USA-krisen – stormvarsel for den kapitalistiske verden
Av Randi Heddeland
USA, denne koloss av rikdom og kapital som hele den kapitalistiske verden har betraktet som noe evig urokkelig, er i dag i den rene hengemyr av finansielle og økonomiske vanskeligheter. Den herskende klans, det vil si komplekset Wall Street-Pentagon, rovdrift på ressursene til fordel for rustningsindustrien som i mange år har gitt den amerikanske økonomi militær slagside, begynner å vise sin negative virkning med full tyngde. Samtidig er industrien rammet av en krise av det slaget som er tradisjonell i kapitalistisk økonomi med opphoping av varelagrene, og tilsvarende nedgang i produksjonen, salg og profitt. Mens folket rammes av en ukontrollert inflasjon og prisstigning og voksende arbeidsløshet. Den voldsomme politiske protestbevegelse etter Kambodsja-krigen, og streikene som vokser i antall fra måned til måned og ryster hele arbeidsmarkedet utfyller bildet av det fullstendige kaos det amerikanske samfunn befinner seg i i dag. Den amerikanske imperialisme, som i sin streben etter verdensvelde har brakt utbytting, undertrykkelse og aggresjon til folkene på alle kanter av kloden, kjenner i daggrunnen skjelve i sitt eget land.
Den verste krise på 40 år
Teller vi førti år tilbake kommer vi til 1929. Dette årstallet sier ingenting for de unge i dag, men vi eldre, som opplevde tiden, vet altfor godt hva det står for. Året med krakket på New York-børsen som innledet verdenskrigen, et helt tiår med arbeidsløshet, sult og nød for arbeiderklassen i alle land, også i Norge. I tiden omkring månedsskiftet april—mai da Dow Jones indeksen forindustriaksjer, etter et langt og bratt fall fra årskiftet 1968-69 dalte sterkere og sterkere nedover for hver dag, var det ikke underlig at 1929-spøkelset dukket fram igjen. Den svarteste dagen falt faktisk aksjekursen et poengunder der salget sluttet dagen før selve krakket, 24. oktober 1929. Nå kom jo finansherrene sammen i Det hvite hus og «ordnet opp med saken», så lenger ned kom ikke kursene denne gangen. Men både det amerikanske folk og hele den vestlige verden hadde fått et støkk som sent ville bli glemt. USA's prestisje røyk rett til bunns i de dagene, og tilliten til landets uovervinnelige økonomiske styrke var for alltid brutt. Ingen tør stole på at stansen i nedgangen på børsen er mer enn en galgenfrist og at ikke det store raset vil komme før eller siden.
Dollaren igjen i hardt vær
Ja, det står dårlig til med denne mynten igjen, og rundt omkring sitter i dag alskens finansielle vise menn og økonomiske eksperter og grubler seg grønne over hva som kan gjøres for å reparere verdensvalutaens skrøpelige helsetil-stand. Det er nemlig internasjonalt sett kanskje den aller farligste side ved den amerikanske krise.
Årsaken til dollarkrisen i dag er hele det kaos av indre politiske og økonomiske motsetninger som preger samfunnet, men her skal vi bare nevne tre sider av problemet. Først det ustanselige underskuddet på det amerikanske statsbudsjett på grunn av de veldige militære uttellinger. I etterkrigstiden, fram til utgangen av 1969, beløp USA's samlete militærutgifter seg til den nette sum av 1 100 000 millioner dollars. Alt bevilget over budsjettet og betalt av den amerikanske skatteborger, mens monopolene og finansherrene skummet profitten. Men det er blitt vanskeligere og vanskeligere å få budsjettet til å balansere, og staten har måttet ty til lån. Wall Street-bankierene står gjerne til tjeneste i så måte, men mot gode renter. Resultatet er at den amerikanske føderale stat, så underlig det kan høres, er gjeld bundet til oppover mønsåsen. Statsgjelden i dag beløper seg til noe bortimot 400 000millioner dollars. Alle slike tall er astronomiske i USA.
Nå hadde Nixon flott lovet at på årets budsjett skulle det bli et overskudd på 1,3 milliarder dollar. I stedet ble det et tilsvarende underskudd. Og ikke nok med det. Han måtte bekjenne at det også ville bli underskudd på neste årsbudsjett, altså det som begynner 1. juli. Noe som ikke nettopp skulle styrkedollarens stilling.
En annen ting som virker i samme retning er den elendige forfatning USA's betalingsbalanse lenge har vært i. De utenlandske kortsiktige fordringer på USA beløper seg for tiden til noe mellom 40 og 50 milliarder dollars. Men den amerikanske gullbeholdning er på knappe 11 milliarder. Om nå to–tre av de utenlandske kreditorer forlangte sine tilgodehavender utbetalt i gull, som de offisielt har rett til, kunne det gå så galt at det ikke ble en barre igjen i FortKnox. Ikke underlig at det, særlig på denne siden av Atlanteren, snakkes åpent om å løse pengevesenet fra gullet. Som det f. eks. ble ymtet frampå om av Erling Petersen i Stortinget 4. juni, under debatten om Norges nye kvote fra Det internasjonale valutafondet. USA har i denne forbindelse neppe mye det skulle ha sagt, ettersom dollarens gulldekning i dag er rene farsen.
Men den farligste side ved dollarkrisen har likevel sin rot i den voldsomme inflasjonen og prisstigningen i USA, som dag for dag reduserer dollarens kjøpekraft. I sin tiltredelsestale som president sa Nixon at USA befant seg iden verste inflasjon på 100 år, men forsikret samtidig at han snart skulle råde bot på dette ondet. Det gikk med det som med hans andre gyldne løfter, det fordampet i den tynne luft. Tvert imot har inflasjonen fortsatt i samme forrykende tempo i de atten månedene han har sittet med makten, og man regner med at den vil komme opp i 7 prosent før årets utgang. Altså sju prosents nedgang i kjøpekraften og dermed folkets levestandard.
Om denne konstante reelle devaluering av dollar, til slutt, vil tvinge USA til også en offisiell devaluering, vet vi ikke. Det eneste som må være helt klart er at den amerikanske krise også er vår krise, bastet og bundet som vi er til den imperialistiske røvermakt på den andre siden av havet.
USA er lederen for hele den kapitalistiske verden, og går det økonomisk til bunns, trekker det alle andre land med i sluket. Det skjedde i trettiårene og kan skje igjen. Under den siste børskrisen fulgte aksjekursene i de europeiske hovedsteder, også i Oslo, alle svingninger fra Wall Street. Inflasjonen er heller ikke lenger bare noe amerikansk fenomen. Den brer seg i dag over hele Vest-Europa og også i Japan. Samtidig ser vi at frykten her, særlig for dollarkrisen og inflasjonen, skjerper motsigelsen mellom de imperialistiske land innbyrdes.
Det er slutt på «de gode tider», slutt på de tider da revisjonistiske profeter kunne vinne gehør for sine falske og forvrøvlete ideer om at det kapitalistiske samfunn hadde nådd fram til et stadium da man hadde lært å unngå og beherske kriser.
Enda en gang har vi fått bekreftet sannheten i Marx' lære om at arbeiderklassens forbigående velstand i den kapitalistiske verden bare er et stormvarsel om kommende krise.
Arbeidsløshet og dyrtid
Det er i dag 5 millioner arbeidsløse i USA, det høyeste tall siden 1964 og en økning på hele 1,3 millioner bare siden desember 1969. Som alltid er ledigheten størst blant svarte arbeidere, 8 prosent mot 5 prosent blant de hvite. Men med en industri i overproduksjonskrise med synkende omsetninger ikke arbeidsplassene trygge for noen. Selv innen de tre grener som regnes for selve ryggraden i amerikansk industri, stål-, bil- og bygningsindustrien, er det stor arbeidsledighet. Som et eksempel kan nevnes at den berømte fabrikken i Dallas i Texas, der arbeiderne i trettiårene kjempet så forbitrete kamper mot fascisten Fords væpnete bander, i følge pressemeldinger, nylig ble tvunget til å stenge.
En gang i begynnelsen av sekstiårene hørte jeg en svært så progressiv norsksosialøkonom uttale at USA var så økonomisk sterkt at det uten vanskelighet kunne tåle en arbeidsledighet på helt opp til 15 millioner. I dag ville selv ikke den mest reaksjonære amerikaner, ikke en gang en Wallace i Alabama, våge å være enig med ham i det. Saken er at arbeidsløshet står som det verste av alle skremsler, også for den herskende klassen — selv om den i dag «bare» er på 5millioner. I pressen er den da også omtalt som samfunnets «tidsinnstilte» bombe.
Selv den borgerlige amerikanske presse må innrømme at inflasjonen og prisstigningen gjør store innhogg i arbeidernes lønninger. Bladet Newsweek brakte f. eks. 16. februar i år en artikkel med tittelen «Inflasjonslønn», der det skrev følgende:
«Bare i løpet av siste år (1969) vant fagforbundene en gjennomsnittlig lønnsøkning på 7 prosent for sine medlemmer. Mens enkelte avtaler, særlig innen bygningsindustrien gikk helt opp til 12-14 prosent. Men samme hvor stor denne lønnsøking kan høres, har den hjulpet arbeiderne lite. Forinflasjonen steg i samme året til 6,1 prosent.» I en senere utgave (18. mai1970) skriver samme bladet: «Den amerikanske arbeiders gjennomsnittlige reallønn er lavere i dag enn for fire år siden.»
5000 streiker på ett år
Alle vet at prisstigning og dyrtid rammer lønnsarbeiderne hardest. Og hvordan reagerer så det arbeidende amerikanske folk på denne nedskjæring av levestandarden? Det kan neppe være noen overdrivelse å si at det viser en fantastisk kampvilje til å forsvare sine interesser. Følgen er at USA de siste år uten tvil har vært det mest «streikeherjete» land innen den kapitalistiske verden. I 1968 var det f. eks. over 5000 streiker som omfattet nesten alt som fantes av lønnsarbeidere, fra universitetslærere til søppelkjørere. Det eksakte streiketall for 1969 har jeg ikke vært i stand til å finne, men det var neppe mindre, i og med at inflasjonen og dermed forringelsen av levestandardenfortsatte i økt tempo.
Wall Street-organet US News & World Report var 25. mai ute med en lang klagesang over uroen på arbeidsmarkedet. Selv en så «skikkelig» kategori som folkeskolelærerne hadde i fjor gjennomført 131 streiker og hadde alt rukket å sette i gang en hel del i første kvartal i år. Ellers var det arbeidsnedleggelse og streiker i så å si hver eneste by landet rundt. Bilarbeiderne truet med streik over hele linjen, og til med kommunearbeiderne langt borte i Honolulu hadde nedlagt arbeidet. De verste i flokken var likevel laste- og trailerbilsjåførene som hadde holdt en «ulovlig» streik gående siden april og nå hadde gått over til «geriljataktikk» med kuler og granater mot streikebrytere. Over alt var kravet høyere lønn, og bladet forsikret at i regjeringskretser så man megetalvorlig på situasjonen.
Uten tvil har regjeringen og den utbytterklasse den representerer god grunn til å skjelve for den voldsomt skjerpte klassekamp krisen har fort til. Det har også gitt oss den lærdom at vi heller ikke i USA må identifisere folket med den herskende klasse. I hard og dristig kamp for sine arbeidsplasser og sin levestandard, viser det amerikanske arbeidende folk i dag at det har holdt seg sterkt og sunt gjennom de mange år av imperialistisk forråtnelse. Det er såmenn ingen liten ting å notere. For til sjuende og sist vil USA-imperialismen bli knust også på dens egen jord.
Som Mao Tsetung sier: «det vil komme for en dag at de reaksjonære i USA, i likhet med alle historiens reaksjonære, ikke er særlig sterke.
I USA er det andre som er virkelig sterke, nemlig det amerikanske folket.»