Veien til sosialisme i vårt århundre
Av Marianne Gulli
A World to build
Monthly Rveiew Press 2013, 240 s.
Fernando Birri sa en gang – fritt oversatt og etter hukommelsen – at utopien er som horisonten. Om jeg nærmer meg to skritt, så går den to skritt bakover. Hvis jeg går ti skritt, trekker horisonten seg ti skritt vekk fra meg. Uansett hvor mye jeg går, så når jeg den aldri. Så, hvilket formål har da utopien? Jo, den får oss til å gå.
Marta Harneckers bok A world to build er et forsøk på å feste skrittene mot utopiene på papiret, på en praktisk, realistisk og lettfattelig måte, og hun lykkes i stor grad med det. Boken tar for seg store spørsmål som hvordan jobbe mot et sosialistisk samfunn? Hvordan oppnå det samfunnet som så mange har snakket, tenkt og drømt om, men som tilsynelatende er umulig å oppnå? Ikke minst, hvordan skal dette samfunnet bygges innenfor rammene av dagens kapitalistiske system, delt inn i stater med definerte grenser?
Birris’ sitat ble i sin tid gjort kjent av den nå avdøde uruguayanske poeten og aktivisten Eduardo Galeano. Galeano har i mange år representert en viktig stemme for sosiale bevegelser rundt om i Latin-Amerika. På en poetisk måte har han beskrevet brutaliteten i det kapitalistiske systemet, samtidig som han har pekt ut et nord i de sosiale og folkelige kampene på kontinentet. Galeano selv er ikke sitert i Harneckers bok, men referansen er likevel relevant. Det er Latin-Amerika, og særlig prosjektet om å bygge en sosialisme for det 21. århundret, som er utgangspunktet for Harnecker sin analyse, og det er også herfra hun henter alle sine eksempler.
Latin-Amerika har vært et nyliberalistisk laboratorium, fra lenge før man satte etiketten nyliberalisme på oppskriften. Resultatet er økende ulikhet, svekket suverenitet og selvråderett, enorme miljøødeleggelser og tilhørende forvitring av de sosiale relasjonene. Parallelt har den sosiale misnøyen økt. De sosiale bevegelsene har vokst seg stadig sterkere og sier nå, med en mer hørbar stemme enn før, at nok er nok. I noen land har disse bevegelsene ført venstresiden til regjeringsmakten, og det er i all hovedsak disse Harnecker fokuserer på når hun snakker om å bygge det sosialistiske samfunn: Bolivia, Ecuador og, ikke minst, Venezuela.
Boka er delt inn i tre deler. Den første tar for seg utviklingen i Latin-Amerika de siste tre tiår, i skjæringspunktet mellom nyliberalismens fremgang, fiasko, og den folkelige motstanden mot den nyliberale oppskriften. Det er de sosiale bevegelsene og sentrale hendelser i den folkelige motstandskampen mot nyliberalismen som utgjør de historiske knaggene for den politiske analysen. Eksempler som spenner fra «el Caracazo» i Venezuela på 80-tallet til kuppet mot Mel Zelaya i Honduras 2009 viser både det geografiske og tidsmessige spennet i analysen.
I tillegg til de historiske hendelsene analyserer Harnecker de ulike venstresideregjeringene på kontinentet, ut fra hvilken strategi de har valgt overfor kapitalismen. Helt spesifikt fokuserer hun på hvilken rolle de lar staten og kapitalen spille, og hvordan de selv velger å bruke det statsapparatet man har arvet. Sosialisme skapes ikke i himmelen, og ikke heller over natten, så det er uunngåelig for alle folkelige kamper og venstresideregjeringer å måtte forholde seg til kapitalismen på et eller annet vis. Et viktig poeng er å inkludere den eksisterende maktbalansen de ulike regjeringene står overfor, i en slik analyse.
For en som har lest mye marxistisk litteratur eller er vel bevandret i det latinamerikanske aktivistmiljøet, så er boka både velkjent eller på grensen til det kjedelige. Men disse er heller ikke bokas målgruppe. For en som har lyst til å lære mer om marxisme i praksis eller bare er nysgjerrig på Latin-Amerika, så er dette en oversiktlig innføring og en grei alternativ historiefortelling.
I del to gir Harnecker konkrete eksempler på hva som er viktig i byggingen av det sosialistiske samfunnet, og det dreier om hvordan styrke demokratisk og folkelig deltakelse, kollektivt eierskap over ressursene og sosial kontroll over produksjonen. Med en slik deltakelse og et slikt eierskap vil man også gradvis styrke skoleringen og den sosiale bevisstheten, i følge Harnecker.
Når hun snakker om kollektivt eierskap og sosial kontroll over produksjonen, så er det snakk om mye mer enn overføring av juridisk eierskap gjennom ekspropiering av ressurser og bedrifter. Kollektivt eierskap handler om kontroll over og direkte medvirkning på avgjørelser som angår bedriften man jobber i eller er direkte berørt av, for å kunne delta og styre. Harnecker har eksempler både på sektorer og bedrifter med en utelukkende lokal karakter, men også sektorer av nasjonal interesse, som for eksempel naturressurser, og foreslår alternativer for forvaltningen av disse.
Del to er uten tvil den mest interessante, både grunnet dens praktiske tilnærming, og fordi den tar et oppgjør med mange av ideene om kommunismen, slik de ofte har blitt fremstilt opp gjennom historien. Det er gøy å ta steget mot utopien og begynne på tankeeksperimentet om hvordan denne nye verdenen skal se ut. Del tre handler om å bygge et nytt hegemoni fra venstresiden og viktigheten av å lykkes med å overbevise det store flertallet til å bli med på dette prosjektet. Ikke minst understreker hun det radikale i det å bygge det store og brede fellesskapet, noe jeg kommer tilbake til senere.
Bokas store styrke er at den er både lettlest og lettfattelig. På pedagogisk vis klarer Hanecker å legge frem sine ideer om det utopiske samfunnet, på en måte som ikke krever inngående kjennskap til marxistisk litteratur og tenkere. Det er deilig befriende å lese marxistiske ideer uten å bli dratt inn i lange abstrakte setninger og komplekse resonnementer som må leses 2–3 ganger, uten at man vet helt om man har forstått hva man har lest. Det enkle går ikke på bekostning av analysen eller kvaliteten i argumentene.
Et annet viktig bidrag er den praktiske tilnærmingen til temaet innenfor dagens kontekst. Harnecker diskuterer hvordan det sosialistiske samfunnet skal bli til innenfor rammene av dagens kapitalistiske system, oppdelt og organisert i stater med definerte grenser. Her er det spesielt interessant med diskusjonen om staten som verktøy i byggingen av sosialismen for det 21. århundret, noe som for mange vil være gjensidig utelukkende. Harnecker fremmer også ideen om partiet som den eneste organisasjonen som kan samle alle ulike «fraksjonene» i samfunnet, mobilisere til bred nasjonal dialog for å skape det nye hegemoniet. Avhengig av hvilke tanker man selv har om parti og stat, i teori eller praksis, så kan det tidvis begynne å skurre litt i disse resonnementene.
Hovedtanken med å bruke staten er å «regjere med folket slik at folket etter hvert kan regjere seg selv». (Sitat Asitóbulo Istúriz) Harnecker er klar på at det ikke holder å sette en masse revolusjonære mennesker inn i offentlige stillinger innenfor statsapparatet, men at de tvert imot må bruke de mulighetene som finnes i det statsapparatet de har arvet, for å skape rom for denne folkelige deltakelsen og kontrollen.
Her kommer hun også inn på temaer som lokal autonomi, desentralisering av makt og beslutningstaking, viktigheten av å unngå byråkratisering av demokratiet og, ikke minst, de ulike nivåene for beslutningstaking basert på hvilke interesser de ulike temaene, svarer til. Hun har et forslag til en struktur for lokal representasjon for nasjonal beslutningstaking. Her er det igjen noen temaer som kan få det til å skurre. Kanskje er det fordi det er vanskelig å omfavne alle disse ideene, som hver for seg er veldig gode, uten å samtidig se et enormt byråkrati. Samtidig kan det hende at det skurrer fordi man allerede er så forurenset av ideene om staten slik den eksisterer i dag.
Harnecker bygger sine ideer på mange-årig erfaring og aktivisme i Latin-Amerika, fra sitt hjemland Chile på 70-tallet til Venezuela under Chavez. Sistnevnte er uten tvil den største innflytelsen på boken, noe hun sier helt eksplisitt i forordet: Uten han hadde ikke boken blitt til. Eksemplene fra Latin-Amerika dukker i midlertidig opp litt sporadisk og overraskende til tider. I et avsnitt som snakker på generelt nivå, kan referanser til den bolivarianske grunnloven dukke opp tilsynelatende helt uten videre. Hennes personlige tilhørighet til det bolivarianske prosjekt blir da både mer synlig, men for en som ikke tenker i de termer, blir det tidvis litt unaturlig. Det skaper også noe usikkerhet om hun snakker om bygging av det sosialistiske samfunnet generelt, eller forsvarer de ideer som er fremsatt i det bolivarianske prosjekt, helt spesifikt. Disse trenger ikke være gjensidig utelukkende, men skillet kommer ikke tydelig nok frem. I sin analyse trekker hun også på ideer fra kjente og – for henne – nære akademikere som blant annet Lebowitz. Siteringen skjer tidvis på en rar måte som forstyrrer lesingen og fremstår mer som navnedryssing enn referering av gode ideer.
Optimismen på vegne av det bolivarianske prosjektet om sosialisme for det 21. århundr er gjennomgående. Det er ingen tvil om at Chavez har hatt en enorm innflytelse i både Venezuela og Latin-Amerika. Som Harnecker sier selv, det Latin-Amerika vi ser i dag er et helt annet enn det vi kjente når han dukket opp på den politiske scenen på 90-tallet. Han var en visjonær leder, men samtidig blir hyllesten av personen så sterk, og den – etter min mening – går tidvis på bekostning av det fokuset hun har på de sosiale bevegelsene i del en. Slik tar hun også fokuset vekk fra den folkelige støtten enhver leder må ha for å ha en viss bærekraftig gjennomslagskraft.
Det nye Latin-Amerika og sosialismen for det 21. århundret som Harnecker beskriver, fremstår som veldig fjernt når man sammenligner med det mediebildet vi blir foret med til vanlig. Stadig økende inflasjon, omfattende korrupsjon, byråkratisering, store protestaksjoner mot regjeringene gjør at man «enkelt» kan trekke den slutningen at prosjektet har feilet. Man skal ikke glemme medienes makt og interesse i å presentere de latinamerikanske regjeringene i et mindre heldig lys, men man skal heller ikke benekte at det finnes en anelse sannhet i mange av disse nyhetene. Med sin positive fremstilling av regionen stiller Harnecker seg lagelig til hogg for kritikk fordi hun nettopp ikke tar høyde for den senere tids utvikling i Latin-Amerika og, ikke minst, prosjektets utfordringer.
Harnecker understreker viktigheten av å inkludere maktforholdet og opposisjonens rolle i analysen av enhver regjering eller prosess. Det er ingen tvil om at opposisjonen mot Latin-Amerikas venstreregjeringer både er udemokratiske og tilbøyelig til å ta i bruk et hvert middel for å oppnå sine mål. Hun understreker derfor også at for å kunne vurdere en regjerings progresjon mot det sosialistiske prosjekt, så må man vurdere retningen på tiltakene som gjennomføres og ikke hvor fort utviklingen skjer. Harnecker sin fortelling og tankeeksperiment hadde imidlertid blitt styrket om hun hadde gått nærmere i sømmene på de eksemplene der tiltak som er igangsatt har feilet eller ikke har lyktes som planlagt, om så bare for å understreke hennes eget poeng om viktigheten av å kunne anerkjenne og diskutere egne feil i det nye samfunnet.
La oss gå tilbake til del tre. Harnecker lister opp en del spørsmål som enhver kan stille seg for å vurdere hvorvidt et lands utvikling går i riktig retning eller ei. Hovedspørsmålet kan stilles på følgende måte: Bidrar en regjerings tiltak til å skape et folkelig og aktivt subjekt som i stadig økende grad antar en ledende rolle og gradvis overtar ansvarsområder tidligere underlagt regjeringen? Herunder inkluderer hun spørsmål om mobilisering av arbeidere, folk som deltakende og ikke bare støttende aktører, i hvilken grad slipper folk til i diskusjonen om strategisk viktige temaer, i hvilken grad vises befolkningen tillit til å kunne ta opp, diskutere og forbedre feil og omveier underveis, og, ikke minst, i hvilken grad blir ressurser og muligheten til å kontrollere prosessen overført til folket.
Bokens tredje del inneholder, kort oppsummert, hovedingrediensen i oppskriften for det nye samfunnet: en ny, mangfoldig, mer tolerant venstreside som i første omgang fokuserer på det som forener oss heller enn det som skiller oss. Denne venstresiden bør bygges på felles verdier som solidaritet, medmenneskelighet, forkasting av profittjaget og individualismen, respekt for forskjeller og for miljøet som omgir oss. Denne nye venstresiden er, i følge Harnecker, grunnleggende for å kunne møte opposisjonen – og her snakker vi ikke om den lille økonomiske eliten som både er udemokratisk og voldelig – med argumenter, samtale og diskusjon, og som forstår at for å vinne hegemoni så er det nødvendig å overbevise heller enn å presse på egne meninger. Det er her ideen om det radikale i det brede og åpne fellesskapet ligger. Først når det nye hegemoniet når ut til det brede flertallet gjennom diskusjoner med et åpent sinn, argumenter og overbevisning, vil vi evne å gjennomføre de enorme sosiale omveltningene vi forespeiler oss, sier Harnecker. Dette er ikke en revolusjonerende ny ide, men det ligger uten tvil noe radikalt interessant i den. Det eneste spørsmålet jeg blir sittende igjen med, hvor går grensen mellom det brede fellesskap og kompromisser med de sosialistiske prinsipper?