Gnist

Trekker de rike de fattige med seg?

Av Arundhati Roy

2016-03

– Svaret ligger ikke i ytterkantene, kapitalisme eller sosialisme. Vi kan like gjerne finne det i folkedypet.

Arundhati Roy er forfattaren av Guden av Små Ting og vinnar av den prestisjefylde Booker Prize. New York Times kallar henne «Indias mest lidenskaplege kritikar av globalisering og amerikansk påverknad.» Ho har mottatt Lannanprisen for Kulturell Fridom. Roy har skrive mange bøker, blant andre Sjekkheftet & Kryssarraketten, Feltnotatar om Demokrati: Lytte til Grashopper og På vandring med kameratane (Rødt! nr 4/2010). Se presentasjon av Roys forfatterskap og politiske virke, artikkelen før dette essayet, av Tore Linné Eriksen. Essayet er oversatt av Anne Minken.

Trickledown revolution¹ heter Arundhati Roys essay fra 2010. Det ble første gang publisert i det indiske nettmagasinet Outlook.

I de tidlige morgentimene 2. juli 2010, i de dype skogene i Adilabad skjøt statspolitiet i Andra Pradesh en mann i brystet. Mannen het Chemkuri Rajkumar, og han var kjent blant kameratene sine som Azad. Azad var medlem av politbyrået i det forbudte partiet Indias kommunistparti (Maoistene). Partiet hadde oppnevnt ham som sjefsforhandler i de kommende fredsforhandlingene med Indias regjering. Hvorfor skjøt politiet ham på nært hold, og hvorfor etterlot de ham med brennemerker på brystet som viser at han ble skutt på den måten? De kunne jo så lett ha skjult sporene sine. Var det en feil eller lå det et budskap i dette? De drepte enda en person samme morgen. Det var den unge journalisten Hemchandra Pandey, som reiste sammen med Azad. Hvorfor drepte de han? Var det for å forsikre seg om at det ikke var noe levende øyenvitne som kunne fortelle historien? Eller ble det bare sånn? Det var krig og det var et tidlig stadium i fredsforhandlingene. Når den ene siden henretter den andre sidens sendemann, er det rimelig å tro at de som skjøt, ikke ønsket fred. Det ser virkelig ut som om Azad ble drept fordi noen bestemte at det var for risikabelt å la ham få leve. Det er mulig at denne beslutningen vil vise seg å være et alvorlig feilgrep. Ikke bare fordi Azad var den han var, men på grunn av det politiske klimaet i dagens India.

***

Noen dager etter at jeg hadde tatt avskjed med kameratene og reist ut av Dandakaranyaskogen, trasket jeg den kjedelige, men velkjente veien til Jantar Mantar på Parliament Street i New Delhi. Jantar Mantar er et gammelt observatorium bygget i 1710 av maharajaen av Raipur, Sawai Jai Singh den 2. På den tida var det et vitenskapelig underverk som ble brukt til å beregne tida, spå om været og studere planetene. I dag er det en turistattraksjon som ikke er så voldsomt populær. Samtidig fungerer det som Delhis lille utstillingsvindu for demokrati.

I noen år har alle protester som ikke er støttet av politiske partier eller religiøse organisasjoner, vært forbudt i Delhi. Båtklubben på Rajpath hvor det tidligere var store, historiske demonstrasjoner som kunne vare i dagevis, er stengt for politisk aktivitet nå, og bare åpen for utflukter, ballongselgere og båtturer. På India Gate er det bare tillatt med lysvaker og middelklasseprotester, som for eksempel aksjonen «Rettferdighet for Jessica». Jessica var en modell som ble myrdet i en bar i Delhi av en gangster med politiske forbindelser. Deler av byen er sperret i henhold seksjon 144, en gammel lov fra 1800-tallet som forbyr ansamlinger på offentlig sted av mer enn fem personer med et felles ulovlig mål. Loven ble vedtatt av britene i 1861 for å forhindre en gjentakelse av Sepoy-opprøret. I utgangspunktet skulle den bare gjelde i en unntakstilstand, men den har blitt permanent i mange deler av India. Kanskje var det i takknemlighet for lover som denne at vår statsminister i en takketale for en æresgrad i Oxford takket britene for å ha velsignet oss med en rik arv: «Våre domstoler, vårt lovverk, vårt statsapparat og våre politimyndigheter er alt sammen glimrende institusjoner som stammer fra den britisk-indiske administrasjonen, og de har tjent landet vårt godt.»

Jantar Mantar er det eneste stedet i Delhi hvor Seksjon 144 ikke håndheves. Hit kommer det mennesker fra hele landet. De er lei av å bli oversett av det politiske etablissementet og mediene, og de har et desperat håp om å bli hørt. Noen har lagt ut på lange togreiser. Andre, som for eksempel ofrene fra gasskatstrofen i Bhopal, har gått i ukevis hele den lange veien til Delhi. De var ofte nødt til å slåss med hverandre om de beste plassene på det steikende hete (eller iskalde) fortauet, men fram til nå har de fått lov til å slå seg til i Jantar Mantar så lenge de vil – i uker , måneder, ja til og med år. Under skarp overvåking av politiet og sikkerhetsstyrkene kunne de rigge opp sine falmede shamianas³ og bannere. Fra dette stedet proklamerte de sin tro på demokratiet med opprop, protester og sultestreiker. Herfra prøvd de å marsjere mot Parlamentet, men klarte det aldri. Herfra håpet de.

Men i det siste har demokratiets åpningstid blitt endret. Nå gjelder demokratiet bare i arbeidstida 9–17. Ikke noe ut over det. Ingen overnatting. Det spiller ingen rolle hvor langt folk har reist eller om de har noe sted å bo i Delhi. Hvis de ikke forlater stedet før kl 18, blir de jaget bort med makt. Om nødvendig av politiet, og i verste fall med batonger og vannkanoner. Disse nye reglene ble innført for at Samveldelekene som ble holdt i Delhi i 2010, skulle kunne avvikles problemfritt. Men ingen tror at reglene vil bli endret når lekene er over. Kanskje passer det bra at det vi har igjen av demokrati ofres for et arrangement som ble innstiftet for å hylle det britiske imperiet. Kanskje er det bare rett og riktig at 40 000 mennesker får hjemmene sine rasert og blir jaget ut av byen. Eller at høyesterett tar levebrødet fra hundretusener av gateselgere sånn at kjøpesentre kan ta over forretningene. Eller at titusener av tiggere blir tvangsflyttet ut av byen samtidig som hundretusener av galeislaver blir fraktet inn for å bygge veibroer, metrotunneller, svømmeanlegg med olympisk standard, oppvarmings-stadioner og luksusinnkvartering for idrettsmennene. Det gamle imperiet finnes kanskje ikke mer, men det er tydelig at vår tradisjon for servilitet har blitt alt for lønnsom til at vi kan kvitte oss med den. Jeg var på Jantar Mantar fordi tusen hjemløse fortausboere fra byer over hele landet hadde samlet seg for å kreve noen få, grunnleggende rettigheter: Retten til et sted å bo, retten til mat (rasjoneringskort)⁴ og retten til et liv (beskyttelse mot politiets overgrep og lokale myndigheters kriminelle pengeutpressing).

Det var tidlig vår. Sola var sterk, men fortsatt til å leve med. Det er stygt å måtte si det, men det er sant. Du kunne lukte protesten på temmelig langt hold. Det var den oppsamlede lukta av tusen menneskekropper som var blitt umenneskeliggjort, som i årevis, ja kanskje i hele sitt liv, ikke hadde fått dekket det grunnleggende menneskelige behovet for helse og hygiene (det samme behovet som også dyra har). Kropper som hadde blitt marinert i søpla i storbyene, kropper som hadde bodd ute i all slags vær, som ikke hadde tilgang til reint vann, rein luft, hygiene og helsestell. Ingen del av dette store landet, ingen av de antatt progressive programmene, ikke en eneste institusjon i byene har gjort noe for å bedre disse menneskenes liv. Ikke Jawaharlal Nehrus nasjonale byfornyingsprogram, ikke noe slumutviklingsprogram, ingen jobbgarantier eller velferdsprogram. Ikke engang kloakksystemet. De må drite oppå det. De er skyggemennesker som lever i sprekkene mellom planer og institusjoner. De sover på gata, elsker på gata, føder barn på gata, blir voldtatt på gata, skjærer opp grønnsakene sine, oppdrar barna sine, lever og dør på gata. Hvis film var en kunstform hvor også luktesansen ble tatt i bruk, med andre ord hvis filmer luktet, ville ikke filmer som Slumdog Millionaire ha vunnet Oscar-priser. Stanken av sånn fattigdom går ikke godt sammen med duften av varmt popcorn.

Menneskene som deltok i protesten på Jantar Mantar var ikke engang slumbeboere. De bodde på fortauene. Hvem var de? Hvor kom de fra? De var flyktninger skapt av Indias økonomiske suksess. Mennesker som skvalper rundt som giftig avfall i en industriprosess som har gått berserk. Representanter for mer enn 60 millioner mennesker som har blitt tvunget vekk av den bunnløse fattigdommen på landsbygda, av langsom utsulting, av oversvømmelser og tørke (i mange tilfeller menneskeskapt), av gruver, stålverk og aluminiumssmelteverk, av motorveier med opptil åtte felt, av de 3300 store damanleggene som er bygd etter at India ble selvstendig, og nå av de nye økonomiske sonene. De er en del av de 830 millioner indere som må leve på mindre enn 20 rupi per dag, de som sulter mens millioner av tonn matkorn blir spist av rotter i regjeringens kornlagre eller brent opp. Fordi det er billigere å brenne mat enn å dele den ut til fattige mennesker. De er foreldrene til de titalls millionene av feilernærte barn i landet vårt, til de to millionene barn som hvert år dør før de fyller fem. De er millionene som inngår i lenkegjengene som blir fraktet fra by til by for å bygge det nye India. Er det dette som kalles å «nyte fruktene av den moderne utviklinga»?

Hva tenker de disse menneskene om en regjering som ikke har noe problem med å bruke ni milliarder dollar av offentlige midler (2000 prosent mer enn det opprinnelige an-slaget) for et to uker langt overdådig idretts-arrangement som mange utenlandske idrettsutøvere ikke vil delta på fordi de er redde for terrorisme, denguefeber og New Delhis nye antibiotikaresistente superbakterie? Et arrangement som den engelske dronningen selv, Samveldets formelle overhode, ikke kunne tenke seg å arrangere, ikke engang i sine mest uansvarlige drømmer. Hva tenker de om det faktum at mesteparten av milliardene har blitt stjålet og saltet vekk av politikere og arrangører. Ikke særlig mye, tror jeg. For mennesker som lever på mindre enn 20 rupi per dag, blir sånne summer mer som science fiction. Sannsynligvis tenker de ikke på at det er deres penger. Det er derfor korrupte indiske politikere aldri har problemer med å komme til makta, de bruker penger som de har stjålet til å kjøpe velgere. (Og etterpå later de som de er opprørt når de spør hvorfor ikke maoistene stiller til valg?)

Mens jeg sto der i den tette mengden på en lys og vakker dag, tenkte jeg på alle kampene folk i dette landet har vært nødt til å kjempe. Mot store demninger i Narmadadalen, Polavaram, Arunachal Pradesh, mot gruver i Orissa, Chhattisgarh og Jharkand; adivasienes kamp mot politiet i Lalgarh⁵, mot at jorda de dyrket ble overtatt av industrivirksomhet og økonomiske soner over hele landet. I hvor mange år (og på hvor mange forskjellige måter) har folk kjempet for å forhindre dette? Jeg tenkte på Maase, Narmada, Roopi, Nity, Mangtu, Madhav, Saroja, Raju, Gudsa Usendi og kamerat Kamala (min unge livvakt i den tida jeg var sammen med maoistene i jungelen), alle med geværet slengt over skulderen. Jeg tenkte på den store og ærverdige skogen jeg nettopp hadde vandret i og de rytmiske slagene fra adivasitrommene ved Bhumkal-feiringen6 i Bastar, som hørtes ut som de heftige pulsslagene til en rasende nasjon.

Men så tenkte jeg på Padma som jeg reiste sammen med til Warangal. Hun er bare i trettiåra, men når hun går i trapper, må hun holde seg i rekkverket og dra kroppen opp. Hun ble arrestert en knapp uke etter at hun hadde gjennomgått en blindtarmsoperasjon.

Hun ble banket opp helt til hun fikk indre blødninger og måtte få flere organer fjernet. Da de knuste knærne hennes, informerte politiet henne på vennlig vis om at det var for å hindre at hun noen gang skulle kunne gå i jungelen igjen. Hun ble løslatt etter å ha sonet en dom på åtte år. Nå driver hun «Amarula Bladhu mitrula»-komiteen , komiteen for slektninger og venner av martyrer. Komiteen henter hjem de døde kroppene til mennesker som politiet hevder er drept i kamp. Padma reiser på kryss og tvers over den nordlige delen av Andra Pradesh. Hun bruker de transportmidlene hun kan finne, vanligvis en traktor, og frakter de døde hjem til ektefeller og slektninger som er for fattige til å reise og hente hjem kroppene til sine kjære.

Utholdenheten, klokskapen og motet hos dem som har slåss i mange år, i tiår for forandring og bare et snev av rettferdighet, er helt ekstraordinær. Om folk slåss for å knuse den indiske staten eller mot store damanlegg, eller om de bare slåss mot et spesielt stålverk eller en gruve eller en økonomisk sone, så er det sentrale at de slåss for sin verdighet, for retten til å leve og lukte som et menneske. For dem lukter fruktene av den moderne utviklingen som dødt kveg på motorveien, derfor slåss de.

På 64-årsdagen for Indias uavhengighet klatret statsminister Manmohan Singh inn i sin skuddsikre talerstolboks på det Røde fortet. Der holdt han en tale som var blottet for følelser og isnende banal. Når man lyttet til ham var det få som ville gjette at talen ble holdt til et land som har flere fattige mennesker enn 26 av Afrikas fattigste land tilsammen, til tross for at dette landet har den nest høyeste økonomiske vekstraten i verden.

«Dere har alle sammen bidratt til Indias suksess», sa han. «Det harde arbeidet til våre arbeidere, håndverkere og bønder har brakt landet vårt dit hvor det er i dag … . Vi bygger et nytt India som alle borgere vil ha sin rettmessige andel av, et India med blomstrende økonomisk vekst, hvor alle borgere vil kunne leve sine liv med ære og verdighet i fredelige og positive omgivelser. Et India hvor alle problemer kan løses med demokratiske midler. Et India hvor de grunnleggende rettighetene til alle mennesker blir sikret.»

Noen ville kalle dette galgenhumor. Han kunne like gjerne holdt tale til det svenske eller det finske folket.

«Brødre og søstre, jeg hilser dere på denne dagen hvor vi minnes vår ærerike historie. Det er blitt litt dyrt å leve, jeg vet det, og dere murrer stadig over matvareprisene, men se heller på det på denne måten: Mer enn 650 millioner av dere arbeider i landbrukssektoren som bønder og landarbeidere, men samlet bidrar dere med mindre av 18 prosent av vårt bruttonasjonalprodukt. Så hvilken nytte har vi av dere? Se på IT-sektoren. Den sysselsetter 0,2 prosent og står for fem prosent av BNP. Kan dere konkurrere med det? Det er sant at sysselsettingen ikke har holdt tritt med veksten, men heldigvis er over 60 prosent av arbeidsstyrken sysselsatt utenfor lønnsarbeidssektoren. 90 prosent av arbeidsstyrken er sysselsatt i den uorganiserte sektoren. Det er sant at de bare får arbeid noen måneder i året, men siden vi ikke har noen statistisk kategori som kalles undersyssel-satt, trenger vi ikke å gå nærmere inn på det. Det ville ikke være riktig å klassifisere dem som arbeidsløse. Statistikken forteller at vi har den høyeste spebarns- og mødredødeligheten i verden, Vi bør stå sammen som nasjon og heve oss over dårlige nyheter akkurat nå. Vi kan ta fatt på disse problemene seinere, etter «trickledown-revolusjonen» når helsesektoren har blitt fullstendig privatisert. I mellomtida håper jeg at dere alle sørger for å skaffe dere helseforsikring. Når det gjelder det faktum at tilgangen på matkorn per hode faktisk har gått ned i de siste 20 åra, den perioden hvor vi har hatt høyest økonomisk vekst, så er dette en rein tilfeldighet, tro meg.

Mine felles medborgere, vi bygger et nytt India hvor de hundre rikeste – millionærer og milliardærer – sitter på verdier som utgjør 25 prosent av BNP. Det er alltid mer effektivt å konsentrere rikdommen på færre hender. Dere har alle hørt ordspråket om at for mange kokker fører til mye søl. Vi ønsker at våre kjære milliardærer og våre noen hundre millionærer, deres nære og kjære og deres forbindelser i politikken og i forretningslivet, skal få suksess og leve et liv med ære og verdighet i fredelige og positive omgivelser hvor de grunnleggende rettighetene blir trygget.

Jeg er klar over at drømmene mine ikke kan gå i oppfyllelse hvis vi bare bruker demokratiske midler. Faktisk har det blitt min overbevisning at virkelig demokrati springer ut av geværløpet. Det er derfor jeg har beordret hæren, politiet, det sentrale reservepolitiet, de sentrale industrielle sikkerhetsstyrkene, grensevaktstyrkene, de væpnede politistyrkene i Uttar Pradesh, det indo-tibetanske grensepolitiet, de væpnede politistyrkene i Vest Bengal (EFR) samt spesialpolitistyrker med navn som Scorpions, Greyhounds og Cobras, til å knuse de villedede opprørene som bryter ut i de mineralrike områdene våre.

Våre eksperimenter med demokrati begynte i Nagaland, Manipur og Kashmir. Jeg trenger ikke å gjenta at Kashmir er en viktig del av India. Vi har sendt mer enn en halv million soldater dit for å bringe demokrati til folket. Ungdommer i Kashmir har i de to siste månedene satt livet på spill ved å trosse portforbudet og kaste stein på politiet. De er Laskar-e-toiba aktivister⁷ som bare ønsker seg en jobb og ikke azadi.⁸ Tragisk nok har seksti av dem mistet livet før vi kunne se nærmere på jobbsøknadene deres. Jeg har nå instruert politiet om at de skal skyte for å skade, men ikke drepe disse villfarne ungdommene.»

I de sju åra Manmohan Singh har vært statsminister, har han likt å bli framstilt som Sonia Gandhis forsiktige og milde underordnede. Det er en glimrende forkledning for en mann som i de siste 20 åra, først som finansminister og seinere som statsminister, har tvunget gjennom en ny økonomisk politikk som har brakt India inn i dagens situasjon. Jeg vil ikke antyde at Manmohan Singh ikke er en underordnet. Men det er ikke sånn at han får alle ordre fra Sonia Gandhi. Ashok Mitra, den tidligere finansministeren i Vest Bengal, har i sin selvbiografi (A Prattlers tale) fortalt historien om hvordan Manmohan Singh kom til makta. I 1991, på et tidspunkt da Indias valutareserver var i ferd med å tømmes, tok Narasimha Rao-regjeringen kontakt med Det internasjonale pengefondet for å få et nødlån. IMF stilte to betingelser. Den første var strukturelle tilpasninger og økonomiske reformer. Den andre var at India måtte få en finansminister etter IMFs ønske. Mannen som IMF pekte på, var Manmohan Singh, skriver Mitra.

Manmohan Singh har i årevis fylt opp regjeringen og statsadministrasjonen med mennesker som er nesten religiøst opptatt av privatisering av alt – vann, elektrisitet, mineraler, landbruk, jord, telekommunikasjon, utdanning, helsestell – samme hvilke konsekvenser det får.

Sonia Gandhi og hennes sønn har en viktig rolle i alt dette. Deres jobb er å styre «Departementet for medfølelse og karisma» og vinne valgene. De tar æren for (og får lov til å ta æren for) beslutninger som ser progressive ut. Men i virkeligheten dreier det seg bare om taktikk og symbolpolitikk. Hensikten er å dempe raseriet i folket og sørge for at den store skuta kan seile videre. Det beste eksempelet på dette er det politiske masse-møtet som ble holdt for at Rajul Gandhi skulle kunne kreve æren for at gruveselskapet Vedantas tillatelse til å åpne bauxitt- gruver i Niyamgiri ble trukket tilbake. I allianse med både lokale og internasjonale aktivister hadde Dongria Kondh-stammen kjempet mot denne gruvevirksomheten i mange år. På massemøtet proklamerte Rahul Gandhi seg som «en soldat for stammefolket». Han nevnte ikke at politikken til partiet hans er basert på masseforflytninger av stamme-folk. Eller at annenhver ås med bauxitt i nabolaget har blitt omgjort til et gruveinferno, mens denne «soldaten for stammefolk» så en annen vei. Det kan være at Rahul Gandhi er en anstendig mann. Men når han går rundt og snakker om todelingen av India – «det rike India» og «det fattige India», som om partiet han representerer ikke har noe å gjøre med dette – så er det en fornærmelse mot alles intelligens, inkludert hans egen.

Det er en arbeidsdeling mellom politikerne. Noen har massebasis og vinner valg, andre er de som faktisk styrer landet. De trenger ikke å vinne valg, enten fordi de er dommere eller ansatte i offentlig administrasjon, eller fordi de får slippe presset med å vinne valg (som vår statsminister). Dette er en effektiv undergraving av demokratisk praksis. Det er feil å tro at Sonia og Rahul Gandhi er i ledelsen av regjeringen. Den virkelige makta er overført til en sammen-svergelse av oligarker – dommere, byråkrater og politikere. De igjen blir holdt i stramme tøyler av noen få store selskaper som eier nesten alt i dette landet. De kan tilhøre forskjellige politiske partier og iscenesette store show hvor de later som om de er politiske rivaler, men det er bare et spill for galleriet. Den eneste virkelige rivaliseringen er konkurransen mellom de store selskapene. P. Chidambaram er et erfarent og ledende medlem av denne gjengen. Noen sier at han er så godt likt av opposisjonen at han vil fortsette som innenriksminister selv om Kongresspartiet taper neste valg. Det er kanskje like greit. Han kan trenge noen år til på taburetten for å sluttføre oppgaven han har fått. Men det spiller ingen rolle om han blir sittende eller må gå. Verktøyet er allerede ferdig støpt.

Chidambaram beskrev sin oppgave i et foredrag han holdt på sitt gamle universitet, Harvard, i oktober 2007. Foredraget hadde tittelen «Stakkars rike land. Utviklingens utfordringer». Han kalte de tre tiåra etter uavhengigheten for «de tapte åra» og utbredte seg begeistret om veksten i BNP som økte fra 6,9 prosent i 2002 til 9,4 prosent i 2007. Jeg synes at det han sa, er så viktig at jeg vil plage dere med litt av hans sjarmløse prosa:

«I et demokrati skulle man tro at utfordringene knyttet til utvikling vil bli mindre når økonomien er inne i en periode med høy vekst. Men i virkeligheten er det motsatt. Demokrati – eller riktigere de demokratiske institusjonene og arven etter den sosialistiske perioden, har faktisk skapt flere problemer for den økonomisk utviklingen. La meg forklare det ved hjelp av noen eksempler. Indias mineralressurser omfatter kull (vi har de fjerde største kullreservene i verden), jernmalm, mangan, mica (phyllosilikater), bauxitt, titanmalm, krom, diamanter, naturgass, olje og kalkstein. Sunn fornuft tilsier at vi bør utvinne disse ressursene raskt og effektivt. Det krever mye kapital, effektive organisasjoner og et politisk klima som gir spillerom for markedskreftene. Men i gruvesektoren foreligger ingen av disse forutsetningene i dag. Lovverket er foreldet og parlamentet har bare så vidt klart å flikke litt på det. Våre anstrengelser for å tiltrekke oss private investeringer til prospektering og utvinning har stort sett slått feil. Og i mellomtida er gruvesektoren bastet og bundet i hendene på regjeringer på delstatsnivå. Grupper som – helt legitimt – vil bevare skogen, miljøet eller stammefolk, motsetter seg enhver endring av status quo. Vi har også politiske partier som mener at staten bør ha monopol på gruvedrift og motsetter seg private investeringer på ideologisk grunnlag. De får støtte fra de etablerte fagforeningene, og bak fagforeningene, enten de vet det eller ikke, står en mafia. Resultatet er at investeringene er lave, og gruvesektoren vokser i lusefart og virker som en brems på økonomien. Jeg skal gi dere et annet eksempel. For å utvikle industri trengs det store arealer. Mineralbasert industri som stål og aluminium krever omfattende landområder til utvinning, prosessering og produksjon. Infrastrukturprosjekter som flyplasser, havner, damanlegg og elektrisitetsverk trenger også veldig store landområder for å kunne sikre vei- og togtransport og nødvendige leverandør- og støttefunksjoner. Inntil nå har regjeringene kunnet sikre seg slike områder ved å utøve sin ekspropriasjonsrett. Det eneste som måtte ordnes, var adekvat kompensasjon. Nå er situasjonen forandret. Det melder seg nye interessegrupper i ethvert prosjekt, og kravene deres må behandles. Vi må nå vurdere spørsmål som miljømessige virkninger, begrunnelser for ekspropriering, kompensasjoner for tap av rettigheter, billighetserstatninger og gjenbosetting for folk som må flytte, alternative bolig- og jordbruksområder og jobber for alle berørte familier … .»

Å la markedskreftene utvinne ressursene raskt og effektivt, det er det koloniherrene gjorde, det Spania og Nord-Amerika gjorde mot Sør-Amerika, det Europa gjorde (og fortsetter å gjøre i Afrika), det er det apartheidregimet gjorde i Sør-Afrika, og det marionettdiktatorer i små land gjør for å utpine folket sitt. Det er en oppskrift for vekst og utvikling. Men den gjelder for noen andre. Det er en gammel, gammel, gammel historie – må vi virkelig gjenta den? Nå da det har blitt delt ut gruvelisenser med en fart som du vil forbinde med et opphørssalg, og skurkene har håvet inn milliarder av dollar, nå da gruve-selskapene har forurenset elver, sprengt vekk delstatsgrenser, rasert økosystemer og utløst borgerkrig, ser vi for fullt følgene av hva denne sammensvergelsen har satt i gang. Som en gammel klagesang over raserte landskaper og de fattiges døde kropper.

Merk med hvilken beklagelse ministeren snakker om demokrati og de forpliktelsene det innebærer: «Demokrati – eller snarere demokratiets institusjoner – og arven fra den sosialistiske perioden har ført til økende problemer for utviklingen.» Han følger opp med et sett av standard løgner om kompensasjon, rehabilitering og jobber. Hva slags kompensasjon? Hva slags ekspropriasjonsrett? Hva slags miljørehabilitering? Og hva med én ny jobb for hver familie? Seksti år av industrialisering i India har skapt jobber for seks prosent av arbeidsstyrken. Han snakker om å være «forpliktet» til å gi «begrunnelser» for «ekspropriasjon». Et medlem av regjeringen vet sikkert at å ekspropriere stammefolks områder (og det er der mesteparten av mineralene er) og gi dem til private gruveselskaper er ulovlig og strider mot Indias konstitusjon i henhold til Panchayat loven (utvidelsen til Scheduled areas) også kalt PESA som ble vedtatt i 1996.¹⁰ Det er en lov som tok sikte på å rette opp noe av urettferdigheten mot stammefolkene i den indiske konstitusjonen da den ble vedtatt i 1950. Den overstyrer alle andre lover som kan komme i konflikt med den. Det er en lov som tar utgangspunkt i den stadige økende marginaliseringen av stammefolk og tar sikte på å endre maktbalansen radikalt. Som lovgivning er den unik fordi den ser på lokalsamfunnet – kollektivet ­– som en juridisk enhet og gir stammefolk som bor i stammeområder, retten til selvstyre. I henhold til PESA er det ikke mulig å tvangsekspropriere stamme-folkenes landområder med noen slags juridiske begrunnelser. Så ironisk nok er det sånn at de som kalles «maoister» (og det inkluderer alle som slåss for landområdene sine), faktisk er de som slåss for å bevare konstitusjonen. Mens regjeringen gjør sitt beste for å ødelegge den.

Mellom 2008 og 2009 ga departementet for Panchayati Raj (landbyadministrasjon) to forskere i oppdrag å skrive et kapitel i en rapport om lokal landsbyadministrasjon. Kapittelet fikk tittelen «PESA, venstre-ekstremisme og styresett. Bekymringer og utfordringer i Indias stammeområder». Forfatterne er Ajay Dandekar og Chitrangada Choudhury. Her er noen utdrag:

«Loven av 1894 om ekspropriasjon av jord (the Aquistion act) har fram til nå ikke blitt justert for å bringes i samsvar med PESA. Denne loven fra kolonitida blir nå i stort omfang misbrukt til tvangsekspropriering både av individuelt og kollektivt eide landområder som blir overført til privat industrivirksomhet. I mange tilfeller er delstatsregjeringenes framgangsmåte først å undertegne omfattende intensjonsavtaler med store selskaper og så gå videre ved å anvende loven av 1894 (The Aquistion act), tilsynelatende for å sikre landområder for statseid industri. Men deretter blir jorda ganske enkelt lagt ut på leasing til det private selskapet. Dette er en parodisk omgåelse av formuleringen «overtakelse for offentlig formål» som er det loven foreskriver … .

Det er tilfeller hvor formelle protester, vedtatt av gram sabhas¹¹, har blitt destruert og erstattet med falske dokumenter.

Og hva verre er, når det har blitt oppdaget og dokumentert at statsansatte har drevet med sånt, har delstatsmyndighetene ikke fulgt opp saka.

Budskapet er klart og tydelig. Det er snusk og hemmelighold på mange nivåer i disse avtalene.

Salg av stammefolks jord til personer som ikke er stammefolk, er i henhold til grunnlovens kap. 5 forbudt i alle disse delstatene. Men overføringene av jorda fortsetter og i post-liberaliserings æraen skjer det stadig mer åpenlyst. De viktigste formene for slik overføring er bruk av rein svindel, ikke-registrerte overføringer på grunnlag av muntlige avtaler, juks med faktagrunnlaget og formålet med overføringen, okkupasjon av stammeområder, overføringer gjennom ulovlige ekteskap, tvilsomme søksmål, feilaktige opplysninger fra landmålingen, ekspropriasjon og utkastelser under påskudd av å skulle utnytte skogområdene til tømmerdrift. Ja, til og med velferdsutvikling har blitt brukt som påskudd.»

I konklusjonen sier de: «Intensjonsavtaler som blir inngått mellom delstatsregjeringer og industriselskaper, inkludert gruveselskaper, bør kontrolleres i full offentlighet, med gram sabhaene som en sentral part i slike undersøkelser.»

Ja, her har vi det – ikke brysomme aktivister, ikke maoistene, men en regjeringsrapport som anbefaler at intensjonsavtalene med gruveselskapene blir revurdert. Så hva gjør regjeringen med dette dokumentet? Hva er svaret? Statsministeren la fram rapporten 24. april 2010 i en høytidelig seremoni. Modig av ham, tenker du kanskje. Det var bare det at dette kapittelet ikke var med, det var rett og slett kuttet ut.

For femti år siden, bare ett år før han ble drept, skrev Che Guevara: «Når undertrykkerne klarer å holde seg ved makta i strid med lovene som de selv har innført. Da må vi si at freden er brutt.»

Ja, det er sant. I 2009 sa Manmohan Singh i en tale i parlamentet: «Hvis venstreekstremismen fortsetter å vokse i områder hvor vi har mineralressurser, vil investeringsklimaet helt sikkert bli påvirket.» Det var en skjult krigserklæring.

(La meg få komme med en liten digresjon her. Jeg vil fortelle en kort historie om en annen sikh. Bhagat Singh var en populær revolusjonær og marxist. I det siste bønneskriftet han sendte til guvernøren i Punjab før han ble hengt av den britiske regjeringen i 1931, skrev han: «La oss erklære at det virkelig er krigstilstand og at det vil være det så lenge som Indias hardt arbeidende masser og naturressursene blir utnyttet av en håndfull parasitter. Det kan være reint britiske kapitalister eller en blanding av briter og indere, eller også reint indiske. Det betyr ingenting.»)

Mange av kampene som finner sted i India i dag, dreier seg bare om at folk krever sine grunnlovsfestede rettigheter. Men Indias regjering føler seg ikke lenger forpliktet av den indiske konstitusjonen, som jo skal være det legale og moralske rammeverket for vårt demokrati. Grunnloven er et fornuftig og velformulert progressivt dokument slik konstitusjoner pleier å være. Men de fornuftige formuleringene blir ikke brukt til å beskytte folket. Det er stikk motsatt. De blir brukt som en spikerklubbe til å slå ned dem som protesterer mot at staten bruker stadig mer vold mot sitt eget folk under påskudd av å arbeide for det felles beste. I en artikkel i Outlook (3.5. 2010) svingte B.G. Verghese svingt spikerklubba i et forsvar for staten og de store aksjeselskapene. «Maoistene vil forsvinne, det demokratiske India og grunnloven vil bestå. Men det vil ta tid, og det vil bli smertefullt.» Azad svarte på dette (Outlook 19.7.2010), og det var det siste han skrev før han ble myrdet:

«I hvilken del av India kan vi si at konstitusjonen består, Mr. Verghese? I Dantewada, Bijapur, Kanker, Narayanpur, Rajnandgaon? I Jharkhand, Orissa? I Lalgarh, Jangalmahal? I Kashmir-dalen? Manipur? Hvor gjemte din grunnlov seg i 25 år etterat tusenvis av sikher ble massakrert? Da tusener av muslimer ble meiet ned? Når hundre tusen bønder ble presset til å begå selvmord? Når tusener blir myrdet av statsstøttede Salwa Judum gjenger?¹² Når adivasi kvinner blir utsatt for gjengvoldtekt? Når folk blir bortført av uniformerte livvakter? Din grunnlov er et stykke papir som betyr mindre enn toalettpapir for det store flertallet av det indiske folket.»

Da Azad ble drept, forsøkte flere mediakommentatorer å glatte over forbrytelsen ved å forvrenge det han skrev. De beskyldte ham for å ha kalt den indiske konstitusjonen for et stykke dopapir.

Hvis regjeringen ikke vil respektere grunnloven, så bør vi kanskje kreve en endring i selve åpningsparagrafen: Formuleringen «Vi, Indias folk, har besluttet at India skal være en selvstendig, sosialistisk, sekulær og demokratisk republikk» kan erstattes med «Vi, de øverste kastene og klassene i India har besluttet at India skal være en hinduistisk satellittstat tilpasset de store selskapene».

Opprøret på den indiske landsbygda, spesielt i stammeområdene, er en radikal utfordring, ikke bare for den indiske staten, men også for motstandsbevegelsene. Opprøret får oss til å stille spørsmålstegn ved de allmenne ideene om hva som utgjør framgang og utvikling, ja faktisk ved sivilisasjonsbegrepet i seg sjøl. Det reiser grunnleggende spørsmål både ved etikken og effektiviteten til ulike motstandsstrategier. Ja, disse spørsmålene er ikke nye. De har blitt stilt rolig og vedvarende, år etter år, på hundre forskjellige måter, av motstandsbevegelser som Chhattisgarh Mukti Morcha, Koel Karo og Gandhamardhan-aksjonene¹³ og hundrevis av andre folkelige bevegelser. Spørsmålet ble stilt mest inngående og kanskje tydeligst av Narmada Bachao Andolan, protestbevegelsen mot de store demningsanleggene i Narmadadalen. Det eneste svaret den indiske regjeringen har kommet med, er undertrykkelse, falskspill og en form for tåkelegging som bare kan komme av en total mangel på respekt for vanlige mennesker. Og hva verre er, regjeringen bare fortsatte som før, med enda mer tvangsflytting og tvangsekspropriasjon av jord til det kom til et punkt hvor det var bygd opp så mye raseri blant folk at det ikke lenger lot seg stoppe. I dag har de fattigste menneskene i verden klart å stoppe noen av de største og rikeste selskapene i verden. Det er en enormt stor seier!

De som gjør opprør, er klar over at landet deres er i unntakstilstand. De vet godt at de, sammen med folk i Kashmir, Manipur, Nagaland og Assam, har blitt fratatt sentrale borgerrettigheter ved hjelp av lover som for eksempel Unlawful Activities Prevention Act (UAPA)¹⁴ og delstaten Chhattisgarhs særlov for offentlig sikkerhet (CSPSA). Disse lovene kriminaliserer enhver form for opposisjon i ord og handling. Ja, til og med intensjoner blir kriminalisert.

Perioden med unntakstilstand var brutal, men folk kunne fortsatt drømme om bedre tider, om rettferdighet. Da Indira Gandhi erklærte unntakstilstand ved midnatt 25. juni 1975, var det for å knuse en begynnende revolusjon. Naxalitt-opprøret i Bengal var på det nærmeste knust. Men millioner av mennesker sluttet opp om Jayaprakash Narayans¹⁵ parole ‘Sampoorna Kranti’ (total revolusjon). Drivkraften for urolighetene var kravet om at jorda skal tilhøre dem som dyrker den. (Det var sånn den gangen også, det er ikke noe forskjell på det. Det var nødvendig med en revolusjon for å få til omfordelinga av jorda, selv om omfordeling av jord faktisk er ett av de styrende prinsippene i Grunnloven.)

35 år seinere er situasjonen dramatisk forandret. Den store og vidunderlige ideen, rettferdighet, har blitt redusert til å bety menneskerettigheter. Likhet er nå en utopisk fantasi. Ordet har mer eller mindre blitt kastet ut av ordforrådet vårt. De fattige har blitt presset opp mot veggen. Revolusjonære partier har blitt tvunget til å skru ned målsetningene sine – fra å kjempe for jord til de jordløse til å kjempe for folks rett til å beholde de få jordstykkene de har. Den eneste formen for omfordeling av jord som er aktuell nå, ser ut til å være ran av jorda til de fattige og omfordeling til de rike til deres jordbanker som går under navn av SEZs (Special Economic Zones). De jordløse (for det meste dalitter), de arbeidsløse, slumbefolkningen og arbeiderklassen i byene blir nærmest ikke regnet med lenger. På steder som Lalgarh i Vest-Bengal er det eneste folk ber om, at politiet og regjeringen lar dem være i fred. Adivasi-organisasjonen pcapa (Folkets komite mot politibrutalitet)¹⁶ startet med ett enkelt krav: At politisjefen skulle komme til Lalgarh for å be om unnskyldning for politiets overgrep mot landsbybefolkningen. Det ble oppfattet som absurd. (Hvordan kunne halvnakne ville forvente at en av delstatsregjeringens embetsmenn skulle be dem om unnskyldning?) Da satte folk opp barrikader i landsbyene for å hindre politiet i å komme inn. Politiet trappet opp voldshandlingene. Folk svarte med raseri. Nå etter to år og mange grusomme voldtekter, drap og politiovergrep¹⁷, er det full krig. Pcpa har blitt stemplet som en maoistorganisasjon. Lederne er kastet i fengsel eller skutt. (En liknende skjebne har rammet Chasi Mulya Adivasi Sangh i Narayanpatna i Orissa og Visthappen Virodhi Ekta Manch i Potka i Jharkhand.) Mennesker som en gang drømte om rettferdighet og likeverd, som våget å kreve jord til de jordløse, krever nå bare en unnskyldning fra politiet for at de har blitt banket opp og lemlestet. Er dette framskritt?

Under unntakstilstanden ble det sagt at når Indira Gandhi ba pressen om å ligge litt lavere, så la den seg ned og krabbet. Men selv da hendte det at riksavisene i protest mot sensuren trykket blanke felter i stedet for lederartikler. (Ironi over all ironi, en av disse trossige redaktørene var B.G. Verghese).

Denne gangen, under den ikke-erklærte unntakstilstanden, er det ikke mye rom for trossig motstand fordi mediene faktisk er regjeringen. Ingen, unntatt de store selskapene som kontrollerer mediene, kan fortelle regjeringen hva den skal gjøre. Ledende politikere, regjeringsmedlemmer og offiserer i sikkerhetsstyrkene konkurrerer om å få vise seg fram på TV og trygler Arnab Goswami¹⁸ eller Barkha Dutt¹⁹ om å få avbryte dagens messe. Flere TV-kanaler og aviser deltar åpenlyst i kommandosentralen og desinformasjonskampanjen til Operation Green Hunt.²⁰ En historie om maoistenes milliardindustrier ble trykket ordrett i mange forskjellige aviser, men med forskjellige journalister oppgitt i byline.²¹

Nesten alle aviser og TV-kanaler kjørte historier som ga pcpa²² (også omtalt som maoistene) skylda for den forferdelige togulykken i nærheten av Jhargram i Vest-Bengal i mai 2010. Ulykken krevde 140 menneskeliv. To av de hovedmistenkte har blitt skutt av politiet i såkalte «sammenstøt», men årsakene til ulykken er ennå ikke klarlagt. Press Trust of India kom ut med flere usanne historier, som ble lydig gjengitt av Indian Express, deriblant en om hvordan maoister lemlestet likene til politimenn de hadde drept. (Dementiet som kom fra politiet selv, ble trykket i frimerkestørrelse, godt gjemt på midtsidene.) Det var også flere identiske intervjuer (alle kalt eksklusive) med en kvinnelig geriljaleder som fortalte at hun var blitt voldtatt av maoistledere en rekke ganger. Hun skulle angivelig nettopp ha klart å rømme ut av skogen og maoistenes klør for å fortelle verden sin historie. Nå har det kommet fram at hun hadde sittet i varetekt hos politiet i flere måneder.

Historiene om grusomheter som skriker mot oss fra TV-skjermene, er laget for å lure oss og få oss til å tenke: «Ja stammefolkene har blitt dårlig behandlet og har hatt det vondt; ja, de trenger utvikling; ja, det er regjeringens feil, men akkurat nå er det krise, Vi må først bli kvitt maoistene og gjøre landet trygt, deretter kan vi hjelpe stammefolkene.»

Ettersom krigen skjerpes, har de militære, på sin helt spesielle måte, kunngjort at de også vil styre hodene våre. I juni 2010 offentliggjor to operasjonsdoktriner: Den ene var en felles doktrine for luft- og bakkeoperasjoner. Den andre var en doktrine om militære psykologiske operasjoner som «beskriver en planlagt prosess for å spre et budskap til en utvalgt målgruppe, for å få fram informasjon som kan føre til ønskede holdninger og atferd som kan påvirke landets politiske og militære måloppnåelse … . Doktrinen gir også retningslinjer for aktiviteter knyttet til opinionsstyring i ikke-konvensjonelle militæroperasjoner, særlig under forhold hvor det er nødvendig å bringe en villedet befolkning tilbake til fellesskapet.» Pressemeldingen slo videre fast at «doktrinen om militære psykologiske operasjoner er et policy-, planleggings- og implementeringsdokument som tar sikte på å skape et godt arbeidsklima for hæren ved å bruke tilgjengelige medier og deres tjenester til hærens fordel».

En måned seinere ble det holdt et møte for regjeringssjefene i delstater som var berørt av naxalittkonflikten²³. Her ble det fattet beslutning om opptrapping av krigen. 36 bataljoner fra Indias reservestyrker ble plusset på de 105 bataljonene og de 16 000 spesialpolitimennene (væpnede sivilister som var hyret inn for å fungere som politi). Innenriksministeren lovte å ansette 1,75 millioner nye politimenn i løpet av de kommende fem åra. (Det er en god modell for en sysselsettingsgaranti: Ansett halve befolkninga for å skyte den andre halvparten. Du kan bare stokke om på forholdstallene om du vil.)

To dager seinere oppfordret hærsjefen sine ledende offiserer «til å forberede seg mentalt på å delta i kampen mot naxalittene … . Det kan bli om seks måneder eller om et år eller to, men hvis vi fortsatt skal være et relevant redskap for staten, må vi ta på oss de oppgavene nasjonen vil vi skal utføre.»

I august rapporterte avisene om at planene om å bruke flyvåpenet igjen, var aktuelle. «Det indiske flyvåpenet kan skyte i selvforsvar i anti-maoist-operasjoner», skrev Hindustan Times. «Klarsignalet har blitt gitt, men under strenge begrensninger. Det er ikke tillatt å bruke raketter og heller ikke de integrerte helikoptermaskingeværene, og vi kan bare skyte hvis vi selv blir beskutt. Men vi har montert maskingevær på siden av helikoptrene. Disse kan opereres av våre Garuds (kommandosoldater i det indiske flyvåpenet).» Det er en lettelse. Ingen integrerte maskingevær, bare sånne som er montert på sida av helikopteret.

Kanskje «om seks måneder eller om et år eller to», det er omtrent så lang tid det vil ta for brigadehovedkvarteret i Bilaspur og flybasen i Rajnandgaon å gjøre seg klare. Kanskje vil regjeringen da med en storslått gest av demokratisk sinnelag bøye seg for den folkelige vreden og trekke tilbake AFSPA (Loven om særlige fullmakter til hæren). Denne loven gjelder for Manipur, Nagaland, Assam og Kashmir og gir underoffiserer rett til å drepe på mistanke. Så snart applausen legger seg og feiringene dabber av, vil AFSPA bli gjeninnført i revidert form i henhold til retningslinjene i Jeevan Reddy-rapporten. (Den kommer til å høres mer human ut, men være mer dødelig). Så kan den få gyldighet over hele landet, men under et nytt navn. Kanskje vil det gi Hæren den straffefriheten den trenger for å kunne gjøre det «nasjonen» vil ha utført – å bli satt inn mot de fattigste av de fattige som kjemper for å overleve.

Kanskje det er sånn kamerat Kamala kommer til å dø, når hun prøver å skyte ned et tungt armert angrepshelikopter eller et militært treningsjetfly med pistolen sin, eller kanskje hun har avansert til en AK-47 eller et lett maskingevær stjålet fra et av regjeringens våpenlagre eller fra en drept politimann.

Kanskje mediene som står til tjeneste, vil ha ordnet opp i oppfatningene til dem som fortsatt er «villedet», slik at de kan motta nyheten om hennes død med rolig sinn.

Så her er den indiske staten i all sin demokratiske prakt, villig til å plyndre, utsulte, beleire og nå sette inn flyvåpenet i «selvforsvar» mot sine fattigste innbyggere. Selvforsvar. Å ja, Operation Green Hunt er en selvforsvarsaksjon regjeringen driver for å gi de fattige tilbake den jorda som har blitt stjålet fra dem av store kommunistkorporasjoner.

Når regjeringen bruker et tilbud om fredsforhandlinger til å dra opp fisk fra dypet og drepe dem når de kommer til overflata, er det da noen framtid for fredsforhandlingene? Er begge sider genuint interessert i fred og rettferdighet? Folk spør: Er maoistene virkelig interessert i fred? Er det noe vi kan tilby maoistene innafor det nåværende systemet som vil føre til at de gir slipp på målet om å knuse den indiske staten? Svaret på det er sjølsagt nei. Maoistene tror ikke at dagens system kan gi rettferdighet. Saken er at stadig flere mennesker er i ferd med å bli enige med dem. Hvis vi hadde levd i et samfunn som var genuint demokratisk, et samfunn hvor vanlige mennesker i det minste kunne håpe på rettferdighet, da ville maoistene bare ha vært en liten og marginalisert gruppe av militante aktivister, med svært liten folkelig appell.

En annen påstand er at maoistene ønsker seg en våpenhvile for å skaffe seg et pusterom sånn at de kan omgruppere seg og konsolidere stillingen sin. I et intervu i avisen The Hindu (14. april 2010) uttalte Azad seg overraskende åpenhjertig om dette: «Det trengs ikke mye sunt folkevett for å forstå at begge parter vil utnytte en våpenhvile til å styrke seg.» Han forklarte videre at en våpenhvile ville gi et pusterom for vanlige mennesker som var fanget i krigssonen.

Regjeringen, derimot, trenger denne krigen. (Les næringslivsavisene så vil du se hvor desperat de trenger krigen.) Den internasjonale kapitalen puster regjeringen i nakken. Den er nødt til å levere, og det må skje fort. For å forhindre at maska faller, må regjeringen fortsette å tilby forhandlinger med den ene hånda og undergrave forhandlingene med den andre. Elimineringen av Azad var en viktig seier fordi den kvalte en stemme som etter hvert hørtes farlig fornuftig ut. Så langt, i det minste, har regjeringen lykkes med å avspore fredsforhandlingene

Diskusjonen om fredsforhandlinger kan gjøre noen og enhver kynisk. Det vi må huske på, er at for vanlige mennesker er fraværet av fredsforhandlinger det samme som opptrapping av krigen. I løpet av de siste månedene har regjeringen pøst titusenvis av tungt bevæpnede paramilitære tropper inn i skogen. Maoistene svarte med en serie av aggressive angrep og bakhold. Mer enn 200 politifolk har blitt drept. Likene fortsetter å komme ut av skogen. Nedslaktede politifolk svøpt i Indias flagg, nedslaktede maoister framvist som jakttroféer med håndledd og ankler bundet fast til bambusstokker og med kroppene fulle av kulehull, kropper som ikke lenger ser menneskelige ut, lemlestet i bakholdsangrep, halshogginger og summariske henrettelser. Kroppene som blir brent i skogen, vet vi ingenting om. Krigssonen har blitt avsperret, stengt for aktivister og journalister. Så vi har ingen fullstendige opplysninger om antall døde.

Den 6. april 2010 slo PLGA (Folkets frigjøringsgeriljahær) til med sitt hittil største angrep. Et CRPF-kompani²⁴ i Dantewada ble lokket inn i et bakhold og 76 politimenn ble drept. PLGA gikk ut med en kaldt triumferende seierserklæring. TV-stasjonene utnyttet tragedien for alt den var verdt. Nasjonen ble oppfordret til å fordømme drapene. Mange av oss var ikke villige til det. Ikke fordi vi liker dreping, ikke fordi vi alle sammen er maoister, men fordi vårt syn på Operation Green Hunt er mer komplisert. Vi som nektet å kjøpe aksjer i den raskt voksende fordømmelsesinidustrien, ble stemplet som terroristsympatisører og bilder av oss ble stadig vist på TV som om vi var ettersøkte forbrytere.

Hva var det reservepolitistyrkene egentlig drev med når de patruljerte i landsbyene bevæpnet med 21 AK-47 automatgevær, 38 INSAS-gevær²⁵, sju SLR-geværer²⁶, seks lette maskingevær, en stengun og en 58 mm-bombekaster? Å stille det spørsmålet ble nærmest regnet for landsforræderi.

Noen dager etter angrepet støtte jeg på noen paramilitære kommandosoldater som stod og snakket med en gruppe sjåfører på en parkeringsplass i Delhi. De ventet på at VIPene som de jobbet for, skulle komme ut fra en restaurant, et treningssenter eller et hotell. De uttrykte verken sorg eller patriotisme. Det var enkel regnskapsføring. De satte opp et balanseregnskap. De snakket om hvor mange hundretusener av rupi en må betale i bestikkelser for å få jobb i de paramilitære styrkene og hvordan mange familier må sette seg i dyp gjeld for å kunne betale bestikkelsene. Den gjelda kan aldri bli tilbakebetalt med den usle lønna til en jawan.²⁷ Den eneste metoden for å få betalt gjelda er å gjøre det som politimenn i India gjør: Drive med utpressing og trusler, kreve beskyttelsespenger og bestikkelser og drive med lyssky forretninger. (I tilfellet Dantewada dro de på plyndringstokt til landsbyene og stjal penger og smykker.) Men hvis en politimann dør i tjenesten, sitter familien igjen med den store gjelda. Mennene på parkeringsplassen var sinte på regjeringen og toppledelsen i politiet som tjener seg rike på bestikkelser og deretter på en lettvint måte sender unge menn i døden. De visste at de store erstatningssummene som var utlovet for dem som døde i 6. april-angrepet, bare ble gitt for å dempe virkningen av skandalen. Det ville aldri bli standard praksis for alle politimenn som dør i denne skitne krigen.

Da er det ikke rart at meldingene fra krigssonen forteller at CPRF-styrkene stadig blir mer motvillige til å dra ut på patrulje. Det kommer rapporter om at de jukser med den daglige loggføringa og fyller loggbøkene med falske patruljer. Kanskje de begynner å innse at de bare er fattig khaki-kledd søppel i den rike manns krig. Og det er tusener som vil steppe inn når en av dem er borte.

17. mai 2010 kom et nytt større angrep. Maoistene sprengte en buss i Dantewada og omlag 44 mennesker ble drept. 16 av de døde var offiserer i spesialpolitiet (SPO), med andre ord, medlemmer av den fryktede regjeringsstøttede folkemilitsen Salwa Judum. Resten av de døde var vanlige mennesker, for det meste stammefolk. Maoistene beklaget pliktskyldigst at de hadde drept sivile, men argumentasjonen var farlig lik det forsvaret staten pleier å komme med, nemlig at handlingen bare var et svar på motstanderens overgrep. I forrige måned kidnappet maoistene fire politimenn i Bihar og krevde å få satt fri en del av sine ledere. Da gisseldramaet hadde vart noen dager, drepte de en av de kidnappede, adivasi-politimannen, Lucas Tete. To dager seinere ble de andre tre sluppet fri. Nok en gang hadde maoistene skadet sin egen sak ved å drepe en fange. Det var nok et eksempel på «den revolusjonære voldens» moralske Janusansikt, og sånt må vi vente oss mere av i en krigssone hvor taktikk trumfer moral og gjør verden til et verre sted.

Mange av analytikerne og kommentatorene som var rystet over maoistenes drap på sivile, unnlot å merke seg at akkurat på samme tid som maoistene sprengte bussen i Dandawala, omringet politiet flere landsbyer i Kalinganagar i Orissa og i Balitutha og Potko i Jharkhand. Der skjøt de på tusenvis av mennesker som protesterte mot at jorda deres ble tatt over av Tata-gruppa, av Jindal selskapene og Posco.²⁸ Beleiringen pågår ennå. Politisperringene gjør det umulig å frakte de sårede til sykehus. Videoer på YouTube viser hundrevis av væpnede politifolk fra opprørspolitiet i konfrontasjon med vanlige landsbyfolk, noen av dem er bevæpnet med pil og bue.

Den eneste tjenesten Operation Green Hunt har gjort vanlige folk, er at den har klarlagt vesentlige spørsmål. Selv barna i landsbyene vet at politiet arbeider for «kompaniene», og at Operation Green Hunt ikke er en krig mot maoister, men en krig mot de fattige.

Det er ikke noe smått som foregår. Det vi ser er et demokrati som vender seg mot seg sjøl og prøver å spise sine egne lemmer. Vi ser vantro på at disse lemmene motsetter seg å bli spist.

Av alle de politiske grupperingene som er involvert i opprøret, er ingen mer omstridt enn CPI (maoistene). Den mest opplagte grunnen til det er at partiet konsekvent hevder at væpnet kamp er den eneste veien til revolusjon. En av de grundigste framstillingene av bevegelsen er Sumanta Banerjees bok In the wake of Naxalbari. Boka dokumenterer hvordan naxalittene i den første perioden på nesten tåpelig vis prøvde å få i gang den indiske revolusjonen ved å «tillintetgjøre klassefienden». De trodde at det ville føre til spontane massereisninger. Banerjee beskriver hvilke krumspring CPI var nødt til å foreta for å holde seg på linje med den kinesiske utenrikspolitikken, hvordan naxalismen spredte seg fra delstat til delstat og hvordan den ble nådeløst knust.

Dypt begravd bak både de ortodokse kommunistenes og den liberale intelligentsiaens raseri mot CPI (maoistene) ligger et ubehag som det virker som de også opplever selv, og en underlig, nesten mystisk tendens til å beskytte den indiske staten. Det er som om de blunker når de står overfor en politisk situasjon med et genuint revolusjonært potensiale. De finner påskudd til å se en annen vei. Politiske partier og enkeltpersoner som i løpet av de siste 25 åra aldri har støttet for eksempel Narmada Bachao Andolan²⁹ eller marsjert i solidaritet med noen av de mange fredelige folkevegelsene i landet, har plutselig begynt å tale varmt for ikke-vold og Gandhis satyagraha³⁰. På den andre sida kan nok de som har deltatt i fredelige folkebevegelser, være sterkt uenig med maoistene. De er på vakt mot dem og ganske irritert på dem, men de ser dem som en del av den samme motstandsbevegelsen.

Det er vanskelig å si hvem som misliker maoistene mest, den indiske staten, dens hær av strategiske eksperter og dens nærmest instinktivt høyreorienterte middelklasse eller Communist Party of India (CPI) og Communist Party of India (Marxist) vanligvis kalt CPI (M), og de mange utbrytergruppene som var en del av de opprinnelige marxist-leninistene, eller den liberale venstresida. Diskusjonen begynner med navngivningen. De ortodokse kommunistene tror ikke at maoismen er en «isme» i det hele tatt. Maoistene kaller de parlamentarisk orienterte kommunistene for «sosialfascister» og anklager dem for «økonomisme» og for at de gradvis har droppet målet om revolusjon.

Det er nok få som nå vil forbinde ordet «revolusjonært» med CPI og CPI (M). De har overlevd som store partier av standardtypen fordi de har solgt ut ideologien.

Begge mener at de er det eneste genuint marxistiske partiet. Begge mener at det andre partiet har feiltolket den marxistiske teorien og misforstått historien. Enhver som ikke har medlemskort i noen av organisasjonene, vil kunne se at ingen av dem tar fullstendig feil eller har helt rett i det de sier. Men bitre splittelser, ikke ulikt dem vi finner i religiøse organisasjoner, er en naturlig følge av de strenge kravene om å holde seg til partilinja som gjelder i alle kommunistpartier. Så de dykker ned i et arsenal av fornærmelser som kan føres helt tilbake til den russiske og den kinesiske revolusjonen, til de store debattene mellom Lenin, Trotskij og Stalin og til Maos lille røde, og kaster dem på hverandre. De beskylder hverandre for feilaktig anvendelse av marxismen-leninismen Mao Tse-tungs tenkning som om det skulle være en slags medisinsk salve som ble påført på feil sted. (Mitt tidligere essay «Walking with the Comrades» (Norsk oversettelse kan leses her)  landet rett i skuddlinja for denne debatten, og dermed fikk det sin rimelige del av pussige fornærmelser. De kunne ha fortjent en egen pamflett.)

I tillegg til debattene for og mot parlamentarisk arbeid er uenighetene mellom de forskjellige variantene av kommunisme i India knyttet til om forholdene er modne for revolusjon. Er prærien klar for brannen, slik Mao sa, eller er det fortsatt for fuktig til at en enkelt gnist kan tenne den? Problemet er at India befinner seg i forskjellige århundrer på samme tid, så kanskje prærien, de lange, flate, gressbevokste områdene, ikke er en riktig analogi for Indias sosiale og politiske landskap. Kanskje et kaninhull med fullt av underjordiske tunneler ville være et bedre bilde? Å komme til enighet om timing av revolusjonen er sannsynligvis umulig. Så alle marsjerer i sin egen takt. CPI og CPI(M) har mer eller mindre utsatt revolusjonen til det hinsidige. Charu Majumdar, stifteren av naxalittbevegelsen, mente at revolusjonen burde ha kommet for 30 år siden. Ganapathi, den nåværende lederen for maoistene, mener at revolusjonen vil komme om ca 50 år.

I dag, 40 år etter Naxalbar-opprøret, er den parlamentariske venstresidas hoved-anklage mot maoistene den samme som alltid. De blir beskyldt for å lide av det Lenin kalte «en barnesykdom», for å erstatte masselinje med militarisme og for å ha unnlatt å bygge opp en genuint revolusjonær arbeiderklasse. De har forakt for arbeiderklassen i byene, de er en ideologisk forsteinet bevegelse som bare kan fungere som en frosk på ryggen av de «uskyldige» (les primitive) stammefolkene i jungelen, heter det. Ifølge de ortodokse marxistene har ikke stammefolkene noe revolusjonært potensiale. (Dette er kanskje ikke stedet for å diskutere synspunktet om at folk må bli lønnsarbeidere og slave under et sentralisert industrielt system før de kan bli godkjent som revolusjonære.)

Det er en riktig kritikk at maoistene ikke er særlig relevante for arbeiderklassebevegelsene i byene, for dalitt-bevegelsen og for bønder og landarbeidere utenfor skogsområdene. Det er ikke tvil om at maoistenes militariserte politikk vanskelig kan drives i områder hvor det ikke er mulig å gjemme seg i skogen. Men vi kan også peke på at grunnen til at kommunistpartiene har overlevd som store, etablerte partier er at de har foretatt så drastiske ideologiske kompromisser at det nå er umulig å se forskjell på dem og andre borgerlige politiske partier. Et annet argument er at de mindre fraksjonene som ikke har gjort så store ideologiske kompromisser, har kunnet unngå det fordi de ikke er en trussel for noen.

Uavhengig av deres svakhet eller styrke som borgerlige partier, er det få som vil forbinde ordet «revolusjonær» med CPI og CPI(M). (CPI deltar i noen av kampene mot gruveselskapene i Orissa.) Men selv på de områdene hvor de har valgt å engasjere seg, kan de ikke påberope seg å ha gjort store tjenester for det proletariatet som de hevder å representere. Bortsett fra de tradisjonelle bastionene i Kerala og Vest-Bengal hvor de nå er i ferd med å miste grepet, er de svært lite tilstede i andre deler av landet, by eller landsbygd, sletteland eller skogområder. Fagorganisasjonene deres er kjørt ned i bånn. De har ikke vært i stand til å stoppe det massive tapet av arbeidsplasser og oppløsningen av den regulerte arbeidsstyrken som mekaniseringen og den nye økonomiske politikken har forårsaket. De har ikke vært i stand til å forhindre den systematiske nedbyggingen av arbeidernes rettigheter. De har klart å fjerne seg nesten fullstendig fra adivasi- og dalittgruppene. I Kerala vil nok mange si at de har gjort en bedre jobb enn de andre politiske partiene, men etter at de har «styrt» Vest Bengal i 30 år, er delstaten nærmest ruinert. Volden de slapp løs i Nandigram og Singhur, og nå mot adivasiene i Jangalmahal, vil trolig føre til at de mister makta i noen år. (Men ikke lenger enn den tida det tar for Mamata Banerjee å bevise at folket ikke kan sette sin lit til henne.)³¹

Selv om vi kan sette opp en lang liste over de etablerte kommunistpartienes synder, må det også sies at det ikke er grunn til å feire deres sammenbrudd. I det minste ikke hvis det ikke åpner for en ny, vital og virkelig venstreorientert bevegelse i India.

Maoistene har, både i sin nåværende og tidligere framtredelsesformer, fulgt en helt annen politisk bane.

Omfordeling av jorda, om nødvendig ved bruk av voldelige midler, har alltid vært kjerneområdet i maoistenes politiske aktivitet. På det feltet har de mislykkes fullstendig. Men de militante aksjonene som førte til at tusenvis av deres kadre og også mange vanlige mennesker måtte bøte med livet, har satt søkelyset på den dyptgående strukturelle urettferdigheten i det indiske samfunnet. Fra Telangana-bevegelsens tid (denne bevegelsen var en slags forløper for opprøret i Naxalbar), klarte naxalit-bevegelsen til tross for alle sine feil, å tenne et raseri mot utbyttingen, og i noen av de mest undertrykte samfunnene vokste det fram et ønske om å gjenvinne respekt. I Vest-Bengal førte det til Operasjon Barga (en bargador er en leilending) og i Andra Pradesh ble regjeringene presset til å sette i verk mer begrensede landreformer. Og alt snakket til statsministeren om «ujevn utvikling» og «utnyttelse» av stammeområdene, regjeringens planer om å overføre budsjett-midlene til skogpleie fra departementet direkte til landsbyrådene (gram panchayats) og Plankommisjonens kunngjøring om at den vil avsette 140 millioner rupi til utvikling i stammeområdene, er alt sammen strategier for å dempe «maoist-trusselen». Hvis disse midlene virkelig kommer adivasi-samfunnene til gode og ikke suges opp av mellommenn, så må «trusselen» sannelig få noe av æren for det. Til tross for at maoistene bokstavelig talt nesten ikke er tilstede utenfor skogområdene, så har de en økende sympati og en tilstedeværelse i folks oppfatninger som et parti som står opp for de fattige mot statens hersing og trusler. Hvis Operation Green Hunt etter hvert blir en virkelig krig og ikke bare en «sub-konvensjonell» krig, hvis mange vanlige adivasier blir drept, så kan den sympatien tenne en gnist som kan utvikle seg videre på uventede måter. En av de mest alvorlige anklagene mot maoistene er at lederne deres har en interesse av å holde folk nede i fattigdom og analfabetisme for å kunne beholde grepet over dem. Nå har de arbeidet i områder som Dandakaranya i mer enn 30 år. Hvorfor driver de ikke skoler og helseklinikker der, spør kritikerne. Hvorfor har de ikke bygd opp flomkontroll og mer avansert jordbruk, og hvorfor dør folk fortsatt av malaria og feilernæring? Gode spørsmål. Men de undervurderer hva det vil si å være en forbudt organisasjon. Medlemmer av denne organisasjonen, også leger og lærere, står i fare for å bli skutt rett ned av myndighetene. Det ville være bedre å stille samme spørsmål til Indias regjering som ikke arbeider under sånne begrensninger. Hvorfor er det ikke skoler, sykehus og flomvern i områder hvor det ikke er maoister? Hvorfor lider folk i Chhattisgarh av en form for akutt feilernæring som legene har begynt å kalle ernæringsaids på grunn av virkningen den har på immunsystemet?

I det sensurerte kapittelet i rapporten fra departementet for landsbyadministrasjon skriver Ajay Dandekar og Chitrangada Choudhury (Ingen av dem er tilhengere av maoistene. De kaller partiets ideologi «brutal og kynisk»):

«Så maoistene har en tosidig effekt i PESA-områdene. Med våpnene sine skaper de en viss frykt i administrasjonene på landsby-, blokk-³² og distriktsnivå. Det fører til at landbybefolkningen ikke er like forsvarsløs når beskyttelseslover som PESA³³ blir neglisjert eller brutt. For eksempel kan maoistene advare en talati³⁴ som krever bestikkelser for å gjøre den jobben han er pålagt i henhold til loven om skogrettigheter, en handelsmann som betaler underpris for skogsprodukter, eller en arbeidsgiver som ikke følger bestemmelsene om minstelønn. Partiet har også gjort et stort utviklingsarbeid på landsbygda. Maoistene har organisert dugnadsarbeid for graving av vanningsdammer, oppsamling av regnvann og beskyttelse mot jorderosjon i Dandakaranya-regionen. Landsbyfolket forteller at dette har ført til bedre avlinger og en sikrere tilgang på matvarer.»

Nylig ble det offentliggjort en empirisk analyse av arbeidet NREGA (Den nasjonale planen for en sysselsettingsgaranti på landsbygda)³⁵ har gjort i 200 maoist-influerte områder i Orissa, Chhattisgarh og Jharkhand. Analysen ble trykket i tidsskriftet Economic and Political Weekly. Forfatterne, Kaustav Banerjee og Partha Saha skriver:

«Feltundersøkelsen viste at anklagene om at maoistene har blokkert utviklingsplaner ikke har mye for seg. Faktisk er det slik at Bastar-området ser ut til å gjøre det mye bedre når det gjelder NREGA enn en del andre områder. Dessuten kan arbeidet med lønnsforholda, gjennomføringa av minstelønn, føres tilbake til lønnskampene som maoistene ledet i dette området. Et klart resultat er at lønna for å samle tendu-blader er dobbelt så høy i de fleste maoist-områdene som i andre områder. Maoistene har også oppmuntret til å gjennomføre antikorrupsjonsmøter (forvaltningsrevisjoner), og dette har bidratt til en ny form for demokratisk praksis som hittil har vært ukjent i India.»³⁶

Implisitt i mye av diskusjonene rundt maoistene er den gamle formynderske tendensen til å framstille massene – i dette tilfellet adivasiene – som en mindre begavet horde, kontrollert av ondsinnede utenforstående. En universitetsprofessor, godt kjent som maoist-hater, kalte lederne av maoistpartiet for parasitter som snyltet på fattige adivasier. For å underbygge det sammenliknet han mangelen på utvikling i Dandakaranya med velstandsveksten i Kerala. Etter å ha antydet at alle ledere som ikke var adivasier, var feiginger som gjemte seg i skogen, oppfordret han alle medlemmer av landsbymilitsen og alle geriljasoldater som var adivasier til å overgi seg til et panel av ikke-volds aktivister fra middelklassen (som han selv hadde håndplukket). Han krevde at ledere som ikke var adivasier, skulle tiltales for krigsforbrytelser. Hvorfor ikke-volds tilhengere som ikke er adivasier, er akseptable, mens maoister som ikke er adivasier, ikke er det, sa han ikke noe om. Det er noe urovekkende ved den manglende evnen til å innrømme at vanlige mennesker er i stand til å vurdere en situasjon og gjøre sine egne valg.

I Orissa har ubevæpnede motstandsbevegelser ført en rekke kamper. De er ofte sterkt uenige seg imellom, men likevel har de klart å få til en midlertidig stans i prosjektplanene til noen av de store selskapene – Tata i Kalinganagar, Posco i Jagatsinghpur, Vedanta37 i Niyamgiri. I Bastar har maoistene godt feste og kontrollerer territoriet, men Orissa bruker de nærmest bare som en korridor som troppene kan passere gjennom. Når sikkerhetsstyrkene presser på og trapper opp overgrepene, må det foretas grundige vurderinger for og mot å åpne for at maoistene deltar i kampen. Vil maoistenes væpnede tropper bli værende for å møte den statlige volden som uunngåelig følger etter en «maoistaksjon»? Eller vil de trekke seg tilbake og la ubevæpnede mennesker møte polititerroren aleine? Aktivister og vanlige mennesker som har blitt beskyldt for å være maoister, har allerede blitt fengslet. Mange har blitt drept på blodig vis. Det er en nervøs og ubehagelig drakamp som pågår mellom de ubevæpnede motstandsbevegelsene og CPI (Maoistene). I enkelte tilfeller har maoistpartiet stått for en uansvarlig linje som har ført til grusomme konsekvenser for vanlige mennesker. I 2006 da spenningene mellom dalitter og adivasisamfunn toppet seg, drepte maoistene Laxmanananda Saraswati, lederen for Vishwa Hindu Parishad (VHP), en fascistisk gruppe av misjonærer, som arbeidet blant adivasiene for å få dem «tilbake i Hindu folden». Etter mordet ble rasende medlemmer av Kandha-stammen som ganske nylig hadde blitt omvendt til hinduismen, oppmuntret til å gå til aksjon. Nesten 400 landsbyer ble rystet av anti-kristne voldsaksjoner. 54 kristne daliter ble drept i Panna, mer en 200 kirker brent ned, titusener måtte flykte fra hjemmene sine. Mange lever fortsatt i flyktningleire og kan ikke vende hjem.

Nå brygger det opp til en litt forskjellig, men like farlig situasjon i Narayanpatna og Koraput, distrikter hvor Chasi Mulya Adivasi Sangh (som politiet sier er en maoistisk front) slåss for å få tilbake adivasi-eid jord som er ulovlig beslaglagt av lokale pengeutlånere og brennevinsselgere (mange av dem er dalitter). I disse områdene hersker polititerroren. Hundrevis av adivasier sitter fengslet i Koraput. Og tusenvis gjemmer seg i skogen og tør ikke vende hjem.

Folk som lever i sånne situasjoner, lar seg ikke instruere av en håndfull ideologer som dukker opp ut av det blå og vifter med geværene sine. De strategiske valgene de foretar bygger på mange overveielser: Hvordan har kampene utviklet seg over tid, hva slags voldsbruk risikerer de å møte, hvor presserende er situasjonen og hvordan er landskapet de slåss i? Valget mellom ikke-vold eller maoisme, militant eller fredelig (eller litt av hvert som i Nandigram), er ikke alltid et moralsk eller ideologisk valg. Ganske ofte er det et taktisk valg. For eksempel er Gandhis Satyagraha en form for politisk teater. Hvis satyagraha skal bli virkningsfullt trengs det et sympatisk innstilt publikum, og det har ikke landsbyfolk dypt inne i skogen. Når en gjeng på 800 politifolk sperrer av en landsby i skogen midt på natta og begynner å brenne ned husene og skyte folk, vil det da hjelpe med en sultestreik? (Kan mennesker som sulter gå til sultestreik? Og virker sultestreiker når de ikke kommer på TV?) På samme måte er geriljakrig en taktikk som ikke passer for landsbyer på slettelandet hvor det ikke finnes noen steder å søke dekning.

Heldigvis er folk i stand til å bryte gjennom de ideologiske kategoriene. De kan være ikke-voldsforkjempere i Jantar Mantar, militante på slettelandet og geriljakjempere i skogene uten å få noen form for identitetskrise. Styrken i Indias opprør er at det er mangfoldig ikke ensrettet.

Siden regjeringen har utvidet definisjonen av «maoist» til å omfatte enhver motstander, er det ikke overraskende at maoistene nå har blitt veldig synlige i nyhetsbildet. Men maoistenes firkanta dogmatisme, deres manglende evne til å tåle uenighet og til å samarbeide med andre politiske grupperinger og aller mest deres enspora strengt militære tankegang, gjør dem for små til å fylle de kjempestore støvlene de nå blir tildelt.

Da jeg møtte kamerat Roopi i skogen, var det første denne teknologi-nerden konfronterte meg med et intervju som ble publisert kort tid etter at maoistene hadde angrepet Rani Bodili, en jenteskole i Dantewada som hadde blitt gjort om til en politileir. Mer enn 50 politimenn og SPO-er ble drept.

Vi var glade for at du ikke fordømte aksjonen, sa hun. Men i det samme intervjuet sa du at hvis maoistene noen gang kom til makta, var du sannsynligvis den første vi ville henge. Hvorfor sa du det? Hvorfor tror du at vi er sånn? Jeg tenkte å begynne med en lang begrunnelse, men vi ble avbrutt. Sannsynligvis ville jeg ha begynt med å snakke om Stalins utrenskninger, hvor millioner av vanlige mennesker og nesten halvparten av de 75 000 offiserene i den røde hær enten ble fengslet eller skutt, og 98 av de 139 sentralkomitemedlemmene ble arrestert. Så ville jeg ha gått videre til å snakke om den høye prisen folk betalte under Det store spranget og Kulturrevolusjonen i Kina, og jeg ville kanskje ha avsluttet med Pedamallapuram-episoden i Andhra Pradesh hvor maoistene i sin tidlige form, People´s War38, drepte landsbyens sarpanch³⁹ og angrep kvinnelige aktivister fordi de ikke fulgte oppfordringen om å boikotte valgene.

For å komme tilbake til spørsmålet: Hvem kan fylle de kjempestore støvlene? Kanskje det verken kan eller bør være bare ett par føtter. Noen ganger ser det ut som om de som har en radikal visjon om en ny og bedre verden, ikke har styrken til å motstå de militære represaliene. Og de som har styrken, mangler visjonen.

Akkurat nå er maoistene den mest militante delen av et bredbånd av motstandsbevegelser som slåss mot et kartell av gruve- og infrastrukturkompanier som prøver å legge under seg adivasi-områder. Men av den grunn kan vi ikke konkludere med at CPI (Maoistene) er et parti som er nytenkende når det gjelder utviklings- og miljøspørsmål. Det ville være å trekke det for langt. (Et betryggende tegn er at partiet har uttalt at det er mot de store vannkraftutbyggingene. Hvis partiet virkelig mener det, vil det i seg sjøl innebære en radikalt ny utviklingsmodell). Men til å være et parti som vanligvis blir oppfattet som en motstander av de store gruveselskapenes herjinger, er maoistenes politikk og praksis temmelig ullen. I mange områder hvor folk slåss mot gruveselskapene er det en utbredt oppfatning at maoistene er villige til å åpne for gruvedrift og gruverelatert infrastrukturvirksomhet bare de får beskyttelsespenger. I intervjuer og uttalelser fra ledende maoister kan det se ut som om tilnærmingen er: «Vi vil gjøre jobben bedre.» De kommer med vage løfter om «miljømessig bærekraftig» gruvedrift, høyere vederlag til lokalsamfunnene, bedre bosettingsopplegg for dem som må flytte og høyere utbetalinger til partshaverne. (Den sittende ministeren for gruver og mineralressurser tenker også langs de samme linjene. I parlamentet lovte han at 26 prosent av «overskuddet» fra gruvedriften skal gå til «utvikling i stammeområdene». Det blir nok en flott fest for grisene i grisetroa.)

Men la oss ta et raskt blikk på det som er det aller mest verdifulle i gruveområdet, nemlig bauxitten som har en verdi på atskillige tusener milliarder dollar. Det finnes ikke noen miljømessig bærekraftig metode for å utvinne bauxitt og produsere aluminium. Det er en sterkt forurensende prosess som de fleste vestlige land har plassert utenfor sine egne områder. For å produsere et tonn aluminium trenger du om lag 60 tonn bauxitt, mer enn tusen tonn vann og en voldsom mengde elektrisk kraft. For å skaffe tilstrekkelig vann og elektrisk kraft trengs det store damanlegg som vi vet ofte fører til enorme ødeleggelser. Og til slutt – det store spørsmålet – hva skal vi med aluminiumen? Hvor havner den? Aluminium er det viktigste materialet som brukes i våpenindustrien, det vil si andre lands våpenindustrier. På bakgrunn av dette: Hva kan være en sunn og «bærekraftig» gruveindustri? La oss tenke oss at maoistene fikk kontrollen over den såkalte røde korridoren, stammeområdet med de store forekomstene av uran, bauxitt, kalkstein, dolomitt, kull, tinn, granitt, marmor. Hvilken politikk ville de føre og hvordan ville de forvalte ressursene? Ville de utvinne mineralene og selge dem på markedet for å skaffe penger i statskassa, bygge infrastruktur og utvide virksomheten? Eller ville de utvinne bare akkurat nok for å dekke folks grunnleggende behov? Hvordan ville partiet definere «grunnleggende behov»? Vil for eksempel atomvåpen være et «grunnleggende behov» i en maoistisk stat?

Hvis vi skal dømme etter det som skjer i Russland og Kina og også i Vietnam, har kommunistiske og kapitalistiske samfunn én ting felles – vi kan kalle det DNA-et i drømmene deres. Etter revolusjonene, etter å ha bygd opp de sosialistiske samfunnene som millioner av bønder og arbeidere måtte ofre livet for, har begge land nå sluppet løs den kapitalistiske økonomien. Også for dem har forbruket blitt målestokken på framskritt. Til denne typen «framskritt» trengs det industri. For å fôre denne industrien trengs det stabil tilgang på råstoffer. Og til det trenger du gruver, damanlegg, herredømme, kolonier, krig. Gamle stormakter visner vekk, og nye vokser fram. Det er den samme gamle historien, bare med forskjellige aktører. De rike landa plyndrer de fattige. I går var det Europa og Amerika, i dag er det India og Kina. I morgen blir det kanskje Afrika? Hvis det blir noen morgendag? Kanskje er det for seint å stille spørsmålet, men håp har lite å gjøre med fornuft.

Kan vi vente at et alternativ til det som ser ut som den visse død for planeten, skal springe ut av den samme tenkinga som har brakt oss ut i uføret? Det virker usannsynlig. Hvis det finnes et alternativ, vil det komme fra grupper og områder som har stått mot kapitalismens og imperialismens herredømme, ikke fra dem som har overtatt mye av den samme tankegangen.

Her i India finnes det fortsatt mye håp, til tross for all vold og grådighet. Hvis noen kan klare det, er det oss. Vi har fortsatt en befolkning som ennå ikke har blitt fullstendig oppslukt av forbrukspresset. Vi har en levende tradisjon fra Gandhis visjoner om bærekraftige samfunn og sjølberging, en tradisjon for sosialistiske og egalitære ideer og sosial rettferdighet. Vi har Ambedkars visjon som utfordrer både Gandhis og sosialistenes visjoner på noen viktige måter.40 Vi har en fabelaktig koalisjon av motstandsbevegelser som både har erfaring, innsikt og visjoner.

Og viktigst av alt India har en adivasibefolkning på nesten hundre millioner. Det er denne delen av folket som fortsatt kan kunsten å leve bærekraftig. Hvis de blir borte, vil de nødvendige ferdighetene for en bærekraftig levemåte bli borte med dem. Kriger som Operation Green Hunt vil få dem til å forsvinne. Så seier for dem som fører disse krigene, inneholder kimen til destruksjon ikke bare for adivasiene, men til syvende og sist for hele menneskeslekten. Det er derfor krigen i det sentrale India er så viktig. Det er derfor vi har et påtrengende behov for reelle samtaler mellom alle politiske grupperinger som er mot krigen. Den dagen kapitalismen blir tvunget til å tolerere ikke-kapitalistiske områder innafor sine grenser og til å anerkjenne at den ikke kan herske uinnskrenket, den dagen den blir tvunget til å erkjenne at tilgangen på råstoffer ikke er uendelig. Den dagen kommer forandringen. Hvis det i det hele tatt er noe håp for verden, så vil vi ikke finne det i møterommene på klimakonferansene eller i byer med høye bygninger. Håpet lever lavt nede på bakken. Det holder armene rundt de menneskene som slåss hver dag for å beskytte skogene, fjellene og elvene sine fordi de vet at skogene, fjellene og elvene beskytter dem.

For å tenke nytt om vår verden hvor alt har gått så fryktelig galt, vil det første skrittet være å stoppe utryddelsen av dem som tenker annerledes, de som har en tankegang som overskrider både kommunisme og kapitalisme, en tankegang som bygger på en helt annen forståelse av hva som fører til lykke og tilfredshet. For å finne dette filosofiske rommet, er det nødvendig å sette av fysisk rom for dem som det kan se ut som om lever i fortida, men kanskje i virkeligheten er våre veivisere til framtida. For å oppnå dette må vi spørre dem som sitter med makta: Kan dere la vannet være i elvene? Og trærne i skogen? Kan dere la bauxitten forbli i fjellet?

Hvis de svarer at de ikke kan det, så bør de kanskje slutte å preke moral til ofrene for krigene de fører.

Noter:

1. «Trickle-down» er et begrep hentet fra nyklassisk økonomi. På norsk har det blitt oversatt med «nedsildringseffekt». Tanken er at økende inntekter for de rikeste også vil komme de fattige til gode. O.anm.
2. En skurk med uflaks blir kasta i fengsel hvis han stjeler ei gås fra allmenningen, men en større skurk som stjeler allmenningen fra gåsa, går fri. Anonym dikter, England 1821.
   På 64 årsdagen for Indias selvstendighet klatret Manmohan Singh inn i sin skuddsikre talerstolboks i det Røde fortet for å holde en tale som var iskaldt banal og helt uten følelser.
   The law locks up the hapless felon
   who steals the goose from off the common,
   but lets the greater felon loose
   who steals the common from the goose.
   (Anonymous, England, 18212)
3. Shamiana er et slags telt. O.Anm.
4. Det dreier seg om en type rasjoneringskort som gir innehaveren rett til å kjøpe mat og brennstoff til subsidierte priser. O.anm. I det siste er demokratiets åpningstid endret. Nå gjelder demokratiet bare i kontortida 9–17. Samme hvor langt du har reist og samme om du har noe sted du kan overnatte: Hvis du ikke forlater stedet før klokka 18, blir du fjernet med makt. Hvis film var en kunstform som også involverte luktesansen, ville aldri Slumdog Millionaire fått Oscar. Stanken av sånn fattigdom går dårlig sammen med duften av varmt popcorn
5. Adivasi er en samlebetegnelse for forskjellige indiske minoritetsgrupper.De regnes ofte som Indias urbefolkning og omtales også som «stammefolk». I 2008 ble store politistyrker satt inn mot adivasiene i Lalgarh. O.anm.
6. Bhumkal-opprøret fant sted i 1910. Det var en opprørsbevegelse mot det britiske koloniherredømmet. Utgangspunktet var lokalbefolkningens kamp for å beholde sine tradisjonelle rettigheter til skogen. O.anm.
7. Laskar-e-taiba. De rettferdiges hær, en islamistisk organisasjon som er forbudt i India og Pakistan . O.anm.
8. Azadi – retten til selvbestemmelse for Kashmir. O.anm.
9. Inntrykket av Manmohan som Sonias forsiktige og milde underordnede er en glimrende forkledning for en mann som i de siste 20 åra har presset igjennom en økonomisk politikk som har brakt oss inn i dette uføret.
10. Loven om landsbystyrer. Indisk lov opererer med to begreper «tribal areas» og «scheduled areas». Tribal areas brukes om områdene nordøst i landet. Områder hvor det bor stammefolk andre steder i landet kalles for «scheduled areas». Noen av kriteriene for at et område skal regnes som en «scheduled area» er at det har en overvekt av stammefolk, et noenlunde samlet territorium og at befolkningens økonomiske status er lav. O.anm.
11. Gram Sabha er et råd hvor alle voksne beboere i en landsby møter. Gram sabha velger representanter til landsbystyret, gram panchayat. O.anm.
12. Salwa judum en miltia som ble etablert for å kjempe mot naxalittene. Militiaen ble støttet og trent av delstatsregjeringen i Chhattisgarh. Etter mange tilfeller av overgrep og menneskerettighetsbrudd ble denne militiaen vedtatt oppløst og forbudt i 2011. O.anm.
13. Chhattisgarh Mukti Morcha (Chhattisgarhs frigjøringsfront) er et politisk parti i delstaten Chhattisgarh. Partiet har særlig markert seg i motstanden mot genmodifisert såkorn. Koel Karo bevegelsen var en motstandsaksjon mot to store damanlegg som ville føre til at landsbyer og viktige stammeområder ble lagt under vann. Prosjektet ble endelig stoppet i 2010 etter 15 års aktiv motstandskamp. Gandhamardan-aksjonene var rettet mot utvinning av bauxitt i Gandharmadan-fjellene i Orissa. O.anm.
14. Loven for å forhindre ulovlige aktiviteter
15. Jayaprakash Narayan (1902-1979), indisk uavhengighetsaktivist sosial reformator og politiker. O.anm.
16. People’s Committee Against Police Atrocities
17. Forfatteren bruker uttrykket «fake encounters» (falske sammenstøt). Termen brukes om politidrap på fengslede eller ubevæpnede. Politiet hevder da å ha skutt i selvforsvar og planter ofte våpen på ofrene. O.Anm.
18. Redaktør og nyhetsanker i TV-kanalen Times now.
19. TV-journalist og kommentator i NDTV.
20. Operation Green Hunt er navnet på den store offensiven mot Naxalittene i 2009–2010.
21. Forfatteren skriver at artikkelen handlet om «the 1,500-crore Maoist industry» 1500 crore er det samme som 1,5 milliarder. O.anm.
22. People´s Committee against Police Atrocity
23. Naxalittene drev gerilja krig blant fattigbønder fra slutten av 1960-tallet. O.anm.
24. Den sentrale reservepolitistyrken.
25. INSAS = Indian small arms system. INSAS-gevær er standardvåpenet i den indiske hæren. O.anm.
26. Selvladende geværer.
27. Jawan= en menig soldat. O.anm.
28. Tata Group er et indisk multinasjonalt holdingselskap. Jindal Steel and Power (JSPL) er et av Indias største selskap innen stål og elektrisk kraft. Posco er et multinasjonalt stålselskap med hovedkvarter i Sør-Korea. O.anm.
29. Narmada Bachao Andolan er en folkebevegelse som består av stammefolk, bønder, miljøvernere og menneskrettsaktivister. Bevegelsen har blant annet brukt sultestreiker som virkemiddel. O.anm.
30. Satyagraha er en form for ikke-voldsmotstand utviklet av Gandhi. O.anm.
31. Mamata Banerjee leder partiet AIMTC som ble stiftet som et utbryterparti fra Kongresspartiet. Hun vant valget Vest-Bengal i 2011 med et overveldende flertall og ble gjenvalgt for en ny femårsperiode i 2016. O.anm.
32. Block er administrasjonsnivået over landsbyen. O.anm.
33. Panchayats (Extension to Scheduled Areas) Act, 1996. Loven skal sikre landsbyrådenes rett til å styre sine naturressurser.O.anm.
34. En offentlig utpekt landsbyadministrator, O.anm.
35. The National Rural Employment Guarantee Scheme.
36. Dette er en form for antikorrupsjonsarbeid på lokalt nivå. Det dreier seg om sjekking av offentlige registre og kontroll av hvorvidt bevilgninger har blitt brukt til formålet. O.anm.

Lokalbefolkningen der må foreta en grundig vurdering. Skal de involvere maoistene i de lokale kampene. Vil maoistenes tropper bli værende og møte de statlige voldshandlingene som uunngåelig følger en «maoist-aksjon».

37 Vedanta Resources er et verdensomspennende selskap som har interesser i sink, bly, sølv, kopper, jernmalm, aluminium, elektrisk kraft og olje og gass. O.anm.

Tendensen til å framstille massene (i dette tilfellet adivasiene) som en gjeng av mindre begava mennesker som er helt ute av stand til å ta egne avgjørelser, ligger implisitt i mye av diskusjonene rundt maoismen.

Folk er i stand til å følge Gandhis ikke-volds-linje i Jantar Mantar, være militante på slettelandet og geriljakjempere i skogene. Styrken i Indias opprør er mangfoldet, ikke det

ensrettede.

Trickledown

38 People´s War eller Communist Party of India (Marxist–Leninist) People’s War ble stiftet i 1980. Pedamallapuram-episoden fant sted i 1998. O.anm.

39 En sarpanch er en landsbyleder som er valgt av landsbyrådet. O.anm.

Den dagen kapitalismen blir tvunget til å tolerere ikke-kapitalistiske områder innafor sine grenser, den dagen den forstår at tilgangen på råstoffer ikke er uendelig, den dagen kommer forandringene.

Hvis det finnes håp, så vil vi ikke finne det i møterommene på klimakonferansene. Vi vil finne det nær bakken, rundt menneskene som slåss hver dag for å beskytte skogene, fjellene og elvene.

Trickledown

40 Bhimrao Ramji Ambedkar var inspirator for dalitt-bevegelsen. Han var også en talsmann for kvinnekampen og fagbevegelsen. O.anm.