Den nasjonale frigjøringskampens problemer

Av Torkil Lauesen

2009-03

Det trengs en global og verdensomfattende keynesianisme: handel, investeringer, pengepolitikk og arbeidskraft på linje med den nasjonale keynesianisme som hjalp europeiske land ut av 1930-årenes krise.
Torkil Lauesen er statviter.
 

Tiden for nasjonale frigjøringskamper med et sosialistisk perspektiv er på vei til å renne ut. Globaliseringen gjør det vanskelig å frigjøre seg fra utbytting og undertrykkelse innenfor nasjonalstatens rammer. Begreper som revolusjon og demokrati må tenkes på nytt i en lokal, regional og global sammenheng. Hvordan skal vi ryste posen og formulere nye visjoner?

 

Fra 1970 var jeg del av den politiske grupperingen i Danmark, som senere ble til den såkalte Blekingegadegruppen(1). En grunnleggende drivkraft for vårt politiske engasjement var forskjellen mellom rike og fattige land. Vi mente at det var en sammenheng mellom rikdommen i vår del av verden og fattigdommen i den tredje verden. Vi ville være med på å forandre denne situasjonen.

 

Kort fortalt gikk vår strategi ut på å støtte frigjøringskampene i den tredje verden direkte og materielt. Det var her det var et revolusjonært potensial, dette var imperialismens svake ledd.(2)

 

Det så lovende ut

 

I 1960- og -70-årene gikk det en bølge av revolusjonær frigjøringskamp over den tredje verden.

 

På det afrikanske kontinentet løsrev Algerie seg fra Frankrike i 1962. Det var revolusjonær uro i Marokko. Keiser Haile Selassie i Etiopia ble styrtet ved et kupp i 1974. Det var frigjøringskamper i Eritrea på hele 1970-tallet. Det var revolusjonære bevegelser i de daværende portugisiske koloniene Angola, Mosambik, Guinea-Bissau og på Kapp Verde-øyene. Det var nasjonal frigjøringskamp mot Ian Smiths settlerregime i Rhodesia, kamp mot apartheid i Sør-Afrika og frigjøringskamper i Namibia.

 

I Asia hadde Vietnam vist veien. Selv et lite lands frigjøringsbevegelse kunne beseire verdens største supermakt USA. Det var sterke revolusjonære bevegelser i det nordøstlige India og frigjøringskamper i Kambodsja, Laos, Thailand, på Filippinene osv.

 

I Midtøsten vokste den palestinske frigjøringsbevegelsen seg sterk. Et venstreorientert styre kom til makten i Sør-Jemen, det var frigjøringskamp i Oman, og i Iran var det opprør mot sjahens regime. I Sør-Amerika oppsto det også en opprørsbølge. Fidel kom til makten i Cuba i 1959, og i de mange landene i Mellom- og Sør-Amerika vokste det fram sosialistiske bevegelser, fra Chile i syd til Guatemala i nord.

 

Hvis man på slutten av 1970-årene satte røde knappenåler i landene med frigjøringsbevegelser som kjempet eller var kommet til makten, så det umiddelbart lovende ut.

 

Det ser ikke bra ut i dag

 

I dag er situasjonen helt annerledes. Den politiske situasjonen på det afrikanske kontinentet er ikke oppmuntrende. I det nordlige Afrika hersker islamske regimer eller forskjellige byråkratiske eliter. Det vestlige og sentrale Afrika har i årtier vært kjennetegnet av blodige borgerkriger mellom stammer eller fraksjoner innen eliten. Selv etter mer enn 25 år ved makten har ikke Mugabe i Zimbabwe realisert mange av de ideene frigjøringsbevegelsen ZANU opprinnelig stod for. Regimet ligner en tradisjonell maktelite av verste skuffe. I Sør-Afrika er apartheid ganske visst blitt opphevet, men ANC fører i dag en beinhard nyliberal politikk.

 

I Palestina er den sosialistiske frigjøringskampen avløst av Hamas, som har et religiøst perspektiv på den ene siden og en ny palestinsk elite på den andre. I Iran ble sjahen styrtet av et opprør som et presteskap klarte å stille seg i spissen for. Kina er blitt en blanding av en sterk sentral makt og rå kapitalisme, hvor kommunismen kun er en garnityr, en rød lakk.

 

I Latin-Amerika ble det sosialistiske styret i Chile kuppet, og de revolusjonære bevegelsene i Nicaragua og El Salvador led nederlag på slutten av 1980-tallet. Eksemplene er mange.

 

Hvorfor gikk det så galt?

 

Opp gjennom 1970- og -80-årene var vi ofte i nær kontakt med frigjøringsbevegelser. Vårt inntrykk var at disse bevegelsene strebet etter sosialisme, frihet og likhet – ellers hadde vi ikke støttet dem. De var ikke kyniske maktmennesker fra begynnelsen, selv om det kan se slik ut når vi for eksempel ser på situasjonen i Zimbabwe. Det er naturligvis frustrerende å følge en slik utvikling, når du har vært dypt engasjert i støttearbeidet til ZANU. Men på den andre siden kan du spørre: Hvem skulle vi ellers ha støttet i 1975 i kampen mot Ian Smiths brutale og rasistiske regime? Fordi én kamp ikke vinnes eller en sosial bevegelse skifter retning, har det ikke nødvendigvis vært feil å støtte den. Selv om kampen mot diktatoren Franco i 1930-årenes Spania led nederlag, var det ikke feil eller meningsløst å bekjempe den spanske fascismen. På samme måte var det med 1970-årenes frigjøringskamper, hvor det tross alt ble oppnådd noen resultater. Restene av kolonialismen i Afrika og Asia ble beseiret og apartheid ble fjernet. Ikke desto mindre er det viktig å prøve å lære av erfaringene fra frigjøringskampene.

 

Når vi skal analysere frigjøringskampens problemer, er det for enkelt å bare henvise til forræderi og devisen om at makt korrumperer. Det er flere årsaker til at forhåpningene om økonomisk utvikling, politisk demokratisering og en mer rettferdig verden ikke er blitt realisert. Det er naturligvis en rekke konkrete omstendigheter ved de enkelte kampene og krigene, som det vil føre for langt å komme inn på her. Jeg vil begrense meg til noen mer generelle forhold, som kan deles i tre: Strukturer i den globale økonomien, det politiske maktspillet i verden samt den manglende utviklingen av en sosialisme, som kan forene økonomisk utvikling med demokrati og individets frihet. Jeg vil i det følgende se nærmere på disse tre faktorene.

 

De økonomiske forskjellene vokser

 

Når det gjelder ulikhetene i verden, tok vi i begynnelsen av 1970-årene utgangspunkt i Lenins analyse av imperialismen fra omkring 1914(3), og i midten av 1970- årene begynte Kommunistisk Arbejdskreds (KAK) å oppdatere denne analysen. Vi studerte investeringer i den tredje verden og profittrater. Vi undersøkte de multinasjonale selskapenes utvikling og råvare-utvinningen. Etter meget omfattende studier måtte vi konstatere at Lenins forklaringer på imperialismen ikke holdt mål lenger. Investeringenes størrelse og profittmengden kunne ikke forklare den voksende kløften mellom rike og fattige land.

 

Det kunne derimot andre teorier som begynte å gjøre seg gjeldende fra begynnelsen av 1970-årene. Samir Amin formulerte teorien om senter og periferi – den såkalte avhengighetsteorien – som forklaring på den tredje verdens fattigdom og underutvikling.( 4) Immanuel Wallerstein beskrev den historiske utviklingen av verdenssystemet og oppdelingen i fattige og rike land fra 1400-tallet og frem til i dag. Arghiri Emmanuel fremsatte teorien om det ulike byttet: I stedet for kapitaleksport og superprofitter var den ulike (eller urettferdige) handelen årsaken til verdens oppdeling i fattige og rike land.(6) Ulikt bytte oppstår når varer produsert med lave lønninger og under dårlige arbeidsforhold selges til land med et høyt lønnsnivå. Ulikt bytte kan beskrives som resultatet av ulik betaling for arbeid av lik verdi.

 

Verdens oppdeling i rike og fattige land – med høyt og lavt lønnsnivå – er resultat av en historisk prosess, som startet med kolonialismen på 1400-tallet, og videre med imperialismen på 1800- og 1900-tallet og frem til våre dagers nyliberalisme.(7)

 

Senter–periferi-forholdet ble sementert i andre halvdel av 1800-tallet med to markant forskjellige lønnsnivåer. Et relativt høyt nivå i de sentrale imperialistlandene, mens lønningene i koloniene kun var til for å dekke muligheten for å opprettholde et eksistensminimum. Denne prosessen var et resultat av arbeiderklassens kamp, først i England, senere i resten av Europa på den ene siden og imperialismens politiske undertrykkelse og utbytting av de fattige landene på den andre.

 

Manifest-Kommunistisk Arbejdsgruppe (M-KA), som etterfulgte KAK, var i begynnelsen av 1980-årene opptatt av å gi et realistisk tall på størrelsen av det ulike byttet. Vi kom frem til at det i 1977 var på ca. 350 milliarder amerikanske dollar, som ble overført fra den tredje verden til de rike landene (OECD-landene).(9)

 

Det ulike byttet i dag

 

Flere økonomer har etter Emmanuels død i 2001 fortsatt studiet av det ulike byttet. Ikke minst er det blitt arbeidet med modeller for å beregne størrelsen, hvor også forskjellene i kjøpekraft mellom de enkelte landene inngår. Hvis man setter det ulike byttet til null i 1865, viser beregningen av handels- og lønnstall at det ulike byttet i 1965 beløp seg til 19 milliarder dollar, i 1980 til ca. 300 milliarder dollar, i 1995 til 1750 milliarder dollar, noe som tilsvarer 6,6 % av verdens samlede nasjonalprodukt. De tre største taperne på det ulike byttet i 1995 var Kina, Mexico og Indonesia. De tre største vinnerne var USA, Japan og Tyskland. (10) I dag er summen av det ulike byttet rundet 2000 milliarder dollar årlig. Dette beløpet er flere ganger større enn den samlede utviklingshjelpen pluss private kreditter og investeringer i den tredje verden.

 

Årsaken til veksten i det ulike byttet skyldes store forandringer i den globale økonomien. Kapitalismen har alltid hatt en multinasjonal side, men i de siste årtiene er især produksjonen blitt globalisert i kraft av nye kommunikasjons- og transportteknologier. Multinasjonale selskaper har i stigende omfang kunnet flytte industriell produksjon til land hvor lønns- og skatteomkostninger er lave og samtidig forsøkt å selge maksimalt i land med et høyt lønnsnivå. Denne taktikken – «kjøp og produser billig i de fattige landene, selg dyrt i de rike» – optimerer etterspørselssiden for det enkelte selskap, men på globalt plan betyr det en økt forskjell mellom den samlede produksjonen og den samlede kjøpekraften, fordi det flyttes fra høytlønnet produksjon til lavtlønnet produksjon.

 

Den globale arbeidsdelingen er på denne måten grunnleggende forandret. I 1960- årene var den tredje verden hovedsakelig eksportør av råvarer og landbruksprodukter og importør av industrivarer. Slik er det ikke lenger. Ta eksemplet Kina. I 1970 var Kina perifer i forhold til verdensmarkedet. I dag er Kina en særdeles aktiv del av det globale markedet og medlem av WTO. I de siste 25 årene er det kommet millioner av nye arbeidere inn i den globale økonomien, ikke minst fra Kina, Indonesia, India og Vietnam. Det er ikke tale om lavproduktiv enkel industri, men om en avansert industriell produksjon med høy produktivitet til en svært lav lønn. Flatskjermen din, datamaskinen, GPSen eller DVD-spilleren er alle laget i Kina.

 

Det kan godt være at vi har fått et informasjons- og kunnskapssamfunn med «opplevelsesøkonomi » i de rike landene, men samtidig har det foregått en rask industrialisering av den tredje verden. På globalt plan blir det flere og flere industriarbeidere. Industriell produksjon og industriprodukter holder ikke på å forsvinne. De blir bare i stigende grad produsert i den tredje verden. Mengden av varer produsert i de fattige landene til lav lønn og med dårlige arbeidsforhold og som selges i de rike landene, har vokst voldsomt, og tilsvarende har det ulike byttet.

 

Den nasjonale selvbestemmelsen og de sosialistiske visjonene som mange frigjøringsbevegelser hadde, var ikke nok til å skape økonomisk utvikling. Den tredje verdens kamp mot fattigdom og underutvikling har tydeligvis fortsatt å gjøre med «frihandel» og den markedsdrevne nyliberale globaliseringen. De nye progressive nasjonalstatene i den tredje verden kunne ikke endre på bytteforholdet på verdensmarkedet. De kunne ikke bare heve lønningene og dermed prisen på kaffe eller kobber.

 

Allerede i 1970-årene diskuterte man hvordan de nye landene, hvor sosialistiske frigjøringsbevegelser var kommet til makten, kunne utvikle seg økonomisk. Politiske økonomer som Samir Amin, Andre Gunder Frank, Arghiri Emmanuel og Immanuel Wallerstein var enige om problemets diagnose, nemlig de globale strukturene på verdensmarkedet, det ulike byttet, senter–periferi- forholdet etc. Problemet var medisinen. Samir Amin anbefalte den gang en nasjonal frakobling («delinking») fra verdensmarkedet. Men i en stadig mer globalisert verden forekommer denne strategien svært problematisk. Krigens dilemma

 

De politiske teoretikerne Antonio Negri og Michael Hardt har en interessant politisk forklaring på hvorfor de nasjonale forsøkene på å etablere sosialistiske samfunn gikk dårlig.

 

De deler opp kampen mot den eksisterende samfunnsorden i tre faser:

 

1) Motstanden mot den eksisterende orden innenfor dens rammer, for eksempel lønnskamp.

 

2) Opprøret eller revolusjonen: den åpne borgerkrigen mellom proletariatet og den herskende klasse om makten over samfunnets institusjoner.

 

3) Oppbyggingen og forsvaret av sosialismen. Denne kampen – motmakten mot den herskende orden, som Negri og Hardt kaller den – har siden den første kommunistiske oppstanden, Pariskommunen i 1871, utspilt seg innenfor nasjonalstatens rom og suverenitet. Revolusjonen dreier seg om makten over nasjonalstatens institusjoner – regjeringsmakten. Sosialismen skulle altså bygges opp innenfor nasjonalstatens ramme. Den internasjonale solidariteten, som kommunismen også opererte med, var nettopp internasjonal – mellom nasjonalstater.

 

Hva har denne nasjonalstatlige og internasjonale strategiske rammen betydd for vilkårene for etableringen av kommunistiske samfunn? På paradoksalt og tragisk vis har denne rammen på én og samme tid muliggjort kommunistiske revolusjoner, men samtidig sperret for utviklingen av kommunistiske samfunn midt i internasjonale kriger og konflikter.

 

Konfliktmønsteret mellom de nye revolusjonære nasjonene og de kapitalistiske har hemmet og fordreiet oppbyggingen av nasjonale kommunistiske samfunn. La oss konkretisere dette forholdet.

 

Pariskommunen i 1871 var det første moderne, kommunistiske opprøret. Kommunardenes opprør viste at det var en vinnerstrategi å transformere en internasjonal krig til en borgerkrig mellom klasser. Under den prøyssiske beleiringen av Paris i forbindelse med den fransk-tyske krigen fra september 1870 til januar 1871 økte den sosiale spenningen pga. arbeidsløshet, sult, kulde og krigens nærhet. I denne situasjonen kunne kommunardene ta makten i Paris og andre store franske byer. Opprøret ble imidlertid slått ned, ikke minst fordi Tyskland løsnet grepet på den franske hæren, slik at den kunne konsentrere seg om å slå ned den kommunistiske oppstanden og dermed motvirke at fenomenet spredte seg til Tyskland.

 

Førtiseks år senere, i 1917, trengte Lenin første verdenskrig for å gjennomføre den russiske revolusjonen. Bolsjevikene vendte på samme måte en internasjonal krig til en borgerkrig mellom de røde opprørerne og det hvite borgerskapet. Den kinesiske revolusjonen fant også sted på bakgrunn av den japanske okkupasjonen av Kina og andre verdenskrig.

 

Men problemet er at borgerkrigen mellom proletariatet og de herskende klassene uunngåelig transformeres tilbake til en ny nasjonal krig – eller rettere en defensiv krig mellom den nye nasjonalstaten med proletariatet ved makten og det forente nasjonale borgerskapet.

 

Den russiske revolusjonen gikk umiddelbart over i «intervensjonskrigen», hvor blant annet England og USA støttet de «hvite» mot de «røde». Siden har det ligget et konstant press på sovjetstaten fra de kapitalistiske landene: fra Hitlers Tyskland via den kalde krigen til Reagans kamp mot «Ondskapens imperium» (et uttrykk for Sovjetunionen som Reagan lånte fra Star Wars). Den samme situasjonen har Kina, Cuba, Nicaragua, Nord-Korea og andre sosialistiske revolusjoner stått i. Det internasjonale konfliktmønsteret kalt «den kalde krigen» skapte en klaustrofobisk og paranoid sosialisme i forsvarsposisjon, som var med på å hindre utviklingen av en menneskelig sosialisme.

 

De samme betingelsene som muliggjorde det moderne kommunistiske opprøret – en internasjonal krig – er dermed det samme som holder den seirende revolusjonen innesperret – eller mer presist – vender den om til et militært regime som må forsvare seg mot en aggressiv omverden og derfor også undertrykker indre «avvik». Pariskommunen ble fanget i denne situasjonen. Tyskland ville aldri ha tillatt Pariskommunens seier. Sovjetenes militære seier åpnet kun for en varm og kald krig de neste 70 årene.

 

Enhver revolusjon under den kalde krigen fra 1945 og frem til 1989 var underlagt denne strukturen. På den ene siden hadde vi den permanente internasjonale krigstilstanden mellom supermaktene, som fungerte som en kile, som revolusjonære og opprørere kunne utnytte. En opprørsbevegelse kunne be én av supermaktene om støtte – eller spille dem ut mot hverandre. På den måten var «den kalde krigen» en mulighet for opprørere. Men på den andre siden var det vanskelig, om ikke umulig, å stille seg på siden av «den kalde krigen». Selv bevegelser som ikke primært så på seg selv i klassetermer, måtte velge side i den kalde krigen: de antikoloniale opprørene i Asia og Afrika, de demokratiske opprørene i Latin-Amerika, selv Black Power-bevegelsen i USA. Det seirende opprøret og den revolusjonære nasjonen ble bare bønder i «den kalde krigens» sjakkspill, som til tider antok en ytterst farlig karakter, og brakte verden på randen av atomkrig.

 

Som utviklingen i for eksempel Grenada, Nicaragua og El Salvador viste, var det svært vanskelige vilkår for frigjøringsbevegelsene i 1980-årene. Selv opplevde vi tydelig hvordan den palestinske frigjøringsbevegelsen PFLP knyttet seg tettere til Sovjetunionen opp gjennom 1980-årene. Vi diskuterte det problematiske i dette, men forstod også hvorfor det var vanskelig å holde seg utenfor dette spillet i Midtøstenkonflikten. Da Sovjet og de østeuropeiske regimene falt sammen, forsvant både den taktiske allierte og den «reelt eksisterende sosialismen» som en alternativ samfunnsmodell.

 

På godt og vondt finnes det ikke lenger en sosialistisk blokk. På flere måter var den en forutsetning for frigjøringskampens suksess i 1970-årene. Dels maktstrategisk ved at Sovjetunionens status som supermakt avbalanserte USA og skapte et rom for frigjøringskampen. USA kunne ikke gjøre hva de ville. Også politisk betød «den reelt eksisterende sosialismen» noe. Den var et konkret alternativ til kapitalismen, selv om den mistet sin tiltrekningskraft som eksempel på hvordan et samfunn skulle innrettes.

 

Sovjetunionens sammenbrudd slo i høy grad bena vekk under PFLP. Det palestinske folket søkte andre veier enn sosialismen til løsning av de nasjonale og sosiale problemene.

 

Den falmede sosialismen

 

Utover de globale økonomiske strukturene og det politiske spillet mellom nasjonalstatene vil jeg nevne et tredje forhold som har bidratt til frigjøringskampens vanskelige situasjon, nemlig utviklingen av den «reelt eksisterende sosialismen». Ikke sosialismen som den er blitt beskrevet av dens teoretikere, men som den ble utformet konkret.

 

Etter at «Det kommunistiske manifest» ble skrevet av Marx og Engels i 1848, har millioner opp gjennom det tjuende århundret villet kjempe og dø for denne ideen. Fra begynnelsen av 1980-årene begynte mennesker likevel for alvor å miste troen på visjonen både i de sosialistiske landene og i den tredje verden. Siden 1989 tyder alt på at bare relativt få vil kjempe, for ikke å si dø, for en kommunistisk verden.

 

På de gitte økonomiske og politiske betingelsene har det ikke lyktes å bygge opp en sosialisme som både har kunnet oppfylle materielle behov og samtidig være demokratisk. «Jammen,» sier du kanskje, «kommunismen, slik som den konkret er kommet til uttrykk i Sovjet, Kina og de mange landene i tredje verden, som gjennomførte antiimperialistiske revolusjoner, er ikke ordentlig kommunisme. Det var forræderi, feiltrinn og revisjonisme. La oss prøve en gang til.»

 

Vi har hatt mer enn hundre år og tallrike revolusjoner og maktovertakelser uten å kunne realisere visjonen i en tiltrekkende utgave.

 

Årsaken til at den gamle visjonen ikke lenger klarer å mobilisere er ikke at den herskende orden er populær og oppfyller menneskenes behov. Verdens goder er fortsatt ekstremt ulikt fordelt, og tiden er preget av sosial uro og voldelige konflikter. Men uroen og konfliktene mangler perspektivet om frihet, likhet og fellesskap. Motstanden er preget av blindt raseri, og hvis det er en visjon, virker den mørk og preget av fundamentalisme. Den palestinske motstandskampen er et godt eksempel på dette skiftet. Engang var visjonen en panarabisk, sosialistisk stat fra Irak til Marokko, i dag er visjonen for en vesentlig del av motstanden et muslimsk fundamentalistisk Palestina.

 

Cuba er kanskje det eneste eksemplet på en reelt eksisterende sosialisme, som har overlevd og stadig fungerer som et positivt eksempel, især hvis vi sammenligner med utviklingen i de kapitalistiske landene i området.

 

Det har altså vært både økonomiske og politiske årsaker til at den nasjonale strategien for frigjøring og revolusjon har hatt det vanskelig. For det første har de globale økonomiske strukturene forsterket det ulike bytteforholdet. Derfor renser de til stadighet de fattige landene for de midlene som kunne skape utvikling av sosialistiske, nasjonale økonomier.

 

For det andre er enhver sosialistisk revolusjon tvunget på defensiven av den aggressive omverdenen, og har derfor endt som en autoritær og militær sosialisme.

 

For det tredje ble de visjonene og håpene for utviklingen av sosialismen i den tredje verdens land konfrontert med utviklingen av den «reelt eksisterende sosialismen» i blant annet Sovjet og Øst-Europa, som ikke utviklet seg demokratisk, mistet befolkningens støtte og gikk i oppløsning.

 

Hvor går veien frem?

 

På bakgrunn av disse erfaringene er oppgaven å utvikle en ny strategi for «en annen verden» – for behovet er fortsatt her, ulikheten i verden er ikke blitt mindre – tvert imot. Det må være en strategi, som tar utgangspunkt i at verden blir stadig mer globalisert økonomisk og politisk. Det må være en strategi som er troverdig og realistisk.

 

Det er vanskelig å tenke «revolusjon» som i 1970-årene. Forandring krever mer enn erobring av statsmakten og nasjonalisering. Hva som former livene våre og normene våre på godt og vondt, er mye mer komplekst enn hvem som har makten over staten. Derfor er det også vanskelig å opprettholde det knivskarpe skillet mellom reformisme og revolusjon som preget 1970-årenes politikk på venstrefløyen.

 

Men hvordan kan vi tenke revolusjon – på globalt plan? Problemet er at sosialister i dag ikke har et praktisk, realistisk og konkret svar på hvordan de vil skape, innrette og styre en «annen verden». Det er spørsmål som: Hvordan skal eiendomsforholdene være? Hvordan skal produksjonen organiseres? Hvordan skal staten og demokratiet globalt og lokalt innrettes osv.? Vi har i hvert fall ikke kunnet komme med et svar som har vært tiltrekkende eller troverdig nok til å kunne mobilisere folk som før.

 

Det følgende er naturligvis ikke et helt fyllestgjørende svar på disse spørsmålene, men jeg vil bestrebe meg på å være konkret i mine forsøk på å finne fram til elementer til en strategi for «en annen verden». Det er viktig at det ikke bare blir en tåkete drøm. Som i første del vil jeg dele opp problemstillingen i: – økonomi, – politikk – visjoner for sosialisme.

 

De tre delene spiller naturligvis sammen.

 

Økonomi – global keynesianisme

 

En verden hvor godene er skjevt fordelt, er ikke bare urettferdig og urimelig. Den skaper også konflikter, folkeforflytninger og økologiske problemer som truer alle. Den ulike handelen mellom rike høytlønnsland og fattige lavtlønnsland er en av de viktigste faktorene til at denne kløften opprettholdes og forsterkes.

 

En fair lønn

 

Kravet om lik lønn for likt arbeid, eller arbeid av samme verdi, er et spørsmål om rettferdighet og rimelighet. Akkurat som kvinnebevegelsen krever likelønn mellom menn og kvinner for samme arbeid, er kravet om global likelønn for arbeid av samme verdi uavhengig av nasjonale grenser rettferdig. Et krav om samme lønnsnivå i den tredje verden som i de rike land kan synes urealistisk. Vil ikke verdensøkonomien bryte sammen? Vil kloden økologisk kunne klare det merforbruket som følger med? Hvordan kan global likelønn bli en realitet?

 

Det er et spørsmål om politiske vilje. Markedskreftene er ikke en naturlov vi må tilpasse oss, det er et forhold mellom mennesker. Det dreier seg om å bringe markedet under demokratisk kontroll. Man kan saktens gjennomføre en politikk som vil få det globale lønnsnivået til å bevege seg i retning av lik lønn for likt arbeid, men det krever naturligvis en annen politisk balanse enn den nåværende. De nåværende globale lønnsforskjellene er store, men gjennomføringen av åttetimersdagen, betydelig lønnsstigning og avskaffelsen av barnearbeidet i Europa i andre halvdel av 1800-tallet ble likeledes ansett for uhørt radikale krav. Allikevel ble de gjennomført samtidig med en høykonjunktur.

 

Global keynesianisme

 

Et konkret skritt mot en «andre verdensorden » er å bringe markedskreftene under politisk kontroll i form av en «global keynesianisme». Keynesianisme er en økonomisk politikk oppkalt etter økonomen John M. Keynes, som i 1930 utformet noen økonomiske teorier og prinsipper, som kunne styre markedsøkonomien. Det var den keynesianske økonomiske politikken som løste den økonomiske verdenskrisen i 1930-årene. Det var den keynesianske økonomiske politikken som ble lagt til grunn for oppbyggingen av velferdsstatenes økonomier etter andre verdenskrig.

 

Kapitalistiske kriser utløses av mangel på kjøpedyktig marked. Keynes hovedgrep er å stimulere forbruket og dermed fremme den ekstra etterspørselen, som en kapitalistisk markedsøkonomi ikke selv er i stand til å skape. Det kan skje ved offentlige investeringer og penge- og rentepolitiske verktøy. Den ekstra kjøpekraften som skapes, kan samtidig fordeles slik at den fremmer en mer rettferdig fordelingspolitikk. Keynes politikk ble i høy grad brukt av sosialdemokratiske regjeringer i 1960-årene. De keynesianske verktøyene ble likevel mer og mer ubrukelig i takt med at globaliseringen og nyliberalismen hindret nasjonalstaten i å kontrollere kapitalbevegelser, føre skattepolitikk og uthulte mulighetene for å føre en selvstendig nasjonal rente- og pengepolitikk. I stedet for å kunne kontrollere markedet, er nasjonalstatene havnet i en konkurransesituasjon seg imellom for å tekkes de globale markedskreftene.

 

I takt med at en nasjonal keynesianisme er blitt vanskeliggjort, har behovet for en global keynesianisme, som alternativ til den globale nyliberalismen, vokst. Det viser den igangværende finanskrisen med all tydelighet. Elementene i en slik politikk er offentlig styring på lokalt, nasjonalt, regionalt og globalt nivå. Det er en demokratisering av økonomiske beslutninger med sikte på å utligne den globale inntektsfordelingen.

 

Ideer om en slik global styring er blitt skissert tidligere. Den vesttyske sosialdemokratiske presidenten Willy Brandt la i 1980 frem den såkalte «Brandt-rapporten»(13) som dels var en beskrivelse av verdens deling i rike og fattige land, dels en rekke politiske forslag som kunne snu denne utviklingen. I 1987 foreslo den norske statsministeren, Gro Harlem Brundtland, noe av det samme.(14) Begge forslagene ble innhentet av tidens nyliberalisme, men nå er kanskje tiden blitt mer moden?

 

Styring av det kjøpedyktige markedet

 

Et grunnleggende trekk ved keynesianisme, er som før nevnt, stimulering av etterspørselen i økonomien. Det er det kjøpedyktige markedet – som driver markedsøkonomien fremover.(15) Hvis det kjøpedyktige markedet stagnerer, betyr det krise i økonomien, en krise en liberal kapitalisme har vanskelig for å komme ut av, fordi den skaper en negativ spiral av: arbeidsløshet – dårligere kjøpekraft – manglende investeringer osv. Ernst Mandel skriver:

«Ingenting illustrerer bedre det urettferdige og inhumane ved det kapitalistiske markedet enn det forholdet at store deler av verdens befolkning sulter, ikke fordi det mangler mat, men fordi det kjøpedyktige markedet ikke kan holde tritt med det fysiske behovet.»(16)

 

Det er den manglende kjøpekraften i den tredje verden, ikke minst som resultat av det lave lønnsnivået, som gjør det vanskelig å få fart på utviklingen. Immanuel Wallerstein skriver om den globale økonomien:

«Det er ekspansjoner og sammentrekninger i verdensøkonomien … de henger sammen med basale motsigelser i systemet, som har å gjøre med tilbud og etterspørsel på globalt plan. Ikke på firmaplan, ikke på nasjonalstatsplan, men tilbud og etterspørsel i verdenssystemet.»(17)

 

Der er både en absolutt og relativ mangel på kjøpekraft på globalt plan. Absolutt mangel på kjøpekraft forstått på den måten at for første gang i menneskehetens historie lider flere enn én milliard mennesker av sult og kronisk underernæring.(18)

 

Relativ mangel på kjøpekraft betyr at det er mangel på kjøpekraft i forhold til å selge de varene som produseres og tilbys på markedet. Denne ubalansen i kapitalens sirkulasjon skaper kriser i verdensøkonomien.

 

Hvis lønnsnivået for arbeidet i den tredje verden stiger mot et lønnsnivå som i de rike landene, vil den globale etterspørselen vokse. Hvis dette skjer innenfor rammene av en global styring av markedskreftene – en «global keynesianisme», vil det ha en fordelaktig effekt på den globale velstanden.

 

Den globale arbeidsløsheten

 

Mangelen på kjøpekraft skaper en negativ spiral med manglende investeringer og arbeidsløshet. Både Marx og Keynes påpeker at kapitalismen har en tendens til å skape en reservearmé av arbeidsløse. Selv om det er perioder med full sysselsetting i vår del av verden, er det konstant stor arbeidsløshet og underbeskjeftigelse på globalt plan.

 

I en stadig mer globalisert verden er det et kolossalt press i form av inn- og utvandring for å utligne de forskjellene i leveforhold og sysselsettingsmuligheter som det ulike bytteforholdet mellom rike og fattige land skaper. USA og EU bruker enorme ressurser på å «gjerde seg selv inn» for å utelukke de såkalte økonomiske flyktningene fra henholdsvis Latin-Amerika og Nord-Afrika. I stedet for denne negative tilnærmingsmåten, kunne man løse problemet ved etablering av globale institusjoner, som utlignet de store forskjellene mellom rike og fattige land.

 

Globale penger

 

Enda et symptom på behovet for regulering av markedskreftene er den igangværende finanskrisen. De globale kapitalbevegelsene kan deles opp i «reelle» investeringer, som etterspør varer og arbeidskraft og i tillegg spekulative korttidsinvesteringer. Sistnevnte har vokst eksepsjonelt de siste årtiene. Enorme beløp er trukket ut av og sirkulerer uavhengig av vareøkonomien. Denne globale situasjonen minner om depresjonen 1930-årene, som Keynes beskriver som: «Fattigdom midt i rikdommen.» Verden flyter i penger, men de blir ikke brukt til å skape sysselsetting eller til kjøp av forbruksvarer.

 

Global keynesianisme er ikke:

 

Global keynesianisme foreslår ikke at man bare skaper kjøpekraft ved å øke pengemengden ved å trykke flere sedler og dermed skape inflasjonen. Global keynesianisme er ikke kun en «global Marshall-plan», som foreslått i «Brandt-rapporten» fra 1980, men en slik plan kan være et element i global keynesianisme.(19)

 

Global keynesianisme bygger på en analyse av verden som ett system, men det betyr ikke at politikk og styring kun skal skje på globalt plan. Det kan skje på så vel lokalt, nasjonalt, regionalt som globalt plan.

 

Global keynesianisme er ikke forbrukerisme. Bæredyktighet inngår i paradigmet, som det gjorde i Brundtland-rapporten fra 1987. Global keynesianisme går ikke «til sengs» med den nyliberale globaliseringen, tvert imot vil den styre globaliseringen nedenfra.

 

Global keynesianisme er:

 

Global keynesianisme opererer på mange plan fra lokalt til globalt og med forskjellige former for politikk og styring utført av aktører fra individer, grupper, klasser og statsmakt.

 

Eksempelvis kan det være snakk om oppbygging av en institusjon til global regulering av handel, overenskomstforhandlinger mellom multinasjonale fagforeninger og multinasjonale selskaper eller oppbygging av regionale utviklingsbanker.

 

Global keynesianisme er ikke et partiprogram. Dets innhold er ikke fastlagt eller uttømt. Det er et åpent prosjekt for kollektiv læring. Det er et synspunkt, som har noen langsiktige mål: utligning av den globale inntektsfordelingen, global full sysselsetting, global sosial sikkerhet, økologisk bæredyktighet og global demokratisering. Hvilken konkret politikk vil kunne fremme disse målene?

 

Styrking av globale og regionale organisasjoner

 

Det må etableres en ny World Trade Organization til regulering av handel og arbeidsforhold som tar utgangspunkt i global utligning av inntekt i stedet for det nåværende WTO, som har en nyliberal politikk.

 

Det må skapes en ny verdensbank. Det er langt fra sikkert at den private kapitalen investerer nok i de riktige sektorene og på de områdene som har mest behov for investeringer. Samir Amin har snakket varmt for opprettelsen av en reformert «Verdensbank» som kunne låne ut penger og investere etter behov og ikke profitt. Brandt-rapporten fra 1980 foreslår en Marshall-plan med massive investeringer i den tredje verden i infrastruktur og velferdsprogrammer.

 

For å kunne kontrollere og begrense spekulative kapitalbevegelser må de beskattes. For eksempel er det forslag om at den såkalte Tobin-skatten på 0,25 % skal gjøres gjeldende på alle finansielle transaksjoner. Dette vil ramme de mange kortvarige spekulative, men ikke de reelle produktive investeringene.

 

Det trengs et nytt International Monetary Fund. Det nåværende monetære systemet favoriserer de sterke valutaene: US dollar og euro. Store mengder av disse valutaene sirkulerer som «verdenspenger» og skaper dermed en ekstra etterspørsel etter dem, noe som gir de rike landene en ekstra gevinst, mens valutaer fra den tredje verden blir undervurdert. Dette forholdet forsterker det ulike byttet. Det trengs en global valuta, som ikke er knyttet til bestemte nasjonalstater.

 

Det er behov for nye regionale organisasjoner især i Afrika og Latin-Amerika som kan matche EU, USA og ASEAN. Det trengs en polysentrert verden som Samir Amin kaller det.(20)

 

Utligning av den globale inntektsfordelingen

 

Det kan gjøres noe her og nå for å utligne den globale inntektsfordelingen. Man kan lette de fattige landenes gjeldsbyrde ved sanering og ettergivelse av gjeld, slik at statlige midler frigjøres til velferd i stedet for avdrag på gjeld. Man kan øke bistanden til fattige land. Man kan forbedre de fattige lands varebytteforhold via beskatning, som tilbakeføres til produsentene.

 

Forbruket av fair trade-produkter har steget de siste årene. Ideen er at den enkelte forbruker velger å betale en merpris for å forbruke produkter som er sosialt bæredyktige. Vi må bevege oss fra en situasjon hvor «fair trade» bare er et spørsmål om individuell moral over til å formulere det som et politisk krav. Man kan fremme «fair trade» ved å forplikte stat og kommuner til å bruke «fair trade»-produkter.

 

Fagbevegelsens rolle

 

Fagbevegelsens svar på globaliseringen har konsentrert seg om å sikre den nasjonale arbeiderklassen en gunstig nisje i den globale arbeidsdelingen. Vi skal utdanne oss mer enn de andre, vi skal satse på kunnskapsteknologi osv. Denne strategien holder ikke. Det vil bare bli en fruktesløs konkurranse mellom arbeidere. Fagbevegelsen kan p.t. ikke forhindre selskaper i å flytte til områder med billigere arbeidskraft. Fagbevegelsen har bruk for en strategi som kan matche finanskapitalens og de multinasjonale selskapenes globale omfang. En bevegelse som krever en global likelønn, er en forutsetning for en økt global solidaritet i arbeiderklassen og dermed den fortsatte kampen for en «Annen verden»(21). Fagbevegelsen har bruk for en repolitisering med brede politiske dagsordener, hvis den ikke skal ende som et forsikringsselskap og innkjøpsforening for isolerte og individualiserte enkeltmedlemmer.

 

Det er spesielt viktig å understøtte utviklingen av sterke fagbevegelser i den tredje verden. En sterk statsuavhengig fagbevegelse i et land som Kina, vil ha stor betydning for utligning av lønnsnivået i verden. Vi trenger en slagkraftig global fagbevegelse – en World Trade Union.

 

Fra nasjonal frigjøringskamp til globalisering nedenfra

 

Imperialismen spilte en viktig rolle når det gjaldt ideen om nasjonen og ikke minst «det nasjonale folket» på 1800- og 1900-tallet. Den koloniale rasismen skapte forestillingen om det siviliserte folket i Europa i motsetning til de ville innfødte i Afrika, Latin- Amerika og Asia. Begrepene: nasjonal, folk og rase var tett forbundet med hverandre, og er et problem vi fortsatt drar med oss.

 

Den europeiske arbeiderbevegelsen ble i andre halvdel av 1800-tallet omfavnet av nasjonale bevegelser, og den opprinnelige internasjonalismen i kommunismen fordampet. Det lyktes i høy grad for imperialismen å splitte verdensproletariatet i en rekke stridende nasjonale fraksjoner. Rosa Luxemburg oppfordret de europeiske arbeiderne til ikke å gå i krig mot hverandre i 1914, men i stedet føre klassekamp. Det var forgjeves.

 

De progressive trekkene ved nasjonalismen er i dag høyst tvilsomme. Det nasjonale har historisk virket som en progressiv faktor i og med at det har vært et bolverk mot dominans fra andre mektige nasjoner eller ytre økonomiske, politiske eller ideologiske krefter. Retten til selvbestemmelse for en nasjon er i realiteten en rett til frihet fra dominans fra sterkere nasjoner. I de antikoloniale og antiimperialistiske kampene ble nasjonalismen i form av nasjonale frigjøringsfronter nettopp det våpenet som beseiret koloniale og imperialistiske makter. Sett i ettertid var nok de fleste antiimperialistiske bevegelsene mer nasjonale enn sosialistiske. Sosialister og kommunister klarte å stille seg i spissen av den nasjonale kampen, men det betydde ikke nødvendigvis at det ble etablert sosialisme i de nye statene.

 

Antiimperialistisk politikk søker å beskytte nasjonen med regler og lover som skal hindre fremmed økonomisk og politisk innflytelse. Det nasjonale er progressivt som forsvarslinje mot mer kraftfulle ytre fiender. Men de selvsamme funksjonene som skal beskytte nasjonen mot ytre fiender, vendes ofte innover og blir til undertrykkelse av interne meningsforskjeller i den nasjonale identitets, sikkerhets og enhets navn, og det kan være vanskelig å skjelne mellom beskyttelse og undertrykkelse. Enten blir nasjonalismen til en undertrykkende kraft i et samfunn som vil isolere seg fra den fiendtlige verdenen som omgir dem – som i Zimbabwe eller Nord-Korea – eller de revolusjonære tvinges av et nyliberalt, globalt marked til å bli «realister», som ANC i Sør- Afrika.

 

Ingen nasjonal nostalgi

 

Det finnes fortsatt mennesker som vender seg mot nasjonalstaten for å søke beskyttelse mot den globale kapitalismen. Strategien går ut på å forsvare og gi tilbake statens styringsmuligheter overfor markedskreftene og på den måten skape et bolverk mot den globale kapitalismen. Men den sterke nasjonalstaten som strategi mot kapitalens globalisering er mer et tegn på manglende nytenkning enn fornuft, samtidig som det er en farlig strategi. Rasisme og nasjonalegoisme følger i kjølvannet.

 

Nasjonen er tilsynelatende fortsatt den viktigste rammen motstandsbevegelser kan forestille seg for organisering og forandring. Til tross for sin relativt korte historiske levetid, er nasjonalstaten en så fast del av vår bevissthet at vi ikke kan forestille oss en verden uten den. Det til tross for at nasjonalstaten forvandles til et stadig mer ubrukelig redskap til radikal forandring rundt ørene på oss.

 

Hva kan vi bruke den historiske erfaringen med de nasjonale revolusjonene til i dag, hvor nasjonalstatens selvbestemmelse er under forsatt nedbryting og hvor det som Negri og Hart kaller «Imperiet»(22), er under oppbygging?

 

For det første blir den gamle måten å tenke revolusjon på vanskeligere og vanskeligere. Troen på «Bingo-revolusjonen», som da Castro og Che kjørte inn i Havanna og alt ville bli annerledes, synes mer og mer umulig. En sosialistisk revolusjon kan i dag vanskelig tenkes innenfor en nasjonal ramme.

 

Hvis vi tenker etter, ville etableringen av for eksempel en sosialistisk orientert palestinsk nasjonalstat i 1970-årene eller begynnelsen av 1980-årene vært et svært vanskelig prosjekt. Ikke fordi palestinerne ikke støttet ideen den gang, men fordi det ville ha vært en politisk trussel mot den herskende orden i Midtøsten, en slik revolusjon ville øyeblikkelig blitt knust, av Israel, av USA eller av reaksjonære arabiske regimer. En frigjøring av Palestina måtte, som PFLP allerede den gangen innså, ses i sammenheng med grunnleggende forandringer i hele den arabiske verden. De revolusjonære bevegelsene i El Salvador og Nicaragua er latinamerikanske eksempler på den nasjonale revolusjonens trange kår i USAs bakgård.

 

For det andre har konfliktmønstret i verden en tendens til å skifte fra nasjonale til globale konflikter. Da Bush erklærte «Krigen mot terror» understreket han at den ville utspille seg verden over og fortsette på ubestemt tid. Den globale krigen mot terror har utviklet seg til en krig uten tidsgrenser eller geografiske grenser. Den føres fra Afghanistan til Oslo. Det er en krig som ikke kan avgjøres ved å vinne ett slag, den kjempes hver dag i en uforutsigelig lang fremtid. I en slik permanent krigstilstand utvannes de demokratiske rettighetene. Terrorlover, overvåkning og hemmelig politi blir nødvendig, tortur er blitt en tålelig metode osv. Konflikten i Colombia eller Palestina griper inn i hverdagen vår. Vi kan ikke støtte eller ytre sympati med opprørsbevegelser.

 

Når vi derfor i dag overveier strategien for grunnleggende samfunnsforandringer, konfronteres vi med både vanskeligheter og nye muligheter. I dag er det ikke nok å tenke opprør som et klasseoppgjør innenfor rammene av nasjonalstaten. Opprør er stadig en kamp mellom de undertrykte og de herskende i et samfunn, men dette samfunnet tenderer både på det økonomiske og politiske planet mot det globale rommet. Hvordan skal et slikt opprør mot imperiet utvikles? Hvordan forbindes motstandens mangfoldige politiske kamper til et «opprør mot imperiet». «En annen verden er mulig» heter det i parolen – men hvordan?

 

Globalisering nedenfra er veien frem

 

Vi må frigjøre oss fra den nasjonalismen vi ble prakket på som ramme for frigjøring i det forrige århundret. Den har lenge vært en problematisk partner for sosialismen. Den globale solidariteten må ikke bare være et edelt offer for den nasjonale arbeiderklassen, men den sentrale strategien. Dette gjelder ikke minst for fagbevegelsen.

 

Vi må forvandle oss fra statsborgere til verdensborgere. Denne prosessen er underveis. Finanskrisen, den såkalte krigen mot terror og klimaforandringene tydeliggjør de globale sammenhengene. Universelle menneskerettigheter har fått en voksende moralsk, politisk og juridisk oppbacking.

 

For å utfordre den globale kapitalismen er det nødvendig å utvikle et alternativ som er like globalt i dets form og utbredelse. Globaliseringen ovenfra må bli møtt av en globalisering nedenfra. Hvis vi ikke løsriver livene våre fra nasjonalstatens ramme og i stedet utvikler det globale perspektivet for motstand og forandring med vekt på klasse, kjønn og antirasisme, så blir motstanden vår mot den globale kapitalismen og dens institusjoner vanskelig å skille fra den nasjonale høyrefløyens, fra Le Pen til Pia Kjærsgård. Vi befinner oss i en situasjon hvor mangel på nytenkning og angst for å slippe de gamle strategiene hindrer oss i å utvikle nye visjoner, praksis, strategier og organisasjonsformer. Vi må våge spranget.

 

En ny visjon

 

Den «reelt eksisterende» sosialismens sammenbrudd i 1989 og den globaliserte kapitalismens enevelde løste ikke klodens problemer. Verdens goder er fortsatt ulikt fordelt, og verden er preget av sosial uro og voldelige konflikter. Men uroen og konfliktene mangler ofte perspektiver på frihet, likhet og fellesskap. Motstanden er preget av blindt raseri. Det var et klart sosialistisk perspektiv i det å støtte frigjøringskampen mot USA i Vietnam i 1970-årene, men det er vanskelig for sosialister å finne noen organisasjoner å alliere seg med i Irak eller Afghanistan i dag. Det sosialistiske perspektivet i dagens antiimperialisme kan være vanskelig å få øye på.

 

Visjonen om en «annen verden» må på én og samme tid få impulser fra – og være i opposisjon til – verden av i dag, akkurat som den sosialistiske bevegelsen fikk impulser fra – og var en kritikk av – den tidlige kapitalismen. Arbeiderklassen, fabrikken, det moderne samfunnet, individet og staten var en del av kapitalismen, men samtidig forutsetning og springbrett for forsøkene på å etablere kommunistiske samfunn. På samme måte er vår tids kapitalisme med dens informasjons-, kommunikasjons- og kunnskapsteknologi, globalisering og nyliberalisme en forutsetning for og springbrett til å formulere en radikal annen verdensorden. Den nye teknologien gir nye muligheter for organisering av samfunnet. Globalisering kan bli utgangspunkt for et oppgjør med oppdelingen av verden i rike og fattige land og for en demokratisering av verden i stedet for de evinnelige nasjonale konfliktene. Nyliberalismens vekt på individets frihet kan danne utgangspunkt for nye former for fellesskap, som bygger på respekt for forskjellighet og autonomi. Det handler om å snu eksisterende logikk og sannheter på hodet, å snu perspektivet og ta nyliberalismen på ordet med dens løfte om frihet og menneskers selvforvaltning. Det paradoksale ved den nye globale kapitalismen med dens enorme produksjonspotensial er at den teknologisk vil være i stand til å fjerne sosial nød og ulikhet samtidig som den som politisk system fortsatt skaper den.

 

Økonomiske visjoner

 

Jeg har nevnt global keynesianisme som en mulig strategi for mer global likhet. Det er et problem for venstrefløyen at vi ikke har realistiske og tiltrekkende svar på hvordan vi vil organisere samfunnet. Nasjonalisering og statsforvaltning à la Sovjetunionen var ikke noen stor suksess. Vi mangler konkrete og troverdige alternativer til den nyliberale globaliseringen.

 

Selv om vi ikke kan og skal planlegge fremtiden i detaljer, men må utvikle politikken vår mens vi går, så må vi fremlegge konkrete forslag og krav som viser fremover mot et troverdig alternativ, hvis vi skal kunne mobilisere folk til forandring. Vi må vise at vi vil og kan styre en «annen verden». Det er i en slik sammenheng jeg ser kravet om global keynesianisme som et skritt på veien. Akkurat som den nasjonale keynesianismen løste 1930-årenes økonomiske krise og skapte større likhet innenfor nasjonalstatens rammer, kan en global keynesianisme løse den globale finanskrisen og skape større likhet – nå på verdensplan.

 

Sosialisme dreier seg om å oppfylle menneskelige behov – og hvem er nærmere til å definere disse enn folk selv? Det er avgjørende å utvikle institusjoner og prosedyrer, slik at folk kan ta del i de beslutningene som handler om deres egne liv. Mange mennesker sier i dag at politikk ikke interesserer dem – men de ønsker alle større innflytelse over sine egne liv. De oppfatter simpelthen ikke deres egne dagligliv som politisk, eller de mangler troen på innflytelse. Det handler om å gi mennesker direkte innflytelse på deres egen arbeidssituasjon, deres forbruk, deres boligsituasjon – deres dagligliv. En direkte demokratisk repolitisering av hverdagen ved siden av det representative demokratiet. Politikk er ikke kun for profesjonelle politikere. En slik direkte deltagelse klargjør vår gjensidige avhengighet – at vi er individer i et fellesskap. Det muliggjør at motstridende interesser kan møtes, men at det likevel kan settes opp felles mål.

 

Men det lokale kan bli reaksjonært, hvis det lukker seg inn i seg selv. Det lokale må bindes sammen med det regionale og globale. For å styre den økonomiske utviklingen må en rekke beslutninger treffes sentralt. Det overordnede forholdet mellom forbruk og investeringer, den regionale fordelingen av investeringer osv. Slike beslutninger må tas av organer utgått fra en demokratisk valgt representativ forsamling på forskjellige nivåer. En slik myndighet kan være global, omfatte flere gamle nasjonalstater, være regional eller lokal alt etter karakteren og omfanget av det som skal besluttes.

 

På globalt plan trengs det en demokratisering av FN. Hvorfor skal de landene som vant andre verdenskrig, ha makten i Sikkerhetsrådet? FN kan for eksempel demokratiseres ved etableringen av en Folkeforsamling, hvor hvert menneske har en stemme. Det vil ikke minst gi den tredje verden den demokratiske tyngden den har krav på.

 

Likhet med respekt for forskjellighet

 

I den «reelt eksisterende sosialismen» praktiserte de i høy grad en form for likhet, hvor alle skulle være ens eller like, og i stedet for å se individualismen som en styrke, ble den sett på som en trussel. En global solidaritet må basere seg på respekt for forskjellighet mer enn på solidaritet basert på at vi alle skal være ens eller like. En solidaritet hvor jeg anerkjenner at du er annerledes og kan gjøre ting annerledes, hvis du anerkjenner min forskjellighet og at jeg kan gjøre ting annerledes – en verden med plass til mange verdener. Det betyr ikke en aksept av økonomisk ulikhet, klasseforskjeller, kjønnsdiskriminering eller rasisme, men at målet ikke er at vi alle skal være kopier av hverandre.

 

Et vesentlig forhold ved «en annen verden » er at den er antifundamental. Forstått på den måten at det ikke finnes én «sannhet ». Her tenker jeg ikke bare på religion, men også på alle mulige politiske, sosiale og samfunnsmessige forhold. Ingen har monopol på sannheten, verken kirken eller partiet. Én «sannhet» gjør oss ikke frie. Frihet er å overta kontrollen med produksjonen av sannheter.

 

Frihet

 

Den kommunistiske visjonen er drømmen om frihet, likhet og fellesskap. Men «friheten » er ikke bare noe som trer frem i fraværet av makten. Ta for eksempel frigjøringsbevegelsene. Deres kamp for frigjøring fra kolonialisme og imperialisme var ikke i seg selv tilstrekkelig til å etablere en styreform som kunne skape et «fritt» samfunn. Frigjøring – som en kamp mot en form for maktutøvelse – skaper ikke nødvendigvis frihet. Man må skjelne mellom begrepet «frihet», som det brukes i en kamp og motstand mot makt, og «frihet», som den utøves som en livsform i samfunnet.

 

Ta for eksempel forandringene i den gamle østblokken. Den nyliberale «friheten» er ikke noe de bare får ved å befri seg fra de gamle styreformene. Liberal frihet er noe som skal læres. Etableringen av «det frie markedet» krever bokholdere og revisorer, ledelseskonsulenter og marketingeksperter, advokater og administratorer, som skal fremtvinge de betingelsene som skal til for at «loven om tilbud og etterspørsel» kan settes ut i livet. Denne måten å beregne og styre på, som vil få individene til å handle og tenke som konkurrerende og profittmaksimerende individer, skal innpodes. Man skal forvandle arbeidere til «motiverte ansatte », som frivillig streber etter å yte det beste for firmaet. Man skal lære forbrukere å velge «fritt» mellom tilbudet av produkter – hvis de har penger til det. De «ufrie» menneskene fra østblokken, skal ikke bare befris, de skal lære seg å bli frie i en omformingsprosess, som krever disiplinering og undervisning i nye verdier og normer fra universitetsnivå til tv-kanalenes reklamer, serier og underholdningsprogrammer.

 

Det samme gjelder Iraks befolkning. Det er langt fra nok å befri dem fra Saddam Husseins diktatur. De skal nå lære å leve som «frie» mennesker, hvilket betyr at de skal overta de vestlige normene for demokrati og frihet.

 

Motstanden mot nyliberalismens frihetsbegrep handler om å omdefinere dens normer og verdier om hva som er riktig og galt. Hvis vi har valgfrihet, så har vi vel også rett til å velge bort nyliberalismen. Rett til å utvide og forandre vurderingen av hva som er falskt og sant, skape styreformer, produksjonsformer og livsformer som muliggjør en annen form for «frihet». Frihet er vel ikke normalisering?

 

Men denne kommunistiske formen for frihet har dermed også sine verdier og normer. Den er ikke bare fravær av makt. Den har også verdier og krever selvdisiplin og ansvarlighet. Hvis «virkelig frihet» finnes, må det være en praksis som muliggjør en vedvarende forandring av «spillereglene» – av normer og verdier. På samme måte må det være en praksis som søker å utligne ulike maktforhold. En frihet til å være, handle og uttrykke seg annerledes og dermed også til å forandre omverdenen og seg selv.

 

Hvordan kommer vi dit?

 

Globaliseringen betyr at vi må tenke «revolusjon» annerledes. Dels er en mer eller mindre simultan global overtakelse av maktens institusjoner à la stormingen av Vinterpalasset i 1917 umulig. Dels har vi har hatt en altfor statssentrert analyse av makten, en tro på at kjernepunktet var erobring av statsmakten og at vi kunne forandre samfunnet med den. Erfaringene fra et tjuetalls erobringer av statsmakten har vist at det ikke er lett. 75 års statsmakt i Sovjet skapte ikke et radikalt annet samfunn. Den måten mennesker arbeidet på i fabrikken, lignet til forveksling arbeidet i en kapitalistisk fabrikk. Livet i byene, skolen og familien i Sovjet skilte seg ikke radikalt ut fra disse institusjonene i de kapitalistiske landene. Che drømte også om å skape «det sosialistiske mennesket» etter erobringen av statsmakten i Cuba – har de lyktes? Og er det statens oppgave?

 

Jeg tror ikke statsmakten er et brukbart redskap i denne sammenhengen. Statsmakt er vesentlig, men den er bedre til å undertrykke og kontrollere enn til å skape fornyelse og frihet. Statsmakten er et ganske uegnet instrument, når det handler om å forandre menneskers verdier og normer.

 

Det blir derfor nødvendig å kontrollere statsmakten, da statsmakten kan komme til å undertrykke de kreftene som vil revolusjonere samfunnet. Men selve den revolusjonære kraften er langt mer kompleks og desentralisert enn statsmakt. Makten er også det å kunne definere hva som er godt og ondt, sant og falskt. Makt er innleiret i normer, vaner og holdninger. Denne kampen om menneskers verdier foregår overalt og på mange nivåer, og åpner derfor mange og nye felter for kamp og mange nye motstandsformer. DDRs statsmakt smuldret bort, da ingen lenger trodde på statsmaktens verdier. Tenk på hvilken makt islams verdier og normer spiller i konfliktene i Midtøsten og Asia.

 

Når vi tenker «kampen om makten», må vi derfor være åpne overfor mange muligheter og former for handling.

 

Det finnes lyspunkter

 

Når jeg ser tilbake, har det ikke bare vært en lang nedtur for frigjøringskampen. Det ble tatt oppgjør med kolonialismen i Afrika og Asia. Det ble satt en stopper for apartheid i det sørlige Afrika.

 

En rekke diktatorer i Mellom- og Sør- Amerika ble styrtet. Palestinernes skjebne ble satt på dagsordenen. Det var ikke særlig mye av det som ble til sosialisme, og det som ble det, slett ikke i den formen vi hadde håpet på. På den måten var ikke «den reelt eksisterende sosialismens» oppløsning negativ. Den rommer en mulighet for å definere sosialisme på ny.

 

Det er lyspunkter i kampen også. I 1995 innledet Zapatistene sitt opprør i Chiapas i Mexico. De så deres egen kamp for den opprinnelige befolkningen i Chiapas, som en glassplint i et kaleidoskop, hvis glassfragmenter består av mange forskjellige former for liv, prosjekter og visjoner. Men akkurat som alle glassplintene i kaleidoskopet er underkastet rørets dreininger, er mennesker overalt på jorden underkastet den globale kapitalens logikk. Denne felles skjebnen samler mangfoldigheten av mennesker i en felles motstand – i et felles mønster som i kaleidoskopets mønster av glassplinter.

 

Zapatistene klarte å skape et globalt nettverk av allianser gjennom bruk av nye kommunikasjonsmidler og -former. En del av nettverket er motstanden mot «globalisering ovenfra» som kom til uttrykk ved demonstrasjonene mot WTO, som begynte i Seattle 1996.

 

Et annet konkret resultat av denne prosessen er de globale og regionale møtene mellom motstandere av nyliberalismen – kalt «Sosialt Forum», hvor kamperfaringer og nye visjoner siden er blitt utvekslet.

 

Men også andre steder i Latin-Amerika har venstrefløyen gjort fremskritt. I Brasil kom fagforeningslederen De Silva til makten. I Chile og Argentina vant venstreorienterte partier regjeringsmakten. I Bolivia og Ecuador ble de opprinnelige folkekravene satt på dagsorden av sterke politiske partier. I Venezuela ble Hugo Chaves president. Det som i begynnelsen lignet en cautillopolitikk à la Peron i Argentina, er gått videre, og har åpnet opp for en folkelig mobilisering.

 

I Colombia kjemper den gamle frigjøringsbevegelsen FARC fortsatt. Det skal bli interessant å se om FARC klarer å utvikle en frigjøringsstrategi, som matcher de utfordringene en globalisert verden stiller.

 

Oppsummering

 

Den globale ulikheten mellom rike og fattige land, som konsekvens av århundrers utbytting, kan bare løses via globale løsninger. De nasjonale, sosialistiske revolusjonene i den tredje verden har ikke på avgjørende vis kunnet heve levestandarden. Nasjonalismen er blitt et problem for sosialismen.

 

Der trengs en global og verdensomfattende keynesianisme: handel, investeringer, pengepolitikk og arbeidskraft på linje med den nasjonale keynesianisme som hjalp europeiske land ut av 1930-årenes krise. I kjølvannet av finanskrisen burde det være gode betingelser for å reise kravet om global keynesianisme i stedet for WTO, IMF og Verdensbankens nyliberale politikk. Men dette skiftet kommer ikke av seg selv, kun via et press fra en globalisering nedenfra.

 

Det er stadig bruk for en visjon om en radikalt annerledes verdensorden. Den «reelt eksisterende sosialismen», slik den så ut i Sovjet og Øst-Europa og som den har utviklet seg til i Kina, har mistet sin tiltrekningskraft. Visjonen må ta utgangspunkt i en globalisert verden og dermed en multikulturell verden. Det betyr et likhetsbegrep med respekt for forskjellighet.

 

Nasjonalismen er blitt et problem for sosialismen. I forhold til frigjøringen fra kolonialisme og imperialisme spilte nasjonalismen en progressiv rolle i den tredje verden, men ble samtidig kilde til konflikter.

 

Visjonen om en annen verden må konkretiseres og eksemplifiseres slik at den kan vinne tilslutning og ikke forbli en drøm. Vi må kunne vise de første skrittene mot de langsiktige målene.

 

(Artikkelen er oversatt av Jan Holm.)

Noter:

1. Om Blekingegadegruppens historie se vår artikkel «Der handler om politik» i tidsskriftet Social Kritik nr. 117, februar 2009. Finnes online på www.snylterstaten.dk
2. Se «Bidrag til en anti-imperialistisk strategi» på www.snylterstaten.dk, hvor det ligger en rekke av de sentrale politiske dokumentene fra både Kommunistisk Arbejdskreds (KAK) og Manifest-Kommunistisk Arbejdsgruppe (M-KA).
3. Lenin: «Imperialismen som kapitalismens højeste stadium» Bind 6 i Lenins Utvalgte verker. Tidens Forlag, 1946.
4. Samir Amin: Den ulike utvikling. Forlaget Aurora, 1979.
5. Immanuel Wallerstein: The Modern World-System. Academic Press 1974. Vi laget selv en historisk analyse: «Verdens deling i to» som ble publisert i Manifest nr. 4 og 7. Finnes på: www.snylterstaten.dk.
6. Arghiri Emmanuel: «Unequal Exchange». Modern Reader, 1972.
7. Vi har i boken Imperialismen i dag, forlaget Manifest fra 1983 beskrevet mekanismene i det ulike byttet.
8. Chace-Dunn: Global Formasjon. Basil Blackwell, 1989, side 59.
9. Se utregningen i «Imperialismen i dag». Manifest 1983.
10. Köhler, G (1998) «The Structure of Global Money and World Tables of Unequal Exchange». Journal of World System Research, vol 4, nr 2, side 145–168.
11. Gernot Kohler og Arno Taush: Global Keynesianism, Unequal Exchange and Global Exploitation. Nova 2002.
12. Keynes J.M. (1964) The General Theory of Employment, Interest, and Money. New York. Harcourt Brace Jovanovich ( Reprint of the original from 1936)
13. Brandt Commission (1980) North-South: A Programme for survival. Cambridge, USA MIT Press.
14. Brundtland Commissionen (1987): Our Common Future.
15. A. Emmanuel har i boken Profit and Crises (1984) Heinemann London, undersøkt årsakene til kriser i kapitalismen. Han kommer frem til at de skyldes en ubalanse mellom tilbud og etterspørsel i den kapitalistiske markedsøkonomien.
16. E. Mandel (1978): The Second Slump, NL B London, side 146.
17. I Wallerstein (1978 side 232) World-System Analyses. I Kaplan: Social Change in the Capitalist World Economy. Sa Publishing.
18. FAO årsrapport, juni 2009.
19. Marshall-planen var en økonomisk plan for gjenreising av Europa etter andre verdenskrig.
20. Samir Amin (1997) Capitalism in the A of Globalization, Zed Books London.
21. Se min artikkel i Gaia nr. 39, vinter 2002, Fra WTO til World Trade Union.
22. Hart og Negri: Imperiet. Informations Forlag.