Tiden som trengs mellom tanke og handling
Av Sofie Marhaug
Spiller tidsskriftene noen rolle? Og spiller de noen rolle for politikkutvikling på venstresiden?
Foto: Patrick Tomasso
Av Sofie Marhaug, stipendiat i allmenn litteraturvitenskap og gruppeleder for Rødt i Bergen bystyre.
I
Det første spørsmålet har vært gjenstand for endeløse debatter jeg har overvært. En mangeårig forelskelse i en tidsskriftredaktør var nok en av beveggrunnene til å oppsøke disse arrangementene. Interessen for tidsskrift overlevde forelskelsen. Dessuten blir jeg stadig mindre overbevist om at det går an å skille skarpt mellom fornuft og følelser, kropp og sjel, hjerne og hjerte. Jeg synes den kanadiske forfatteren, Margaret Atwood, beskriver problemkomplekset godt:
It’s not the heart that remembers your moral pluses and minuses, really — it’s the brain. But we can’t be convinced of that. No one ever sends his valentine a picture of a brain with an arrow through it; nor, in the case of romantic failure, do we say, ‘He broke my brain.’ Maybe that’s because, although the brain’s in the control tower, it’s the heart we can feel responding to our emotions — as in, Be still my beating heart. (Not brain.)1
Interessen min for tidsskrift har satt seg et eller annet sted i kroppen min, fortrinnsvis i hjernen.
En annen grunn til at jeg ble eksponert for debatter om tidsskriftenes eksistensberettigelse er min litteraturvitenskapelige utdannelse. Disiplinens obsternasige tante – litteraturkritikken – har utviklet seg i symbiose med tidsskriftene, og litteraturvitenskapen verken kan eller bør overse denne kritikken og formen den tar.
Til tross for mitt mer og mindre profesjonelle engasjement, opplevde jeg at disse diskusjonene hadde et utmattende preg. Kanskje var det selve premisset for debatten: Hva skal vi med tidsskriftene? Som et ekko av det samme, angivelig kritiske spørsmålet: Hva skal vi egentlig med humaniora? I en profittdrevet økonomi er ikke svaret alltid like åpenbart. Det er ikke gitt at kritisk tenkning, etterfulgt av langsom redigering og periodevis publisering, er lett å omsette i et kapitalistisk marked. Dermed blir tidsskriftene (så vel som de humanistiske fagene) ofte avhengige av dugnadsånd og ulike former for offentlig støtte.
Det siste elementet – de offentlige midlene – er nok den viktigste årsaken til at problemstillingen knyttet til tidsskriftenes (nytte)verdi stadig reises, gjerne i sammenheng med offentlige utredninger, eksempelvis Stortingsmeldingen om humaniora (2017) eller Kulturrådets oppdragsbok med tittelen Kulturtidsskriftene. En analyse av kulturtidsskriftene i Norge (2018). Om ikke spørsmålet om eksistensberettigelse stilles direkte, ulmer det i bakgrunnen, slik professor i nordisk litteratur, Eirik Vassenden, peker på i sin kommentar til utredningen Hvorfor tidsskrift?. Han lufter muligheten for at spørsmålet er lite strategisk, ettersom at svaret vil kunne være nølende. Ifølge Vassenden balanserer tidsskriftene mellom aktualitet og ettertenksomhet på en måte som muligens er på kollisjonskurs med den offentlige debatten for øvrig, uten at dette gjør behovet for tidsskriftene mindre prekært idet han spør om det ikke er «mer langsomhet offentligheten trenger i dag? Mer tid til å tenke? Kunne det være en grunn til å ville senke tempoet, investere i en kollektiv gå-sakte-aksjon?».2
Det er slitsomt å skulle forsvare sin eksistens til det kjedsommelige, særlig når svaret ofte er det samme, nemlig at tidsskriftenes verdi verken kan eller bør måles i penger. Ei heller i antall leste artikler eller delinger i sosiale medier! For tankene som tidsskriftene diskuterer lar seg ikke kvantifisere. Dette gjør ikke tankene eller tidsskriftene automatisk ubrukelige, men heller ikke umiddelbart anvendelige. Bør det fortsatt eksistere et eget rom hvor vi – i tanke og skrift – tillater oss å prøve og feile?
Muligens er det også noe befriende ved nettopp det å bruke tiden sin på noe som unndrar seg økonomisk nyttetenkning. Tidsskriftene ville neppe eksistert dersom mennesker ikke hadde hatt en overstrømmende motivasjon til og glede av å lage dem. Den menneskelige drivkraften kan ikke alltid måles, veies eller en gang forklares.
II
Det andre spørsmålet – spiller tidsskriftene noen rolle for politikkutvikling på venstresiden? – står tilsynelatende i motsetning til svaret mitt på det første. Hvis tidsskriftenes verdi på mange måter ligger i at de ikke har en umiddelbar verdi, kan de da instrumentaliseres og omsettes til politisk handling?
Ser vi empirisk på saken, vil det åpenbare svaret være ja. Hvis ikke, hadde ikke superrike nordmenn investert i tidsskrift og tankesmier som Minerva og Civita. Selv om markedsverdien på disse produktene er lav – for ikke å si ikke-eksisterende – er ikke dette ensbetydende med at tankevirksomheten er ubrukelig. Det later til at borgerskapet har forstått at det finnes en annen måte å få gjennomslag for sin politikk på som er mer effektiv, dvs. mindre demokratisk, enn de tradisjonelle massepartiene. Gjennom ideologiske tankeeksperimenter jobber de for å flytte den politiske debatten ut av partiene og, som regel, mot høyre. Høyresidens kamp om tankene ser ut til å fungere etter sin hensikt: Klassekampens gjennomgang viste at Civita står for 45 % av de siterte tenketankene mellom 2014 og 2018,3 mens rikskringkastingen det siste året har brukt deres sjefsideolog, Kristin Clemet, som «nøytral» kommentator i forbindelse med KrFs veivalg.
Høyresiden har sett nytten av å bruke blant annet tidsskriftene som en arena for å føre klassekamp.
Debattene, innleggene og utredningene jeg refererer til for å besvare det første spørsmålet om tidsskriftenes rolle, og dernest verdi, dreier seg i hovedsak om kulturtidsskrifter, især om de litterære publikasjonene. Slike tidsskrift skiller seg fra de politisk motiverte tidsskriftene. Til tross for at begge kategoriene av tidsskrift kan slite med å få abonnenter, har de kulturelle tidsskriftene sjeldnere rike onkler, politiske partier eller fagforeninger som bidrar til finansieringen. Liten markedsverdi til tross, så demonstrerer de politiske tidsskriftene hvordan tidsskrift kan inngå i en interessekamp, og følgelig at kampen om folks tanker har konsekvenser for politikkutvikling. Denne interessekonflikten foregår mellom klasser, mellom det offentlige og det private, og mellom enkeltpersoner og større sammenslutninger.
I 2013 var jeg med å starte opp et politisk tidsskrift. Fra før av hadde jeg erfaring fra det litterære studenttidsskriftet med det pretensiøse navnet Prosopopeia, som allerede da var nærmest som en institusjon å regne ved Universitetet i Bergen. Tidsskriftet som nå skulle etableres var noe annet: Det skulle ikke anses som en del av en estetisk dannelse eller videreformidle en litterær tradisjon. Det nye tidsskriftet var mer ambisiøst på en annen måte; vi var lei av den ideologiske høyresidens politiske dominans; og vi var enda mer trett på Oslogrytens blinde virkelighetsframstilling. Etter at Høyre, og bergenseren Erna Solberg, hadde vunnet valget, ble det tegnet et karikert bilde av det borgerlige Vestlandet som vi ikke kjente oss igjen i. For oss var fortellingen om et blått Vestland like oppkonstruert som forestillingen om blått blod. Vestlandet består av oljeindustri og vannkraft, av utdanningsinstitusjoner, et av landets største sykehus, og av værhardt jordbruk og fiske. Selvsagt er det noen kapitaleiere som røver til seg fruktene som dette arbeidet genererer, men disse eierne er tross alt i mindretall.
Vi startet opp det vestlandsbaserte tidsskriftet Røyst – politikk og tankeleik på venstresida. Det første, ekstensive nummeret handlet om frihet, mens det neste hadde Vestlandet som tema. Min største innvending mot å arbeide med et politisk tidsskrift – den gang som nå – var at organisasjonen har noe lukket, nærmest udemokratisk over seg. Det er jo denne fordelen de borgerlige ideologene har utnyttet til det fulle. Samtidig mener jeg det er viktig å anerkjenne at tidsskriftet tross alt er et medium som tillater å tenke langsommere og muligens også lengre tankerekker – tanker som ikke har plass i dagspressen eller i partiprogrammer, men som ikke er desto mindre viktige. Noen ganger er disse tankene nyttige, andre ganger er de ubrukelige, og innimellom påvirker de den politiske virkeligheten.
La meg avslutningsvis gjøre et forsøk på å forene de to innledende spørsmålene i påstanden om at tidsskriftet befinner seg mellom tanke og handling, ikke helt ulikt Vassendens betraktning om dets vektstang av aktualitet og ettertenksomhet. Mer spesifikt relaterer aktualitet til aksjon, til det å agere (politisk) i verden, for de politiske tidsskriftene.
I fjor fikk jeg tilsendt antologien Kritik im Handgemenge. Tittelen er lånt fra Karl Marx, og i bokens første kapittel argumenterer Matthias Bohlender for at den marxistiske kritikken, dvs. den historiske materialismen, formes av sine betingelser, og videre at Marx’ skrift tar form i håndgemeng – i et slags verbalt slagsmål.4 Denne symbiosen av skrift og aksjon, den handlende tanken om man vil, minner også om Raoul Pecks Marx-portrett i verdens første fiktive spillefilm om filosofens liv, The Young Marx (2017). Også her understrekes sammenhengen mellom ord og handling, fra den noe parodiske scenen hvor den unge Marx forteller Engels – på fylla – at filosofene har til nå fortolket verden, mens det det kommer an på er å forandre den, til utgivelsen av polemikken mot Bruno Bauer, Die heilige Familie, oder Kritik der kritischen Kritik (1845), før begivenhetene kulminerer i virkelig handling: i opprettelsen av den kommunistiske liga.
Selv om Marx’ tanker mildt sagt er komplekse, og slik krever stor grad av ettertenksomhet, produseres de i en rasende fart i filmens fremstilling, og tar litterære former som gjerne befinner seg et sted mellom dagspressens nyhetsformidling og universitetenes avhandlinger: som lengre artikler, pamfletter eller Det kommunistiske partis manifest – hele tiden i polemikk til det bestående.
Etter mitt syn befinner også de politiske tidsskriftene seg mellom det aktuelle og det langsomme. De inngår i samfunnets interessekamper, samtidig som de skaper et rom for å tenke på en litt annen måte, over en annen tidshorisont og i et annet fellesskap enn de vi ser på andre samfunnsarenaer. På sett og vis egner de seg perfekt til å forbinde tanke og handling, med sine regelmessige og utadrettede utgivelser. Like fullt mener jeg at det er viktig å beholde forsinkelsen, nemlig dette mellomrommet fra tanke og handling, hvor det skal være lov til å eksperimentere uten å måtte konkludere. Politikken må nemlig også ha rom for unyttige tanker, særlig de tankene som er unyttige for kapitalen.
Noter
1. Margaret Atwood, Payback: Debt and the Shadow Side of Wealth, 2007 (e-bok, upaginert).
2. Eirik Vassenden, «Hvorfor tidsskrift?», Vagant, 7.3.2018.
3. Torbjørn Tumyr Nilsen, «Civita vinner tankekrigen», Klassekampen, 6.8.2018.
4. Matthias Bohlender, «Marx, Engels und der »wahre Sozialismus« oder: Die Geburt des »Historischen Materialismus« aus dem Handgemenge», Kritik im Handgemenge. Die Marx’sche Gesellschaftkritik als politischer Einsatz, 2018.