Varens doble karakter
Av Hadas Thier
Artikkelen er et utdrag fra boka A People’s Guide to Capitalism, an Introduction to Marxist Economics, 293 sider, Haymarket Books (2020).
Dersom det som gjør varer til varer, er at de produseres for bytte, står vi med ett overfor en ny gåte – hvordan byttes de? Hva bestemmer deres verdier i forhold til andre varer?
Av Hadas Thier er aktivist, forfatter og sosialist. Hun bor i Brooklyn, New York
Marx skilte mellom to ulike typer verdier vi tillegger godene – bruksverdier og bytteverdier. Bruksverdien av en ting sier noe om hvordan den brukes. Bruksverdien av et brød, er at det gir næring. Bruksverdien av en stol er at man kan sitte på den. Og så videre. Uavhengig av hvorvidt noe selges på et marked, har det en bruksverdi så lenge det er nyttig for noen. Alle samfunn har altså produsert bruksverdier, uten hensyn til hvorvidt disse tingene har vært varer som skal byttes. Også i dagens kapitalistiske system er det enkelte bruksverdier, som luft, som fortsatt ikke er varer. Hvis vi ser bort fra en og annen kuriositet med «frisk luft» på glass, har kapitalismen ikke funnet ut hvordan det er mulig å tappe lufta vi puster inn, på flasker og selge den til oss.
Marx stilte seg ikke til doms over hva det betyr at noe er nyttig. Han skrev:
Karakteren av disse behovene, om de f.eks. har sitt utspring i magen eller i fantasien, forandrer ikke noe på saken. Det dreier seg her heller ikke om hvordan tingen tilfredsstiller det menneskelige behovet, om den gjør det umiddelbart som livsmiddel, dvs. for forbruksgjenstand eller om den gjør det via en omvei, som produksjonsmiddel [produserer andre varer].
Når alt kommer til alt, har noe en bruksverdi dersom noen har et ønske om eller et behov for det – enten det er noe så grunnleggende som brød, så destruktivt som dronebombere, eller så trivielt som 1980-tallets samlinger med Garbage Pail Kids og 1990-tallets samlinger med Beanie Babies.
Noen bruksverdier er universelle. Alle trenger luft. Alle trenger en eller annen form for næring, enten den kommer fra ris, kål eller kjeks. Men andre bruksverdier er geografisk, kulturelt og historisk bestemt. Hvorvidt det er et behov for eller ønske om et produkt, er en vurdering som ikke er fastsatt eller fordeler seg jevnt. Folk som bor i forstedene, vil antakelig trenge gressklipper, hekksaks og hageredskaper, mens noen som bor i en leilighet i New York City, neppe vil ha ønske om eller plass til slike ting.
Varenes skiftende og ofte subjektive «nytte» er en av årsakene til at dette ikke kan være det som bestemmer hvor mye noe er verdt på markedet. Siden en enkelt vare ofte kan være mer eller mindre nyttig for enkelte mennesker, sier logikken, vil hver enkelt være villig til å betale ulike summer for et bestemt gode. Den lokale kaffebaren ville kunne ha solgt muffins til varierende priser, alt etter hvor sulten hver kunde er. Selv om de gjennomsnittlige behovene tas i betraktning, gir dette ingen mening som et mål for bytteverdien, ei heller i tilfeller der nyttehierarkiet er mer gitt. Om så var tilfellet, ville brød vært dyrere enn biler, og definitivt dyrere enn diamanter.
Så hva er det som bestemmer varenes relative verdi? For å svare på dette spørsmålet, skiller Marx mellom bruksverdien og bytteverdien av en ting, mengden en vare byttes mot en annen i. Mens bruksverdier er av kvalitativ natur – det betyr mye for meg hvorvidt noe er en stol eller et brød før jeg setter meg ned – er bytteverdier rent kvantitative. Hvor mange brød danner en pengeekvivalent for en enkelt stol. Den russiske revolusjonære Vladimir Lenin oppsummerte Marx’ tilnærming slik:
En vare er for det første en ting som tilfredsstiller et eller annet menneskelig behov; for det andre er den en ting som kan byttes mot en annen ting. Tingens brukbarhet gjør den til en bruksverdi. Bytteverdien (eller simpelthen verdien) er framfor alt et forhold – en proporsjon; etter dette forhold blir et bestemt antall bruksverdier av et visst slag byttet mot et bestemt antall bruksverdier av et annet slag. Den daglige erfaringen viser oss at millioner og milliarder av slike byttehandlinger stadig likestiller alle mulige bruksverdier med hverandre, selv de mest ulike som ikke kan sammenlignes med hverandre.
Disse millioner og milliarder (i dag trillioner på trillioner) av byttehandlinger utgjør kapitalismens daglige liv og åndedrett. Varebytteprosessen er i seg selv en historisk forutsetning. Så lenge handel mellom stammer eller individer var tilfeldig eller episodisk, var det ikke noe behov for noe klart mål av deres relative verdier. Men så snart regelmessige byttenettverk og lokale markeder slo rot, så ble det behov for presise beregninger. Som Marx forklarte det:
Varebyttet begynner der fellesskapet slutter, ved de punktene der det har kontakt med fremmede fellesskap […] Så snart tingene først har blitt varer utad, blir de som en følge av dette også varer i fellesskapets indre liv. Deres kvantitative bytteforhold er først helt tilfeldig. Varene er mulig å bytte fordi eierne er villige til gjensidig å skille seg av med dem. Men etter hvert blir det et fast behov for fremmede bruksgjenstander. Ved at byttet stadig blir gjentatt, blir det en regelmessig samfunnsmessig prosess. Ettersom tida går, må i hvert fall en del av arbeidsproduktene bli produsert for å bli byttet. Fra dette øyeblikket blir på den ene sida skillet mellom den nytten tingen har for det umiddelbare behovet og nytten den har som bytteobjekt, fast etablert. Dens bruksverdi skiller seg fra dens bytteverdi. På den andre sida blir det kvantitative forholdet de blir byttet i, avhengig av produksjonen sjøl. Gjennom vanen blir de bestemt som verdistørrelser.
Det kapitalistiske samfunnet er organisert rundt varenes kvantitative bytteverdi, ikke det kvalitative menneskelige behovet for bruksverdier. Selv om du eller jeg hovedsakelig er opptatt av bruksverdien av en ting, om vi kan sitte på en stol eller et brød, så bryr ikke en kapitalist seg om hva en vare brukes til, så lenge den skaffer ham penger. Bruksverdier betyr bare noe for kapitalister i den forstand at de vet at de må produsere noe som kan bli solgt, og de kan ikke selge ubrukelige ting. Det som derimot betyr mest, er bytteverdien – hvor mye penger de kan tjene på å selge disse godene. Sagt på en annen måte er ikke systemets hovedbekymring bruksverdien av korn og hvorvidt det er mennesker som må spise, det er snarere bytteverdien som betyr noe – hvorvidt kornet kan byttes og mot hvor mye. Derfor er kapitalismen ansvarlig for slike groteskheter som å dumpe kornreserver i havet i stedet for å selge dem med tap for å mette sultende mennesker. Samtidig spys grenseløse mengder av plastikk og engangsartikler ut uten hensyn til menneskelige og miljømessige konsekvenser.
Spørsmålet om hvordan bytteverdien bestemmes er derfor avgjørende for å forstå hva som holder kapitalismen gående. I samfunnet vårt er det en alminnelig antakelse at bytteverdien på en eller annen måte er en iboende karakteristikk ved et produkt. En gjennomsnittlig bil er for eksempel utvilsomt bare «verdt» om lag 30 000 dollar. Likevel finnes det ingen fysisk manifestasjon av denne verdien. Du kan inspisere den fysiske bilen alt du vil, men du vil ikke se, føle eller kjenne bytteverdien. «Hittil har ingen kjemiker oppdaget bytteverdi i perler eller diamanter.»
I byttesfæren har vi selvsagt ingen nytte av å måle fysiske kvaliteter. Hvordan sammenligner du for eksempel et stykke ost med en sykkel? Hvis vi handler høy mot høy, er det enkelt. Da ville vi lagt høyet på en vekt og målt lik vekt for et rettferdig bytte. Men det ville selvsagt vært et meningsløst bytte. Det er forskjellen mellom bytteverdier som gjør at vi kan bytte dem – og vi kan åpenbart ikke veie en tønne med korn mot en kjele med suppe for å avgjøre bytteforholdet dem imellom. Hvordan kan to ting som besitter usammenlignbare kvaliteter, sammenlignes eller likestilles?
Den ene egenskapen alle varer har til felles, og som «verdien» deres kan bestemmes gjennom, er at de alle er et produkt av menneskelig arbeid. For å si det med Marx har varer, «til tross for sine varierte uttrykk, en fellesnevner.» Varer kan byttes i henhold til den relative mengden arbeidstid det tar å produsere dem. Denne grunnleggende ideen er kjernebegrepet i det vi kjenner som arbeidsverditeorien, som vi forklarer nærmere senere.
Men før vi kommer så langt, la oss se på et siste punkt vedrørende varenes doble natur – bruksverdier og bytteverdier. Forskjellen eller motsigelsen mellom, og enheten av, kvalitet (bruksverdi) og kvantitet (verdi) er et gjentagende tema i Kapitalens første bok. Den ene typen verdi forårsaker ikke den andre (hvor nyttig en ting er, bestemmer ikke dens verdi på markedet, og verdien på markedet avgjør ikke hvor nyttig en ting er for oss). Likevel, til tross for denne manglende årsakssammenhengen, så påvirker disse to verdiene av varen hverandre. De kan ikke skilles fra hverandre. Som marxisten David Harvey har formulert det (har) «varen, et enhetlig konsept, […] to aspekter. Likevel kan du ikke dele varen i to og si at dette er bytteverdien og dette er bruksverdien. Nei, varen er en enhet, men innenfor denne enheten er det et dobbelt aspekt.»
En ting kan være en bruksverdi uten å ha en bytteverdi. Hvis du baker en kake, vil du bruke den når du spiser den, men med mindre du legger den ut for salg, har den ingen bytteverdi. Samtidig kan ikke en ting ha bytteverdi om den ikke har bruksverdi. Hvis du baker en haug med vonde, uspiselige kaker du vil selge på markedet, og hvis ingen har bruk for vonde, uspiselige kaker, da har disse kakene ingen bruksverdi – uansett hvor lang tid du har brukt på å bake dem! Tingen må ikke være nyttig for den eller dem som har produsert den. Og det er hensikten med å ha et marked – å finne en kjøper som har bruk for det du har skapt.
Det er nettopp det faktum at en ting ikke har bruksverdi for produsenten som gjør at den kan være en bytteverdi. Hvis en skredder syr en kåpe for å bruke den, kan hun ikke samtidig selge den til en annen. En ting som har bruksverdi for skredderen, kan ikke samtidig ha en bytteverdi for salg. Men hvis hun lager to kåper, og realistisk sett bare kan bruke én, så er det nettopp det faktum at den andre kåpen er overflødig og derfor ikke har noen bruksverdi, som gir den potensial til å være en bytteverdi.
Enkelt sagt kan du enten bo i huset ditt eller selge det. Du kan ikke få i både pose og sekk.