Uro innenfor de kommunistiske partier i vest
Av Line Dedichen
Det sjokket Sovjet-troppenes innmarsj i Tsjekkoslovakia ga kommunister hele verden over, tror jeg bare kan sammenliknes med sjokket fra den 20. kongress i 1956, og kan vel sies å være en logisk følge av det ettersom det klart viste at den sovjetiske kommunismen nå har utviklet seg til rein sosialimperialisme.
Jahn Otto Johansen skildrer Sovjetunionens nye utenrikspolitikk på en utmerket måte, etter min mening. Han hevder, med rette, ifølge Dagbladet at Sovjetunionens utenriks- og sikkerhetspolitikk likner mer på andre stormakters (de imperialistiske) enn den atskiller seg fra den. Videre at det ikke er noe mer mystisk ved Sovjetunionens rolle på verdensmarkedet enn ved USAs politikk. Rene ord for penga, får'n si. Han hevder også at kineserne har nokså meget rett i at det foreligger et «amerikansk-sovjetisk supermaktsamarbeid på bekostning av andre nasjoners interesser». Ikke bare kineserne hevder det, står det videre i artikkelen, men «til og med ledende statsmenn i Vest-Europa har gitt uttrykk for liknende tanker».
Uroen i de vesteuropeiske kommunistpartier som også starta med den 20. kongress, er da heller ikke blitt mindre siden Tsjekkoslovakia-krisa. Frankrikes kommunistiske parti (FKP) valgte å «protestere for all verden», men fulgte ellers med på ferden. I disse dager har det endelig fått sitt inderligste ønske oppfylt og har kunnet innlede forhandlinger med sosialistpartiet og de øvrige venstrepartier (til høyre) om sammen å innføre et «videreutvikla» demokrati som en overgang til sosialismen. Målet er en «demokratisk union» av alle «anti-monopolistiske krefter i det franske samfunn», unntatt «smågruppene til venstre» og i sær da maoistene, som de fikk myndighetene til å forby etter mai-juni-urolighetene. Det blei den gangen tydelig ymtet om at det var som takk for hjelpa til å holde arbeiderklassen så godt i tømme, da omkring 9 millioner demonstrerte, og at Arbeidernes landsorganisasjon klarte å holde kravene innenfor den økonomiske sektor.
Et «bevis» på forståelsen mellom myndighetene og FKP er det fristende å se i det faktum at da demonstrasjonene mot krigen i Vietnam den 15. november 1969 blei forbudt og arrangørene likevel beslutta at de skulle holdes, gikk politiet løs på alle grupper og spredte dem,—unntatt dem som blei leda av kommunister—i følge Le Monde. Dagen i forvegen gikk politiet til preventive arrestasjoner av medlemmer av venstregruppene for å konstatere om disse ulovlig var blitt gjenoppretta, het det. Blant dem som blei arresterte, var frua til Gilbert Mury, tidligere sentralstyremedlem av partiet og foreleser ved partiskolen som blei ekskludert fordi han nekta å gi opp sin formannstilling i «Kina-Frankrikes vennskapsforening». Han var selv ikke i Paris, så tok de kona som var helt sakesløs. Kona til Krivine, han som var kandidat under presidentvalget for trotskistene, blei også tatt. Men ingen kommunister. I alt blei noe slikt som 500 personer sikra på forhånd og ca. 1500 undersøkt og sluppet igjen.
Ingen tvil om at innenriksminister Raymond Marcellin lider av et mai-juni kompleks. Regjeringa og FKP fører en slags skyggeboksing og skjeller hverandre voldsomt ut, men det skal man visst ikke ta så alvorlig. De har i hvert fall en felles fiende å samles om på venstre fløy.
I Østerrike protesterte først femti partimedlemmer mot eksklusjonen av den kjente marxistiske filosof og kunstkritiker Ernst Fischer, og seinere nekta 27 «progressive» medlemmer av sentralstyret til Østerrikes kommunistiske parti å delta lenger i komiteens arbeid, en beslutning som visstnok er enestående i historien. Fischer er en motstander av «Panserkommunisme».
I Italia er det ikke så mye Tsjekkoslovakia det gjelder—selv om partiet protesterte mot innmarsjen. Det gjelder indre stridigheter. Den venstrefløyen som står bak tidsskriftet Il Manifesto opponerer mot en etter deres mening altfor «sosialdemokratisk» holdning i partiet og mener at «[Palmiro]Togliatti-linja» ikke lenger høver for dagens problemer. Denne opposisjonen som ilske kom til orde under forberedelsene til den 12. kongress i fjor (vi veit jo hvordan slikt kan ordnes) har ikke falt til fote, trass i streng påtale. I høst beslutta lederne å sammenkalle sentralkomiteen for å diskutere tidsskriftet. Italias kommunistiske partis (IKP) viseformann Enrico Berlinguer, annonserte at det skulle bli en «massedebatt, både omfattende og demokratisk, rolig i formen og politisk klar på grunnplanet». Det var klart at han tok forsiktig på opponentene. Han ville gjerne tro at de ønsket å opptre som gode kommunister og innenfor partiet, og at Il Manifesto ville nøye seg med det resultatet de allerede hadde oppnådd, nemlig at ukebladet Rinascita hadde tatt opp brennaktuelle spørsmål til teoretisk diskusjon, som forholdet mellom partienes sjølstyre og den internasjonale, proletariske bevegelsen o a. Berlinguer fortsatte med andre ord Togliatti-linja. Ikke før var det slått fast, og ikke før hadde diskusjonen starta, før den antok slike dimensjoner at den trua partiets enhet. Det er i hvert fall et faktum at partiets ledelse ikke beholdt kontrollen over alt, når de da ikke kort og godt blei kasta ut fra møtet, slik det hendte på et lagsmøte i Roma.
Byråkratiet i partiet som hele tida hadde vært imot diskusjon, så sin holdning rettferdiggjort ved denne utviklinga og Berlinguer som ennå ikke satt så fast i sadelen, hadde ikke annet å gjøre enn å stanse diskusjonen, og suspenderte redaksjonsmedlemmene av Il Manifesto, for å prøve å stanse utgivelsen.
Den 9. november 1969 kom imidlertid tidsskriftets 5. nummer ut og lederen bekreftet alle de tesene som sentralkomiteen hadde fordømt. Den avskar alt snakk om kompromiss og konstaterte kort og godt: «Vi fortsetter». Til overflod hadde ikke redaktørene spart på kruttet. Blant annet var det en artikkel av Jorge Semprum som analyserte forholdet mellom FKP og «smågruppene til venstre» og anklaga begge parter for å mangle det nødvendige alvor. Nå er IKPs forhold til FKP på forhånd vanskelig nok til at det ikke ønsket å la uttrykk som «ikke hadde noe politisk grunnlag» og var «utilstedelige» passere upåtalt.
De tre medlemmer av Il Manifestos redaksjon som var medlemmer av IKP sentralkomiteen er altså blitt suspendert, og blir ventelig ekskludert, kanskje er de blitt det. Det fjerde medlem, den ansvarlige redaktøren, som ikke var medlem av sentralkomiteen, blei suspendert av en enstemmig kontrollkomite. Hans lag støtter ham og hadde nekta og suspendere ham. Vedtaket i sentralkomiteen var et flertallsvedtak. 6 stemte mot: de tre utstøtte, Rosana Rossanda, Aldo Natoli og Luigi Pintor, og de som hadde forsvart dem og tidsskriftet under debatten, professorene Lombardo, Radice og Luporini. Tre avholdt seg fra å stemme. Før den endelige avstemning leste Aldo Natoli opp en lang utredning fra redaksjonen, der han spesielt protesterte mot at tidsskriftet skulle «true partiets enhet». Tvert imot: ved å konfrontere leserne med de motsetningene som faktisk fantes innenfor partiet, kunne det bidra til å redusere uoverenstemmlesene. De som sto bak Il Manifesto hadde aldeles ikke til hensikt å danne noen fraksjonsgruppe utenfor partiet og skape splittelse, og de ville holdt fram med debatten på rent intellektuelt nivå. Det var ledelsen, mente han, som ønsket å føre debatten utenfor partiet for på den måten å nå fram til det kristelig-demokratiske og sosialdemokratiske venstre som den anså som sitt viktigste publikum. Parallellen med Røde Fane er slående.