Hvordan tjene penger på vann

Av Trude Malthe Thomassen

2006-03

Blir politikerne enige om at kommunene skal kunne ta ut fortjeneste på vannforsyningen for å spe på kommuneøkonomien, betyr det at kommunen gis retten til fortjeneste på en kapital de ikke eier. I andre sammenhenger ville det bli kalt tyveri.

Trude Malthe Thomassen er leder av Vannbevegelsen


Vannbevegelsen arbeider for at vann skal være fellesgode, enten det blir benyttet til drikkevann, annen vannforsyning eller kraftproduksjon. Det er nødvendig, fordi retten til våre ressurser er truet fra flere hold. Det er ikke bare i Bolivia, India og Sør-Afrika det skjer radikale ting med vannforsyningen. Det foregår også svært mye her i Norge. Forskjellen er at det ikke er en umiddelbar privatisering som er problemet. Snarere er det en rekke tilsynelatende positive tiltak som settes i verk. Det er desto verre, fordi det er mye vanskeligere å gjennomskue.

For de fleste vil det sannsynligvis være overraskende å høre at en av de alvorligste truslene ligger i offentlig vannforsyning. Offentlig vannforsyning høres trygt ut, liksom nye krav til rensing, utskifting av lekke vannrør og sammenkobling av vannforsyningsområder. Vi vil jo ha trygt og godt vann, vi ønsker ikke lekkasjer og vi vil selvfølgelig ha en reservevannforsyning, i tilfelle det skulle skje et brudd eller en forurensning i vår vanlige vannkilde. Men i nær sagt alle tiltak rundt vannforsyningen i dag, og som med et overfladisk blikk kan synes positive, ligger det en strategi for kommersialisering.

Vannbevegelsen gir ut et informasjonsskriv som vi kaller Vannposten. Her tar vi for oss mange av disse temaene. (Du kan få Vannposten som sendes ut på e-post, ved å sende en e-post til watermov krøll online.no.)

Nå skal jeg hovedsakelig konsentrere meg om Tjenestedirektivet og Vannrammedirektivet, og betydningen av dem for vannforsyning og vannkraft. Det siste, Vannrammedirektivet, er under implementering, mens Tjenestedirektivet ble vedtatt av EU-kommisjonen 29. mai. Begge har store konsekvenser både for vannforsyningen og kraftverkene. Med Tjenestedirektivet vil det for eksempel være umulig å beholde hjemfallsordningen. Og med Vannrammedirektivet er rettigheten til drikkevannsuttak allerede blitt en salgsvare.

Tjenestedirektivet er debattert opp og i mente når det gjelder fri flyt av arbeidskraft. Det vil få betydning for lønnsnivået i landet og nivået på arbeidsløsheten. Det er alvorlig nok, men enda verre er det at transnasjonale selskaper kan få eiendomsretten til naturressursene våre. De er evigvarende, såfremt de forvaltes på riktig måte. Men det er en av de tingene vi langt i fra er garantert, om vi ikke har kontrollen over dem selv. Det er derfor ganske utrolig at man farer så lett over de konsekvenser dette direktivet vil få for vannressursene. Men for dem som er bevisst de fire søylene EU hviler på, og som har sin globale parallell i WTO; nemlig fri flyt av varer, arbeidskraft, tjenester og kapital, er det ikke umulig å spå utviklingen fremover. Det er vanskeligere å gjennomskue de innspill som kommer fra forskjellige kanter innenlands – og se betydningen av dem kombinert med de fire friheter. For her gjøres det mange betydningsfulle grep.

Ta for eksempel Kommunenes Sentralforbund, som arbeider for økte inntekter til kommunene. Et tverrpolitisk utvalg i KS går nå inn for at vannforsyningen skal bli en ny inntektskilde for kommunene. Forslaget er muligens allerede ute til debatt i partiene, – og får det gjennomslag, vil det føre til at vannforsyningen faller inn under Tjenestedirektivet.

For ikke så lenge siden skjedd det også noe dramatisk når det gjelder rettigheten til vannuttak. Det skyldes Vannrammedirektivet. På grunn av Vannrammedirektivet er retten til vann nå i prinsippet gjenstand for kjøp og salg i et internasjonalt markedet – uten at det er foretatt lovendringer av noe slag!

Olje- og energidepartementet har funnet det for godt å tolke gjeldende lovverk på en ny måte – og hokus pokus! Så er vannrettighetene til salgs. Så enkelt kan det gjøres. Da slipper man for eksempel slitsom politisk oppmerksomhet. Denne endringen skjedde under den forrige regjeringen med Toril Widvey som energiminister, men i dag opplever vi at sterke NEI-folk, som Helen Bjørnøy (SV) og Anne Enger Lahnstein (Sp) ikke kan rose Vannrammedirektivet høyt nok! Det er grunn til å spørre seg om de har lest det – og ikke minst om de har fulgt med på den omfattende prosessen for å gjennomføre det, som har pågått de siste 5-6 årene.

Da jeg på en høringskonferanse for direktivet spurte Helen Bjørnøy hvorfor Vannrammedirektivet ikke skulle behandles av Stortinget, var svaret at det ikke spilte noen rolle, fordi vi allikevel må implementere det, siden vi har EØS-avtalen.

Men dette er å forenkle saken. Når et direktiv har så alvorlige konsekvenser, som at vannrettighetene kan selges, er det for lettvint å omgå kravet til lovendringer og den nødvendige behandlingen i Stortinget. Vannrammedirektivet er altså ikke behandlet av Stortinget.

Det er mulig å omgå Stortinget når et direktiv ikke krever lovendringer. Da går det direkte til departementene, som innarbeider det i retningslinjer og lignende. Man griper direkte inn i praksis, i lovanvendelsen, i stedet for å endre loven, som er mye mer dramatisk, og som krever demokratisk behandling i Stortinget. Alle direktiver blir behandlet i den utvidede utenrikskomiteen, der alle partiene på Stortinget er representert. Men problemet er at alle deltakerne har taushetsplikt! Så når direktiver snikes unna krav til lovendring, får ingen vite om dem før de er blitt til rundskriv og retningslinjer. Da er demokratiet på etterskudd.

Alle partier synes å være av den oppfatning at Vannrammedirektivet er et miljødirektiv. Det tror også miljøvernorganisasjonene. Men de som har arbeidet med implementeringen – Miljøverndepartementet, Olje- og energidepartmentet, NVE og Statens forurensningstilsyn – er informert om at direktivet også har helt andre konsekvenser. Ja, til og med de stikk motsatte. Og det er disse instansene som lager fortellingene om Vannrammedirektivet. Det vil si hvordan andre skal oppfatte det. Det skal med en gang bemerkes at det ikke er lett å orientere seg i det virvaret av lover, regler, retningslinjer, rundskriv og innspill som har betydning for vannsektoren.

Så nå skal vi gå litt mer i detalj – og forsøke å se hvilke innspill som kan synes uskyldige, men som satt i sammenheng med hverandre får store konsekvenser.

Et tverrpolitisk utvalg i Kommunenes Sentralforbund har gått inn for at kommunene skal få en friere beskatningsrett. Et av flere forslag for å bedre kommuneøkonomien er – som nevnt – at vannforsyningen skal kunne gi fortjeneste.

Selvkost

Det heter i dag at vann skal leveres til selvkost. Det vil si at vannet ikke skal koste mer enn at det dekker utgiftene. Det er nærliggende å tro at selvkostprinsippet vil bli brutt, hvis kommunene skal kunne ta ut fortjeneste. De fleste vil også være av den oppfatning at det vil kreve en lovendring for å få gjennomført en kommersialisering av drikkevannsforsyningen.

Saken er imidlertid at det ble gjennomført endringer allerede for tre år siden. Men det var heller ikke lovendringer, bare en uanselig forandring av regelverket, gjennomført uten politisk debatt.

Erna Solberg sendte i 2003 ut et rundskriv til kommunene med nye regler for selvkostberegning. Innenfor de nye reglene ble det nå mulig å beregne seg fortjeneste. Man kaller det bare ikke fortjeneste, men kapitalkostnad. Men det er det samme. Kapitalkostnaden er nemlig en fiktiv kostnad, ergo blir den en fortjeneste. Kapitalkostnaden fremkommer på følgende måte:

Man tar verdien av alle anleggsmidlene: dvs. ledningsnett, renseanlegg, pumper, høydebasseng osv. og ganger med prosenten for den gjennomsnittlige avkastningen på børsen forrige år. Gjenanskaffelsesverdien – bare for det offentlige ledningsnettet – er beregnet til ca. 400 milliarder kroner. Ganger man disse verdiene med – la oss si – 7 % får man en kapitalkostnad på 28 milliarder. 7 % var ikke mye inntil børsene begynte å falle ganske nylig. Nettselskapene innen strømforsyningen har for eksempel tillatelse til å beregne 20 %. Dette beløpet, som med forsiktige anslag kan beregnes til 28 milliarder, kan man legge til som en kostnad når man beregner vannavgiften.

Begrunnelsen for at dette skulle være en kostnad – noe det vitterlig ikke er – er at man kunne ha solgt anleggene og i stedet investert pengene på børsen. Da ville man ha fått en avkastning, vel og merke om man var heldig med spekulasjonene sine. Ergo er de 28 milliardene et slags tap, fordi man faktisk ikke selger vannforsyningen og spekulerer på børsen i stedet, slik mange kommuner har gjort med kraftverkene.

De mange vannsamvirkene vi har i Norge, som altså ikke er offentlige, men direkte styrt av abonnentene, har tilsvarende verdier i sitt ledningsnett. Sterke krefter arbeider for at disse skal overtas av det offentlige. Og det skjer stadig ekspropriering av samvirkeforsyninger, når kommuner finner det for godt.

Det arbeides også for et inntektsrammesystem, slik det er for nettet i strømforsyningen. Her står blant annet Kommunenes Sentralforbund bak sammen med NORVAR, en organisasjon for vann-, avløps- og renovasjonsselskaper, der blant annet Veolia Water er assosiert medlem.

Innføres et slikt rammeinntektssystem, og det ble foreslått av Erna Solberg, da hun var kommunalminister, vil inntektene bli astronomiske. Da kan det bli tale om inntekter på 160 milliarder kroner årlig – bare på ledningsnettet, altså kun for transporten av vann. Det vil utgjøre omlag 30.000 kroner per husstand.

Det såkalte tapet, som er bakgrunnen for beregningen av kapitalkostnaden, er egentlig enda mer fiktivt enn det som kommer frem i begrunnelsen.

Saken er at kommunene ikke sitter med noen kapital de kunne ha brukt på en bedre måte. For kapitalen er ikke kommunens. Den er vår. For kommunene står anleggsmidlene eller kapitalen i null. Vannforsyningen finner vi nemlig ikke i kommunebudsjettet. Det er fordi kommunene aldri har investert en krone i vannforsyningen. Den har rett og slett ingenting med kommuneøkonomien å gjøre. Det samme gjelder for øvrig avløp og renovasjon. De har sine egne budsjetter – og hele regningen presenteres for innbyggerne. Vi betaler hvert øre direkte.

Blir politikerne enige om at kommunene skal kunne ta ut fortjeneste på vannforsyningen – for å spe på kommuneøkonomien – betyr det at kommunen gis retten til fortjeneste på en kapital de ikke eier. I andre sammenhenger ville det bli kalt tyveri.

For seks år siden ble det gjennomført en endring av kommuneloven – det var også under Erna Solberg. En ny juridisk uklar paragraf forlangte at kommunale virksomheter som kunne anses for å være egne rettssubjekter, skulle omorganiseres til egne foretak. En rekke offentlige vannforsyninger ble deretter omorganisert til kommunale foretak, interkommunale selskaper eller aksjeselskaper. Disse kan selge vann med fortjeneste, såfremt det ikke utrykkelig er nedfelt i vedtektene at det ikke skal skje. Kommunenes Sentralforbund kommer altså med et forslag som allerede er et juridisk faktum. Målsettingen er derfor ikke en lovendring, men å få alle partiene til å ta inn fortjeneste på vannforsyningen i programmet sitt før lokalvalget i 2007.

Men er hensikten bare å øke kommunenes inntekter? Det er tvilsomt. Det er nemlig skjedd alvorlige endringer i Kommunens Sentralforbund de senere år:

Innenfor KS er det opprettet en avdeling som heter KS Bedrift. Her kan private virksomheter som driver innenfor tradisjonell offentlig tjenestesektor bli medlemmer. Det vil si at også verdens største multinasjonale selskaper – Suez, Veolia Water og RagnSell – kan være medlemmer. Innenfor Kommunenes Sentralforbund er det også en avdeling kalt KS Konsulent. Denne avdelingen gir hjelp til kommuner som vil konkurranseutsette tjenester. Den kan få mye å gjøre i det øyeblikket de store selskapene finner det for godt å angripe norsk vannforsyning.

Det er allerede stilt spørsmål ved lovligheten av at kommunene automatisk har gitt oppdrag til eget selskap etter omorganisering til kommunalt foretak, interkommunalt selskap eller aksjeselskap, fordi dette regnes som en slags outsourcing, altså utsetting av tjenesten til et selskap. Og da skal det ikke bare være utsetting, men konkurranseutsetting. Det er også på trappene endring av regler for disse selskapene, fordi de bare tillater offentlige eiere. Og det er i strid med EØS-avtalen.

Utfordringsrett

Kommunenes Sentralforbund utredet for et par år siden tre alternativer for utfordringsrett. Det vil si at private selskaper skal ha rett til å tvinge kommunestyrene til å sammenligne deres tilbud med egen tjeneste. Det krever at de kommunale tjenestene må føre et bedriftsøkonomisk regnskap. Det kravet er allerede innført. Men en bedriftsøkonomisk tankegang har lite med behovsdekning og fellesskap å gjøre. Snarere åpner denne typen tenkning for et utsalg på felles verdier. Som en skrev i siste nummer av LO Aktuelt: Før var markedet en del av samfunnet, i dag er samfunnet blitt et marked. Kommunenes Sentralforbund fremstår ikke som noen organisasjon for fellesskapet. Det er en næringslivsorganisasjon med et svært uheldig samrøre mellom politikere og næringslivsinteresser. Og KS' innspill i tjenestesektoren underminerer hele grunnlaget for et kommunalt fellesskap.

Hvilken betydning får så Tjenestedirektivet med de påtenkte og gjennomførte forutsetningene som nå er omtalt? Tjenestedirektivet klassifiserer to typer offentlige tjenester. Den ene vil bli omfattet av direktivet, men ikke den andre. Det overlates til medlemslandene å bestemme hvilken kategori de forskjellige offentlige tjenestene skal havne i.

De tjenester som skal omfattes av direktivet er:

1. "Økonomiske tjenester i allmennhetens interesse." Det vil si tjenester det er mulig å få avkastning på.

De tjenester som ikke skal omfattes av direktivet er:

2. "Offentlige tjenester i allmennhetens interesse." Det vil si tjenester som skal leveres uten fortjeneste, til det man tidligere mente med selvkost.

Siden vannforsyningen leveres til "selvkost", er det nærliggende å tro at den vil bli holdt utenfor kravene i Tjenestedirektivet. Men det er ikke så enkelt. I og med at det er mulig å beregne fortjeneste, mens man fremdeles kaller det selvkost, er det skapt en uklarhet i forbindelse med hvordan norsk vannforsyning skal defineres. Vil den være en "offentlig tjeneste i allmennhetens interesse" – som krever selvkost? Eller vil den være en "økonomisk tjeneste i allmennhetens interesse" – som kan gi avkastning? Ja takk, begge deler, vil kanskje noen politikere tro at det er mulig å svare. Men Efta-domstolen vil ikke ha store problemet med å finne ut hvor vannforsyningen hører hjemme.

Uklarheter i norsk lov- og regelverk kommer i tillegg til den uklarheten som ligger i direktivet. Vann skal jo tilsynelatende være unntatt. Men er vann en "økonomisk tjeneste", vil den allikevel falle inn under direktivets virkeområde.

Vi finner en illustrerende parallell i strømforsyningen: Da Norge undertegnet EØS-avtalen, var vannkraftverkene holdt utenfor. Hjemfallsregimet skulle ikke under noen omstendigheter bli gjenstand for EUs inngripen. Allikevel opplever vi i dag at ESA krever likebehandling av alle kraftverkseiere: Enten må hjemfallet falle bort eller det må innføres hjemfall på kommunale kraftverk også.

Hvordan kan det ha seg at man i 1994 kunne påstå at strømforsyningen skulle holdes utenfor EØS-avtalen, men at den plutselig ikke kan det allikevel nå? Det er fordi det er skjedd betydningsfulle endringer i norsk forvaltning av energisektoren. Blant annet er den nordiske kraftbørsen opprettet. Egentlig ble spiren til liberaliseringen av strømforsyningen lagt allerede i 1991, da vi fikk den nye energiloven. Den sørget blant annet for at kraftverkene ikke lenger har leveringsplikt til norske forbrukere. Dermed ble det mulig å eksportere strøm fritt og uhemmet uten tanke på annet enn fortjeneste. Og i dag med stadig bedre overføringsnett, både mellom regioner, og Norge og Kontinentet, kan i prinsippet all strøm fra norske kraftverk eksporteres til utlandet. Omlag halvparten av kraftverkene er solgt ut av kommunene og til Statkraft, uten at noen partier hadde et slikt salg på programmet, og til tross for at kraftverkene langt fra kunne sies å stå til fri disposisjon for politikerne. Det var ikke lokalpolitikerne som eide dem, det var oss. Nå er det Statkraft, som i mellomtiden er omorganisert til aksjeselskap som sitter med 45 % av norsk vannkraft.

Da Gro fikk forsikringer om at vannkraften skulle holdes utenfor EØS-avtalen, var det en forutsetning at den ikke ble kommersialisert. Det er kommersialiseringen av strømforsyningen som har ført til at ESA nå kan forlange at hjemfallsregimet endres. Tjenestedirektivet er en utvidelse av vareområdet, som vil omfatte alle tjenesteområder, såfremt de ikke er spesielt unntatt. Men selvfølgelig må de heller ikke være kommersialisert eller definert som vare. På samme måte som med Hjemfallsregimet vil ESA komme til å gripe inn i vannforsyningen i det øyeblikket den blir gjenstand for fortjeneste. Det er naivt å tro at det er mulig å gjennomføre en kommersialisering i offentlig regi – og fremdeles tro at vann og kraft kan forbli på offentlige hender.