Valgkamp – uten å rødme?
Av Erik Ness
Det er valgkamp, kamp om innflytelse.
Selv om det er sånn at kapitalismen – per definisjon – er borgerskapets bane med produksjon for profitt, som målet for all privat produksjon, utbytting og imperialisme, er det mulig å vinne enkeltsaker og unngå noen byrder i «vårt» system.
Det er ikke uvesentlige spørsmål heller: for offentlig velferd, for et militære til forsvar ikke angrep, skole, eldreomsorg, krav for å unngå klimakrise, skattlegging av dem som er rikest for å ha penger til offentlig sektor, 6-timersdagen, osv. Selv om det å vinne noen saker ikke betyr å vinne samfunnsmakta, at arbeiderklassen og det arbeidende folket sjøl bestemmer og ikke dypstaten, betyr det mye for folks liv å hindre at norske soldater bomber i Afghanistan eller i Irak. Eller å hindre at «bestemor blir satt ut på anbud».
All politikk dreier seg om kamp om makt, for å gjennomføre. For et sosialistisk parti dreier det seg både om å vinne saker og en strategi med at arbeiderklassen organiserer seg og får erfaringer med å slåss – og å vinne.
Det er lett å kalle seg sosialist og slåss «på vegne av» arbeiderklassen, ikke sammen med. Det er også sånn partiene funger: stem på oss, så fikser vi. Ikke minst Arbeiderpartiet er livredde for krafta nedenfra, sånn at toppene ikke får bestemme sammen med Høyre, i fred.
I Europa har det vokst fram en venstreopposisjon, noen av disse kaller seg med rette «venstrepopulister». De toner ned ord som klasse og sosialisme, og gjør det slik vanskelig for folk å forstå sammenhengene i vårt samfunn. Det holder ikke med å kalle borgerskapet for eliten. Hvis målet på lengre sikt er makt til folket og sosialisme.
Ett kjennetegn ved disse «nye» retningene, er at de har et taktisk forhold til sosialdemokratiske partier, som Arbeiderpartiet i Norge. Det må man naturligvis ha til et hvert parti man prøver å presse i enkeltstandpunkter. Men uten et strategisk syn på at sosialdemokratiet er en borgerlig, klassesamarbeidende retning, ender taktikken med at en sjøl blir omfavna og ufarliggjort.
Venstrepopulister understreker at de slåss om makta – eller «bare» makt. Som om sosialisters rolle historisk er å være opposisjonelle på sidelinja.
Det store spørsmålet er hvordan det er mulig å slåss strategisk for makt, for forbedringer og mot urett uten å havne på fanget til Støre og Co.