Ukategorisert

Tre generasjoner rettigheter

Av

AKP

Demokrati, rettigheter og marxisme

av Hans Isaksson

Sammenhengen mellom den unge Marx sin Feuerbach-avhengighet og den modne Marx sine eventuelle blinde flekker gjenstår å bevise (note 1).

Det er nok heller ikke slik en rekke kritikere, fra Popper, Hayek til Bernhard-Levy og nå Benny Andersson påstår, at det er Marx’ og Hegels feilaktige tanker som bærer ansvaret for Gulag. Det er nok heller ikke slik at en eventuell neglisjering av demokrati-spørsmålet og en nedtoning av spørsmålet om elementære menneskelige rettigheter hos senere tiders marxister eller regimer i tredje verden først og fremst kommer av svakheter hos lærefaderen – man bør vel heller søke svaret i den tida der de levde/vi lever? I f.eks. tilfellet Russland bør ikke dette være så vanskelig. Ikke minst har jo den post-sosialistiske utviklingen i Russland kastet et i mine og i mange russeres øyne – skarpere og forklarende – lys over Stalin-æraen.

Men vi behøver overhodet ikke å dra inn Marx i diskusjonen om menneskelige rettigheter og demokratiets problem – vi er ansvarlige for vår egen politikk.

Når man diskuterer menneskelige rettigheter bør man være konkret: hvilke rettigheter prater man om – rettet mot hvem og for hvem? Skaper rettighetene en motsetningsfri helhet? I hvor stor grad har de klassekarakter? Har vi vært blinde for demokratiets problem? Og, framfor alt, hva er demokratiets problem i verden i dag?

Man pleier å skille mellom tre generasjoner av menneskelige rettigheter:

Første generasjon

Den første generasjonens menneskelige rettigheter – f.eks. tanke og ytringsfrihet, garantier mot tilfeldig fengsling, religionsfrihet, møtefrihet, trykkefrihet, beskyttelse av privat eiendom osv. vokste fram i 16- og 1700-tallets borgerlige revolusjoner som en reaksjon mot de gamle – eller koloniale-regimene. De sto i god samklang med den liberale nasjonaløkonomiske teorien og dens laissèz-faire-ånd på slutten av 1700-tallet (note 2)

Enhver regjering (grunnlagt på god empiri) ble oppfattet som fiendtlig til friheten. Å begrense regimenes maktmuligheter mot den enkelte var bl.a. derfor et legitimt overordnet mål for forfatningsskriverne. Men disse ur- menneskelige rettigheter kjennetegnes også av tredje standens behov for å beskytte seg mot folkeflertallet (dvs. mot fjerde standen) – det oppleves stadig mer nødvendig etter hvert som statsmakten i økende grad, i det minste i teorien, ble grunnlagt på mer eller mindre demokratiske valg. Retten til å delta i slike – egentlig en medborgerlig rettighet – skulle etterhvert sidestilles med de elementære menneskelige rettighetene og bli nedfelt i FN-erklæringen.

At det ikke bare dreide seg om noen dypt demokratisk vekkelse som dro fram over verden framgår f.eks. av det forhold at flertallet av underskriverne på den amerikanske forfatningene Bill of Rights var slaveeiere og fortsatte å være det (Georg Washington slapp først sine slaver i testamentet). Først 13. og 14. tillegg til den amerikanske forfatningen (1865-1870) avskaffet slaveriet i demokratiets foregangsland USA, og utvidet den fulle medborgerretten til alle (lesekyndige og myndige) medborgere uavhengig av rase.

At disse friheter ble enstemmig inkludert i FNs charter i 1948 har på det filosofiske planet blitt oppfattet som en seier for den Hobbes-Lockeske individualismen over den hegelianske ètatismen (gruppe/stand/klasse som viktigste enhet – oversetters anmerkning) – men FN-erklæringen inneholder også andre innslag som innebærer nederlag for samme filosofi.

Det er trolig at denne seier ble gjort lettere gjennom erfaringene som ble vunnet gjennom fascismens og særlig nazismens herjinger under den andre verdenskrig. Fordi de individuelle, negative frihetene, som i begynnelsen var naturrettslig begrunnet, i løpet av forrige århundre hadde tapt noe av sin attraksjonskraft og aktualitet under innflytelsen av bl.a. de ideer som direkte eller indirekte sprang ut av arbeiderbevegelsen (i Sverige f.eks. den hägerströmske rettspositivismen).

Andre generasjon

Den andre generasjon av menneskelige rettigheter som i stedet har vunnet oppmerksomhet, berørte så vidt de folkelige demokratiske bevegelsene fra midten på 1800-tallet og et godt stykke inn i vårt århundre. De ble bebudet i ideene til saintsimonistene på tidlig 1800-tall og utgjør tyngdepunktet i de kommende marxistenes tenkning på området. Disse rettighetene – f.eks. rett til sosial trygghet, rett til arbeid, rett til hvile og fritid, rett til en verdig levestandard, utdanning og beskyttelse for vitenskapelig, litterær og kunstnerisk utfoldelse, er i stor grad såkalte positive rettigheter, dvs. de stiller krav til staten fra medborgernes side til forskjell fra den første generasjonen – som krevde at staten skulle la være å intervenere. De handler i mangt og meget om likhet mellom individer og grupper og retter seg i mangt mot de overgrep som privateiendommen begår mot de mindre bemidlede. Man kan med en halsbrekkende analogi si, at fjerde standen søker beskyttelse hos staten mot tredje standen, nettopp slik tredje standen en gang allierte seg med kongemakten mot adelen. Mye av reformene i de så kalte velferdsstatene (husker dere dem?) ble grunnlagt på disse krav.

Også denne gruppen av menneskelige rettigheter inngår heretter i FN-erklæringen på likestilt basis.

Tredje generasjon

Den tredje generasjon av menneskelige rettigheter som gjennom permanent strid holder på å bli kodifisert i FNs statutter speiler nasjonalstatens oppgang i de første to tredjedeler av 1900-tallet, men også dennes tilbakegang i siste delen av vårt århundre. Artikkel 28 i FN erklæringen hevder derfor, at «vær og en har rett til en samfunnsmessig og internasjonal orden som tillater att de rettigheter som her fastslås kan benyttes». Det dreier seg derfor i mangt og mye om tredje verden-krav som rett til politisk, sosial og kulturelt selvbestemmelse og til utvikling, detten til å delta i og dra nytte av «menneskehetens felles arv» (dvs. vitenskapelige framskritt, kultur, kunstformål, monumenter). Det gjeller retten til fred, et sunt miljø, til internasjonal katastrofehjelp.

Alle disse rettighetene er kollektive rettigheter, som krever internasjonalt samarbeid.

Hvis første generasjon av rettigheter hadde sin brodd både mot det gamle regimet samtidig som den truet folkeflertallet (folkesuvereniteten) og den andre generasjon av rettigheter var rettet mot det uhemma herreveldet til kapitalismen, har den tredje generasjonen i mange tilfeller en klart anti-imperialistisk brodd.

Å snakke om et «tilbakefall» til hegeliansk eller føydalt organisme-tenkning hos de personer og bevegelser som forsøker å se de menneskelige rettighetene i deres sammenheng og som en helhet er derfor å gjøre det vel enkelt for seg sjøl.

Dersom man ser er mer konkret på spørsmålet om demokrati og menneskelige rettigheter kan man observere:

1. Innføringen av individuelle menneskelige rettigheter i tillegg til medborgerlige rettigheter i de demokratiske revolusjonene hadde minst to sider. I en viss forstand utgjør de individuelle menneskelige rettighetene ikke en fordypning, men en begrensning av demokratiet, og var bevislig ment slik. Dette er et problem som skyves under teppet i dag, men som er underliggende i aktuelle konflikter f.eks. i forholdet USA – Kina.

2. Innsikten om det skrøpelige fundamentet (og klassekarakteren) hos den første generasjonens menneskelige rettigheter var ikke begrenset til marxistene blant de progressive gruppene, men har vært allmengods innafor arbeiderbevegelsen – uansett retning – i mer enn et århundre. Det er heller Komintern som befant seg på denne rettsoppfatningens hovedvei enn de liberale, natur-rettslige tenkere, som på nytt har hatt vind i seilene i ett et par årtier – . i en tid med nedgang for arbeiderbevegelse og anti-imperialisme.

3. At arbeiderbevegelsen tradisjonelt har valg å konsentrere seg om den «andre generasjonens» kollektive og «positive» rettigheter, og at Tredje verdens land i dag er talerør for den tredje generasjonenes anti-imperialistiske rettigheter (noe som de facto konsekvent krenkes av vestimperialistene i EU og USA) bygger ikke på noe tilbakefall til hegeliansk tenkning. Det er avhengig av de ulike kravenes forskjellige klassekarakter. Å hevde dette innebærer ikke å fornekte verdien av mesteparten av den første generasjonens rettigheter til og med for arbeiderklassen og folkene i Tredje verden. Men det innebærer å forsøke å se helheten og å innse, at alle disse rettigheter ikke bare samvirker, men i praksis også havner i konflikt. Det er ikke noe merkelig med det.

4. Uten tvil inngår propagandaen som USA i dag bedriver for og om menneskelige rettigheter (og som ble innledet under Carter-regimet etter årtier med aktiv støtte til regimer som konsekvent gjorde vold på nettopp disse rettigheter) somi en ideologisk krig framfor alt mot Tredje verden. Den har til hensikt å gi ammunisjon spesielt til alle ny-kapitalistiske og liberalt-vestligsinnede dissidenter i de enkelte land. For ikke å tro at det er tilfellle, må man se tegn på at USA i større utstrekning skulle sponse andre, og framfor alt tredje generasjonenes rettigheter i disse landa. Men fram for alt når det gjelder det siste tilhører USA og EU i praksis de mest aktive motstanderne.

Også en del propaganda fra vestimperialistene for andre generasjonens rettigheter, f.eks. frihet fra barnearbeid osv. kan nok tilbakeføres til denne krigføring.

5. Det er på denne bakgrunn man som anti-imperialist ikke uten udelt begeistring kan slutte seg til den internasjonale kampanjen for første generasjonens menneskelige rettigheter i f.eks. Kina. Og det er på denne bakgrunn man kan innse, at virksomheter som Amnestys i enkelte betydninger – hvor berettiget den kan være i det enkelte tilfelle – faktisk bevisst eller ubevisst kan være instrumenter for den pågående kampanjen. Det er en risiko som den politisk uskyldige humanismen alltid utsetter seg for.

Til slutt, på denne bakgrunn synes jeg at Benny Anderssons framstilling av demokrati problemet slår feil, hvor givende hans historiske og teoretiske grep om spørsmålet enn kan være for leseren.

Noter:

1) Om Benny Anderssons «marxexegetikk»?: For det første er Marx’ lære ingen «arbeidsverdilære». Som han selv, bl.a. i Sidebemerkninger til Wagner fyldig utvikler, er subjektet i hans analyse av kapitalen (ikke kapitalismen) ikke verdien, men varen, «cellen» i den kapitalistiske økonomiens organisme. I den grad han som et moment i denne utvikling anvender verdibegrepet, og dermed knytter dette til arbeidet så utgjør jo ikke dette kjennetegnene for marxismen – arbeidsverdi-læren tilhørte jo han lånegods. Arbeidskraften analyseres jo deretter som en hvilken som helst vare når det gjelder verdisammensetningen. Denne analysen bygger riktignok, og må gjøre det, på en viss (gjerne provisorisk) oppfatning av menneskelige behov. Disse oppfattes derimot ikke som noen fikserte, overhistoriske storheter men diskuteres ut fra sin historiske utvikling og sine sosiale og kulturelle forutsetninger. Se f.eks. Marx’ resonnement i Innledning til kritikken av den politiske økonomien om behovenes historiske utvikling, og hans polemikk mot Bentham når det gjelder menneskelige behov og menneskelig natur.

Allerede i Feuerbach-tesene 1845 var Marx ferdig med Feuerbachs oppfatning om menneskenes «artsvesen»: «Men menneskenes natur (vesen) er ingen abstraksjon som er innebygd i hvert enkelt individ. Det er i virkeligheten totaliteten av de samfunnsmessige forholdene. …»

Her snakkes det derfor ikke spesifikt om arbeidet som «menneskenes påståtte vesen». Når Marx diskuterer menneskelige behov kan man derfor gå ut fra at han ikke gjør det ut fra en snever idealistisk oppfatning om menneskenes «Gattungswesen», ikke en gang om han dermed kuttet ut et arbeidsvesen. [Tilbake]

2) Marx om første generasjonens menneskelige rettigheter: «Den først punkt som vi bør legge merke til er at de såkalte menneskelige rettighetene til forskjell fra de medborgerlige rettighetene helt enkelt er rettighetene hos medlemmene i det sivile samfunnet, dvs. av den egoistiske mennesket, av menneske skilt fra andre mennesker og fra det samfunnsmessige fellesskapet».

«Men menneskets rett til frihet (i den franske revolusjonens mening bl.a.) ble ikke grunnlagt på menneskenes forening, derimot på hennes avskilling fra andre mennesker. (…) Den praktiske tilpasningen av menneskenes rett til frihet er hennes rett til privateiendom.

Hva innebærer menneskets rett til privateiendom? (Det er) retten til å være i besittelse av og bestemme over sine inntekter som en ønsker, uten hensyn til andre mennesker og uavhengig av samfunnet; retten til egeninteresser. Den individuelle frihet i overstående betydning utgjør med sine tillempninger grunnlaget for det sivile samfunnet. Det medfører at hvert menneske i alle andre mennesker ikke ser en virkeliggjøring, tvert imot en begrensning av ens egen frihet …» (Fra Karl Marx: Om jødespørsmålet) [Tilbake]