Ulikhetens ABC: Marx om utbytting

Av Alf Gunvald Nilsen

Nr 2 2021

Alf Gunvald Nilsen er professor i sosiologi ved University of Pretoria i Sør-Afrika. Han forsker på global utvikling og sosiale bevegelser, og har sammen med Laurence Cox skrevet We make our own history. Marxism and social movements in the twilight of neoliberalism (London: Pluto Press, 2014).
Foto: Annie Sprat

Like har blitt byttet mot like. Slik beskriver Karl Marx, i sitt hovedverk Kapitalen, markedsbyttene som utgjør selve drivkraften i kapitalistisk akkumulasjon. Han henviste til hvordan kapitalister betaler den fulle verdien for alt det som trengs for å produsere en vare – råmaterialer, teknologi, og, selvfølgelig, arbeidskraft. 

Det virker kanskje rart at en tenker og aktivist som Marx ville si dette. Han forsto tross alt kapitalismen som et økonomisk system tuftet på en grunnleggende motsetning mellom en utbyttende kapitalistklasse og en utbyttet arbeiderklasse – og denne motsetningen var selvfølgelig også en politisk konfliktlinje. Hvordan finner utbytting sted om arbeidere får betalt den fulle og hele verdi av sin arbeidskraft? Dreier ikke utbytting seg om å betale arbeidere mindre enn det arbeidskraften deres egentlig er verdt?

Det er nyttig å tenke gjennom dette spørsmålet, fordi det kan hjelpe oss å forstå både hva som var spesifikt med Marx sin teori om utbytting under kapitalismen, og hvorfor verden i dag er preget av perverse sosioøkonomiske ulikheter. Dette er utvilsomt viktig i en verden der 2153 milliardærer kontrollerer mer rikdom enn de fattigste 60 prosentene av jordas befolkning (4,6 milliarder mennesker). Det er nettopp den globale utbyttingen av arbeiderklassen som har gitt opphav til denne ulikheten. 
 

Merverdi og utbytting

Kapitalistisk akkumulasjon er avhengig av profitt. Til syvende og sist må kapitalister alltid kunne ta ut mer penger enn det de opprinnelig investerte i produksjon og salg av varer. De går fort konkurs om de ikke gjør dette. Mer penger, skrev Marx, trekkes til slutt ut av sirkulasjonsprosessen enn det som ble investert på begynnelsen. Det er dette overskuddet som utgjør det som Marx kalte merverdi. Og det å kunne trekke ut merverdi er helt sentralt for hans forståelse av utbytting under kapitalismen. 

Til forskjell fra føydale økonomier, hvor lensherrer og adelsfolk tvang et overskudd ut av bondestanden, skjer utbytting under kapitalismen generelt uten åpen bruk av tvangsmakt. I en kapitalistisk økonomi møter kapitalister og arbeidere hverandre i markedet hvor de selger og kjøper arbeidskraft som individuelle likepersoner. Marx beskriver faktisk kapitalister og arbeidere som to veldig forskjellige vareeiere i Kapitalen. Kapitalistene eier produksjonsmidler, mens arbeiderne eier sin egen arbeidskraft, som de igjen selger frivillig til kapitalistene. Så hvor foregår egentlig utbyttingen?

Marx svarer dette spørsmålet ved å se på hva det er som gjør arbeidskraft forskjellig fra andre varer. Han beskriver arbeidskraften som en unik vare fordi den ikke bare er en kilde til verdi, men en kilde til mer verdi enn det den selv har. Dette er merverdiens opphav. Hvordan? Vel, Marx hevdet at arbeiderens verdi, målt og betalt i form av lønninger, er basert på hva det koster arbeideren å leve – det vil si, hva det koster å dekke materielle behov for bolig, mat, klær og så videre. Lønninger er altså ikke basert på hvor mye verdi en arbeider produserer i løpet av en dag. Og merverdi utgjøres i sin tur nettopp av forskjellen mellom lønninger og den totale verdien som arbeidere produserer i løpet av en arbeidsdag. Dette er bærebjelken i Marx sitt argument: Kapitalistklassen tilegner seg denne merverdien, og det er slik utbytting finner sted i en kapitalistisk økonomi. Det er viktig å være klar over at sosioøkonomiske ulikheter øker når forskjellen mellom lønninger og den totale verdien som arbeidere produserer øker. Og det er nettopp derfor at økt ulikhet er en grunnleggende dynamikk i kapitalistisk akkumulasjon. 

Kapitalen er mektig – men ikke allmektig

Marx er klar på at utbytting under kapitalismen ikke baserer seg på tvangsmakt for å fungere. Men analysen hans er likevel preget av et overgripende perspektiv nettopp på makt! Vi snakker tross alt om et økonomisk system hvor kapitalister nyter godt av å ha større strukturell makt enn arbeidere simpelthen fordi de eier både produksjonsmidlene (maskineri, råvarer, produksjonslokaler og så videre) og de varene som produseres og selges på markedet. Marx argumenterer videre for at kapitalister bruker dette ujevne maktforholdet til å øke merverdien de tilegner seg. Når merverdien øker intensiveres også utbyttingen – for eksempel gjennom at arbeidsdagen blir lengre, at lønninger presses nedover, at det utøves større kontroll over produksjonsprosessen, eller at det innføres ny og mer effektiv teknologi i vareproduksjonen.  

Kapitalistklassen er selvfølgelig mektig, men den er ikke allmektig. Tvert i mot – kapitalistenes evne til å sette betingelser for arbeid ovenfra kan begrenses gjennom kollektiv kamp nedenfra. Det betyr også at utbyttingens dynamikk formes av arbeiderkamper og utfallet av disse kampene. For eksempel, i sin åpningstale til det Internasjonale Arbeiderforbundet i 1864 reflekterte Marx over hvordan engelske arbeidere, som hadde organisert og mobilisert over en tredveårsperiode, endelig hadde klart å vinne en ti-timers arbeidsdag. Denne seieren, hevdet Marx, var første gang i historien at kapitalens politiske økonomi måtte vike for arbeiderklassens politiske økonomi. 

Gjennom kollektiv kamp hadde arbeiderne klart å påvirke hvordan deres arbeidskraft ble brukt. Nettopp ved å vinne en lovfestet reduksjon av arbeidstiden, hadde arbeiderne faktisk satt en øvre grense på graden av utbytting de kunne utsettes for hver dag. Selv om det sjelden sies, er det faktisk slik at lovfestede reguleringer av arbeidstid og arbeidsforhold, lover om minstelønn, sosial beskyttelse i form av arbeidsledighetstrygd og gratis offentlige helsetjenester er eksempler på hvordan kollektive arbeiderkamper har begrenset kapitalens evne til å maksimere profitt gjennom å utbytte arbeidere. 

Det vi kan lære av dette er at når vi prøver å forstå forholdet mellom ulikhet og utbytting under kapitalismen er det nødvendig å være oppmerksom på endringer i maktforholdet mellom kapitalister og arbeidere. Disse endringene påvirker graden av utbytting som arbeidere utsettes for, og har igjen en direkte innvirkning på graden av ulikhet i et gitt samfunn over tid. 

Kapitalister, arbeidere og utbytting i det tjueførste århundre

Så langt, så godt. Men hvor relevant er alt dette i det tjueførste århundret? Kan vi egentlig basere oss på skriveriene til en revolusjonær aktivist fra midten av det nittende århundre når vi skal forsøke å forstå vår tids økonomi?

Ja, det kan vi. Marx sine teorier gir oss fremdeles viktig innsikt i hvordan vi har kommet dit vi har endt opp – i en perverst ulik verden – og hvordan vi kan utfordre ulikhet. Et godt utgangspunkt i så måte er å tenke gjennom hvordan ulikhet har økt i takt med globaliseringen. En rekke forskere har påvist at ulikhet har økt i takt med utviklingen av globale verdikjeder, det vil si, fremveksten av nettverk hvor produksjonsprosessen brytes opp i en rekke enkeltelementer mellom forskjellige land og regioner i verdenssystemet. Fremveksten av globale verdikjeder er drevet av transnasjonale selskaper som har flyttet vareproduksjonen fra Europa og USA til land i det globale Sør – spesielt Asia og Latin-Amerika. Som et resultat av dette har også fattige land i det globale Sør opplevd relativt sterk økonomisk vekst – mange land har faktisk gått fra å være lavinntektsland til å være mellominntektsland. 

Dette høres jo egentlig ut som en positiv utvikling – men om vi går denne trenden nøyere etter i sømmene kommer et annet bilde frem. Som økonomen Andy Sumner har påpekt, lever mer enn 70 prosent av verdens fattige – folk som lever på mindre enn 2,50 dollar om dagen – i mellominntektsland i det globale Sør, som f.eks. India. Det skyldes hovedsakelig at arbeid i globale verdikjeder er svært utrygt, med lave lønninger, lange arbeidsdager, dårlige arbeidsforhold og svært begrenset sosial beskyttelse. Og det er denne formen for arbeid som har gjort det mulig for kapitalister å utvinne enda mer merverdi fra de store reservoarene av billig og utbyttbar arbeidskraft på tvers av det globale Sør. 

Dette er igjen et resultat av en større global omstilling. Arbeidsandelen av inntekt – den delen av nasjonalinntekten som går til lønninger – har jevnt og trutt gått nedover i både det globale Nord og det globale Sør siden 1980-tallet. Samtidig har formuene og inntektene til de rikeste 1 og 10 prosent økt dramatisk. Kort sagt har vi i de siste fire tiårene vært vitne til en enorm tilegnelse av merverdi vekk fra arbeiderklassen verden over, og dermed også en enorm konsentrasjon av formuer og inntekt blant økonomiske eliter verden over. 

Vi kan ikke forstå hvordan dette har skjedd hvis vi ikke tar inn over oss det faktum at de siste fire tiårene også har vært en periode preget av vellykket klassekamp ovenfra. Det nyliberale politiske prosjektet har reversert mange av de historiske fremskrittene som ble vunnet av progressive sosiale bevegelser i løpet av det tjuende århundret anført av arbeiderbevegelser, men også kvinnebevegelser, svarte frigjøringsbevegelser og antiimperialistiske bevegelser. Til sammen har dette gjort at maktforholdet mellom kapitalister og arbeidere har blitt vridd enda mer i favør av kapitalistene, som på grunn av dette igjen kan utbytte arbeidere mer intensivt og trekke ut mer merverdi i neste omgang. Dette er nøkkelen til å forstå hvorfor og hvordan en opphopning av rikdom på den ene enden av den globale sosiale skalaen henger sammen med en opphopning av elendighet på den andre enden. 

Disse innsiktene gjør det også nødvendig å tenke gjennom hvordan kollektive arbeiderkamper mot ulikhet kan se ut i det vi går inn i det som utvilsomt kommer til å bli et turbulent tiår. Selv før koronapandemien begynte hadde store protester mot ulikhet satt sitt preg på verden. Vi vet at pandemien har fordypet de globale ulikhetene – forskere anslår at mellom 400 og 500 millioner mennesker vil bli skjøvet ut i fattigdom som et resultat av pandemiens innvirkning på verdensøkonomien. Det er derfor også svært sannsynlig at folkelige protester vil tilta igjen så snart nedstengingen oppheves. Hvilken betydning vil dette få for måten progressive arbeiderkamper vil bli ført på? 

Først og fremst må slike kamper baseres på en strategi hvor det organiseres og mobiliseres ut fra en ny forståelse av hvordan arbeiderklassen faktisk er sammensatt. Denne strategien må omfatte arbeidere i den uformelle sektoren, migrantarbeidere og, ikke minst, de som enten er arbeidsløse eller undersysselsatte. For det andre må slike kamper, i tillegg til å utfordre kapitalistenes makt gjennom å kreve høyere lønninger, kortere arbeidsdager, og bedre arbeidsforhold, også ta sikte på å vinne en radikal utvidelse av offentlige velferdssystemer. 

Til sist – disse kampene må handle om langt mer enn å gjøre arbeiderklassens liv litt bedre innenfor rammen av fortsatt kapitalistisk akkumulasjon. I stedet bør progressive arbeiderkamper i vår tid knesette det som Marx i sin tale til det Internasjonale Arbeiderforbundet kalte arbeiderklassens politiske økonomi mot kapitalens politiske økonomi, noe som bare kan skje gjennom grunnleggende endringer i maktforholdet mellom de to. Målet må være å skape et nytt system som gjør slutt på utbytting ved å legge mer vekt på det å skape liv, det vil si å gjøre det mulig å leve uavhengig av tilknytning til arbeids- og varemarkedene. En slik strategisk ambisjon er en nødvendighet om vi skal bygge alternativer til et økonomisk system som har blitt bevisst organisert slik at et lite mindretall kan berike seg nærmest grenseløst gjennom utbytting av andres arbeid.