Valg i Storbritannia: Hva skjedde med Labour?
Av
Parlamentsvalget i Storbritannia i desember ga Boris Johnson et solid flertall, og førte til Jeremy Corbyns avgang som Labour-leder. Var problemet et for radikalt program, eller er det bare høyrefløyen som ønsker at det skal bli stående som historia?
Foto: Jeremy Corbyn / Flickr
Helle Linné Eriksen
Lektor på Lillestrøm vgs. Hun har hovedfag i engelsk, og har fulgt britisk politikk tett i en årrekke.
For tredje gang på fem år har det ikke spesielt forente kongedømmet avholdt parlamentsvalg. I denne perioden har de også hatt en folkeav- stemning, avholdt diverse lokalvalg og sendt motvillige briter til EU-parlamentet. Det var derfor lite entusiasme rundt dette valget som skulle avholdes i en mørk desembermåned, og ikke minst på svært kort varsel. Det var vanskelig for velgerne å se grunnlaget for et nytt parlamentsvalg. Hadde statsminister Boris Johnson gitt parlamentet litt mere tid var det ikke utelukket at avtalen mellom Storbritannia og EU ville blitt godkjent. Før kunne statsministeren når hen ønsket det oppløse parlamentet og skrive ut nyvalg, men etter en ny lov vedtatt under koalisjonen mellom det konservative partiet og liberaldemokratene 2010–2015 skal dette egentlig bare skje i helt spesielle omstendigheter, og med to tredels flertall i parlamentet. Det ser ut til at både Johnson og forgjengeren Theresa May har en noe løs definisjon av helt spesielle omstendigheter, og julehandel måtte kombineres med stemmegiving denne gangen. I motsetning til May som ønsket seg et mer styringsdyktig flertall da hun sendte velgerne til urnene i 2017 og ble belønnet med å miste flertallet sitt fikk Johnson en tidlig julegave, i form av det mest solide flertallet det konservative partiet har hatt siden Thatchers valgseier i 1987.
STORE KONSEKVENSER AV VALGET
Et valg som ikke føltes så veldig viktig, har vist seg å resultere i et så solid flertall at det konservative partiet kan gjøre stort sett hva de vil (og de vil mye …), Johnson har kvittet seg med en rekke av bråkmakerne i eget parti som enten ikke søkte eller ikke fikk renominasjon i valgkretsene sine, Labour har gått på sitt fjerde valgnederlag på rad og Jeremy Corbyn har trukket seg som partileder. Liberal Democrats som drømte om valgseier, liberalkonservativ koalisjon og en grønn framtid har tapt sin unge nyvalgte leder Jo Swinson, det nord-irske unionistpartiet DUP som har hatt uforholdsmessig mye innflytelse i en vippeposisjon siden 2017-valget sitter i Belfast og slikker sine sår, og det skotske nasjonalistpartiet bruser med vingene og krever ny folkeavstemning om et selvstendig Skottland. Er det rart nordmenn fortsetter å interessere seg for den forblåste lille øya?
Det er umulig å diskutere britiske parlamentsvalg uten å minne om at valgordningen deres lett kan gi et feil inntrykk av endringer. Fordi de har flertallsvalg i enmannskretser er det ofte stort avvik mellom antall mandater og valgoppslutning i prosent. F.eks. ble 2017-valget framstilt som et gedigent nederlag for Mays parti mens de egentlig gikk fram fra 36,6 % oppslutning i 2015 til 42,3 % oppslutning i 2017 – men mistet 13 plasser i Underhuset. Valget nå i desember var egentlig ikke så opp- siktsvekkende, men det viktigste er ikke opp- slutningen, men hvor oppslutningen er konsentrert. Denne gangen var den plassert på en måte som gjorde at beskjedne 1,3 prosent- poengs økning ga dem 58 flere mandater. En annen virkning av valgordningen er at den favoriserer de store partiene så sterkt at det i liten grad finnes småpartier som har noen sjanse ved parlamentsvalg. Det betyr at det er ikke noe reelt alternativ til venstre for Labour, og at partiet derfor rommer medlemmer – og meninger – som i Norge ville fordelt seg på tre–fire partier. Hvis vi ser på Labours resultat i dette valget er det en klar nedgang fra det forholdsvis gode 2017-valget, men de ligger likevel et par prosentpoeng over valgresultatet i 2015. Likevel har de fått 30 færre representanter i Underhuset enn det de hadde etter 2015-valget.
ARBEIDERKLASSEN FORLATER LABOUR
At arbeiderklassen forlater Labour er ikke nytt, dette har vært en trend i årevis. Hvis vi ser på «den røde muren» som nå falt, dvs. arbeider klassevalgdistriktene i Nord-England som har blitt ansett som ganske sikre mandater, så har det konservative partiet vokst jevnt det siste tiåret. I Redcar vant Liberal Democrats i 2010, i Stockton South vant de konservative i både 2010 og 2015.
Brexit har selvfølgelig bidratt, men det langt fra hele forklaringen. Det kan likevel se ut som at Nigel Farage hadde rett da han morgenen etter valget feiret at strategien hans hadde fungert. Brexit Party, årets arvtaker etter UKIP, stilte bare til valg i kretser hvor Labour hadde hatt flertall før. Nye velgere behøvde ikke å gå til de konservative for at partiet skulle vinne, på grunn av valgordningen var det tilstrekkelig at færre stemte Labour og at stemmene ble fordelt på flere partier for at de konservative skulle bli det største partiet i valgkretsen. Selv om Labours nedgang ikke er så dramatisk og brå som enkelte medier vil ha det til, er det klart at det er alvorlig at man ikke har klart å snu en urovekkende tendens, som man hadde håp om etter 2017-valget. Årsakene er mange. Mangelen på klar Brexit-strategi og et krav om enda en ny folkeavstemning mange av Labours velgere ikke støtter har gjort sitt. Programmet var snekret raskt sammen og framsto som urealistisk og uferdig. Labour har i liten grad klart å slippe til med en alternativ politikk de siste par årene, og det hjelper ikke med vakre valgløfter om velgerne ikke kjenner dem igjen som del av en helhetlig politikk. Og så var det Corbyn.
CORBYN I SKVIS
En av Corbyns største utfordringer har vært at han har stått i en skvis mellom forskjellige fløyer i partiet. Partilederen har sine røtter i den gamle venstrefløyen i partiet. Helt siden EEC-folkeavstemningen, som daværende Labour-statsminister Harold Wilson gikk til valg på i 1974 og gjennomførte i 1975, har venstrefløyen vært skeptiske til det europeiske prosjektet, med en argumentasjon som er lett gjenkjennelig for norsk venstreside. Corbyn stemte for å forlate EEC i 1975, han stemte mot ratifiseringen av Maastrichttraktaten i det britiske parlamentet i 1993, og mot Lisboa- traktaten i 2008. Han støttet idéen om en folkeavstemning i 2011 – og så ble han leder av Labour i 2015. Partiet hadde et klart flertall for fortsatt medlemskap i EU, og som leder måtte han fronte dette standpunktet utad. Han må også ha vært preget av at det var mange av de yngre Labour-medlemmene som støttet ham og sikret ham seier i ledervalgene i 2015 og 2016, og de er solid plassert på Remain-sida. I Brexitkampen la han vekt på argumenter som var forenelig med hans ideologiske grunnsyn – «Remain but Reform» – og understreket EUs betydning for både miljøstandarder og arbeidsmiljølov. Partiets høyrefløy, med tyngdepunkt i partigruppa i parlamentet, kritiserte Corbyn likevel kraftig for å være uklar og lite konsekvent i sin innsats da de prøvde å kaste ham som leder i 2016. Lenge motsatte han seg også kravet om en ny folkeavstemning om Brexit, og ga seg første på dette etter et landsmøtevedtak høsten 2018 og etter at flere parlamentsmedlemmer forlot partiet i februar 2019. Det er grenser for hvor mye sympati man har krav på når man ikke blir gjenvalgt etter å ha undergravd eget parti gjennom kritikk av lederen ved enhver korsvei. Det var forventet at kritikken ville roe seg etter at Corbyn ble gjenvalgt med god margin etter forsøket på å kaste ham i 2016, men kritikk av partiets vedtekter som har overført makt fra folkevalgte politikere til menige med lemmer har legitimert en manglende lojalitet til partivedtak. Hvis man sier mange nok ganger at partilederen ikke er valgbar, så vil det til slutt bli sant.
ANKLAGER OM ANTISEMITTISME
Labour har hatt andre problemer å stri med de siste årene også. Anklager om antisemittisme i partiet har tatt mye oppmerksomhet, og i et forsøk på å møte disse anklagene adopterte man IHRAs omstridte definisjon av antisemittisme. Denne definisjonen slår fast at det er antisemittisme å si at staten Israel er rasistisk, eller å sammenlikne nazistenes handlinger med statens Israels behandling av palestinere. Corbyn har blitt koblet til solidaritetsorganisasjoner og facebookgrupper for Palestina som har gjort seg skyldige i dette, og har slitt med å balansere mellom å prøve å forklare forskjellen på antisionisme og antisemittisme, å ta et oppgjør med helt reelle antisemittiske holdninger blant egne partimedlemmer, og å prøve å blidgjøre jødiske grupperinger både innenfor eget parti og i Storbritannia generelt. Han har ikke lykkes. Med dette som grunnlag ble Corbyn stadig omtalt som en ekstremist, med bånd til IRA under den nord-irske motstandskampen, og til Hamas. Natta før valget ble hundrevis av plakater med «Would you trust you children with this man» spredt i Nord-England, med påstander om at barns arv, utdanning og sikkerhet ville stå i fare dersom ekstremisten vant. Plakater var ikke den eneste formen for propaganda. Loughborough University sin analyse av medias rolle i denne valgkampen avslører en sterk forskjell i omtalen av parti- ene, med stadige angrep på Labour som økte i styrke for hver uke. Brexitdebatten i 2016 demonstrerte en ny bruk av politisk reklame i sosiale medier. Det som gjør denne formen for valgkamp annerledes er at avsender er mer utydelig. I stedet for at reklamene er fra de store partiene er de fra «bevegelser» med uklar bakgrunn, med tidvis uklare navn og ikke minst med uklar finansiering. Et smutthull i regelverket lar individer og grupper som ikke er registrert som poliske partier bruke 200 000 kroner på politisk reklame uten å måtte oppgi dette noe sted. Flere av de som står bak gruppene har vist seg å ha tette bånd til politiske partier eller media, og flere av dem har drevet målrettede kampanjer mot Corbyn, som f.eks. Campaign against Corbynism.
SKRIVER HØYREFLØYEN HISTORIEN?
Corbyn har valgt å ta sjølkritikk for valgresultatet og har erklært sin avgang, og en rekke Labour-politikere står og tripper for å overta etter ham, og etter nestlederen som også har trukket seg. Mange mener det er på tide at Labour i 2020 velger sin første kvinnelige leder. Uavhengig av kjønn er fløykampen sterk. Dette er også en kamp om historien. Etter Labour sitt sagnomsuste tap for Margaret Thatcher i 1983 skrev høyrefløyen historien og la skylda på et altfor politisk radikalt program. Det kan bli resultatet denne gangen også, dersom ikke venstrefløyen beholder grepet om ledelsen og kan frambringe et radikalt alternativ i kampen mot et sterkt konservativt parti når et nytt Storbritannia utenfor EU skal skapes.