To bøker om Midtøsten: Nødvendig innsikt i krigstider 

Av Tore Linné Eriksen

Bokomtaler Nr 4 2023

Kjersti G. Berg: Palestina. Fakta på bakken
Oslo: Universitetsforlaget, 2023, 172 sider
Odd Karsten Tveit: Palestina. Israels ran, vårt svik
Oslo: Kagge Forlag, 2023, 484 sider
Av Tore Linné Eriksen, bokredaktør i Gnist

På kort tid har vi fått et knippe Midtøsten-bøker skrevet på tilgjengelig norsk av forfattere som kjenner sitt publikum, og som derfor veit hvilke kunnskapshull som må fylles og hvilke perspektiver som trengs å utvides. I Nedenom og hjem i Beirut. Libanon i krig, fred og kriser (Oslo: Spartacus Forlag 2022), trekker Bendik Sørvig opp både historiske hovedlinjer og aktuelle perspektiver. Som journalist og samfunnsgeograf, med lang fartstid i landet som bistands- og solidaritetsarbeider, er han godt rustet til å vise oss vei gjennom et broket religiøst, etnisk og politisk landskap som for mange av oss er vanskelig å trenge inn i. Spillet om Syria (Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2022) er et resultat av forskning i Midtøsten gjennom flere tiår, og som historiker er Hilde Henriksen Waage er opptatt av å studere Syria som en del av en region hvor både andre araberstater, Iran, Israel og stormaktene har politiske, militære og økonomiske interesser.

Men her det to bøker om Israel og Palestina som skal løftes fram. De er begge skrevet før Hamas’ angrep i 7. oktober 2023 og Israels brutale hevntokt som må betegnes som folkemord. Men vi har alle bruk for bakgrunnskunnskap og dypere innsikt enn det vestlige medier gir oss med sin dekning, heldigvis med noen få unntak.

Okkupasjon på bakkenivå

Kjersti G. Berg er historiker med avhandling om palestinske flyktninger. Nå har hun gjennom et originalt forfattergrep maktet å supplere og korrigere mer tradisjonelle framstillinger av politikk, ideologi, nasjonalisme og internasjonale konflikter. Sjølsagt trekkes også slike hovedlinjer opp, men forfatteren går så konkret som mulig til verks. Som tittelen antyder, er hun mest opptatt av det som synlig på bakken: byer, landsbyer, boliger, religiøse bygninger, landskaper, grenseposter, murer og – ikke minst – flyktningleirer.

Det starter med et gammel fort nær Ramallah på Vestbredden, som blei oppført i mellomkrigstida for å befeste det britiske herredømmet over mandatområdet Palestina. Et stykke inn på 1990-tallet blei stedet omgjort til det noen etter «Oslo-avtalene» så for seg som hovedkvarter for det «palestinske myndigheter». Men istedenfor en sjølstendig stat tok den israelske okkupasjonen av Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem bare nye former. Fakta på bakken gir oss derfor historien om utvidet kolonisering gjennom jødiske bosettere med beskyttelse av en militarisert stat. Ikke noe illustrerer fysiske strukturer tydeligere enn den massive Muren som er førdømt som folkerettsstridig av Den internasjonale domstolen i Haag, uten at det har fått noen konsekvenser. Muren blir av mange palestinere omtalt som en «apartheidmur», og Berg viser til internasjonale konvensjoner og rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner som nå bruker apartheid-begrepet.

 

Harme og desperasjon

Ved sida av israelsk okkupasjon og grenseutvidelser er det Bergs hovedpoeng at kampen for flyktningers rett til å vende tilbake til hjemlandet er nøkkelen til å forstå det ofte kalles Israel/Palestina-konflikten. Rundt 750 000 palestinere blei fordrevet ved statens Israels fødsel med påfølgende krig i 1948, og av alt 13 million palestinere i verden i dag er det bare halvparten som bor i Gaza, Vestbredden, Øst-Jerusalem og Israel. Sporene etter deres historie i eget land blir systematisk rasert gjennom riving av boligområder, jødisk bosetting, beplanting eller asfaltering. Sterkest inntrykk gir det å komme på innsida av flyktningleirer i FNs regi. De omtales her som «evig midlertidige» så lenge Israel holder grensene for retur fortsatt stengt 75 år seinere.

I annet kapittel er temaet de fysiske strukturer på Vestbredden, hvor alt tyder på at jødisk kolonialisme og kontroll over palestinere sikter mot en permanent innlemming i strid med folkeretten. Det er derfor ikke overraskende at «tostatsløsning» for lengst har blitt en illusjon, og at det mest er tale om en «kvasistat» som er stadig mindre representativ, og som lever på bistandsgiveres nåde. På palestinsk hold er håp derfor avløst av harme og desperasjon, slik vi har sett i de siste månedene, noe som er lett å forstå gjennom ei bok som er like konkret og jordnær som den er perspektivrik.

Overbevisende veiviser

Det finnes knapt noen bedre veiviser inn i det det israelsk-palestinske landskapet enn Odd Karsten Tveit. Ikke bare har han vært NRK-korrespondent i Midtøsten i mange perioder helt fra 1979, han har også bak seg et rikt forfatterskap bygd på et bredt nettverk i regionen og vilje til å avdekke den menneskelige – eller umenneskelige – virkeligheten bak overskriftene. Dessuten er han kjent for iherdige dypdykk i arkiver, frigitte dokumenter, dagbøker og memoarer fra et mangfold av aktører. Denne gang gir han oss ei bok som på samme tid er et uunnværlig historisk oppslagsverk, ei kritisk saumfaring av Norges rolle og ei beretning fortalt med journalistisk driv og innlevelse. Fra sine mange notisbøker formidler forfatteren også treffende sitater, dikt, sagn og andre fortellinger, det bringer ytterligere liv i teksten. Det personlige engasjement kommer åpent fram gjennom overskrifter som «Offerlandet», «Det største ranet», «Løftebrudd», «Kvelertak», «Avsløringene» og «Falsk justis».

Et tydelig program gjennom hele boka er å avkle myter som også har godt feste i norsk opinion. Den første av dem er at Israel er et demokrati som behandler alle innbyggere likt, noe som i dag er enda fjernere fra virkeligheten enn noen gang. Steg for steg blir det vist hvordan staten Israel bygger på systematisk – og rasistisk – diskriminering av palestinere som drives vekk fra sine eiendommer og rammes av «Fraværendeloven» om de ønsker å vende tilbake. All tvil blei revet til side med «Nasjonalitetsloven» fra 2018, som slår fast at Israel er en nasjonalstat for det jødiske folket, og med regjeringserklæringer, kolonialisme og krig som sikter mot et Stor-Israel fra Jordanelva til Middelhavet. Det er noe annet enn okkupasjon, som jo i folkerettslig forstand er midlertidig og legger sterke begrensninger for hva en overmakt kan foreta seg.

Farlig fiksjon om «tostatsløsning»

Den andre myten handler om det som kalles «fredsprosessen» eller en «tostatsløsning», men som i dag brukes til å opprettholde fiksjonen om konflikt mellom to parter istedenfor en kamp mellom okkupant og et okkupert folk. Tveit er på sitt beste, og mest overbevisende, når han forteller om tortur, vilkårlige drap på sivile, kollektiv og utenomrettslig straff, rasering av palestinske hjem og jordbruksområder, uforholdsmessig militær vold, bosettinger i strid med Genèvekonvensjonen og åpenbare propagandaløgner.

Norge vil gjerne beholde eierskap til både forhandlinger og bistand, og det gis mange eksempler på hvordan dette har ført til ettergivende standpunkter, sjøl når det tydelig er tale om klare folkerettsbrudd. Når en rekke internasjonale organisasjoner, FN-rapportører og israelske freds- og menneskerettighetsaktivister taler om apartheid etter Den internasjonale straffedomstolens definisjoner, viser Tveit at norske myndigheter opptrer tafatt og unnvikende. Fraværet av internasjonalt press og straffetiltak tjener derfor som et signal til Israels regjering om fritak for ansvar. Ifølge forfatteren er det også høyst misvisende å tale om sjølstyremyndigheter når stadig større deler av områdene blir kolonisert, den militære kontrollen trappes opp og president Mahmoud Abbas legitimitet blant palestinere skrumper inn dag for dag.

Israel som unntak?

Den tredje myten er at kritikere, palestinske solidaritetsvenner og norsk LO forskjellsbehandler Israel og ønsker straffetiltak og protester som ingen andre land utsettes for. Etter å ha lest Palestina, er mitt inntrykk det stikk motsatte. Det ser isteden ut til at det er Israels trofaste forsvarere som gjør landet til et unntak, hvor folkeretten ikke gjelder, hvor okkupasjon og fordriving er akseptabelt og hvor internasjonale sanksjoner aldri kan komme på tale. Når norske politikere sier at dialog er å foretrekke framfor isolasjon og straffetiltak som reaksjon på en okkupasjonskrig, så gjelder det som kjent bare Israel.

Det er aldri tvil hos Tveit om at det handler om offisiell israelsk politikk og sionistisk ideologi, og ikke om jøder og jødedom i sin alminnelighet. Det utelukker sjølsagt ikke beskyldninger om antisemittisme, som er en flittig brukt strategi for å beskytte både tidligere regjeringer og dagens ultraortodokse, ultranasjonalistiske og ultramilitaristiske regime. Men med sin grundighet tror jeg at Odd Karsten Tveit vil stå støtt i stormen som følger. Måtte han bare få rett når han skriver at bare den som tror på mirakler, er realist. Men nå ser det mørkere ut enn noen gang.