av Siri Jensen
Ulike former for motstand opererer i dag innafor en sosialdemokratisk ramme. Artikkelforfatteren mener at det er viktig å forene og organisere de kreftene som har interesser som bryter med denne måten å forstå samfunnet på.
De revolusjonære kreftene i Norge er svake. Samtidig øker motstanden mot kapitalismens utvikling. Tydeligst i form av motstand mot EF/EØS. Men det er også tegn til skjerpa klassekamp både mot arbeidsgivernes offensiv og statens angrep på «velferdsstaten».
De ulike formene for motstand opererer i stor grad innafor rammen av en sosialdemokratisk strategi. For å bryte dette hegemoniet er det nødvendig med teoretisk og politisk kamp. Men det er også avgjørende å forene og organisere krefter som utfra sin objektive og subjektive situasjon i dag har interesser som bryter med en sosialdemokratisk måte å forstå samfunnet på.
Tilbake til ekte sosialdemokrati?
Arbeiderklassen i Norge har i lang tid vært under sosialdemokratisk ledelse, både politisk og faglig.
Så lenge det var vekst i kapitalismen var det mulig til en viss grad å kjøpe arbeidsfred med reformer, uten å true profitten. Arbeidsfolk så resultater av at fagbevegelsen hadde faglig/politisk samarbeid med det statsbærende parti som hovedstrategi. Samtidig var denne strategien kombinert med beinhard overvåking og kontroll, nødvendig for å hindre arbeiderklassen i å bryte med kapitalismens rammer.
I dag er Arbeiderpartiet politisk svekket, fordi reformene uteblir og i stedet blir forholda verre. Folk oppfatter det slik at Arbeiderpartiet nå forlater sitt tradisjonelle sosialdemokratiske grunnlag og går over til alminnelig høyrepolitikk. Arbeiderpartiet mister tillit, mens politikken partiet har ført fra krigen og helt fram til 1980-åra står like sterkt, eller kanskje enda sterkere sammenliknet med dagens råkjør!
Arbeiderpartiets svekkelse er en god ting, det gir større frihet i fagbevegelsen til å tenke sjøl og til kontakt på tvers. Arbeiderpartiet har tidligere mobilisert på klasseinteresser. Verdier som arbeid, helse, utdanning og velferd for alle utgjør idag en hindring for borgerskapet og legger grunnlag for motstand mot EF/EØS.
Det fins i dag en reell bevegelse innafor og utafor Arbeiderpartiet som vil forsvare slike verdier. Men denne bevegelsen står trygt på en sosialdemokratisk ideologi og vil tilbake til tidligere tiders sosialdemokratiske politikk.
Arbeiderpartiets tidligere politikk for arbeid til alle og lik rett til utdanning, helse, velferd står i dag fram som langt mer progressiv enn den politikken de nå fører. Men poenget er at slik politikk ikke lenger kan bygge på fellesinteresser med kapitalen. Den krever et brudd med hele grunnlaget for sosialdemokrati, klassesamarbeid og statlige inngrepbygd på at arbeid og kapital har felles interesser i å fremme industriens konkurranseevne og økonomiske vekst.
Arbeiderpartiets strategi, en organisert og «seriøs» kapitalisme, som SV nå ønsker å ta over, har i praksis avvæpnet arbeiderklassen, ødelagt dens organisasjoner og stilt den uforberedt opp mot kapitalens brutale omstilling. Arbeiderpartiet har ledet arbeiderklassen til slaktebenken.
Sjølsagt vil jeg samarbeide i sak med dem som i dag er kritiske til utviklinga i Arbeiderpartiet, men vi må ikke, verken direkte eller indirekte, gå med på en analyse som sier at problemet er at Arbeiderpartiet har forlatt sosialdemokratiet. Det er kapitalismen som er endra, Arbeiderpartiets politikk er sosialdemokrati i vår tid. Dette vil, i stadig større grad, også være Sosialistisk venstrepartis dilemma.
Under sosialdemokratiets ledelse er fagbevegelsen institusjonalisert i et korporativt system, Med et tett nett på toppen mellom regjeringa og staten, LO og NHO. Det er ikke bare slik at lederne tilhører borgerskapet. Strategi, arbeidsmåte og taktikk er bygd på det faglig/politiske samarbeidet. Ikke bare med Arbeiderpartiet som parti, men med staten. Fagbevegelsen er trukket inn i statsstyringa. Det gir seg blant annet utslag i den klassiske LO-taktikken innretta på å overtale/presse Arbeiderpartiet og samtidig holde folk i passivitet: Støtte til en EØS-avtale dersom ti krav – som ikke kan innfris innafor rammen av EØS – blir innfridd, støtte til Kleppe-strategien, moderasjon dersom arbeidsledigheten kan minkes osv. En taktikk som konsekvent forutsetter felles interesser med stat og kapital, usynliggjør opposisjon og demobiliserer motstand og organisering.
Integreringa i maktsystemet gjør fagbevegelsens rolle, også på grunnplanet, tvetydig. Den er den eneste klasseorganiseringa og helt nødvendig for at folk skal kunne forsvare seg. På den andre sida er den en del av systemet som har til oppgave å holde folk i ro og avlede motstand, gjennom spilleregler og fredsplikt. Dette krever bevisst opposisjon, som også slåss mot sin egen rolle som en del av LO-hierarkiet.
Kombinasjonen av sosialdemokratisk klassesamarbeidsideologi og fagbevegelsens institusjonalisering og arbeidsmåte gjør det vanskelig å slåss fram en annen strategi. Vi ser også hvordan det slår gjennom i EF-kampen, der mye av grunnlaget for Nei til EF er et ukritisk forsvar av et sosialdemokratisk Norge slik det har vært, og der den faglige linja er gjennomsyret av en taktikk for å unngå konfrontasjon med Arbeiderpartiet.
Dette betyr ikke at arbeiderklassen ikke lenger er den ledende klassen, eller at kjerneproletariatet ikke er viktig. Men det er historisk, både objektivt og subjektivt, i en vanskelig posisjon. Samtidig vokser det fram en klar strømning for en fri og uavhengig, kjempende fagbevegelse; en strømning uten mer ideologiske svar. Det fins fagforeninger med en slik plattform og et samarbeid på tvers. Heismontørenes fagforening har også en bevisst ideologi som tar utgangspunkt i klassekamp og medlemmenes egen aktivitet.
Det er helt avgjørende med samarbeid og organisering utafor LO-systemet – og på tvers av LO,YS, AF – for å gi en slik strømning identitet og kampkraft og unngå å bli sugd opp. Spillereglene må brytes. Ulike former for «opposisjonskonferanser» som i Trondheim i høst er ett eksempel. Forum for verdige arbeidsforhold i Oslo, som også samarbeider med en organisasjon for arbeidsløse, er et annet. Kampen på SAS-hotellet i sommer som retta seg mot å erstatte fast ansatte med innleid arbeidskraft, understreker en annen viktig dimensjon. Kampen omfatta en sammensatt arbeiderklasse, med et flertall kvinner og innvandrere, mange homser, både fast ansatte og folk på midlertidige kontrakter.
I tillegg må det knyttes internasjonale kontakter.
Denne strømningen søker også en ideologisk plattform. Økonomene Torstein Dahles og Roar Eilertsens foredragsturneer mot moderasjon, med vekt på at det fins penger, har vært en viktig del av den felles plattforma. Men dette er ikke nok og må utvikles videre til kritikk av hele det kapitalistiske systemet og til å stille oppgaven om revolusjon og sosialisme. Ellers vil også denne strømninga lett ende opp med krav om å føre Arbeiderpartiets politikk fra 1950-åra og framover.
Den ideologiske kampen må også omfatte kampen mot Arbeiderpartiets (og SVs) offensiv mot selve klassebegrepet og klassebevisstheten i arbeiderklassen. Et av de viktigste redskapene i denne kampen er blitt begrepet «2/3-samfunnet».
Arbeiderpartiets Torbjørn Jagland sier i sitt manifest at det avgjørende i dag er at flertallet solidariserer seg med mindretallet. Dette er begrunnelsen for at vi alle skal gi avkall på lønn, arbeidsforhold og rettigheter av hensyn til de arbeidsløse. Og at vi skal bygge ned generelle trygderettigheter til alle, for å målrette dem mot dem som trenger det mest (behovsprøving). For eksempel: eneforsørgere med ny samboer som skal miste ekstra barnetrygd og overgangsstønad for at mer skal gå til de fattigste eneforsørgerne. Slik undergraves hele trygdesystemet og de som rammes hardest er nettopp de svakeste.
Knut Kjelstadli i Sosialistisk venstreparti går inn på samme tankegang (Arbeiderbladet 22. april 1993). Han slår fast at flertallet har det rimelig bra, men nederst er det en fjerdedel som har absolutt for lite, er fattige. Kjeldstadli vil mobilisere dette flertallet (arbeiderklassen og middelklassen) mot overklassen, men går deretter rett i fella: «Og den (overklassen) må tas hardt økonomisk, om vi i midten – arbeidere og mellomlag skal være villige til å yte vår skjerv.» Han støtter tanken om å gi avkall på økning i reallønn mot at midlene skal gå til å sysselsette folk via kommunene. Ikke klassekamp mot borgerskapet, men omfordeling fra flertallet til mindretallet.
Slik går det når 3/4-samfunnet er grunnanalysa, ikke borgerskapets klassediktatur. Størsteparten av de stadig flere som støtes ut av samfunnet og arbeidslivet tilhører arbeiderklassen. Dette er en del av klassediktaturets karakter og kan ramme alle i arbeiderklassen over natta, det er ikke en egen sort folk.
Men det er avgjørende at arbeiderklassen utvikler og slåss for en politikk som ikke utdyper disse skillene, men som tjener hele den sammensatte arbeiderklassens interesser. Og som skaper fora der de ulike delene av arbeiderklassen kan slåss sammen med sine egne stemmer. Fagbevegelsen kan bare være en del av en slik kamp.
I Marge Piercys siste roman, En fantastisk mann, beskriver hun en verden der ulike multinasjonale selskaper eier/driver atskilte samfunn, bygd inne mot stråling og forurensning. De som er innafor, får dekt sine ulike behov under streng kontroll. Utafor disse fins megaen, der flertallet av befolkningen bor, utsatt for alle slags miljøgifter i et lovløst samfunn. I en slags mellomposisjon står de som bor i megaen, men som transporteres inn som rettighetsløse dagarbeidere i konsernbyene. I boka forteller en av personene sine barn om hva som hendte med fagbevegelsen: Den gikk i oppløsning da konsernene begynte å flytte produksjonen rundt og fagbevegelsen ikke så det som sin oppgave å organisere alle dem som falt utenfor, i megaen.
Kvinner i en annen posisjon
Kvinnene i og nær arbeiderklassen er i en annen historisk, objektiv og subjektiv posisjon. Kvinnene har et særegent forhold til sosialdemokratiet og til velferdstaten. Den var opprinnelig bygd på arbeid til alle menn og kvinners gratisarbeid og rolle i et økende forbruk.(Se for eksempel filmen Støv på hjernen fra 1960-åra.) Samtidige skapte den forutsetningene for kvinners yrkesaktivitet og videre krav. Den britiske kvinneforskeren Hilary Rose sier det slik: «Den gamle velferdstaten baserer seg på kvinners tvungne avhengighet og deres underordning i hjemmet, på arbeidsmarkedet og i det politiske liv og samtidig skaffer den fram forutsetningene for at kvinner i økende grad kan utfordre både dens form og innhold.» (I Else Øyen: Comparing Welfare States and their Futures.) Kvinner i arbeid stiller krav som sprenger velferdstatens rammer og som samtidig utfordrer fagbevegelsens mannsdominans.
Mot slutten av 1980-tallet ble bevegelsen for et arbeidsliv på kvinners premisser møtt med arbeidsløsheten og de nye store angrepene på lønns- og arbeidsforholda og faglige og sosiale rettigheter. Et tilbakeslag, backlash, både materielt og ideologisk.
Samtidig har kvinnenes yrkesaktivitet fortsatt å stige i Norge, det nye på 80-tallet var økende yrkesaktivitet og økende heltid for kvinner med små barn. Arbeidsløsheten, selv om den har økt, er betydelig mindre for kvinner enn for menn. Og kvinnenes betydning i arbeiderklassen har økt, jamfør siste LO-kongress der Kommuneforbundet og Handel og Kontor spilte en sentral rolle.
Kvinnene er derfor i en dobbel posisjon. Den direkte deltakelsen / betydningen i arbeidsliv og samfunnsliv fortsetter å øke, samtidig som angrepene blir hardere og skvisen strammes til. En blanding av å være historisk på offensiven og aktuelt på defensiven.
Flertallet av kvinnene er avhengig av offentlig sektor for arbeidsplasser, arbeidsforhold, betingelser for å være i arbeid, støtte til å leve uten lønnsinntekt i kritiske perioder og i alderdom, og til å forsørge barn på kvinnelønn. Samtidig stiller kvinner krav om et samfunn organisert for både kvinner, menn og barn, der kvinner ikke trenger kompensasjon for feil kjønn.
Det er derfor ikke grunnlag for noen omfattende bevegelse «tilbake til mer ekte sosialdemokrati», men for et bedre samfunn på et nytt grunnlag. Det fins fortsatt en virkelig bevegelse, som krever sekstimersdag, heving av kvinnelønna, faglige og sosiale rettigheter og offentlige tjenester, nettopp på tvers av og til dels utenfor fagbevegelsen.
Bevegelsen mot toppløsbarer er et tydelig uttrykk. Og etter en periode med sterke strømninger for individuelle løsninger kommer nå reaksjonen mot tilbakeslaget, igjen erfaringer som sveiser kvinner sammen som kjønn.
Ytterligere skjerping av skvisen kvinner står i, vil bare gjøre det enda mer nødvendig å stille krav om kollektive løsninger. Samtidig øker også klasseforskjellen blant kvinnene, og det blir avgjørende at det er kvinnene i arbeiderklassen og grupper nær den som tar ledelsen i kampen.
Situasjonen er åpen og det er ulike strømninger, men det fins kimer til en klassebasert visjon som bryter med sosialdemokratiet, selv om det er langt til revolusjon. Diskusjonen om et alternativt samfunn preger da også Kvinner mot EF.
Mitt spørsmål blir derfor om ikke nettopp kvinneperspektiv på kampen om «velferdsstaten» i vid forstand kan gi en retning til kampen for hele arbeiderklassen som bryter med «tilbake til 50-åra», men som samtidig fanger opp den tradisjonelle klassebevisstheten og de rettferdige krava.
Organisering av ungdom
En organisering av arbeidsløse som bryter med sosialdemokratiet må basere seg på organisering av ungdom,
Omlag en tredjedel av de arbeidsløse er ungdom, 16-24 år, mesteparten mellom 20 og 24 på grunn av skolegang. Det er også stor arbeidsløshet mellom 25 og 30 år. Olav Foss peker i sin rapport Arbeidsmarkedet og velferdsstaten på at sannsynlig arbeidsløshet framover er satt for lavt. Han regner med mønstret til de unge kvinnene og ikke gjennomsnitt av kvinners sysselsetting i dag. Resultatet er at dersom en skal få arbeidsløsheten ned i 2 % innen år 2000, vil det kreve en årlig vekst på mer enn 40.000 fra og med i år. Til orientering har veksten de siste 30 åra vært på gjennomsnittlig 16.-17.000 og de siste fire åra har det vært en nedgang på 30.000 pr år.
Hvis en regner at antallet jobber holder seg som idag, vil vi i år 2000 kunne ha en ledighet som nærmer seg 20 %. «Bak disse tallene skjuler det seg blant annet en samlet tilvekst på ca1/2 million unge og relativt velutdannede ungdommer – født etter 1970 – hvorav ca halvparten utgjøres av den første generasjon av kvinner som fullt ut forventer at de skal være økonomisk sjølstendige ved hjelp av eget inntektsgivende arbeid gjennom hele sitt livsløp, og hvor en stor andel har investert betydelige ressurser i en utdanning som skal sette dem i stand til å realisere en slik ambisjon.»
Poenget her er at et stort antall unge mennesker vil i løpet av kort tid møte samme stengte arbeidsmarked. Dette er en situasjon som kommer til å føre til bevegelse, krav og ledere – på den ene eller andre måten.
Slik jeg tenker vil en organisering av ungdom mot arbeidsløshet kunne gi krava og kampen en politisk retning, prega av unge kvinner, miljøtenkning, antirasisme og mot EF. Krav som sprenger rammene for dagens samfunn og tidligere sosialdemokratisk politikk. Samtidig vil det være avgjørende med en bevisst allianse med arbeiderklassen, for å utvikle en ny klassebevissthet. Slik for eksempel Natur og Ungdom har samarbeida med progressive fagforeninger.
Med ungdommen som en egen organisert kraft tror jeg det vil være mulig å gi retning til en virkelig bevegelse mot arbeidsløsheten i store deler av folket, en bevegelse som i dag ikke finner uttrykk.