av Øyvin Aamodt
For tida er det populært å snakke om Mao Zedong som en av de store tyrannene i historia, som ansvarlig for massemord og undertrykking, sultedød og fanatisme. Jeg har nettopp igjen lest to bøker med et annet utgangspunkt.
På 1980- og inn i 1990-tallet ville en slik negativ beskrivelse blitt møtt med hoderisting og oppgitthet ganske langt inn i den borgelige kulturen. Da ble det skrevet bindsterke verk om «Asias syke mann» (Kina) som hadde begynt å friskne til, til et liv med mer verdighet og delvis innflytelse over egen hverdag.
Men ikke lenger. Nå er det ultraliberalismen som gjelder, og det er ganske få som ønsker å huske de positive resultatene av forsøkene på å skape sjølstendige, antiimperialistiske og mer eller mindre sosialistiske samfunn, – å nærme seg frihetens rike for de store folkemassene i noen av de fattigste områdene av verden.
Kina, en gang et altfor stort forbilde for mange, utvikler seg i feil retning. Det endelige symbolet på at det var galt fatt, kom med nedslaktinga på og ved Den himmelske freds plass og andre steder i Beijing i juni 1989. Samtidig leser vi stadig om den økonomiske veksten i Kina, om at landet kanskje er i ferd med å bli et nytt Singapore, et nytt økonomisk mirakel.
Jeg har nettopp igjen lest to bøker om hva som har skjedd i Kina siden Maos død i 1976. Hva som har skjedd med folks hverdag etter at Maos politiske linje tapte og Deng Xiaopengs vant:
Amerikaneren William Hinton, som fulgte Kinas utvikling tett fra før revolusjonen i 1949, skrev The Great Reversal i 1990. Hans amerikanske venn Robert Weil underviste på et universitet i Nordvest-Kina i 1993-94 og ga i 1996 ut boka Red Cat – White Cat.
Begge bøkene gir oss et innblikk i noe av det som skjedde av merkbare endringer for folks hverdag i løpet av 15-20 korte år. Ingen av disse bøkene er nye, men i en tid hvor det blir viktig å studere sosialismens fortjenester, ikke bare dens mørke sider, kan de være med på å tegne en bakgrunn og et grunnlag.
Bøkene beskjeftiger seg blant annet med forholdet mellom fattig og rik (hvor forskjellene øker dramatisk), med velferdsgoder (som forsvinner ettersom kollektivene blir oppløst som følge av privatiseringa på landsbygda), med utbyttinga av arbeiderklassen (hvor de økonomiske sonene langs kysten som blir pumpa fulle av utenlandsk kapital er spydspissene), og markedet som overtar mer og mer av tilbudet (særs tydelig innen helse- og omsorgssektoren).
Dengs gamle postulat om at det ikke spiller noen rolle om katten er hvit eller svart så lenge den fanger mus, blir tolket, og virkningene av tankegangen og det ideologiske grunnlaget blir beskrevet ut fra et klart maoistisk ståsted.
Dette er tankevekkende og lærerikt som en motvekt til dagens diskusjon omkring privatisering her hjemme og sørs økonomiske utviklingsmuligheter framover.
Det neste bør nå bli å studere forsøkene som er gjort på å utvikle grunnplanets innflytelse over økonomi og samfunnsliv. Hva kan vi ta med oss videre av dette når vi skal utvikle våre visjoner om en hjemlig sosialismemodell for det (for tida) steinrike og aggressivt imperialistiske Norge.
Les også:
- Siri Jensen: Rapport fra Beijing (Røde Fane nr 4, 1995)
- Pål Steigan: Kina 1999 – quo vadis? Rapport fra en studiereise desember 1998 (Røde Fane, bilag til nr 1, 1999)