Undersøkende journalistikk en innføring

Av Sigurd Allern

2011-04

Finn Sjue:
Undersøkende journalistikk
en innføring
Høyskoleforlaget, 2011

I journalistikkens mytologiske dramaer har den gravende journalisten en hovedrolle. Heltene er ofte menn – som i virkelighetens og filmens Watergate-fortelling. Det er de som framfor noen andre representerer journalistikkens selvpålagte oppdrag om kritisk granskning av maktens institusjoner. Den undersøkende eller gravende journalistikken står også sentralt i den medieideologien som den svenske statsviteren og maktutrederen Olof Petersson har kalt journalismen – en egenartet blanding av elitisme og populisme der evnen til å gjennomskue makthaverne regnes som avgjørende for demokratiet. Journalisten er nødvendig for å rive bort sløret som skjuler maktens ukjente sider og handlinger. Eller som journalisten Göran Rosenberg har formulert det: En kjent makthaver trengt opp i et hjørne med lyssky gjerninger på samvittigheten og panisk skrekk i blikket er mediekulturens journalistiske høydepunkt.

I Finn Sjues nye bok om undersøkende journalistikk innleder forfatteren forordet med å kalle denne «myten om den hvite ridder” for en ukultur. Spesielt er han opptatt av at journalistisk «graving» ikke skal oppfattes som en sportsdisiplin for de utvalgte få. Som en oppmuntring til enhver som vil forsøke seg på dette feltet har en skrevet en innføringsbok som både handler om journalistiske metoder og holdninger. Men det er også en personlig erfaringsbok der forfatteren går gjennom eksempler han kjenner spesielt godt fra sin egen tid som reporter. Han har da også som tidligere redaktør og journalist i Klassekampen, fagbokforfatter og førstelektor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo en spesielt solid bakgrunn for egne meninger på feltet.*

Etter min mening er nettopp de kapitlene der han analyserer og vurderer egne journalistiske erfaringer, bokas største beholdning. Det skyldes ikke minst at han ikke bare legger vekt på noen av sine kjente avsløringer og bragder, men også analyserer feilvurdering og fadeser, og forklarer noen av årsakene til at det som først ser ut som et «scoop» kan renne ut i sanden når kildesjekkingen for alvor begynner. Noe av dette materialet er knyttet til hans arbeid i Klassekampen, annet til hans fagbøker i samarbeid med bl.a. Ronald Bye og Alf R. Jacobsen.

Et av de positive lærestykkene i Sjues beretning om undersøkende journalistikk vil være kjent for de som har lest Klassekampen noen tiår: avsløringen av avlyttingsstasjonen under Ruseløkka skole som Norge drev til beste for spesielt USAs og Storbritannias etterretningstjenester. Han beskriver her veien fra det første tips kom i 1987 til saken ble publisert i september 1988. Arbeidet omfattet de fleste journalistiske metoder: spaning og observasjon, arkivstudier og intervjuer med kilder som kunne vite noe. Og jo mer journalisten gradvis vet, desto lettere er det etter hvert å få adgang til mer solide kilder som kan bekrefte eller avkrefte gitt informasjon. I sluttfasen kom kontakten med nok en nøkkelkilde, Morgenbladets tidligere redaktør, den tidligere sikkerhetsmajoren Christian Christensen, kjent som signaturen CC. Da det viste seg at CC holdt på med et bokmanus hvor bunkeren var omtalt, ble det inngått et fruktbart samarbeid mellom partene på ytre høyre og ytre venstre fløy. Klassekampen-saken ble utsatt til CCs bok var klar, på den annen side fikk avisa referere til det han skrev om bunkeren. Lundkommisjonen bekreftet senere en god del, men ikke alt, av innholdet i avisoppslaget.

Et annet kapitel, som handler om «Folkebevegelsen mot Innvandring» (FMI) og dens leder Arne Myrdal, er spesielt interessant fordi det tar opp et etisk dilemma redaksjoner fra tid til annen kommer opp i når tipset gjelder planer eller aksjoner av kriminell karakter. I dette tilfellet handlet det om at Sjue, som skrev en del kritiske artikler om FMI, fikk kontakt med et FMImedlem (Tom Krømcke) som var urolig for at Myrdal & co. kunne komme til «å gå for langt» i sin innvandringsmotstand. I praksis ble det innledet et samarbeid mellom Sjue og informanten der Krømcke gradvis arbeidet seg opp i FMI-systemet, samtidig som han formidlet informasjon til journalisten.

Metoden er kjent som «walraffing», skjønt i dette tilfellet var det ikke journalisten – men hans kilde som jobbet med en falsk fasade. At hensikten i dette tilfellet helliget midlet ble klart da Krømcke kunne rapportere at FMI planla et voldelig attentat mot et asylmottak på Tromøya.

Samtidig førte dette umiddelbart til at det journalistiske gravearbeidet fikk en helt ny dimensjon. FMIs planer var kriminelle, kunne føre til tap av mange menneskeliv, og burde selvsagt stoppes før de ble iverksatt. Å hindre nyheten om en bombeaksjon ble ironisk nok viktigst. Klassekampen ga avkall på «scoopet» og Sjue informerte på avisas oppdrag overvåkingspolitiet om saken. Krømcke ble politiets «agent Charlie». Enden på visa var at Myrdal og hans folk ble arrestert – med dynamitten klar – like før aksjonen skulle iverksettes. En ubehaglig sak, med stor risiko, endte til slutt med at FMI-lederne ble dømt og organisasjonen diskreditert.

En tredje sak Sjue går grundig inn på, er knyttet til hans største nederlag som journalist, nemlig boka Vi som styrer Norge. Arbeiderpartiet og de hemmelige tjenestene (Aventura 1992), skrevet sammen med Viggo Johansen og Pål Jørgensen. Boka bygde bl.a. på intervjuer med og informasjon fra en rekke veteraner i e-tjenesten. Skytset de leverte var tilsynelatende hardt, Arbeiderpartiet hadde misbrukt de hemmelige tjenestene og spesielt tøff var kritikken mot Arbeiderpartiets grå eminense i e-tjenesten, Trond Johansen. Manglende skriftlig dokumentasjon, konkluderte forfattere og forlag, skulle kompenseres av de sentrale informantenes løfte om å stille opp som vitner i tilfelle en rettssak.

Tross tvil ble boka utgitt og lansert med pauker og basuner. Relativt raskt kom mot reaksjonene: hva kunne dokumenteres? Alt for lite viste det seg når kildene uten navn nektet å tre inn på den offentlige arenaen. Uansett hadde jo ikke kildene noe redaktør og forfatteransvar. Forfatterne måtte beklage påstandene mot Johansen, og selv om Lund-kommisjonen noen år senere pekte på at e-tjenesten før 1960 hadde drevet en viss ulovlig overvåking, fant ikke kommisjonen noe å kritisere Trond Johansen for. Forfatterne hadde snakket med mange kilder, men byggverket falt raskt i bakken når kildene nektet å stille opp offentlig. Konklusjon: kildekritikken i boka holdt ikke mål, og forfatterne hadde dessuten undervurdert betydningen av de indre, politiske spenningene i e-tjenesten for de tolkningene som ble servert. Med Sjues ord:

Tida som fulgte var den verste i mitt 40 år lange liv som redaktør, journalist og dokumentarforfatter.

Historien er mer enn en moral om nødvendigheten av kildekritikk. Den handler også om nødvendigheten av å lære av feil som begås. Det siste er, for å si det forsiktig, ikke noen utbredt vane i redaksjoner. På dette punktet er boka spesielt nyttig – og rosverdig.

Dessverre syns jeg det blir et litt for stort sprang mellom slike kapitlers kritiske og selvkritiske refleksjoner, som er interessante for mange, og det kokebokpreget rettet inn på studenter som dominerer i andre kapitler. Bevares, i disse står det utvilsomt mye som er nyttig å vite for både den ene og den andre typen av journalister, men jeg opplever sjangerbruddet mellom kapitlene av ulike typer som vel stort.

En annen undring er den individualismen som preger både framstillingen av egne erfaringer og håndboksreglene. Her er det ikke mange spor av at forfatteren selv har jobbet under en nyhetsredaktør som kunne skape privilegert arbeidsrom for graving (eller eventuelt stoppe et prosjekt med velkjente ord om «at nå har vi brukt nok tid og ressurser på denne saken»). Sjue advarer som nevnt mot «myten om den hvite ridder » – men hans moralske bud er i første rekke rettet inn på den enkelte journalist – i mindre på nødvendigheten for den enkelte journalist av å sikre at den gravende journalistens produkt blir utsatt for kritisk, intern granskning før publisering.

Direkte skeptisk er jeg til et annet kapitel, «Når smått blir enormt». I utgangspunktet handler dette om en viktig ting, nemlig medienes evne til å gjøre små forseelser til store skandaler, og han gir noen nyttige påminnelser om betydningen av å vurdere sakenes proporsjoner. Men når forfatteren illustrerer sakene som tas opp med noen kjappe «sett gjennom mine øyne»- dommer, blir resultatet tynt: her finnes det knapt en antydning til analyse av mekanismene i mediedrev eller noen forståelse av mediers egeninteresser og aktørroller. En ting er at Sjue, som VG, mener Gerd-Liv Valla «falt for eget grep, og det var fortjent». Men når han ikke har mer å si om mediene og Tønnesaken enn at «Tore Tønne begikk alvorlige feil, med et svært tragisk utfall», vel, da ville det være bedre å la den saken ligge.

Jeg savner dessuten en litt tydeligere påminning om at ikke alle typer journalister egner seg for undersøkende journalistikk i det litt større format, like lite som «alle» kan bli glitrende featurejournalister bare de prøver hardt. Det trengs et visst talent. I den undersøkende journalistikken handler dette talentet ikke bare om standhaftig evne research (som Sjue legger vekt på), men også om evnen til kritisk analyse når kildematerialet vokser og saken er komplisert.

Men akkurat dette er muligens vanskelig å si i klartekst for en lærebokforfatter som selve demonstrerte at han hadde nettopp denne evnen.

Sigurd Allern

* For ordens skyld: anmelderen var ansvarlig redaktør i Klassekampen en store deler av perioden fra 1985 da
Finn Sjue jobbet der som journalist. Jeg er sånn sett ”part i saken” i noen av sakene som hans bok omtaler.SA