To venner når du skal lese kapitalen

Av Jokke Fjeldstad

Bokomtaler Nr 2 2018

David Harvey
A companion to Marx’s Capital volume 2
Verso, 2013, 404 s.
William Clare Roberts:
Marx’s Inferno – The political theory of Capital
Princeton University Press,
2017, 282 s.

Marxismen og ikke minst Karl Marx sitt hovedverk Kapitalen har igjen fått økt interesse 200 år etter at Karl Marx ble født. Ikke minst som følge av Forlaget Rødts utgivelse av Kapitalen bok 2. Men når man skal prøve å pløye seg igjennom tykke bøker skrevet for 150 år siden, trenger man ofte en diskusjonspartner. For alle som ikke har noen å lese dette verket sammen med, kan de mange leserguidene til Kapitalen være til god hjelp.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Verso Books/Princeton University Press

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

En av de mest populære leseguidene er David Harveys A companion to Marx’s Capital volume 1 og 2. I forbindelse med utgivelsen av Kapitalen bok 2 vil jeg her fokusere på Harveys Volume 2. Bøkene er basert på David Harveys foredragsrekke om kapitalen som også er tilgjengelig som video på http://davidharvey.org. Volume 2 tar for seg Kapitalen bok 2 og delen av bok 3 om kredit og finans.

Generelt er det to ting jeg synes Harvey er veldig god på i sin lesing av Marx. Det første er at han er god på å gjøre boka aktuell i dag. Jevnlig gjennom teksten trekker han inn eksempler fra dagens kapitalisme. Det abstrakte blir konkret og beskrivende på dagens kapitalisme. Det andre er Harveys dialektiske tilnærming til stoffet. Der andre ofte gjør Marx mer statisk for å forklare, viser Harvey hvordan det handler om krefter, bevegelser og motsigelser som gir et mer komplisert bilde av kapitalismen. Og på denne måten avslører han hvilket monster vi står ovenfor.

Andre bok av kapitalen ser på kapitalen i tid og rom. Et tema som er sentralt også for Harvey som samfunnsgeograf. Kapitalen går gjennom et kretsløp fra kapitalen blir lagt ut i pengeform til den vender tilbake med profitt. I den første delen av kretsløpet gjør kapitalisten innkjøp av arbeidskraft og produksjonsmidler. Neste del foregår i produksjonen der arbeidskrafta og produksjonsmidlene blir brukt til å framstille varer. I den siste delen av kretsløpet blir varene solgt og pengene fra salget kan brukes til å sette i gang et nytt kretsløp.

I bok 1 av Kapitalen er Marx hovedsakelig fokusert på produksjonen i kapitalismen. I bok 2 ser Marx mer på hva som skjer med kapitalen i når den sirkulerer i kretsløpet. Varene er nå produsert og må finne et marked for å få realisert merverdien for kapitalisten. Harvey veileder oss gjennom de motsetningene kapitalen må overkomme før den igjen skal inn i produksjonen. At kapital er bundet opp av maskiner, eiendom, lager, at varer må flyttes til markedet, osv. skaper hindre som kapitalen må overkomme. Det blir fort åpenbart at motsetningene i sirkulasjonen ikke kan løses uten at det finnes en form for et kredittsystem. Uten dette ville kapitalen måtte hamstre større og større mengder penger for å kunne løse utfordringene. Noe som ville ført til at pengene ville vært uproduktiv, død kapital. Tatt ut av merverdiproduksjonen. Kapitalen trenger pengereserver for å fornye den faste kapitalen, for å forholde seg til forskjeller i tid når det kommer til produksjonen av forskjellige innsatsfaktorer. Jo mer komplekst og intrikat et kapitalistisk system blir, jo mere penger trenger den å hamstre. Samtidig blir denne hamstringen en større og større barriere for kapitalakkumulasjonen. Dette fordi disse pengene jo kunne vært kapital som satte i gang nye runder med kapitalakkumulasjon

Derfor tar Harvey med oss til delen av bok 3 om varehandelskapitalen, kredittens rolle og banksystemet. Harvey mener at Marx utsetter innføring av kreditt og banksystemet nettopp for å avsløre motsetningene i sirkulasjonen. Kapitalen kan ikke eksistere uten et kredittsystem. Akkumuleringen av rikdom fører også parallelt til en akkumulering av gjeld. Kreditten er sentral for å tilrettelegge for merverdiproduksjon, men også helt avgjørende for den ekspanderende evnen til systemet for å skape og tilegne seg merverdi.

En annen Kapitalen-lesning som fortjener oppmerksomhet, er William Clare Roberts sin Marx’s Inferno. Boka fikk den prestisjetunge prisen Deutscher Memorial Prize i 2017. Roberts forsøker å vise hvordan Kapitalen var skrevet etter modell av Dante Alighieri sitt klassiske verk Inferno. Marx komponerte Kapitalen som et moderne og sekularisert Inferno, for å avsløre det moderne samfunn som et sosialt helvete.

I Inferno blir Dante ledet gjennom helvete av Virgil. Helvetet består av ni sirkler i diktet. Og for hver sirkel kommer man dypere ned i helvetet til man møter Djevelen sjøl i sentrum av det hele frosset fast i en elv. Roberts viser hvordan Marx tar på seg rollen som Virgil og graver oss dypere og dypere inn i det helvetet kapitalismen er. Dette er en spennende og dramatisk Kapitalen-lesning.

Men mer interessant er den andre vinkelen Roberts har i sin lesning av Kapitalen. Han leser Kapitalen som et innlegg i diskusjonen med andre sosialister. Marx er i følge Roberts ute etter å overbevise andre sosialister, radikale arbeidere. At Kapitalen ikke bør eksklusivt leses som et bidrag til den politiske økonomien, men som et forsøk på å vinne diskusjonen blant de revolusjonære og radikale. Det er for Roberts først og fremst en politisk bok.

Roberts er spesielt opptatt av Marx sitt forhold til Proudhon, Fourier, Saint-Simon og Robert Owen. Retorikken i denne sosialistiske tradisjonen fokuserer på spørsmål om likestilling og sosial rettferdighet, og på verdighet og respekt for arbeideren. Roberts leser Marx som en som prøver å bryte med en sosialistisk moralisme og kobler han til en republikansk idetradisjon rundt frihet og ikke-dominans. For Roberts mener Marx at noe mer enn sosial rettferdighet og likhet er nødvendig for den kommunistiske eller sosialistiske bevegelsen.

Roberts peker på at Marx ser for seg kommunismen som «en sammenslutning av frie menn, som arbeider med produksjonsmidlene i fellesskap. Utnytter deres mange forskjellige former for arbeidskraft i full selvbevissthet, som en enkelt sosial arbeidsstyrke.»