. For venstresida er det ei stor utfordring hvordan vi skal kunne støtte innvandrerkvinners kamp mot reaksjonære trekk i deres egen kultur og sjøl ta opp disse tingene uten å havne i grøfta som bedrevitere eller kulturimperialister. Ei grunnleggende forutsetning må være at vi er lydhøre overfor innvandrerkvinnenes egen tilnærming. Å rette søkelyset mot norske menns utbytting og undertrykking av kvinner fra andre land, og støtte innvandrerkvinners rett til sjølstendig status i forhold til oppholdstillatelse bør være en selvfølge.

* Når det gjelder kvinnene i Sør, så er programmet uklart på spørsmålet om de bare er lidende eller også ledende. (Det samme gjelder innvandrerne). Både i forhold til minoritetskvinner i Norge og fattige kvinner i Sør er det ubehagelige spørsmålet for hvite kvinner hvordan vi skal unngå å havne i posisjonen som undertrykkere – faren for å bli “kvinnebevegelsens menn” er høyst reell.

* Prostitusjon: Her har situasjonen drastisk forverra seg både i rene tall og i økende ideologisk propaganda for legalisering og aksept, både i Norge og i resten av verden. Vi har fått et stort prostitusjonsproblem på landsbygda i Finnmark og Troms, noe som er et nytt fenomen i Norge. Markering mot prostitusjon som arbeid og for kriminalisering av horekunder bør inn i programmet.

* Vi bør også skaffe oss mer kunnskap om utviklinga av den kvinnelige arbeiderklassen, og hva angrepene på offentlig sektor og en økende uformell sektor innebærer. Hva betyr datarevolusjonen for kvinners liv?

*Strategien for de offensive kampene som kvinnelønnskampen og sekstimersdagskampen bør analyseres og videreutvikles.

* Diskusjonen om organisasjoners kjønnskarakter er reist av kvinneforskere de siste årene. For marxister er det lett å se at en rekke organisasjoner og institusjoner i samfunnet har en klar klassekarakter. Det ligger mye spennende rundt spørsmålet om slike strukturer også har kjønnskarakter, og hvordan dette i så fall arter seg. Er det nyttig å spørre: Hvilket kjønn har fagbevegelsen? Hvilket kjønn har arbeiderklassen? Småborgerskapet? Eller for den slags skyld: Hvilket kjønn har AKP?

* Vi har fått en situasjon med økte klasseskiller mellom kvinner. Hva gjør det med kvinnekampen? Kan feminister ha hushjelp? Hvordan organisere de fattigste?

* Boligpolitikk bør inn på dagsordenen til kvinnebevegelsen i større grad: Et grunnleggende mål for kvinnefrigjøring har alltid vært at vi skal være i stand til å forsørge oss sjøl. Og en enslig kvinne i lavtlønnsyrke har ikke råd til et sted å bo i dag. Hvordan reise kampen mot dette? Diskusjonen om hvilke boformer det legges til rette for er også en diskusjon som peker videre mot et mer kollektivt samfunn.

Dette er så langt jeg har kommet i spørsmålet om videreutvikling. For flere ideer vil jeg oppfordre folk til å lese Jorun Gulbrandsens artikkel om kvinnekamp i AKPs nye studiesirkel (8) og Kjersti Ericssons artikkel “Sosialistisk feminisme?” (9) og boka «Søstre, Kamerater!» (5). Og jeg vil ikke minst oppfordre flere kvinner og menn til sjøl å kaste seg frampå i debatten rundt disse spørsmålene.

Avslutningsvis:

Det er kanskje symptomatisk at framtida har fått minst plass i denne artikkelen, men jeg har i denne omgang valgt å oppsummere og utdype den politikken som er utvikla så langt, for å ha ei plattform å gå videre på.

Kvinnene i AKP har brukt mye tid på å stadig ta nye runder med diskusjon om de grunnleggende punktene i kvinnepolitikken med dem som er uenige. Det har jeg også gjort i denne artikkelen. Vi må sjølsagt fortsette å diskutere analysene både i partiet og med flest mulig utafor partiet. Jeg håper likevel at denne type diskusjoner ikke stjeler all tid fra det viktige arbeidet med å oppdatere den revolusjonære feministiske politikken til et best mulig redskap for kvinnekampen i det nye tusenåret!

Litteratur:

1) Einar Lorenz: Det er ingen sak å få partiet lite Om NKPs historie 1923-31. Pax 1983.

2) Backlash i Norge? Rapport fra en konferanse om kvinner i 90-årene. Sekretariat for kvinneforskning, Norges Forskningsråd, 1993

3) St.melding nr 70 1991-92, Likestillingspolitikk for 90-åra.

4) Eli Aaby: Kvinneopprørets plass i AKPs historie, Opprør, november 1990

5) Kjersti Ericsson: Søstre, Kamerater!, Røde Fane, november 1999

6) AKPs kvinnepolitikk, AKP, 1998

7) Johan Petter Andresen: Arbeiderklassen – større og sterkere?, Røde Fane 4/99

8) Jorun Gulbrandsen: Solskinn og tanker og opprør er også for kvinner, AKPs studiesirkel Bli med i AKP, Røde Fane, oktober 1999.

9) Kjersti Ericsson: Sosialistisk Feminisme?, Røde Fane 3/98