Teorien om jordrenta
Av Kapitalengruppa
Forfatterne er en gruppe som studerer «Kapitalen» av Marx.
Grunnrenta – eller jordrenta – kaller Marx den ekstraprofitt som skyldes forskjeller i naturgitte omstendigheter/naturressurser. Hvordan bestemmes og fordeles profitten i et kapitalistisk drevet jordbruk i en kapitalistisk verden med en jordeierklasse, en kapitalistklasse og en arbeiderklasse?
Teorien om jordrenta bygger på det særegne ved jordbruket og utnyttinga av naturressurser, at disse bare kan utnyttes der de er, at det er begrensede – ingen fri – ressurs. Naturressursene kan ikke produseres som andre produksjonsmidler, ikke kjøpes og selges som andre produksjonsmidler. Verdien fastsettes derfor heller ikke som andre produksjonsmidler.
Dette er noen stikkord til Marx sin teori om jordrenta:
- Markedet styrer ikke jordbruksproduksjonen fritt.
- Vi må ha jordbruksprodukter – ikke bare utdefinere dem.
- Dersom produksjonen blir ulønnsom, kan den ikke bare legges ned noe må gjøres for at den igjen skal bli lønnsom.
- Menneskene trenger mat. Vi skal prøve å konkretisere med noen eksempler, og antyde litt om hva teorien kan brukes til.
Gulrøtter – et eksempel
La oss si at det dyrkes gulrøtter på bare to gårder her i landet, Austbø (A) og Bergteigen (B). Begge gårdene er like store, og på begge gårdene blir det brukt ett årsverk ( = 2000 timer). En arbeidstime betales med 100 kroner, slik at inntekta til den ene arbeideren på hver av gårdene er 200 tusen kroner. Samtidig trengs det produksjonsmidler til en verdi av 200 tusen kroner til kunstgjødsel, noe maskineri, en bygning til å lagre gulrøttene i, poser til pakkinga osv. Vi sier at gjennomsnittlig profittrate i Norge er 25%.
Jorda på gårdene er ikke like godt egna til gulrøtter. Derfor blir avlinga en million gulrøtter på A, men bare 500 tusen gulrøtter på B.
Det samfunnsmessige behovet for gulrøtter i Norge er slik at sjøl ved en pris av en krone pr. gulrot, vil det bli solgt 1,5 millioner gulrøtter. Begge gårdene trengs derfor i produksjonen.
Anta videre at sentrumsregjeringa har falt, og Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet har innført fullt ut kapitalistiske forhold i jordbruket. Men av en merkelig grunn har man samtidig forbudt all import av gulrøtter – kanskje fordi det er oppdaget en «gulrotpest» som herjer i utlandet? For at en kapitalist skal påta seg å drive Bergteigen, må han ha minst 25% profitt, ellers vil han foretrekke å investere i noe annet. Og 25% profitt er nettopp hva han vil få hvis de 500 tusen gulrøttene blir solgt til en krone stykket. Inntektene blir da 500 tusen, og produksjonskostnadene blir 400 tusen.
Eieren som driver Austbø, har ingen interesse av å underby gulrotprisen på en krone. Han har ingen mulighet til å utvide dyrkingsarealene på Austbø, og heller ikke kaster det noe av seg å bruke mer arbeidskraft og produksjonsmidler på de arealene han har. Han kan derfor ikke levere mer enn en million gulrøtter, og må nøye seg med den markedsandelen han har. Så en kronene er en utmerket salgspris for ham. Ved denne salgsprisen tjener han en profitt på 600 tusen kroner, altså 150%. Dette er en ekstraprofitt på 500 tusen ut over den samfunnsmessige gjennomsnittsprofitten.
Det som vanligvis skjer i kapitalismen når slike ekstraprofitter oppstår, er at den ekstra produktive produsenten senker sine priser for å erobre markedsandeler for å utkonkurrere de mindre effektive produsentene. De på sin side må da innføre de samme metodene som den mest effektive produsenten for å senke sine kostnader og henge med i konkurransen. Slik forsvinner ekstraprofitten etterhvert. Nettopp denne prosessen er det som ikke lar seg gjennomføre når ekstraprofitten skyldes tilgang på spesielt gunstige naturbetingelser, som bare finns i gitte mengder på gitte steder. A kan ikke øke sin markedsandel uten sjøl å måtte ta i bruk dårligere jord, og det samfunnsmessige behovet kan ikke dekkes bare av produksjonen på de mest fruktbare jordstykkene. Derfor vil B kunne henge med, og derfor vil prisen bli bestemt av den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida på det dårligste jordstykket som trengs for å dekke etterspørselen etter gulrøtter, nemlig B.
Ekstraprofitten på Austbø oppstår altså fordi:
- Jorda er mer fruktbar på Austbø enn på Bergteigen.
- Jorda på Bergteigen trengs for å tilfredsstille det samfunnsmessige behovet for gulrøtter,
- Jordbruket drives kapitalistisk, slik at alle brukere som ikke oppnår gjennomsnittsprofitt, vil legge ned og satse kapitalen sin i en annen bransje.
Ekstraprofitten er en ekstra merverdi som utvinnes av arbeideren på Austbø. Den som eier jorda på Austbø, kan tilegne seg denne ekstraprofitten. Hvis det er en annen enn eieren som driver Austbø, kaller vi denne ekstraprofitten grunnrente. Det er fullt ut mulig at eieren på Austbø forpakter bort drifta til en kapitalist, og ettersom det vil være konkurranse om å få drive Austbø sjøl om grunnrenta settes så høyt som 500 tusen i året, kan vi regne med at det er det som blir kontraktsvilkåret.
Å eie Austbø vil nå gi retten til 500 tusen i året. Eiendomsretten til Austbø er retten til en fast og langvarig inntektsstrøm. En slik rett er et verdipapir, eller fiktiv kapital som Marx sier. Kursen på verdipapiret avhenger av renta. Hvis Cappelen kjøper retten til å eie Austbø for 10 millioner, har han en avkastning på 5% på kjøpesummen. Det er greit nok for Cappelen hvis rentenivået i samfunnet er 5%, men hvis renta stiger til 10%, kunne han fått mye mer igjen for sine 10 millioner ved å sette dem i banken. Verdien av eiendommen Austbø synker da til 5 millioner, fordi 10% avkastning på 5 millioner er 500 tusen, som nettopp er lik grunnrenta til eieren av Austbø.
Når gårder kan kjøpes og selges, vil et avgjørende moment i salgsprisen være grunnrenta og den fiktive kapitalen som den representerer. Slik er Marx’ grunnrente-teori. (Hvis vi skal være nøyaktige, så har vi her bare gjort greie for hans teori om differensialrente av type I. Differensialrente av type II vil oppstå hvis det gjør en forskjell på avlinga hvor mye ekstra kapital og arbeidskraft man setter inn. Absolutt jordrente oppstår hvis jordbrukssektoren kan oppnå monopolprofitt.) Denne teorien gjelder når samfunnet er kapitalistisk, med utjamning til gjennomsnittsprofitt og med utviklede kapitalmarkeder, og når dessuten også jordbrukssektoren drives kapitalistisk.
En annen variant
La oss nå gjøre følgende forandring i Marx’ klassiske teori. Samfunnet utenom jordbruket er like kapitalistisk som før, dvs. at det finns en gjennomsnittlig profittrate og et kapitalmarked. Men prisen på jordbruksprodukter er bestemt av staten etter forhandlinger med bondeorganisasjonene. Bøndene eier egen jord og bruker ikke leid arbeidskraft. Vårt eksempel med gulrotproduksjon på to like store, men ulike produktive gårder kan da se slik ut:
Prisen på gulrøtter settes til 60 øre. Det gir Bergteigen-bonden en salgsinntekt på 300 tusen, hvorav 200 tusen går til å dekke produksjonskostnadene, slik at han sitter igjen med en inntekt på 100 tusen på de 2000 timene han yter. Sammen med litt sesongarbeid ved siden av (snøscooterkjøring for turistene i påska, eller permanent kunstutstilling på låven?) kan det være nok til å overleve. Bonden på Austbø har nå en salgsinntekt på 600 tusen, hvilket etter fratrekk for produksjonskostnader gir 400 tusen i årsinntekt. Av dette kan vi regne 200 tusen som arbeidsinntekt og 200 tusen som grunnrente. Denne måten å se det på kan være relevant når vi skal finne ut hvor mye eiendomsretten til Austbø er verdt, dvs. hvor mye gården kan bli solgt for. Om gården skal selges til en som vil ha en vanlig lønn for et vanlig årsverk, så vil vedkommende kunne betale inntil 200 tusen i renter i året. Med 5% rentenivå betyr det at han kan ta opp et lån på 4 millioner for å kjøpe gården. Gården er altså verdt 4 millioner.
Vi skjønner av dette at i den grad gården er belånt, går grunnrenta til banken. Ekstraprofitten på Austbø forsvinner ikke sjøl om jordbrukssektoren er organisert med sjøleiende bønder og prisfastsetting gjennom jordbruksforhandlinger. Men den får bare delvis form av grunnrente, dvs. en særegen form for inntekt til en egen eier, som ikke er identisk med brukeren. Hvis nemlig bonden på Austbø ikke har gjeld på gården, kan vi se årsinntekta hans på 400 tusen i et annet lys. Vi kan se det slik at han ikke er utbytta, at han mottar hele verdien av arbeidet sitt.
Anta at utbyttingsraten i Norge er 100%. Det betyr at gjennomsnittsarbeideren i Norge mottar halvparten av de verdiene han skaper som lønn. Med andre ord arbeider han gratis for kapitalistklassen halvparten av arbeidstida. Hvis gjennomsnittsinntekta til en norsk arbeider er 200 tusen, skaper han altså verdier for 400 tusen på et år. Det er en relativt realistisk antakelse. Under denne antakelsen mottar bonden på Austbø hele verdien av arbeidet sitt, mens bonden på Bergteigen er i samme stilling som en som blir meget hardt utbytta.
Jordbrukspolitikken og bøndenes klassemessige stilling
I den forma for regulering av jordbrukssektoren som vi har beskrevet, er bøndenes stilling generelt veldig avhengig av prisen på jordbruksprodukter, noe som igjen er avhengig av importrestriksjonene. Bøndene blir motstandere av internasjonal frihandel med jordbruksprodukter, hvilket naturligvis gjør dem til allierte i en lang rekke kamper mot den internasjonale kapitalens herjinger. Samtidig er det en sterk indre ulikhet mellom bøndene. Noen av dem mottar den fulle verdien av sitt arbeid, og har forsåvidt ingen interesse av et annet samfunnssystem, mens andre får føle hva det kapitalistiske systemet byr arbeidsfolk generelt. Men endelig finns det også muligheter til å regulere omfanget av ulikhet mellom bøndene innafor det eksisterende jordbrukssystemet. Det finns utjamningsordninger, mulighet til å fastlegge priser som gir mer igjen for et dagsverk på den dårligste jorda, og mulighet til å redusere ekstraprofittene. For eksempel. innebærer det mindre ekstraprofitter i mjølkeproduksjonen når en bestemmer at det ikke skal produseres melk på flatbygdene. Disse mulighetene innafor jordbrukssystemet gir opphav til en form for sosialdemokratisk reformisme, mens bortfallet av slike muligheter dels vil radikalisere bøndene, dels drive dem fra gård og grunn og til andre yrker og bransjer.
Denne analysa kan ikke tas som en fullstendig klasseanalyse av jordbruket, men bare som en illustrasjon på hvordan Marx’ teori kan være til hjelp ved konkrete analyser.
Distriktspolitikk og jordrente
I Norge er jordbrukssektoren på mange måter holdt utafor kapitalismen. Jord kan ikke kjøpes og selges helt fritt. De fleste bønder er sjølstendige småprodusenter, dvs. arbeideren og kapitalisten er på en måte samlet i en person. Videre eier de fleste bøndene jorda si, så også jordeieren inngår i denne enhetlige personen. Det finns et omfattende plansystem for å styre hvilke jordbruksprodukter som produseres hvor, og for å styre inntektsnivået i bransjen. Systemet er så komplisert at det sies at det bare er to stykker som har full oversikt over det – Gud og departementsråd Grue.
Vi trur at for å skjønne hvordan systemet virker, er det nødvendig å vite hvordan sektoren ville sett ut hvis systemet ikke eksisterte. Ved for eksempel. å forhindre melkeproduksjon på flatbygdene, reduserer man ekstraprofittene som ellers ville oppstå i melkeproduksjonen. Dessuten er systemet i ferd med å undergraves. Marx’ teori vil vise hvordan det da går.
Videre er teorien et redskap for å analysere en rekke andre fenomener i den moderne kapitalismen.
Kapitalengruppa kom til at vi kan anvende teorien til å analysere slike underordna klassemotsigelser og interessekonflikter som: bøndenes stilling, kunnskapsbasert tjenesteyting, underholdning og turisme og kontroll over knappe ressurser. Kort sagt å utvikle et redskap til å analysere monopolisme og sektorinndelinga i samfunnet. Vi mener at det er viktig å vise at verdilæra er til god hjelp når vi undersøker forhold som inngår i dagens distriktspolitikk.
Distriktspolitikken går i mange tilfelle ut på å styre eller skjerme visse næringsområder mot konkurranse. Det som diskuteres politisk, er om en skal skjerme produksjonsformer som er mindre lønnsomme (på et lavere teknologisk nivå) enn de høyest utvikla formene, og om slik temming av kapitalismens frie løp er mulig. Det reises spørsmål om overføringer mellom sektorene, og om bevaring av distriktsnæringene er det samme som å knuse maskiner.
Vi mener teorien om differentialrenta viser oss at nettopp det kapitalistiske samfunnet må/kan ivareta produksjon under ulike naturlige forutsetninger. Den forklarer hvorfor et sterkt innslag av planøkonomi under kapitalismen ikke har vært noen bremsekloss på den kapitalistiske utviklinga, men har ført til at Norge har kunnet opprettholde spredt bosetting og samtidig være et rikt land.
Distriktspolitikken, særlig jordbrukspolitikken og den samfunnsmessige styringa av kapitalismen i det hele, består i:
- Å utnytte mekanismer som monopoldannelser, med sterk vertikal integrering av produksjon, videreforedling og markedsføring.
- Å gi rettsregler og forvaltningsprinsipper som begrenser den private råderetten til kapitaleierne, og regulerer rettighetene til brukerne.
- Overføring av midler (jordbruksstøtte og distriktsutbyggingsstøtte)
«Nøkkelen til å skjøna (landbruks-)samvirket si rolla i norsk landbruksøkonomi er marknadsreguleringa. Det er her skiljet går mellom Noreg og EU-landa, og Noreg og USA…. Det sentrale er altso marknadsreguleringa, og makta over marknadsreguleringa. Den som sit med handa på rattet i høve til denne mekanismen, kan i stor grad avgjera kva som løner seg,» skriver Hans Olav Brendberg i RF 4/96.
Rettsprinsippene er tatt opp i artikkelen til Svein Lund om samerettsutvalget i dette nummeret og av Frode Bygdnes i RF 3/1996. Frode skriver at privatiseringa av fisket skjer gjennom å svekke kystbefolkningas hevd på fisken, og svekke almenningsretten. Mens det er «Kystfiskekulturen som best kan utnytte naturens mangfold og variasjon. Det er kystflåten som best kan tilpasse seg naturens yteevne.»
På område etter område ser vi at virkemidler som distriktspolitikken består av, blir forbudt innafor EØS eller ikke brukt fordi de strir mot den fri konkurransen og dermed uhemma teknologiutvikling, og innpassing i internasjonal og imperialistisk matvareproduksjon. Konsesjonslovene er et slikt virkemiddel som har vært viktig i distriktspolitikken, som nå blir undergravd. Frode skriver: «for RGI er det kvotene og konsesjonene som er interessant (å kjøpe opp). Verdien av fiskebrukene og flåten er uvesentlig.»
Når det gjelder overføring av midler, er det etterhvert svært lite ressurser som overføres direkte over skatteseddel og statlige ordninger. Omlegginga av Distriktenes utbyggingsfond til SND viser dette. Det er vel også tvilsomt om ressursstrømmen faktisk går den vegen slike pengestrømmer tyder på. Alt kommer jo an på verdien av matvarene, og råvarene når en tar hensyn til at en ikke bare kan produsere der produksjonsprisen er lavest.
Litteratur:
- Karl Marx (1894): «Kapitalet – Kritik av den politiska ekonomien, Tredje boken.» Utgitt 1973 av Bo Cavefors Bokforlag eller engelsk utgave:
Karl Marx: «Capital A Critique of Political Economy, Volume Three.» Introduced by Ernst Mandel. Penguin Classics. - Artikler i Røde Fane:
-Frode Bygdnes: Fiskeressursene privatiseres – kysten avfolkes. RF 3/1996
-Hans Olav Brendberg: Landbrukssamvirket – som ideologi, økonomi og klasse. RF 4/96