Ukategorisert
av Arnljot Ask
Det Sovjet som nå er i omforming var en imperialistisk supermakt, som både konkurrerte om verdensherredømmet og undertrykte eget folk og nasjoner i det indre imperiet.
Tingene skjer fort i omformingen av den gamle Sovjetunionen. Det er lett å bli fanget av de dramatiske enkelthendelsene og midlertidige tendensen som utfolder seg. En kan fort komme i skade for å trekke forhastede konklusjoner. Gorbatsjov er blitt avskrevet flere ganger, også før kuppet. I dagene etter kuppet ble det en gjengs oppfatning at sentralmakta i imperiet var nærmest en saga blott og at de ulike republikkene nå gikk mot sjølstendighet. Etter hvert ser en imidlertid at det ikke er så enkelt.
For å få tak i de grunnleggende drivkreftene bak utviklinga, må en se nøyere på både maktforholda i dagens Sovjet og de historiske faktorene som virker på omformingsprosessen. Og vi må ta med i betraktningen de sterke kreftene som er i sving utenfra.
Det Sovjet som nå er i omforming, var en imperialistisk supermakt, som både konkurrerte om verdensherredømmet og undertrykte eget folk og nasjoner i det indre imperiet. Det materielle grunnlaget for denne posisjonen begynte å svikte mot slutten av 1970-tallet. Det skyldtes både indre forhold – den økonomiske modellen var tilstivna og et omfattende snyltersjikt motsatte seg endringer – og at den ytre ekspansjonen som Sovjet trappet opp fra midten av 70-tallet ble for kostbar både økonomisk og politisk.
Omlegginga, som Gorbatsjov sto i spissen for fra midten på 1980-tallet, hadde som hovedsiktemål å fornye den økonomiske basisen i Sovjet. Det innebar også sosiale endringer med følger for det framtidige grunnlaget for herskerklassen i landet. Dette la allerede fra starten av opp til en maktkamp innenfor borgerskapet. Den ble ytterligere skjerpet av at Gorbatsjov, etter hvert som det ble klart at den indre omforminga ville kreve alle krefter og også hjelp fra tidligere rivaler på verdensarenaen, måtte gå inn for å avvikle hele det ytre imperiet.
Maktkampen i det sovjetiske borgerskapet har vært sammensatt med et voksende antall aktører og skiftende allianser på kryss og tvers.
Gorbatsjov har klart å holde på initiativet stort sett fra starten. Han har hele tiden hatt en langsiktig strategi, og har evna å justere taktikken etter som målsettingene også måtte justeres. Kuppforsøket kom på tverke for opplegget hans. Det er lite hold i konspirative teorier om at han egentlig sto i ledtog med kuppmakerne. Kuppet forkludra kroninga av den kampen han hadde ført siste året for å få i stand en ny unionsavtale som ville styrke hans konstitusjonelle maktbasis. Hadde det ikke vært for at Jeltsin også har sentrale felles målsettinger med Gorbatsjov, og har bruk for han i den videre kampen, ville kuppet sannsynligvis satt Gorbatsjov utenfor for godt.
Vi ser nå at Gorbatsjov har vunnet tilbake en del av initiativet. Han er imidlertid fortsatt avhengig av at fellesinteressene dominerer i forhold til Jeltsin-fløyen. Sjøl om det siste forslaget til unionstraktat også styrker hans sjølstendighet. Ellers vil hans viktigste sosiale basis den nærmeste tida være å finne i vestlige hovedsteder. Etter ett døgns nøling, for å se hvor sterke kuppmakerne egentlig sto, kasta både USA og Tyskland lodda sine inn på Gorbatsjovs vektskål. Nato-møtet like før kuppet rakna, krevde også Gorbatsjov tilbake i ledelsen.
Hvilken stilling stormaktene tar til maktkampen i Sovjet, vil ha stor betydning for det umiddelbare utfallet. Fordi det, med den økonomiske kursen som legges opp, vil være nødvendig med stor vestlig støtte for å unngå omfattende akutt sosial uro i Sovjet. De andre stormaktene er for en kontrollert omlegging, både av økonomien og den politiske strukturen. Gorbatsjov er her et sikrere kort enn Jeltsin. Når han nå likevel er tvunget til å åpne for utenlandsk diktat over økonomien. Golfkrigen viste at han er innstilt på å opptre lojalt i utenrikspolitiske storkonflikter. Gorbatsjov kan derfor regne med støtte både fra Bush og Kohl de nærmeste åra.
Jeltsin-fløyen har i flere år bygd opp sin sosiale maktbasis. Ikke bare i Russland, men også i andre republikker. Jeltsin har inngått taktiske allianser med nasjonale krefter i republikkene mot sentralregjeringa. At dette ikke har så mye å gjøre med respekten for andre nasjoners sjølråderett, har vi fått demonstrert i den nye situasjonen som er oppstått; sjølråderetten gjelder ikke hvis den går ut over russiske interesser!
Jeltsin rivaliserer med Gorbatsjov om hvem som skal ha makta i det framtidige imperiet. Han har aldri hatt som mål at Sovjetunionen skal ryke i 15 eller flere biter. Hans mål er en ny statsdannelse, hvor Russland skal dominere i kraft av sitt ressursmessige, geografiske og militære potensiale. Om da enkelte republikker har en viss formell autonomi som egne stater, skal deres reelle stilling være en mer tradisjonell nykolonialistisk avhengighet av Russland. De storrussiske kreftene Jeltsin bygger mye av sin makt på, vil på ganske kort sikt kunne opponere mer uregjerlig på den underdanigheten Russland nå går inn i ovenfor utlandet. Dette kan være en av grunnene til at han ikke er favoritten til Bush og Kohl.
Det er Jeltsin-fløyen som har de største sjansene til å komme seirende ut av maktkampen på lengre sikt. Fordi den sosiale maktbasisen i landet vil telle så tungt, og Russland vil få en så dominerende stilling i den nye unionen. Etter hvert vil også stormaktene USA, Tyskland og Japan komme i motsetningsforhold til hverandre i kampen om det sovjetiske byttet. Fløyene i landet vil da også kunne spille på disse motsetningene, og den basisen Gorbatsjov i dag har i Vest kan brytes opp. Om det er Jeltsin som vil være den sterke mannen i denne fløyen da, vil tiden vise.
Den fløyen som kuppmakerne sprang ut fra, er nå dømt nord og ned. At de fikk seg en alvorlig smekk , både politisk og organisatorisk, er lett å si seg enig i. Men fortsatt har den delen av den gamle herskerklassen de representerte, en solid plattform å jobbe ut i fra. Millioner av byråkrater og innflytelsesrike personer fra denne klassen vil følge over i det nye maktapparatet og inn i posisjoner som de nye kapitalister. Det var påfallende at den ideologiske propagandaen , både før og under kuppet, spilte sterkt på patriotiske strenger. Hovedfaren for kuppmakerne var en oppsplitting av imperiet og trusselen om utenlandsk dominans. Det er få ting i veien for at denne fløyen kan smelte sammen med den stor-russiske. Det at de også vil reise motstand mot den fredelige okkupasjonen av Sovjet vi nå blir vitne til, vil kunne føre til at de etterhvert igjen erobrer fremskutte posisjoner i den russiske makteliten.
– Makta flyttes nå over fra sentralen til republikkene ,sies det av flere kommentatorer. Dette er langt fra hele bildet , og neppe heller det sentrale. Påstanden er prega av at den i alt for liten grad tar hensyn til både de historiske premissene og dagens virkelige maktpolitiske faktorer.
Danninga av USSR skjedde gradvis fra 1917 av. Russland var kjernelandet. Den vestlige innblandingen og intervensjonskrigene la rammene for tilslutninga av flere republikker. Og områder som tidligere var innlemma i tsarriket tilslutta seg etter hvert unionen. De transkaukasiske republikkene kom inn i 1921-22. De asiatiske rundt midten av 1920-tallet.
Med unntak av innlemmelsene rundt andre verdenskrig (Baltikum og deler av Moldova) ble unionen bygd opp på langt mer demokratiske og likeverdige prinsipper enn tsarriket var. Alliansen mellom de ca hundre nasjonalitetene innenfor grensene til det gamle tsarriket var en av pilarene som det sosialistiske Sovjetunionen skulle bygges på. Det ble satt opp som mål å avkolonialisere de ikke-russiske områdene og skape politisk, økonomisk og kulturell likhet mellom nasjonene. Den økonomiske framgangen, som det ble høstet frukter av helt fram til 1960-70-tallet, hadde bakgrunn i en arbeidsdeling som ble utviklet mellom republikkene. Sjøl om det etterhvert utvikla seg ulikeverdige forhold i takt med at sosialismen brøt sammen, var undertrykkinga av de fleste ikke-russiske nasjonalitetene mye sterkere under tsarriket. Derfor er det nok langt fra alle i de nåværende republikkene som ønsker å kvitte seg med hele Sovjetunion-arven. Spesielt ikke hvis alternativet er å gå tilbake til en statsdannelse som ligner på det gamle tsarriket.
Sammenbruddet for USSR visker heller ikke bort røttene fra før 1917. Russland og et russiskdominert Ukraina var hjørnesteinene i tsarriket. De andre delene av riket spilte andre og tredje fiolin, som erobringsgevinster. De asiatiske republikkene f.eks ble innlemma i perioden 1860-80. Sjøl om det nå snakkes høystemt om sjølråderett for de enkelte nasjonene, en det sjåvinismen fra tsartida som nå er i ferd med å ta over initiativet igjen. Den rettferdige kampen for løsrivelse som baltere og georgiere har ført, står i fare for å bli utnytta av lokale sjåvinister som undertrykker egne minoriteter. Og over det hele ruger den stor-russiske sjåvinismen som vil utnytte alle påskudd til fortsatt å blande seg inn i og dominere de såkalte nye «suverene statene».
Innenfor disse historiske rammene opererer så dagens aktører; både gamle og nye makthavere og folket. I tillegg til at både store og små makter blander seg inn utenfra.
Det er verdt å legge merke til at flere av løsrivingserklæringene kom fra regionledere som støttet statskuppet nettopp! Motivene her er nok helst at de tenker mest på egne privilegier, som de ser som truet av en Jeltsinfløy-dominert sentralstat. Enkelte kan nok skape allianse med folkeopinionen – mot den storrussiske trusselen. Men neppe klare å stå imot i lengden. Senteret vil også kunne utnytte at disse undertrykker egne minoriteter og attpå til skaffe seg demokratiske blomster på det.
Den folkelige organiseringa vil neppe på kort tid vokse seg så sterk at den kan tilkjempe seg det avgjørende ordet.
Stormaktene er ,som sagt, ikke interessert i en full oppsplitting av unionen i dag. Ikke bare utifra det sikkerhetspolitiske problemet med atomvåpna og omfattende sosial og etnisk uro de frykter i kjølvannet av en oppsplitting. Men også av økonomiske grunner. F.eks de omfattende økonomiske avtalene som Tyskland har inngått er gjort med sentralregjeringa. Det vil i mange sammenhenger bli vanskeligere å utbytte Sovjet bit for bit. Derfor tror jeg vi de første åra vil få se at stormaktene vil enes om å beholde unionen mest mulig samla.
Utifra en slik bakgrunnsanalyse taler det meste derfor for at vi vil få en union med en betydelig sentralmakt, dominert av Russland. De baltiske statene slippes ut. Muligens også Moldova. Sjøl om de enkelte republikkene i navnet kan bli suverene stater, vil de i gavnet bli dominert av det russiske senteret. Også de baltiske statene vil i stor grad være økonomisk avhengige av denne unionen. Dette vil ikke bli en harmonisk union av «suverene stater». Det vil bli brukt både politisk, økonomisk og militær makt for å tøyle sosiale og nasjonale konflikter. Naboland både i Europa og Asia vil bli innblanda i noen av disse konfliktene.