Til debatten om den 2. verdenskrig
Av Line Dedichen
Man må sette krigen inn i den historiske sammenheng, i den situasjon den førtes under: Bare på den måten kan man ta stilling til den. Ellers behandler man ikke spørsmålet materialistisk, men eklektisk.
Lenin
Kommunistpartiene i Vest-Europa – for oss gjelder det spesielt det norske – er blitt anklaget for sin «upatriotiske» holdning under de første månedene av krigen, og selvsagt da for å være fjernstyrt fra Moskva. NKPs avis «Arbeideren» inneholdt da artikler som hevdet at krigen var en krig mellom imperialister og ikke angikk det norske folk. de norske arbeiderne.
Var den annen verdenskrig en rettferdig krig som det er blitt hevdet av vestlige demokratier, en krig rettet mot nazismen for å forsvare de demokratiske rettigheter? Alle Tysklands motstandere yndet å framstille seg som overbeviste demokrater og anti-fascister helt fra krigens første dager. Men i virkeligheten var det et kompleks av motsetninger imperialistene imellom som stadig ble alvorligere og til slutt forte til krigens utbrudd. Lenin forlangte at for å dømme en krigs sanne natur, måtte man foreta en dyptgående analyse av den politikk som klassene og klassestatene hadde fort på forhånd. Krig er som kjent en fortsettelse av politikken med andre midler. Foretar man en slik analyse, blir det klart ikke bare at den første verdenskrig opplagt var en imperialistisk erobringskrig fra begge sider, men at også den annen verdenskrig var et resultat av kapitaliststatenes ujevne utvikling i imperialismens epoke, og av en utdyping av motsetningene i det kapitalistiske system. Versaillestraktatens harde betingelser gikk først og fremst ut over det tyske folk og ga en kraftig grobunn for den heftige revolusjonære bevegelsen i de første åra etter krigen Men det økonomiske og sosiale grunnlaget for den tyske militarismen ble i alt vesentlig bevart, og etter a ha knust den revolusjonære bevegelsen (spartakistbevegelsen, mordet på Rosa Luxembourg og Karl Liebknecht), kunne den reaksjonære blokken av industrimagnater, prøyssiske junkere og militære konsolidere sin stilling i Tyskland sjøl og gjenopprette sine internasjonale forbindelser, med seiersmaktenes hjelp.
Når vestmaktene støttet den reaksjonære blokken var det, da som etter den annen verdenskrig, fordi de ville ha Tyskland som en «støtbrigade» mot Sovjetunionen og den revolusjonære bevegelsen i Øst-Europa. Det ble investert betydelige summer i den gjenfødte og raskt voksende tyske industrien med det resultat at Tyskland snart, alt i slutten av 20-åra, var blitt en farlig konkurrent for de samme imperialistiske maktene som hadde hjulpet det fram. Slik er nå en gang loven for monopolkapitalens utvikling. Den hemmelige tyske våpenindustri økte ustanselig sin produksjon og solgte illegalt våpen til 13 land, deriblant Frankrike. Alt i 1929 hadde Tyskland et eksportoverskudd.
Motsetningene imperialistene imellom ble især alvorlige da Tyskland åpent stilte spørsmålet om «Lebensraum», ny oppdeling av verden og verdensherredømme. Det omhyggelig kamuflerte Reichswehr gjorde at Hitler, etter å ha gjeninnført militærtjenesten, kunne firedoble sine infanteridivisjoner i løpet av ett år og opprette nye tanks- og fly-enheter. De borgerlige statenes langmodighet ble brukt av fasciststatene Tyskland, Italia og Japan til, på hver sin kant, å sette i gang lokale kriger (Spania, Etiopia, Kina) som en forberedelse til verdenskrigen, og de ble mer og mer utfordrende. Stormaktene (England, som hadde tiltusket seg det meste av Tysklands kolonier, Frankrike og USA) innså sjølsagt at fascist-blokken truet deres interesser, for ikke å snakke om at de truet freden, men vestmaktene var, for å sitere Ibsen, lamme på sinnet, de hadde ikke evne eller vilje til å stå imot, for fascismen (nazismen) passet dem jo mye bedre enn – kommunisme! Så når de la hendene i skjødet, gikk inn for non-intervensjon og hemmelig forståelse med «fienden», var det fordi de hadde en virkelig felles fiende, Sovjetunionen, og led av en felles skrekk for kommunismen og sin egen arbeiderklasse.
For det er viktig å skjelne mellom den imperialistiske politikken som førte til krigen, og kampen for arbeidernes livsinteresser som kommunist- og arbeider-partiene førte mot fascismen og den fascistiske aggresjonen både for og under krigen.
Når vestmaktene lot Hitler ture fram, var det fordi de håpet og ville at han skulle gå mot Sovjetunionen. Frankrike spesielt, som hadde opplevd folkefronten, var vettskremt, og ønsket «heller Hitler enn ny Folkefront».
Sovjetunionen anstrengte seg til det ytterste, den gangen, for å få istand en fellesfront mot nazismen/fascismen, men forgjeves. Derfor sluttet det i stedet en «ikke-angreps-pakt» med Hitler-Tyskland, 23. august 1939. «Hva galt er det med en ikke-angrepspakt»? spurte Stalin. Den skapte forvirring og forferdelse i vide kretser, ikke minst hos Hitlers medsammensvorne, men også langt inn i kommunismens rekker, verden over. Enda så innlysende det var at det var en manøvre for å vinne tid.
Krigen startet altså med Tysklands overfall på Polen, etter en klar provokasjon. For skams skyld kunne ikke England som hadde garantert Polens integritet – ofre nok et lite land, etter Munchenforræderiet, på «fredens» alter. Men sjøl om nå England og Frankrike erklærte Tyskland krig, overlot de likevel Polen til sin skjebne. Det er det beste bevis for at krigen var en imperialistisk krig. For hadde de da satt igang et virkelig angrep på vestfronten; for å komme Polen til hjelp, ville Tyskland etter den tyske generalstabs eget utsagn, ha kommet i en meget vanskelig situasjon. De hadde ikke den gangen krefter til å fore en to-frontskrig. Men i stedet fikk vi den såkalte «drole de guerre» på vestfronten. Det var ingen krig i det hele tatt. Faktisk var det et nytt Munchen. Typisk for situasjonen er det at sjøl de Gaulle var klar over at «visse kretser ser fienden i Stalin mer enn i Hitler. De er meget mer opptatt av hvordan de skal ramme Russland … enn hvordan de skal få has på 'das Reich'» (Krigsminner 1940–42, Plom, 1954).
Hvordan var så kommunistenes holdning? Det engelske kommunistpartiet erklærte i et manifest: «Å fortsette denne krigen er ikke i folkenes interesse, verken i England, Frankrike eller Tyskland. Det må bli slutt på denne krigen før den har brakt død og fordervelse over millioner mennesker, før blomsten av vår ungdom er blitt utslettet … Denne krigen er en krig mellom imperialister for profitt, markeder og verdensherredømme» (Daily Worker, 7/10, 1939). Det franske kommunistpartiet lanserte også en appell i samme tone: «Det er kapitalistenes krig … Det franske folk må ikke betale for et sammenstøt mellom kapitalistenes interesser i London, Paris eller Berlin.» Georges Dimitrov skrev en artikkel med overskriften: «Krigen og arbeiderklassen i de kapitalistiske land», der han sa: «Imperialistene i de krigførende land har begynt krigen for å få en ny oppdeling av verden, for verdensherredømmet, og dermed har de viet millioner mennesker til døden».
Etter at nazistene hadde invadert først Østerrike, så Tsjekkoslovakia, så Danmark/Norge og deretter Belgia/Holland, og Frankrike, forandret krigen karakter og ble en nasjonal frigjøringskrig. Og da var kommunistene overalt i fremste rekke i motstandskampen, også i Norge. Motsetningen mellom utefront og hjemmefront gjorde seg gjeldende her som f. eks. i Frankrike (underforstått at hjemmefronten var ledet av kommunister). Det franske k.p. overrakte f. eks. den 6. juni et dokument til regjeringen der det forlangte at Paris skulle forsvares (Den ble som kjent erklært for «åpen by» og okkupert av tyskerne, men seinere befridd av folket). «Det gjelder», het det i dokumentet, «å forandre krigens karakter til en nasjonal krig for uavhengighet og frihet.»
I dag kan man være fristet til å utbryte: «Ha, de skjønne, spilte krefter»! Alle ofre var altså forgjeves, kz.-leirer, gasskamre, millioner drepte og hundretusener krigsinvalider For hva er hendt? Sovjetunionen har sluttet en ikke-volds-avtale med Vest-Tyskland. Det eneste det minner om, er «non-intervensjonen» under krigen i Spania, og i det hele overfor nazisenens i grunnen velkomne framstøt. Riktignok er det ingen krig igang her i Europa som den gangen i Spania. Men kampen foregår også på den ideologiske fronten, om prinsippene. Krigen foregår i Vietnam, i Kambodja og Laos og i Palestina. Men den folkenes selvbestemmelsesrett og nasjonale suverenitet som vi kjempet for mot nazismen, og som de kjemper for i Vietnam, Kambodja og Laos, i Palestina, og i kolonilanda i Sør-Amerika og Afrika, den har Sovjetunionen sviktet. Først gjennom okkupasjonen av Tsjekkoslovakia og nå med avtalen med Vest-Tyskland, på bekostning av den Demokratiske Tyske Republikk, det første fredelige Tyskland i historien, sjølve seierstrofeet etter den annen verdenskrig. For akkurat som grunnlaget for militarismen i Tyskland ble bevart etter den første verdenskrig, ble den også bevart etter den annen verdenskrig, takket være Marshallhjelpa som skulle gjelde «hele Europa» inklusive de tidligere fiendeland Tyskland og Italia. Tyskland, d. v. s. Vest-Tyskland, fikk til og med mer Marshallhjelp enn de andre vest-europeiske land. Deretter fikk vi så Europabevegelsen og – unionen, NATO, Romatraktaten og EEC, alle ment som infrastrukturer for den amerikanske monopolkapitalens vasallisering av Europa. Alt dette skulle så krones med en europeisk sikkerhetspakt med Sovjetunionens velsignelse.
xxxxxxxxxxxxxxx
Først etter at vi har styrtet borgerskapet i hele verden, definitivt beseiret og ekspropiert det, ikke bare i ett land, men i hele verden, først da vil kriger bli umulige. Og vitenskapelig sett er det slett ikke riktig og slett ikke revolusjonært når vi går utenom eller tilslører det viktigste, nemlig nedkjempingen av borgerskapets motstand – det vanskeligste, det som krever den hardeste kamp i overgangstiden til sosialismen. De «sosiale» prestemenn og opportunistene er alltid villige til å drømme om den framtidige fredelige sosialisme, men forskjellen mellom dem og de revolusjonære sosialdemokrater er nettopp den at de ikke vil tenke på eller innlate seg på de forbitrede klassekamper og klassekriger for å virkeliggjøre denne skjønne framtid.
Lenin (Den proletariske revolusjons militærprogram).
Xxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Det som hittil har vært kalt for likeberettigelse og demokrati: parlament, nasjonalforsamling, like stemmesedler, har vært løgn og bedrag! Hele makten i den arbeidende masses hånd, som et revolusjonært våpen for å knuse kapitalismen – bare det er sann likeberettigelse, bare det er sant demokrati.
Rosa Luxemburg