Tidsklemma

av Kjersti Ericsson

Hvordan skal vi få et samfunn der strukturene ikke klemmer oss slik de gjør i dag?

Alle snakker om tida, men vi burde heller snakke om strukturer, sa kvinneforskeren Anne-Lise Ellingsæther nylig i et intervju i Klassekampen. Utgangspunktet var den berømmelige «tidsklemma». Men hva er det som klemmer oss? Er det tida, eller er det noe annet? Svaret er: Noe annet. Det handler om samfunnsstrukturer.

I boka Kvinnekamp! Vi eier morgendagen! som kom ut i 1986, fortelles mange historier om kvinners hverdagsliv. En av dem som kommer til orde, er lærer Grete. Hun beretter: «Mannen min tjener godt, og han sa at det var greitt at jeg begynte å jobbe, bare han ikke merker det.» En sånn mann som Gretes var ikke noe ideal for tjue år sida heller, men det fantes nok en god del eksemplarer av ham. Forhåpentligvis er arten sjeldnere i dag, han er ikke akkurat verneverdig. Grete fikk altså lov til å jobbe, så sant mannen ikke merket det. Ingen endringer i servicen i heimen, var hans krav. Vi rister på hodet av en sånn gammeldags gubbe.

Men snu dette eksemplet på hodet, og sett en arbeidsgiver i stedet for Gretes mann. Hva sier arbeidsgiverne? Jo, arbeidsgiverne sier: Det er greitt at du har barn og familie, bare vi ikke merker det. Ingen endringer i innsatsen på jobben, er deres krav. Ja, de sier det ikke en gang, for det er så sjølsagt at det ikke er nødvendig å si det. Premisset i arbeidslivet er fortsatt at det å ha barn og familie er en privatsak som ikke skal virke inn på innsatsen som arbeidstaker.

For menn har det vært mulig å fungere på slike premisser, fordi kvinnene tok ansvaret hjemme. Altså kan en si at arbeidslivet er strukturert med mannen som standardmønster. Kvinnen passer ikke inn i dette mønsteret, og blir skikkelig klemt. I takt med kvinnenes inntog i arbeidslivet er det da også blitt kjempet fram en del rettigheter som skal kompensere for denne manglende passformen, slik som omsorgspermisjon, rett til å være hjemme med sykt barn et visst antall dager osv. Men dette er nettopp kompensasjon. Mønsteret er fortsatt det samme, det er ikke erstattet med et nytt. Derfor opplever kvinner at en gravid arbeidssøker lett blir diskriminert, at en arbeidstaker med ambisjoner helst ikke bør bli gravid, at en omsorgspermittert arbeidstaker ofte kommer tilbake til andre og mindre spennende arbeidsoppgaver. Og siden det for de fleste kvinner er umulig å ha barn og familie uten at det merkes, må de «velge» lønnsnedslag og svekkete pensjonsrettigheter, det vil si deltid.

Det er en del omkostninger knyttet til det å bruke rettigheter en faktisk har. Og noen rettigheter fungerer best når de overhodet ikke brukes, som for eksempel rett til ammepause.

Best når de ikke brukes

Kvinner må betale prisen for den manglende passformen. Menn har riktignok også rettigheter knyttet til barneomsorg. Men de fungerer absolutt best når de ikke brukes. En mann skal virkelig ikke la arbeidsgiver merke at han har barn og familien. Fedrekvoten har riktignok ført til at det store flertall fedre tar ut sine 4 tilmålte uker. I en undersøkelse kvinneforskerne Elin Kvande og Berit Brandth nylig gjorde, gjaldt dette 74 % av de spurte fedrene. Men bare 14 % tok foreldrepermisjon ut over det. Arbeidslivets struktur med mannen som standardmønster er også en skikkelig bremsekloss for en likere fordeling av omsorgsansvar mellom kvinner og menn, noe blant annet mannsforskeren Øystein Gullvåg Holter har pekt på.

«Kompensasjonsmodellen» – å gi kvinner rettigheter som skal kompensere for at det mønsteret samfunnet er organisert etter, ikke passer for dem, kan aldri bli noen virkelig løsning på dette strukturelle problemet. Mønsteret må forandres.

Ordet «reproduksjon» (gjenskape) brukes i litt ulike betydninger. Det brukes om å gjenskape varen arbeidskraft, og er da knytta til kapitalismen som økonomisk system. Men det brukes også i en videre betydning, om å gjenskape liv, gjenskape arbeidsevne, ta vare på mennesker, også mennesker uten salgbar arbeidskraft. Under kapitalismen foregår reproduksjonen av arbeidskrafta, både den delen som dreier seg om å gjenskape arbeiderens arbeidskraft fra dag til dag, og den delen som dreier seg om å oppdra nye generasjoner arbeidere, i flere ulike sammenhenger. Den foregår i hjemmet, som ubetalt arbeid. Og den foregår på institusjoner som barnehager, skoler og sjukehus.

For kapitalismen er flertallet av menneskene bare interessante som bærere av varen arbeidskraft. De menneskene som er bærere av den arbeidskrafta kapitalen av en eller annen grunn ikke har bruk for, har bare betydning som plagsomme utgiftsposter. Dette bestemmer betingelsene for menneskenes liv. De systemene som deltar i reproduksjonen av arbeidskrafta, som hjem og skole, skal skape den sorten arbeidskraft kapitalen vil ha, og helst billigst mulig. De menneskene kapitalen ikke har bruk for som arbeidskraft, skal oppbevares uten at det koster for mye. For kapitalen er menneskene midler i produksjonen, ikke mål i seg sjøl. Dermed blir de reproduktive oppgavene underordna den kapitalistiske produksjonens krav. Disse underordnede og mindreverdige oppgavene er i hovedsak kvinnearbeid. Og kvinnene blir midler dobbelt opp: De blir midler til å gjøre andre i stand til å fungere i produksjon og samfunnsliv, på kapitalens premisser.

Men de fleste vanlige folk ser både på seg sjøl og hverandre som viktige i sin egen rett, med krav på et godt og verdig liv, der de kan utfolde seg som mennesker. For dem som skal løse de reproduktive oppgavene, enten det er i hjemmet eller i ulike andre institusjoner, blir det en kollisjon mellom deres eget utgangspunkt (mennesker er mål i seg sjøl) og de premissene systemet legger for arbeidet deres (mennesker er midler i den kapitalistiske produksjonprosessen).

I dag forlanges det at oppgavene i helse-, sosial- og utdanningssektoren skal rasjonaliseres, effektiviseres og gjøres billigere. I kjølvannet av dette har vi fått en høyrøstet retorikk om individets og familiens ansvar. Noen må jo ta skylda for følgene når det offentlige trekker seg ut. Og noen må helst overta oppgavene. Gjett hvem!

Det er heller ikke lett å nekte. Når for eksempel skolen utarmes og det forlanges av foreldrene at de skal overta oppgave etter oppgave, er det jo deres egne barn det går ut over dersom foreldrene nekter å stille opp. Så foreldrene stiller opp. Og reproduksjonsoppgavene eser ut:

Gode foreldre stiller opp

Å være foreldre til skolebarn på den måten som det forventes i dag, er blitt en hel liten jobb. Hva er det så som forventes? Penger er én ting. Det er lenge siden grunnskolen var gratis. Lærerlaget i Oslo fant for noen år siden ut at foreldre til barn i grunnskolen i byen betaler 16 millioner i året til skolen. Dette er mye, men ligger likevel 30 % under landsgjennomsnittet. Leirskoleopphold og andre utflukter må betales dersom ikke ungene skal settes utenfor fellesskapet med de andre. Ikke så få foreldre betaler også for skolemateriell og bøker skolen ikke finner plass til på sine magre budsjetter. Dugnadsarbeid er en annen ting. Pusse opp nedslitte klasserom, male og sy gardiner, vaske rundt når det offentlige ikke har råd til skikkelig reinhold. Å være til stede på ulike møter og arrangementer i skolens regi er en tredje ting. Å være klassekontakt og aktivitetsansvarlig er en fjerde. Å følge opp barnas lekser og skolearbeid på foreskrevet vis er en femte. Mange skoler gir foreldrene hjemmelekser for å lære dem den rette måten å delta i barnas leksearbeid på. Å drive for eksempel taletrening med barnet sitt fordi skolen ikke har råd til logopedtimer er en sjette. Å holde rede på «ranselposten» er en sjuende. Å være skoleforelder i dag innebærer blant annet å være litt vaktmester, litt hjelpelærer, litt assisterende spesialpedagog. Og i tillegg til de konkrete tingene jeg har nevnt, er det en mer generell forventning om at familielivet skal være stimulerende og utviklende, innrettet på å investere kulturell kapital i barnet. For barnet skal jo helst bli nyttig og framgangsrikt i et stadig mer konkurransepreget samfunn. Nå skal en helst starte på fosterstadiet, med sang og musikk og bevegelser som skal virke utviklende på den lille.

Gode foreldre stiller opp, i vissheten om at skolegang, skoleresultater og en «utviklende» tilværelse i det som skulle vært fritida er viktige for barnas framtidsutsikter. Barna til de såkalte «dårlige foreldrene» blir tapere i dette racet om en best mulig plattform for et framgangsrikt voksenliv.

Og dette er den andre strukturen som klemmer oss, at det arbeidet vi synes er viktig og ikke bare kan slurve unna, som omsorg for barn, skal gjøres under forhold som signaliserer at det er en samfunnsmessig salderingspost, samtidig som kravene til kvaliteten på dette arbeidet stadig øker. Men det er ikke vi sjøl som bestemmer kvalitetskriteriene. De bestemmes av hvilken type mennesker kapitalen har bruk for. Hvis vi jobber hardt for å skape akkurat den typen, vil det kanskje gå barna våre vel, de vil få de gode jobbene i stedet for å havne som sosialt bunnfall i et stadig mer polarisert samfunn.

Den indirekte utbyttinga av kvinnene

Den tredje strukturen handler om den indirekte utbyttinga av kvinnene gjennom husarbeidet. I marxistisk terminologi pleier vi å dele arbeidsdagen i to: Den nødvendige arbeidstida og merarbeidstida. Den nødvendige arbeid-stida er den tida som går med til å produsere de verdiene arbeideren og hans familie trenger for å leve. Dette er grunnlaget for lønna. De verdiene som blir skapt i merarbeidstida, går i lomma til kapitalisten, og er grunnlaget for profitten.

La oss ta en liten avstikker til gamle dagers arbeiderhusholdninger. I Tistedalen hadde konene til sagbruksarbeiderne gjerne både gris og et lite potetstykke. De måtte spe på mannens pengelønn med potetdyrking og griseoppdrett for å kunne forsørge familien. Alternativet ville være å kreve høyere pengelønn, så arbeiderne kunne kjøpe de matvarene konene deres nå produserte sjøl. Det ville betydd at kapitalistene hadde måttet betale mer for arbeidskrafta.

De færreste kvinner i Norge dyrker poteter og har gris i bakhagen i dag. I fattige land i Sør er det imidlertid annerledes, der er kvinnenes sjølbergingsjordbruk ofte avgjørende for å forsørge familien til den svært lavtlønte arbeideren. Men også kvinner i Norge gjør mye husarbeid. Dersom kvinnene ikke hadde gjort dette nødvendige arbeidet gratis, måtte oppgavene vært løst enten ved at de ble gjort til et offentlig ansvar, betalt over de offentlige budsjettene, eller ved at de arbeidet kvinnene gjør, ble kjøpt på markedet (slik vi kjøper kokkens matlage-arbeid, kjøkkenhjelpas oppvask-arbeid og servitørens servere-ar-beid når vi spiser på restaurant). I det første tilfellet ville de offentlige ut-giftene øke kolossalt. Det betyr at kapitalistklassen totalt, gjennom sin representant staten, måtte brukt en mye større del av overskuddet som skapes, til å betale for offentlige tjenester. Dermed ville det bli mindre igjen som profitt til kapitalistene. I det andre tilfellet, hvis folk skulle kjøpe det arbeidet som kvinnene nå gjør gratis, på markedet, så måtte de sjølsagt hatt mye høyere lønn. Gratisarbeidet i hjemmet er med på å holde både lønna og offentlige utgifter nede, og dermed profitten oppe. Slik står kapitalismen for ei indirekte utbytting av arbeid i hjemmet.

Så kan en si: Pytt, pytt, husarbeidet i våre moderne, høyteknologiske hjem er ingenting å snakke om mot slitet til arbeiderkona i Tistedalen før i tida. Og det er nok sant. Men det er belastende nok til at mange som har råd, og en del som egentlig ikke har det, går til det skritt å leie noen for å gjøre det for seg. Dessuten er det ikke alltid at tidsbruken reduseres i takt med den teknologiske utviklinga. Forskeren Ingun Grimstad Klepp har nylig funnet ut at vi bruker mer tid på klesvasken i dag enn i 1860. Og det er fortsatt kvinnene som sørger for å holde familien ren. Kvinner i dag bruker gjennomsnittlig 15 minutter på vask og stell av klær hver eneste dag. Hvis jeg har regnet riktig, blir det ca. 91 timer i løpet av et år, altså rundt to og ei halv arbeidsuke. Det vanlige i 1860 var å ha storvask et par ganger i året. Menn bruker i følge samme forsker 0,02 minutter per dag på vask og stell av tøy. Forklaringa på økningen er høyere renslighetskrav, flere klær osv. En kvinne av i dag som prøvde å legge seg på 1860-tallsnivå, ville antakelig oppleve at barna hennes ble tatt av barnevernet på grunn av omsorgssvikt.

For å oppsummere: Mannen som mønster i arbeidslivet, reproduksjonen som underordnet og mindreverdig i forhold til produksjonen, den indirekte utbyttinga gjennom husarbeidet, det er tre strukturer som henger sammen, og som holder oss i ei beinhard klemme.

En utopi under beleiring

Hvordan skal vi komme ut av klemma? La meg begynne i utopien. Og dette er en utopi som faktisk eksisterer, riktignok som ei lita øy under stadig beleiring fra nedskjæringskåte myndigheter. Dere kan lese om den i Turid Horgens vakre bok: Når språket berører. Den handler om Turids og andres arbeid med sterkt multihandikappete barn som ikke har det vi vanligvis forstår med språk. Det er ikke så godt for andre å vite hvordan de har det og opplever verden. Kanskje har de for eksempel smerter uten at omverdenen forstår det.

Disse barna kan aldri bli nyttige i det kapitalistiske produksjonsmaskineriet. De kan ikke «utvikles» på kapitalens premisser. Men de har behov, ikke bare for mat, drikke og nødvendig stell, men også for vennskap, nærhet, skjønnhet, nye opplevelser, kontroll i sitt eget liv. Hvordan fyller en slike behov for barn som ikke snakker, som kanskje har sterkt svekkete sanser, som har lammelser eller manglende muskelkontroll, og som noen ganger er så svake at de neppe har noe langt liv i sikte? Turid og medarbeiderne hennes finner sine måter. De føler seg fram: Hvilke bevegelser ser det ut til at barna liker, hvilke former liker de å føle på, hva synes de det er fint å se på? Hvordan kan vi gi dem muligheten til å velge, for eksempel med et lite trykk med handa, om de vil vogge fram og tilbake, eller heller kjenne på en myk ball?

Da jeg leste Turid Horgens bok, hadde jeg nesten vanskelig for å tro at noe slikt som dette kunne foregå i dagens Norge. Det er kommunisme! tenkte jeg. For i denne vesle utopien under beleiring er ikke disse barna redusert til plagsomme utgiftsposter, håpløse tilfeller som det ikke er kostnadssvarende å investere noe i, fordi de aldri kan bli nyttig arbeidskraft for kapitalen. De er mennesker, rett og slett. De har behov. Og de får utvikle seg og oppleve fine ting på sine egne premisser, som Turid og de andre strever hardt for å tolke.

Når vi skal prøve å tenke om framtida, og om hvordan vi skal kunne endre de strukturene som klemmer oss, tror jeg det er viktig at vi har dette bildet i bakhodet. Vi vil ha et samfunn der vi er mennesker rett og slett, ikke arbeidskraft eller utgiftsposter. Vi vil ha et samfunn der behov, ikke profitt bestemmer produksjon og organisering. Vi vil ha et samfunn der vi får utvikle oss og oppleve fine ting på egne premisser, ikke for å bli nyttigere for kapitalen.

Hvordan skal vi så få et samfunn der strukturene ikke klemmer oss slik de gjør i dag? Jeg vil ta opp 4 punkter:

1) Vi trenger et samfunn der folk er viktige i seg sjøl, ikke bare viktige som midler i den kapitalistiske produksjonen og for å maksimere profitten. For det første betyr dette noe for målet med produksjonen: Den må være innrettet på å dekke folks behov. Det betyr også at de strukturene som dikterer at familielivet skal få restene når jobben har tatt sitt, og at det vi kaller for reproduktive oppgaver er underordnet og mindreverdig i forhold til produksjonen, må endres grunnleggende. Og det må bety at både livet på jobben, og forholdet mellom arbeidslivet og livet ellers blir annerledes. «Det skal bli like fint å jobbe som å dainse,» heter det i Ellinors vise. Å dainse er noe vi gjør for gledens og utfoldelsens skyld. Å jobbe er noe vi gjør for lønnas skyld. Men i alt arbeid, også i dagens samfunn, er det et element av dans. Det er viktig for oss å gjøre arbeidet slik vi synes det bør gjøres, det gir stolthet og glede. I sin doktoravhandling om kvinner i renholdsbransjen skriver May-Len Skilbrei for eksempel om renholdere som insisterer på å vanne blomster, rette på duker og liknende småting som gjør det vakkert og trivelig på de kontorene de skal vaske. Arbeidsgiverne derimot, mener at dette ikke inngår i den tjenesten firmaet selger, og skal renholderne drive med sånt, får de gjøre det gratis, utenom den tida de får betalt for. Arbeidsgiverne vil, i effektiviseringens og fortjenestens navn, fjerne ethvert element av «dans» fra jobben. Tilsvarende skjer på alle slags arbeidsplasser, fabrikker, kontorer, sykehus, universiteter.

Hvis det skal bli like fint å jobbe som å dainse, må også arbeidet, i langt større grad enn i dag, dekke behovet vårt for utfoldelse, for å være skapende, for stolthet over vel utført og viktig arbeid, for kontroll over egen virksomhet, for givende samspill med arbeidskameratene. Dersom arbeidet fyller slike behov, vil det også kunne bety at det blir færre frustrasjoner å ta ut på det vi nå kaller «fritida», og færre savn å dekke. Kanskje blir ikke skillet mellom «arbeidet» og «fritida» så stort som i dag. «Fritida» er jo «fritid» fordi arbeidstida er ufri, den er kjøpt og kontrollert av andre enn oss sjøl. Og hvis det som i dag ses på som «reproduktive oppgaver», som helst skal gjøres så privatisert og billig som mulig, blir tildelt en helt annen betydning og helt andre ressurser, da åpner det kanskje for nye måter å danse på.

Barn – ingen privatsak

2) Vi trenger et samfunn der forsørgelsen av barn ikke er en privatsak. I vårt samfunn er forsørgelsesansvaret for barn til sjuende og sist privat, det ligger på foreldrene. Men sjøl om dette er det grunnleggende prinsippet, er det modifisert gjennom framveksten av velferdsstaten. Det offentlige bidrar til forsørgelsen og til omsorgs- og sosialiseringsarbeidet på forskjellige måter. I dag tilbringer kanskje flertallet av norske barn mer av sin våkne tid i barnehage, skole og fritidsordninger enn sammen med foreldrene. Dette ses på med bekymring av Kristelig Folkeparti, men kanskje ikke av så mange andre. Det som vekker bekymring, er naturligvis utarmingen av de offentlige tilbudene, og at kostnadene for foreldrene, for barnehage og fritidsordning, er høye.

Den verdensberømte velferdsforskeren Gösta Esping-Andersen har gått ut med følgende råd til Europas stater: Sats på den skandinaviske modellen: Å bygge ut barnehager som gjør det mulig for mødrene å jobbe, og å gi økonomisk støtte til enslige mødre, er en investering i forebygging av sosiale kriser. Slike tiltak bidrar til å gjøre fattigdom blant barn mindre utbredt. Fattigdom blant barn avler sosiale problemer blant voksne. Det spørs om regjeringene er villige til å lytte til Esping-Andersen. Heller ikke de skandinaviske regjeringene ser ut til å være særlig opptatt av velsignelsene ved den skandinaviske modellen, snarere tvert imot. Men Esping-Andersen har sjølsagt et godt poeng: Noe av det mest fornuftige en kan gjøre for å få et godt samfunn, og for å minske sosial ulikhet, er å satse på barn og unge. La oss få et samfunn med gode, offentlige og gratis tilbud, som skole, barnehage og alle slags fritidsaktiviteter innenfor idrett og kultur. Resten av kostnadene ved å ha barn kan komme gjennom en utvidet barnetrygd. Dette vil også befri foreldre for å måtte være en utarmet skoles forlengede arm inn i barnas fritid, der alt skolen ikke har råd og krefter til å gi dem, skal kompenseres. I et annet samfunn vil foreldrene dessuten være befridd for stadig å måtte tenke på å forberede barna til en best mulig utgangsposisjon i et stadig hardere konkurransesamfunn. La foreldre og barn rett og slett ha det fint sammen.

3) Vi trenger et samfunn der husarbeidet tas på alvor. I dag tas ikke husarbeidet alvorlig som arbeid, det skal gjøres på fritida. I tradisjonell økonomisk språkbruk er det ikke en gang arbeid, men konsumpsjon, som om potetene vrengte av seg skallet og hoppet opp i gryta sjøl, eller vaskemidlet fylte bøtta og svingte langkosten over golvet straks det var kjøpt i butikken. Husarbeidet er blitt usynliggjort, slik kvinners virksomhet ofte blir.

Lenin uttrykte seg i sin tid slik om husarbeidet: «Trass i alle frigjørende lover som er blitt vedtatt, er kvinnen fortsatt husslave, fordi den huslige småproduksjonen knuser, kveler, hemmer og nedverdiger henne, lenker henne til kjøkkenet og barnerommet, og kaster bort arbeidet hennes på barbarisk uproduktivt, smått, nerveødeleggende, forkvaklende, nedbrytende slit.» Lenins løsning var å omdanne husholdsøkonomien til stor-skala sosialistisk økonomi.

Lenin hadde et skarpt øye for det slitet husarbeidet innebar, som sjølsagt var av et helt annet kaliber i hans tid og hans samfunn, enn det er i dagens Norge. Og det finnes vel stunder hvor også vi moderne kvinner føler trang til å tilslutte oss Lenins formuleringer. Det er imidlertid ikke mye av verdighet og verdi over husarbeidet slik Lenin snakker om det. Men er husarbeid bare nedverdigende, forkvaklende slit? Dreier det seg ikke også om en komplisert vev av oppgaver for å ta vare på menneskers fysiske og psykiske velvære, om sosial læring og bekreftelse, om tradisjoner og ritualer, om kulturoverføring i både vid og snever forstand, om estetiske og skapende elementer i hverdagen?

Et samfunn som tar husarbeidet på alvor, må både se omfanget og slitet, men også betydningen og innholdet. La oss et øyeblikk gå tilbake til renholderne som May-Len Skilbrei beskriver i sin doktoravhandling, de som ville vanne blomster, rette på duker og gjøre det trivelig. For dem handlet det ikke bare om å fjerne smuss. Å gjøre det pent og hyggelig var en integrert del av renholdet. Men slik så ikke arbeidsgiverne det. Jeg husker også en ferie i Portugal for mange år siden, da tre barn og veldig mange dokker og bamser kamperte på samme rom. Hver ettermiddag løp barna spent tilbake fra stranda for å se hva stuepikene hadde funnet på denne gangen. For de ryddet nemlig ikke bare rommet. De danderte også bamsene og dokkene i morsomme tablåer, hver dag på en ny måte. Det ble en lek mellom barna og stuepikene, en lek som det neppe ville vært tid til innenfor dagens normer for hvor mange minutter stuepiker skal bruke på å klargjøre et hotellrom. Hva om reinholdsarbeidet ble sosialisert på den måten at reinhold i boliger ble en offentlig, gratis og godt lønnet tjeneste? Skulle de ansatte, i effektivitetens navn, tvinges til å gjøre det på den måten dagens arbeidsgivere i renholdsbransjen ønsker? Eller skulle vi heller utvide «dansen» i jobben, gi rom for estetikken og leken? Og hva om matlaging ble en offentlig, gratis og godt lønnet tjeneste? Skulle vi spise og de ansatte jobbe, i svære, sterile kantiner med standardmat? Eller skulle vi få mange nabolagskafeer, der de ansatte kunne utvikle sin egen stil etter egen lyst og i samspill med stamgjestene, og der vi kunne velge mellom take-away eller å bli servert på stedet?

Hvis vi nedvurderer husarbeidet, og tar den nedvurderinga med oss når vi gjør dette arbeidet samfunnsmessig, så vil det ikke dekke de behovene husarbeidet tar sikte på å dekke. Da vil vi kanskje fortsette å gjøre det privat likevel. Og jobbene som skapes, vil bli uten det minste spor av dans.

4) Vi trenger et samfunn med samlivsformer som sikrer kollektivt ansvar og individuell frihet. Kjernefamilien, med mor, far og barn, er en historisk betinget institusjon med begrenset bærekraft. Den trenger støttesystemer i form av slekts- og vennenettverk for å fungere. Den gjør medlemmene ytterst sårbare for brudd, fordi all intimitet skal konsentreres i familien. Den er en økonomisk enhet, noe som gjør at økonomiske problemer og konflikter forsterker de følelsesmessige sårene ved samlivsbrudd. Trass i en økende variasjon i faktiske samlivsformer og levemåter, utgjør kjernefamilien en norm som virker undertrykkende i forhold til andre måter å leve på, for eksempel å leve homofilt eller lesbisk.

Kjernefamilien bærer også med seg en patriarkalsk arv, som mest brutalt kommer til uttrykk i menns vold mot sine kvinnelige partnere. Denne patriarkalske arven kommer mer og mer i konflikt med kvinners og barns rettigheter som individer. Far sjøl i stua og familien hans har historikeren Sølvi Sogner (1990) satt som tittel på ei bok om norsk familiehistorie. Den sentrale skikkelsen var «han far sjøl», som regjerte over, og hadde rett til å tukte både ektefelle, barn og tjenerskap. Myndighetene hadde ikke direkte kontakt med hver enkelt undersått, men med familieoverhodet, som var overlatt ansvaret for å lage og oppdra nye undersåtter.

I dag er maktforholdene i familien ganske annerledes. Kvinnene har fått økte rettigheter, og det samme har barna. Familien forandres fra å være en selvfølgelig enhet under et mannlig overhode til det den svenske kvinneforskeren Ulla Bjørnberg (1992) kaller «forhandlingsfamilien»: De tradisjonelle familiebåndene svekkes, og de endrer karakter. Frivillighet og engasjement erstatter tradisjoner og tvang. Det settes spørsmålstegn ved maktforholdene mellom kjønnene og mellom voksne og barn. Barnet blir mer synlig som et eget individ, med egne behov, krav og rettigheter, som ikke nødvendigvis er sammenfallende med de voksnes. Men også den moderne «forhandlingsfamilien» sleper på en del av arven fra fortida.

En skal være ytterst forsiktig med å prøve å konstruere framtidas samlivsformer. Men en kan jo ha noen tanker, ønsker og ideer. Et godt framtidssamfunn må, slik jeg ser det, utvikle samlivsformer som kombinerer et forpliktende kollektivt ansvar med individuell frihet for både menn, kvinner og barn. Slike samlivsformer må befris for den patriarkalske arven og den økonomiske tvangen.

Fraværet av økonomisk tvang

Hvis mye av husarbeidet gjøres samfunnsmessig, hvis forsørgelsesansvaret for barn overtas av samfunnet, og boliger ikke lenger er en vare, vil det meste av innholdet i familien som økonomisk institusjon forsvinne. Forsvinne vil også kranglene om husarbeidet, og de økonomiske tragediene og konfliktene ved et eventuelt samlivsbrudd. Om dette vil gjøre det lettere å holde sammen eller lettere å gå fra hverandre, er ikke enkelt å spå om. Men fraværet av økonomisk tvang og makt, både i samlivet og etter et eventuelt brudd, er uansett en meget god ting. Menn kan ikke lenger bruke økonomi til å etablere et eiendomsforhold til kvinner, eller foreldre til barn.

Hva skjer med familiens lune rede? spurte jeg i boka Søstre, kamerater! for 17 år siden, og svarte slik:

«Kanskje vil det ikke bli noe helt bestemt samlivsmønster? Kanskje vil noen velge å bo sammen to og to, mann og kvinne, kvinne og kvinne, mann og mann. Kanskje vil noen velge å bo i større grupper, med flere generasjoner? Barn må bo sammen med voksne, ikke i institusjoner. Men kanskje blir ikke det biologiske slektskapet så viktig som nå? Kanskje vil folk bo i nokså stabile samlivsgrupper, store og små, og danne kjæresteforhold på tvers av gruppene? Hvorfor må kjærester absolutt bo sammen? Kanskje er det lettere når kjærligheten dør dersom det ikke betyr at hele livet omkalfatres i tillegg? Kanskje blir det mindre avstand mellom kjærlighet og vennskap enn det er i dag? Kanskje blir vennskapene dypere, varmere og mer forpliktende, og kjærligheten mindre fortvilende, fordi den ikke er det eneste nære forholdet vi har?»

Jeg har ikke noe bedre svar nå. Men kanskje er et åpent svar i denne sammenhengen et godt svar, fordi det peker mot et samfunn der strukturene ikke klemmer oss inn i bestemte former slik som i dag. Et samfunn som gir oss virkelig valgfrihet, ikke fordi vi er vår egen lykkes smeder, men fordi vi tar et kollektivt ansvar for hverandre.

Litteratur

• Bjørnberg, Ulla (1992): «Tvåförsörjarfamiljen i teori och verklighet». I Joan Acker m.fl. Kvinnor och mäns liv och arbete. Stockholm, SNS Förlag
• Brandth, Berit og Elin Kvande (2003): Fleksible fedre. Oslo, Universitetsforlaget
• Ericsson, Kjersti (red.) (1986): Kvinnekamp! Vi eier morgendagen. Oslo, Oktober Forlag
• Ericsson, Kjersti (1987): Søstre, kamerater! Oslo, Oktober Forlag
• Grimstad Klepp, Ingunn (2003): Fra rent til nyvasket: skittent og rent tøy. Oslo, Statens institutt for forbruksforskning
• Horgen, Turid (1995): Når språket berører: språkmiljø for mennesker med multefunksjonshemminger. Oslo, Ad Notam Gyldendal
• Lenin, V.I.: «Woman and Society». Gjengitt i The Woman Question. Selections from the writing of Marx, Engels, Lenin, Stalin. New York 1951
• Skilbrei, May-Len (2003): «Dette er jo bare en husmorjobb.» Ufaglærte kvinner i arbeidslivet. NOVA-rapport 17/03
• Sogner, Sølvi (1990): Far sjøl i stua og familien hans. Trekk fra norsk familiehistorie før og nå. Oslo: Universitetsforlaget