Tysklandsforståelse

Av Jan Hårstad

1993-0102


Den norske m-l-bevegelsens Tysklands-forståelse er et av de tristeste kapitler i dens politiske historie …

Det har vært en katastrofe og det ser ut til å fortsette som en katastrofe. Hvordan skal man forklare at den tyske imperialismens krigsminister, Volker Rühe, reiser land og strand rundt og legger om det norske forsvaret, holder pressekonferanse 31. august, uten at dette besøket blir verken kommentert eller analysert av AKP, RV eller avisa Klassekampen? Hva skal man si om noe slikt? Det er rett og slett ufattelig.

Men selv det ufattelige må det jo finnes en forklaring på. Når det nå snakkes om marxistisk renessanse innen AKP, blir det tvingende nødvendig å foreta en kritisk analyse av hvordan AKP kunne unngå å registrere en ny tysk imperialisme med globale ambisjoner.

Bruddet i 1977

Katastrofen begynner våren 1977 da AKP bryter partiforbindelsene med KPD(m-l). Ved dette bruddet kan det fortone seg som om informasjonsutveksling med det marxistiske tyske venstre også opphører og den akutte uvitenhet inntreffer. Jeg skal spare leserne fra å legge fram sitat fra partiorganet i perioden 1977-91; det er reddsom lesning. Den i Norge som hadde en korrekt analyse av hvordan det norske borgerskapet hadde en strategi for å underordne landets økonomiske struktur under Tyskland, var Jørgen Sandemose i sin førstemaitale i 1979. Leser denne talen om igjen idag, framstår den som et banebrytende arbeid når det gjelder temaet Tyskland – Norge.

For å kunne forstå det som finner sted i Tyskland i dag, er det helt nødvendig å rygge bakover i tid. Det militære samarbeidet mellom Sovjetunionen og Tyskland i perioden 1922-1933 var helt avgjørende for utviklingen av en ny type krigføring, Blitzkrieg, og den var uteksperimentert på steppene i Kazan mange år før Adolf Hitler og hans nazister kom til makten.

I det siste året har det fra norske EF-ideologer, såsom Hermann Smith-Sivertsen og Bernt Hagtvet, kommet psykologiserende demoniseringsprodukt om Hitler, men faktum var at han ble ført fram til makten av det tyske storborgerskapet på en dannet og parlamentarisk helt legal måte. Først betalte de valgkampanjene, deretter satte de han inn for å knuse arbeiderbevegelsen som sto i veien for ønsket om å erobre verdensmakta.

Kazan igjen …

Etter den annen verdenskrig anvender Tyskland seg faktisk av noen av de samme teknikkene som etter den første verdenskrig. En setter inn Franz Josef Strauss som atomminister og forsvarsminister, og de enorme summene som investeres i atomteknologi, kommer også laserteknologi, data, rakett-teknologi etc til gode. I 1976 er da tiden moden til å skaffe seg et militært hemmelig øvingsfelt etter modell av Kazan 1922-33. Valget faller på et 100.000 kvadratmil stort område i provinsen Shaba i Zaire. I dagens kurs betaler den tyske rustningsindustreien 206 millioner DMark årlig for dette øvingsfeltet hvor de tyske mellomdistanserakettene utvikles.

Omtrent på samme tid er faktisk Tyskland en stormakt innen atomfysikk og atomteknologi, noe Strauss i sitt vidsyn aldri hadde noen problemer med å finne gehør for. Alle de nye atombombenasjonene, Pakistan, India, Argentina, Brazil, Irak, Iran, Korea og Sør-Afrika, er i avgjørende grad bygget opp på tysk atomteknologi.

Det sier seg selv at et samarbeide om så ømfintlige ting som atomvåpen forutsetter intime politiske relasjoner som også åpner dørene for økonomiske konsesjoner, preferanser vis-a-vis konkurrenter som Japan, USA etc. Som mange økonomer har betonet, skyldes det tyske økonomiske miraklet, «retur» på de enorme investeringer som de tyske gigantene kunne gjøre i den tredje verden. De tre store innen tysk finans, Dresdner Bank, Commerz Bank og Deutsche Bank, kunne etterhvert etablere seg som verdensbanker. Ikke for ingenting var Alfred Herrhausens (sjef for Deutsche Bank) hovedparole: Globalisering av den tyske økonomien.

Den tyske etterretningsorganisasjonen, Bundesnachrichtendienst, har over 7.000 offisielle ansatte og en anseelig del av disse jobber med våpenhandel utenfor parlamentarisk «kontroll». I 1991 gikk Tyskland fram fra 5. plass i verden til nummer 2 som våpeneksportør. Etter at man i midten av 1980-årene har lesset på morderorganisasjonen Renamo så mye våpen den orket håndtere, er det nå Kroatia som blir overlesset med kvalitetsvåpen. Kroatia er nå en tysk festning takket være et kjempearbeid av Bundesnachrichtendienst.

Et nytt 1933

Avisa Roter Morgen, som m-l-bevegelsen mistet kontakten med i 1977, påviste med stor presisjon gjennom disse årene at det tyske storborgerskapet systematisk arbeidet for å skape grobunn og forutsetning for et nytt 1933. Det var ikke bare AKPs tidligere søsterparti, KPD, som sto for en slik prognose. Også andre strømninger av marxistisk tenkning delte dette synet. Et forbund av tyske trotskister skriver så tidlig som i 1983 i et dokument at «det tyske borgerskapets program er et nytt «Gross-deutsches Reich» for det tyske «herrefolket», rasisme mot jøder og tyrkere og Lebensraum i Østen».

Det er ikke noe problem idag å skaffe seg bred kunnskap og glimrende analyser av den tyske imperialismens planer. Aviser som Neue Arbeiter-presse, Weltrevolution og Spartakist holder et meget høyt nivå og skiller seg fra de hjemlige avisene med en stor teoretisk bevissthet og nøyaktighet.

Til tross for at den tyske imperialismen i samforstand med Høyre og Ap er iferd med å forandre energipolitikk, økonomi og sikkerhetspolitikk i Norge, er de norske marxisters omgang med det tyske spørsmål av tilfeldig og improvisert karakter. Og journalistisk impresjonisme, hvor god den enn er, er noe annet marxisme. Ifølge Lenin krever det siste mye arbeid og en fant ikke sannheten om noe som helst uten hardt arbeid.

Hvis leserne syns denne artikkelen har inneholdt en del provokative spark, så er det helt riktig oppfattet. De nåværende tingenes tilstand i forhold til Tyskland må endres radikalt. En må gjenopprette den klassiske innsikten om at på grunn av Tysklands sentrale posisjon i Europa, og dets dominerende rolle i økonomien, så avgjøres Europas skjebne av det som skjer der.

Jeg har det håp at det nye Røde Fane kan bidra til å kvitte oss med gammelmodige nasjonalreformistiske illusjoner og etablere revolusjonær internasjonalisme såsom dette ble praktisert av Lenin, Luxemburg og Liebknecht. Det finnes ingen annen vei framover.


Tyrkia-Tyskland-alliansen

Utdrag fra en analyse i avisa Weltrevolution nr 60, som utkommer i Köln

«De sørlige statene i det gamle Sovjetunionen angripes nå av Russland og tvinges derfor til å skaffe seg utenlandske allierte. Tyrkia og Iran framstår som hovedkandidater for dette. Da framstår Tyrkia som Russlands logiske motstander i dette området: Russland har et nødvendig behov for et svakt Tyrkia da dette landet nå befinner seg i den strategiske situasjonen at det kan hindre den russiske flåtens ferdsel mellom Svartehavet og Middelhavet ved Bospurosstredet. Virkeliggjøringen av de tyrkiske ekspansjonsplanene i det gamle Sovjets sørflanke, kan bare skje på bekostning av Russland.

Tyrkia på sin side kan bare utfordre Russland såfremt det har en mektig alliert på sin side. Det finns riktignok deler av det tyrkiske borgerskapet som av den grunn tar til orde for tettere forbindelser med USA, men siden sammenbruddet av Sovjet har USA praktisk talt stått skulder ved skulder med Russland. Dette er livsviktig for USA for å hindre at Russlands atomvåpen igjen siktes inn på USA.

Det er på en slik bakgrunn at tilnærmingen mellom Tyrkia og Tyskland har skutt fart i de siste to årene. Ved Kohls siste besøk i Ankara ble begge statene enige om en felles ekspansjon i retning Sentral-Asia. Tyskland støtter såvel Kravsjuk-regimet i Ukraina som Sjevardnadses regjering i Georgia. Og via Tyrkia har Tyskland levert store mengder våpen fra DDR til Aserbajdsjan.

For Tyskland handler det om å forsvare den tyske statens livsviktige interesser i den Nære Østen som i Sentral-Asia. Gjennom hele det 20. århundrede besto den tyske utenrikspolitikkens anstrengelser i å utvikle en landforbindeise fra Tyskland over Balkan til disse strategisk viktige og råstoff rike områdene, spesielt til oljefeltene. Det er på denne bakgrunn en må forstå hvorfor den tyske regjeringen i juni offentlig ga Tyrkia sin støtte for å gå til et militært angrep på PKK i Anatolia.»

Oversatt av Jan Hårstad


Litteratur
  • Erich Schmidt-Eenboom: Der BND (Econ)
  • Wulf: Waffenexport aus Deutschland (Rowolt)
  • Olle: Bundesdeutsche Konzerne in der dritten Welt (Lamuv)