Endelig har anarkistene kommet på banen igjen i den norske sosialismedebatten. Det nystarta anarkistiske forlaget News from NowHere har utgitt sin første bok, Utopi Revolusjon Sosialisme, skrevet av Jonas Bals og avdøde Harald Beyer-Arnesen. Boka er en presentasjon av et nytt anarko-syndikalistisk prosjekt. Men har arbeiderklassen i Norge bruk for anarko-syndikalismen i 2006?
Jonas Bals og Harald Beyer-Arnesen: Utopi Revolusjon Sosialisme
News from NowHere 2006
Det er befriende å lese en bok som tar så klart standpunkt for en spesifikk venstreideologi. Alt for få bøker som kommer ut på radikale forlag, tør å gi seg sjøl så tydelige merkelapper som dette. Boka kritiserer sosialdemokratiets byråkratisering av fagbevegelsen og viser hvordan hovedavtalene i Skandinavia ble et verktøy for å holde arbeiderklassen på plass. Det er heller ikke vanskelig å være enig i at vi trenger en mer kampvillig fagbevegelse, som slåss for ett nytt samfunn. Boka presenterer også viktige og nyttige ideer om hvordan folk må bli aktivisert og myndiggjort, istedenfor å bli passivisert og umyndiggjort, i fagforeningene. Men den tar lite hensyn til situasjonen fagbevegelsen er i i dag. Den drøfter lite forholdet mellom forsvarskamp for de rettighetene fagbevegelsen har gjennom det sosialdemokratiske systemet, kontra det å avvise det systemet. Vi får flere svar på hva våre besteforeldre burde ha gjort, enn på hva vi sjøl burde gjøre nå.
Boka kritiserer også marxismen. Bals og Beyer-Arnesen avviser konsekvent at vi kan lære noe ved hjelp av en vitenskapelig metode i sosialismestudier og politisk arbeid. Dette gjør at kritikken deres mot marxist-leninister og den russiske revolusjonen, og andre, framstår mest som synsing. På den andre siden er boka full av gode sitater og plukker opp mange tråder fra tidligere tenkere. Boka stiller en del vanskelige spørsmål til statssosialistene, som man bør prøve å finne svar på. Bokas svar på disse spørsmålene er å avvise statssosialismen.
Hva er anarko-syndikalismen i 2006? Svaret er sjølsagt noen selvfølgeligheter, som at staten ikke kan være et middel i kampen for et anarkistisk, sosialistisk, kommunistisk samfunn (boka bruker disse begrepene litt om hverandre), og at den viktigste organiseringa er anarko-syndikalistiske revolusjonære fagforeninger.
Bals og Beyer-Arnesen trekker fram utopier som et grunnleggende element for å lage ideer om det nye samfunnet. Dette har jo venstresida og spesielt anarkistene en lang tradisjon for. Det er ikke noe ufornuftig i å drømme litt om alternative måter å skape en bedre verden på, men når man samtidig avviser vitenskapelig metode for å skissere samfunnet, blir det til tider litt naivt og ikke så radikalt nytt som man kanskje kunne ha håpet på. Det er også en tydelig svakhet at de ikke ser noen forskjell på et sosialistisk og kommunistisk samfunn. Det er etter min mening stor forskjell på et arbeiderstyrt sosialistisk samfunn og et klasseløst kommunistisk samfunn. Om klassene vil fordufte ved den første solstråle på den statsløse sosialistiske morgenen, eller om det forsatt vil være klassekamp inn i det nye samfunnet, drøfter boka heller ikke.
Når det kommer til organisasjonsspørsmålet setter de et mål, som jeg synes andre venstregrupper også burde sette seg. De vil vurdere organisasjonen ut i fra "i hvor stor grad det bidrar til å myndiggjøre mennesker" (side 23). Dette henger sammen med kampen for et nytt samfunn der styringa skal gjøres av folk sjøl. En organisasjon som ikke aktiviserer og ansvarliggjør sine medlemmer utvikler seg til en byråkratisk og topptung organisasjon. Og jeg er helt enig med forfatterne at det ikke blir et redskap for å frigjøre arbeiderklassen. Den anarko-syndikalistiske organisasjonen skal også sjøl være et bevis på at sosialismen fungerer, mener forfatterne. Det må være sammenheng mellom det mål de har og hvordan de organiserer seg.
Bals og Beyer-Arnesen ser behov for en stor anarko-syndikalistisk organisasjon. Her bruker boka mye plass på å gå gjennom mange små og noen store anarkistgrupper. Og de kommer med mye kritikk av organisasjoner i sin egen tradisjon. De trekker opp mange svakheter ved disse tidligere organisasjonene, og det kan også være interessant for andre som diskuterer omorganisering på den revolusjonære venstresida til å se litt på disse erfaringene. De legger videre mye vekt på anarko-syndikalismens organisatoriske dobbeltstruktur. Også beskrevet sånn: "Denne dobbeltstruktur er forbundet lokalt gjennom foreninger av produsenter innenfor samme industri (i vid betydning), ut ifra en føderativ modell, hvorfra utgår på den side en horisontal organisering langs de gitte materielle forbindelseslinjer, som praktisk forener produsenter på tvers av alle grenser." (Side 155.) Dette fungerer både som prinsipp i organiseringa av den revolusjonære, anarko-syndikalistiske organisasjonen og i det nye sosialistiske samfunnet uten stat.
Aktiv klassekamp etterlyser boka også. De ønsker seg "En 'åpen syndikalisme', mindre opptatt av distinksjonen medlem/ikke-medlem enn av klasse, og en kultur basert på aktiv solidaritet og en (prinsipiell!) raushet med hensyn til ens doktriner." (Side 119.)
Alt i alt så klarer ikke boka å overbevise om nødvendigheten av anarko-syndikalismen. Men det er mulig å spille videre på en del av tankene i boka, både om hva som er revolusjonært i fagbevegelsen og hvilke utfordringer som stilles til et sosialistisk prosjekt i 2006. News from NowHere har jo lovet å komme med flere utgivelser. Jeg håper det er med på å utvikle en større offentlig debatt om sosialismen her i Norge.