Ukategorisert
av Olaf Svorstøl Sierraalta
De politiske konsekvensene av dagens situasjon Uruguay begynner å bli synlige. I 2004 er det president- og parlamentsvalg.
Den nåværende økonomiske krisa i Uruguay startet for ca. 5 år siden. Men, det største slaget som industrien i Uruguay ble utsatt for, var innlemmelsen i Mercosur, frihandelsavtalen med Argentina, Brasil, Uruguay og Paraguay. Det ble på forhånd sagt at Mercosur betydde adgang til et marked på 200 millioner personer for Uruguay. Resultatet er ødeleggelse av hele grener av industrien, for eksempel tekstil, stål, trevirke, gummi, glass.
Resultatet er nedgang i bruttonasjonalproduktet (BNP) på ca 3 % per år fram til 2001, og i 2002 var nedgangen mellom 10-15 %. I totaltall har BNP gått fra 22 milliarder dollar i 1997, og i 2002 var det nede i 12-13 milliarder.
Utenlandsgjelda som var på 700 millioner dollar ved inngangen til militærdiktaturet i 1973 økte til 7 milliarder dollar ved diktaturets avgang i 1985. I slutten av 2002 var utenlandsgjelda 16 milliarder dollar. Uruguay blir vurdert som høyrisikoland, en økning i løpet av 2002 fra 300 poeng i risikovurderingsskala til nærmere 3.100 i juli, og etter Pengefondets «redningsaksjon» i september gikk det ned til 1.800 poeng. Dette gir igjen en svært høy rente på lånene: høy risiko = høy rente. Uruguay er svært nær en situasjon der det er umulig å betale rente og avdrag på gjelda. Eksporten falt med 2 milliarder dollar i 2002.
Alt dette fører naturlig nok til en økning i arbeidsløsheten. Den gikk opp fra ca 8 % i begynnelsen av 1990-årene. I dag er de offisielle tallene 17 % arbeidsløshet, som tilsvarer 300.000 personer. I tillegg er det 300-400.000 som jobber med arbeidstiltak. Den reelle arbeidsløsheten er på ca. 700.000 personer, som tilsvarer halvparten av den arbeidsføre befolkninga. Lønningene har enten gått ned nominelt eller har i beste fall holdt sitt nominelle verdi, men pga. inflasjonen har den reelle verdien uansett gått ned. I juli 2002 avsluttet tiårsperioden med sentralbank styring av valutaens verdi i forhold til dollar Dollaren var da verdt 17 pesos. Fra juli ble dollarprisen overlatt til markedet, og i løpet av høsten var den opp i 32 pesos per dollar. Inflasjonen ble i 2002 om lag 40 % og forventes ifølge Pengefondet å bli 50 % i 2003. Med faste lønninger (eller synkende) merkes dette blant den overveiende delen av befolkningen. Gjennomsnittslønna i Uruguay er 150 dollar per måned.
Uruguay har om lag 800.000 eldre som har gått av for aldersgrensen, med og uten pensjon. 50 % av disse har en pensjon mindre enn 100 dollar per måned. Store deler av befolkningen har inntekter som er langt lavere enn det som trengs for å ha et normalt liv med vanlig ernæringsinntak. Hver sjette uruguayer bor i slumområder, halvparten av barna lever under fattigdomsgrensa. Denne prosessen mot større fattigdom forklarer hvorfor det har vært plyndring av butikker og hvorfor kriminaliteten har økt. Det er det desperate svaret fra de fattigste gruppene i befolkningen.
Men denne utviklingen har også fått hard motstand. I 2002 var det over et dusin store mobiliseringer fra de store landsorganisasjonene i Uruguay. I demonstrasjonene og på møtene har det vært mellom ti og tjue tusen deltakere, tre hadde ca 50.000 deltakere. 16. april var den største mobiliseringen i Enhet for framgang. Da var det tre generalstreiker i løpet av 24 timer. Dette skjedde samtidig som det foregikk alvorlige konflikter innen helsesektoren, kampen på Coca-Cola mot oppsigelser, demonstrasjoner av arbeidsløse osv.
De politiske konsekvensene av dagens situasjon begynner å synliggjøre seg. I 2004 er det president- og parlamentsvalg. De siste meningsmålingene i 2002 ga over 50 % til den brede fronten Frente Amplio. Innenfor Frente Amplio var det interne valg i mai 2002. MLN (Tupamaros) gikk opp fra 17 % til 30 %, som den sterkeste retningen. De sosialdemokratiske retningene og det revisjonistiske Moskva-orienterte kommunistpartiet, Partido Comunista, mistet totalt 20 % av sine stemmer til MLN.
Hovedstaden Montevideo styres i dag av Frente Amplio, som også høsten 2002 fikk problemer med kommuneforbundet i byen som kjørte en streik mot byens politiske ledelse som ikke ville innfri en undertegnet tariffavtale.
Forholdet til fagbevegelsen i Montevideo vil være svært viktig i forbindelse med valgene i 2004.