Tyrkia ved et veiskille

Av Arnljot Ask

2011-03

Parlamentsvalget i Tyrkia fant sted den 12. juli 2011, i en periode der Tyrkia er i ferd med å endre viktige trekk ved den samfunnsformasjonen som det moderne Tyrkias landsfader Mustafa Kemal Atatyrk instituerte i 1923.
Veivalgene som nå tas, vil bestemme om landet går inn i en demokratisering eller kastes ut i en større indre krise.

Arnljot Ask er internasjonalt ansvarlig i Rødt. Sammen med Gunnar Rutle var han observatør under valgene i Tyrkia 12.juni.

Så lenge den politiske ledelsen sjøl står i spissen for å undertrykke ca 20 %.av befolkningen, den kurdiske minoriteten, inkludert gjennom å bruke militærapparatet mot den, vil Tyrkias problemer vokse i framtida, til tross for modernisering av grunnloven. Derfor er det betimelig å påpeke at statsminister Recep Erdogan og hans regjering nå står overfor et veivalg som vil være svært avgjørende.

Fortsatt har Tyrkia en grunnlov, laget etter det siste militærkuppet i 1980, og som gir generalene makt til å avsette en regjeringa dersom de mener det er en fare for at det kemalistiske systemet trues. Sjøl om generalenes makt ble redusert gjennom grunnlovsendringene etter folkeavstemningen i september 2010, er dette et aktuelt scenarie.

Nå, i august, ble generalmakta imidlertid ytterligere redusert, ved at fire av toppgeneralene sa takk for seg i protest mot rettsforfølginger av offiserer som er mistenkt for å ha planlagt statskupp. Den nye hærsjefen aksepterer at militærmakta skal være underordna regjeringa. Samtidig betydde valgresultatet 12. juni at det blir skrevet en ny grunnlov i den kommende perioden som også sørger for at den juridiske siden ved dette blir ivaretatt.

Det som har skjedd etter valget, lover ikke godt. Det kurdisk freds- og Demokratipartiet (BDP) boikotter fortsatt Nasjonalforsamlinga, da kurdiske parlamentsmedlemmer fortsatt holdes fengslet og nektes å stille. Regjeringa fortsetter krigføringen mot kurdisk gerilja, og nekter å gå i forhandlinger med dem.

«Kurderspørsmålet har tatt Tyrkia som gissel », sa Umit Firat til den tyrkiske, engelskspråklige dagsavisen Todays Zaman 13. juni, dagen etter parlamentsvalget. Som mange kurdere håper også han fortsatt på statsminister Recep Tayyip Erdogan og hans parti for rettferd og utvikling (AKP), og avslutter sin kommentar med at «et sterkt AKP er en forutsetning for å skape en ny, demokratisk grunnlov».

Som så mange andre ser også han at valget hadde to vinnere, Erdogan og AKP, pluss kurderne og de 36 innvalgte parlamentsmedlemmene fra Fred- og demokratipartiet (BDP). Firats begrunnelse for gisselanalogien er at hvis kurderspørsmålet ikke ble løst, så ville andre viktige problemer som Tyrkia sleit med være umulige å løse, slike som Alevi-problemet og andre minoritets problemer og uenighetenom bruk av hijab. Han kunne også nevnt sikkerhetsproblemet.

Ilsan Dagi, en annen kommentator i denne avisa, som forøvrig regnes som AKPvennlig, formulerer seg slik:

Det som vil institusjonalisere en normalisering av Tyrkia, er å løse det kurdiske spørsmålet, og lage en ny, liberal, demokratisk og pluralistisk konstitusjon.

Han avslutter med: «Dette er det AKP som igjen er ansvarlig for».

Forventningene om at Erdogan og AKP skal mestre disse utfordringene, ble styrket av Erdogans såkalte «balkongtale» (valgvinnerens tale til nasjonen) på valgkvelden. Han omfavnet her hele nasjonen, tok sjølkritikk for arroganse under valgkampen og sa at hans parti ville søke en bred konsensus med opposisjonspartiene og sivile grupperinger for å lage en ny grunnlov. «Vinnerne 12. juni er vårt folk, enten de stemte AKP eller ei.» Innflytetelsesrike BDPere, som Leyla Zana, oppfordret Erdogan til å vise at dette var mer enn fine ord, og hadde kanskje i bakhodet at ennå var dette bare en talemåte.

Optimismen forsvant raskt. Forspillet til åpningen av den nye Nasjonalforsamlinga 28. juni viste igjen den arrogante Erdogan. BDP holdt seg borte fra åpningsseremonien, og det største opposisjonspartiet, Det Republikanske Folkepartiet (DHP), selve republikkens moderparti, nektet å delta i edsavsigelsene. Bakgrunnen var at Erdogan hadde sørget for at enkelte representanter fra alle de tre andre partiene som fikk valgt inn folk, ble utestengt fra åpningsseremonien. En av dem, BDPs Hatip Dicle, ble til og med fratatt vervet, som i stedet ble gitt til en AKP-representant.

DHP møtte fram, men nektet å delta i forhandlingene i Nasjonalforsamlingen da den startet konstitueringen 4. juli. Både DHP og BDP stiller krav om at deres utestengte parlamentsmedlemmer, som sitter fengslet, må få møteretten tilbake først. Når det gjelder de seks kurderrepresentantene, er det først og fremst utestengingen av Hatip Dicle fra Diyarbakir-benken som har stått sentralt. Dicle anklages for å støtte det ulovlige Kurdistans arbeiderparti (PKK), og ble tre dager før valget idømt en straff på 1 år og 8 måneder. I tillegg sitter han fengslet, sammen med fem andre innvalgte parlamentsmedlemmer, med risiko for svært langvarige straffer under den såkalte KCK-prosessen (KCK eller Koma Civaken Kurdistan, som sies å være PKKs såkalte byorganisasjon for administrering av det sivile samfunnet).

Erdogan kontret boikotten med at Nasjonalforsamlinga ville fungere sjøl om de to partiene uteble. Men dette ville undergravet Tyrkias anseelse internasjonalt og vanskeliggjøre en ny grunnlovsprosess. Derfor ble det satt i gang en prosess for å få de to DHP-medlemmene inn i varmen igjen. En avtale mellom AKP og CHP ble klar 14. juli. Den har med et ledd om at «alle partier og representanter som ble valgt av landets innbyggere, bør være i Nasjonalforsamlinga for å reflektere og representere nasjonen».

Men overfor kurderne opprettholdt Erdogan fortsatt en isfront, mens hans nære medarbeider og nyvalgt leder av Nasjonalforsamlingen, Cemil Cicek, holder en dør åpen. Grunnlaget for å holde BDP ute er nå å trekke et skille mellom de parlamentsmedlemmene som bare er tiltalt for brudd mot staten og Hatip Dicle som ble dømt for en del av anklagen mot seg tre dager før valget. Bakom ligger fortsatt en higen etter å knuse PKK, sjøl om det ikke finnes noen organisasjon med det navnet i Tyrkia nå, og de omfattende rettssakene mot over 2000 tillitsvalgte fra BDP griper direkte inn i striden rundt de fengsla parlamentarikerne.

Hva er så kurdernes sterke kort, som taler for at Erdogan ville gjøre klokest i å følge rådene fra Firat og Dagi, og komme fram til en politisk løsning med kurderne?

Kurderne økte sin representasjon fra 21 til 36 plasser i Nasjonalforsamlingen og demonstrerte at oppslutningen om deres krav er massiv i sentrale deler av Kurdistan. Hadde det ikke vært for den udemokratiske sperregrensen på 10 % så hadde de fått 70–80 representanter med vanlige partilister. Nå måtte de stille enmannslister som uavhengige kandidater der de hadde sjanse til å komme direkte inn. Diyabakir, eller Amed som er det kurdiske navnet på hovedstaden i den kurdiske regionen, kokte over av begeistring da det valgkvelden ble klart at alle de 6 kandidatene de stilte, gikk inn med klar margin. De fikk ca 62 % av stemmene og kunne fått 8–9 representanter på en vanlig partiliste. AKP fikk 33 % og kapra 5 representanter på det. I Mardin var prosentfordelinga omtrent den samme, men AKP fikk like mange representanter som BDP, tre på hver. Fordi BDP måtte spre stemmene sine på tre enkeltlister! I Hakkari, et område med harde konfrontasjoner de siste 20 åra, tok BDP-kandidater alle tre representantene. De ble også det største partiet i andre viktige kurdiske valgkretser som Batman, Sirnak og Van. Viktig var det også at deres valgliste fikk tre representanter i Istanbul, og nå også fikk representanter langs Middelhavskysten i Adana og Mersin.

Dette klare tillitsvotumet fra kurdiske kjerneområder blir vanskelig å ignorere. Når de i tillegg utvidet enhetsfronten og inkluderte mindre kurdiske organisasjoner og miljøer, i tillegg til at DHP følte presset og fridde til kurderne, vil det være et svært risikabelt spill for Erdogan å avvise det kurdiske miljøet helt. Han ønsker nok å gi minst mulig, så vi må forvente en hard dragkamp i tiden som kommer.

At Leyla Zana og Hatip Dicle rykket inn igjen i Nasjonalforsamlingen har også en symbolsk kraft. Det slutter sirkelen fra 1991, da de sammen med tjue andre ble valgt inn på listen til det sosialdemokratiske partiet SHP, og dannet en egen kurderblokk (HEP) i Nasjonalforsamlingen.

Vi fikk noen ord med Leyla Zana rett etter valget. Siden hun ikke gir intervjuer, fikk vi ikke lov å framstille samtalen i intervjus form. Men siden hun vel, etter Öcalan, er den mest kjente kurderen i Europa, spesielt i Norge, ba hun oss formidle at både sivilt solidaritetsarbeid og diplomatisk arbeid overfor regjeringene i Europa vil være viktig for en fredelig, politisk og demokratisk løsning for kurderne i Tyrkia. I tillegg oppfordret hun Europa til å ta vare på kurdiske politiske flyktninger, som sto i fare for å bli møtt med represalier dersom de blir sendt tilbake til Tyrkia.

Kurdernes krav til en ny grunnlov er at den skal åpne for deres forslag om «demokratisk autonomi» for de nasjonale minoritetene. Dvs et begrenset lokalt sjølstyre. Det er ikke noe snakk om separasjon, som mange fortsatt hevder er PKK sitt krav. En viktig del av dette er retten til å bruke eget morsmål og retten til tospråklig utdanning. På de siste tjue årene er en del oppnådd. I 1991 ville en ha havnet i fengsel for å ha en kassett på kurdisk. Retten til opplæring på kurdisk sperres av grunnlovens formulering om at «vi er alle tyrkere» og at «tyrkisk er republikkens språk».

Et annet sentralt krav, som er avgjørende for å få en slutt på sikkerhetsproblemene, er at den tyrkiske regjeringen må ta i mot de kurdiske sjølforsvarsgruppenes tilbud om våpenhvile, og at de uformelle samtalene som føres med Öcalan, må bli formalisert og gå over i en reell dialog. PKK har helt siden 1993 flere ganger erklært ensidige våpenhviler, men med negativ respons fra den tyrkiske hær og regjering. Den siste våpenhvilen utløp 15.juli, da den tyrkiske regjeringen fortsatte sine militære operasjoner også etter valget. Tyrkia fortsetter ufortrødent jakten på kurdisk gerilja. Da vi satt på flyplassen i Diyarbakir to dager etter valget, måtte flyet vårt vente en time fordi jagerfly som skulle ut og slippe bomber i fjellene, hadde forrang.

Som de to kommentatorene, som jeg siterte tidligere i artikkelen, sa, ligger ballen nå på Erdogans banehalvdel.

Dersom han velger å fortsette en konfrontasjonslinje overfor den kurdiske bevegelsen, så vil de sjøl ta initiativet til å opprette demokratisk autonomi i de kurdiske områdene. BDP-parlamentarikerne har allerede vedtatt å ha ukentlige samlinger i Diyarbakir, dersom ikke Hatip Dicle og de andre får møterett i Ankara.

Valget viste at AKP er på vikende front i de kurdiske områdene, sjøl om de fortsatt har stor støtte mange steder. Som i den landsbyen i Siirt-fylket hvor Gunnar Rutle og undertegnede var valgobservatør. Som representant for statsmakta kan AKP sørge for flere økonomiske fordeler for byen og omegn. I fjellandsbyene baserer de sin innflytelse på soldater og væpnede landsbyvakter som sørger for et godt valgresultat, noe vi også fikk et innblikk i.

Likevel, i de store sentrene, som i provinshovedstaden Siirt, var situasjonen nå påtakelig endra på de 20 år siden vi var der sist. Den gang ble vi taua inn av soldater og sendt ut av byen, og befolkningen turde ikke annet enn å overholde portforbudet om kvelden. Nå feiret titusener valgseieren i gatene. Riktignok angrep politiet med vannkanoner og tåregass seinere på kvelden. Men det var folket som herska i gatene. Det samme i Diyarbakir, hvor hundretusener var ute på byen og feira og «eide» byen. Erdogan/ AKP må regne med ytterligere desimering av sin innflytelse her, dersom han ikke nå tar i mot utfordringene fra kurderne, og gir seg inn på en politisk, demokratisk løsning. Alternativet vil skape tilstander i Tyrkia som undergraver den prestisjen Erdogan har bygd opp internasjonalt som modell for et demokratisk muslimsk land, og kunne kaste hele Tyrkia ut i en stor krise.