VENSTRESIDENS OPPGJØR MED EU
Av Peder Østring
– Etter Maastricht-traktaten endret EU endret fullstendig karakter. På den ene siden med et felles marked, på den andre med eurosamar- beidet. EU har fått institusjoner som påtvinger nyliberalisme, med et fellesmarked som igjen understøttes av flerfoldige institusjoner. EU har forsterket de fire friheter og ethvert felt av EUs politikk går mot en nyliberal ensretting som er ekstremt vanskelig å stå imot for enkeltland. Samtidig er euroen en kraftig brekkstang for nyliberalisme, med sentralbankens krav om likviditet og kontroll over valutaen utgjør en kraftig allianse med andre institusjoner. Det er dette EU har blitt.
EU startet som et prosjekt fra oven på 50 tallet for å bringe ensretting og standardisering, politisk så vel som økonomisk. Selv om Maastricht-traktaten skulle gi de små statene mer innflytelse har ikke dette skjedd i praksis. Vi har endt opp med en sterk økonomisk kjerne, og flere økonomiske periferier. Tyskland har hegemoni, noe som er med å splitte opp også kjernelandene i EU. Dette er den begredelige realiteten for EU i dag, en union som kort oppsummert består av et sett med institusjoner som favoriserer kapitalisme og skaper hierarkier.
Costas Lapavitsas er professor i økonomi fra the School of Oriental and African Studies (Soas), University of London og tidligere parlamentsmedlem for Syriza. Lapavitsas har blitt med i det EU-kritiske venstrepartiet Folkelig enhet i Hellas.
Peder Østring er 24 år, studerer samfunnsgeografi ved UiO, redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: UNCTAD
Men hvorfor ser ikke den kontinentale venstresida dette?
Jeg vil snakke om venstresida som alt til venstre for sentrum her. Maastricht og alt som kom i kjølvannet av euroen ble sterkt promotert av Frankrike som hadde EU kom- missæren på 90-tallet og som kom fra sosialistpartiet. For de franske sosialistene var veien til Maastricht et uttrykk for en desillusjonert venstreside og mangel på tro på klassiske venstresideløsninger, som Mitterand prøvde på i 1992. Politikerne trodde EU var toget alle sosialdemokrater skulle hive seg på for å få gjennomslag. Når venstresiden begynte å tape hadde denne forestillingen satt seg fast. Dette skjedde samtidig som østblokka sin kollaps, og en generell mangel på tro på alternativ og sin egen evne til å utfordre kapitalismen. Noen små seire til fagbevegelsen kunne forekomme her og der, men det skjedde ikke mye.
På den radikale venstresiden tenkte man at de overnasjonale mekanismene i EU overtok for nasjonalstaten som styringsverktøy, og en feiltolket internasjonalisme spilte en stor rolle her. Forestillingen om at en kamp mot kapitalismen måtte føres overnasjonalt vant frem. Dette er dessverre langt fra sant og det er iallefall ikke en marxistisk tilnærming. Når venstresida anno 2018 fortsatt mener EU er løsningen reflekterer det en venstreside på vikende front, selv etter at EU har vist sitt sanne ansikt i sin håndtering av Hellas. Likevel finnes det glimt av håp – hvis man tok til orde for å gå ut av euroen for ti år siden ville folk sett på deg som en gærning. I dag skjønner folk at det kanskje er en vei vi må gå.
EU har vært lite nådig mot Italias nye regjering, ikke fordi de har med et rasistisk parti på ytre høyre fløy, men fordi de ønsket en euroskeptisk finansminister. Hva er dine tanker rundt det?Det som skjer i Italia nå er veldig viktig, og omstendighetene rundt utpekingen av den nye regjeringen er et bevis på hvordan Eurosonen er inkompatibelt med demokrati. Italia eksemplifiserer dette, hvor man ikke har sett en slik intervensjon siden Mussolini kom til makten. Da den Italienske regjeringen ville sette euroen i fare, ble himmel og jord satt i bevegelse for at det ikke skulle skje fra EU sin side. Man kan se på det som en suksess for den konservative delen av EU, men problemet har ikke blitt løst. Dersom det økonomiske programmet til den nye regjeringen blir gjennomført vil dette uansett sprenge Italias statsfinanser og sette sentralbanksjef Mario Draghi i alvorlige trøbbel. Dersom Italias regjeringskoalisjon ikke gjennomfører programmet vil de ha et problem med velgerne. Uansett vil Italia få en krise, vi får bare vente å se hvordan den utspiller seg. I bunnen ligger den enkle sannheten at Italia ikke kan overleve euroen – det kompetitive tapet til Tyskland har vært fatalt og Italia kan ikke konkurrere.
Det er interessant hvordan Tyskland, som blir fremholdt som et økonomisk glansbilde i EU også er i en situasjon hvor arbeiderklassen i stor grad er presset inn i prekære forhold. Hva sier dette om EUs økonomiske modell?Paradokset er at Tyskland også er i trøbbel. Mange der har blitt veldig rike og de akummulerer disse pengene i utlandet. Hvordan har Tyskland fått den posisjonen de har? Ikke gjennom teknologiutvikling og ikke gjennom en økonomi i dynamisk transformasjon. Tyskland har biler, maskiner kjemikalier og en veldig produktiv industrikjerne, men resten av økonomien er ingenting å skrive hjem om. Produktiviteten stiger ikke.
Så hvordan klarer Tyskland å være den ledende økonomien i EU?Gjennom å holde lønningene nede, helt enkelt. Midlertidige stillinger og «mini-jobber» gjør at de vinner markeder i Europa og har fått et økonomisk hegemoni på kontinentet. De er ikke hegemonisk fordi de er best, men fordi de har euroen, som er mest tilpasset den tyske økonomien. Tyskland er det største paradokset i eurolandene for øyeblikket. Elitene i landet vet at det finnes spenninger i eurosonen og at det er problematisk, men de er ikke forberedt på å ta steget for å få en bedre og stabil situasjon i euroen, for det vil gå ut over dem selv.
EU er et komplekst sett av institusjoner som forholder seg på en måte til hverandre som i seg selv er en sterk opposisjon til venstresideregjeringer, om det må det ikke råde noen illusjoner.
Din tidligere partifelle, Yanis Varoufakis, har tatt til orde for en at venstresiden heller må demokratisere og reformere EU enn å forlate unionen. Hva mener du om hans prosjekt?EU er et komplekst sett av institusjoner som forholder seg på en måte til hverandre som i seg selv er en sterk opposisjon til venstreside-regjeringer, om det må det ikke råde noen illusjoner. EU er ingen nøytral institusjon hvor man kan vinne frem med de beste argumentene, det er ikke slik transnasjonal kapitalisme fungerer. Som et realistisk prosjekt vil ikke prosjektet med reform komme lenger enn til startblokka. Rådet opererer med et kvalifisert flertall hvor koalisjoner av de største landene regjerer. At velmenende land kan utfordre dette på egen hånd er latterlig. Dette er realiteten, ikke abstrakte ord. Og da har jeg ikke engang begynt å nevne ESM og sentralbanken som manifesterer seg med en gang man begynner å tenke på å utfordre rådende økonomisk konsensus.
Dette er vel noe du har konkret erfaring med som tidligere parlamentsmedlem for Syriza?Ja, dessverre. Det nærliggende historiske eksempelet på denne prosessen heter Syriza. Syriza tok makta ved å si at de ville gå til eurogruppen for å forhandle beinhardt, at de ville få bedre kår fra EU. Noen av oss sa det ikke var mulig. De som prøvde ble knust i forhandlingsrommet. Det første feilsteget kom umiddelbart etter valget på det første eurogruppemøtet, hvor man spilte for mye etter troikaens fløyte. Når Varoufakis ble tvunget til å gi seg på sin personlige strategi opp mot troikaen er det latterlig å presentere en strategi som bygger på reform og fohandling som som løsning på en overnasjonal skala, som er det Varofakis tar til orde for gjennom sitt prosjekt DiEM25. Vi vet nå at det er umulig å gå den veien.
Du nevnte tidligere at du mente det er umarxistisk å si at en antikapitalistisk kamp må være overnasjonal. Kan du utdype?Det grunner i en forvirring av hva som er nasjonalt og hva som er overnasjonalt når det kommer til EU. For å klare opp i dette må vi tilbake til manifestet, til Marx og Engels for å se hva internasjonalisme betyr i deres perspektiv, ikke fra et borgerlig ståsted. For oss handler det om noe annet, vi vil ha arbeidernes internasjonalisme. Dette er en kompleks ting som stadig forandrer seg og er i dag noe litt annet enn i Marx og Engels’ tid. Det kommunistiske manifest sier at arbeidere ikke har noe land. Men arbeiderne tilhører en nasjon. Arbeiderne må starte med å være den dominere innenfor nasjonalstaten, og en slik nasjon styrt av arbeiderklassen vil være kapabel til å vise solidaritet over landegrensene. Internasjonalisme starter hjemme, og det er nasjonalstaten som er den effektive sfæren for dette. Arbeiderkamp er alltid nasjonal i starten.
Vi må spørre oss: hva mangler i EU? Folkesuverenitet har gått tilbake og politikk er separert fra folket. Økonomi er avpolitisert og har blitt en område for teknokrater og eksperter som vet at de vet best mens resten har tilsynelatende ingen mening på området. Politikk blir avpolitisert og alle vet det. Du kan stemme på hva du vil, men det har ikke noe å si. Det er dette nyliberalismen har ført med seg. Det er snakk om et tap av makt på alle nivå, fra nabolag til nasjonalt. Tradisjonelt har venstresiden svart på dette. Vi må kjempe mot kapitalismen og kapitalen. Har venstresida svart på det? Nei, de har svart med EU som løsning, den mekanismen som har vært med på å skape problemet. Hvis venstresiden ikke kommer opp med svar på folk sin misnøye ser velgerne til ytre høyre. Da får man problemene vi ser i dag. Vi må tilbake til Marx og redefinere internasjonalisme på det grunnlaget.
Perry Anderson har sagt at venstresida kan ikke tillate seg å være mindre radikale i sitt angrep på systemet enn den fremadstormende høyresida. Deler du dette synet?Absolutt! Venstresida i EU må agitere for en omveltning og vi må bekjempe det som skaper kapitalisme. Men se på Brexit. Det som har skjedd er både en kime til håp og dypt problematisk. Venstresida har ikke fått til en bevegelse for en såkalt «left-exit», som har skjedd mye fordi store deler av Labour vil fortsette å være med i EU. Opinionen derimot har ikke forandra seg, om noe tipper jeg at støtten til Brexit er større i dag enn det det var rundt folkeavstemningen. Dette har imidlertid ikke gitt utslag politisk, på grunn av Labour som har blitt et av de mest pro-EU partiene i Europa selv om ledelsen har et klart syn på saken.
Velgermassen til Labour er i stor grad fra middelklassen, og her råder det en uro for hva de kan miste av en Brexit. Hvordan formulerer man alternativ til EU uten å skremme disse velgerne?Ved å gjøre det klart at venstresida ikke er for konkurrerende nasjoner, verken økonomisk eller politisk. Vi ønsker solidariske relasjoner, fri kunnskapsutveksling og deling. Vi kan finne mekanismer for å få til det, uten fellesmarkedet og euroen. At dette er umulig utenfor EU er nonsens. Venstresida kan ikke tro på konservatisme her, hvor man på feil grunnlag knytter visse friheter innad i EU uløselig til fellesmarkedet og euroen.
Men du hinter til et annet viktig moment i spørsmålet ditt: Den sosiale sammensetningen til venstresida har forandret seg de siste årene. Sosialdemokratiet har akseptert og implementert nyliberalisme og man har mistet arbeiderne og folk i de prekære sektorene hvor man tradi- sjonelt har hatt sitt naturlige habitat. Det er en tragedie. Sosiale grupper som er mer demografisk komplekse med en sterkere middelklassekarakter har startet å støtte arbeiderpartier. Det gjenstår en stor kamp for å vise at internasjonalisme sin basis kommer fra de fattigste. Dette er grunnlaget den radikale venstresida må ha og Marx er veldig viktig i så måte.
Costas Lapavitsas kommer med boken «The left case against the EU» i oktober.