Med dagens system for tariffoppgjør vil aldri de store kvinnegruppene, verken i privat eller offentlig sektor, få hevet lønna så det monner. De vil forbli lavlønte i forhold til andre grupper. Dette kan sjølsagt virke noe deprimerende, men først og fremst er det urettferdig, og det eneste rette er å gjøre opprør mot oppgjørssystemet. Men det er ikke lett, for systemet er lagd slik at det splitter og hersker. Hva er det som er så galt? Jeg vil under, se på noe av det som står i veien for et lønnsløft for kvinner i offentlig sektor.
Rammene må sprenges!
Så lenge det settes snevre rammer for oppgjøret, om det kalles «solidaritetsalternativ» eller Arntsenutvalg, blir lønnsoppgjøret alles kamp mot alle. Ingen på arbeidstakersida er tjent med slike rammer. Innenfor ei ramme på 3,5%, eller 3,25% som er trukket opp i statsbudsjettet, er det helt umulig å heve store grupper uten at andre står nærmest stille i lønn. Derfor må de forskjellige yrkesgruppene slåss om å framheve nettopp sin egen gruppe for å albue seg fram i tariffoppgjøret. I kampen om offentlige smuler har vi sett annonsekampanjer for millioner på millioner av kroner, først for den ene gruppa, så for den andre gruppa. Slik håver de største mediene inn annonsepenger, mens forbundas streikekasser minker tilsvarende. Men kvinnegruppene vil ikke oppnå stort uten at rammene sprenges, og for å få til det trengs samarbeid, ikke krig forbunda i mellom.
Prosenter tilslører
For tida regnes alt som har med tariff å gjøre i prosent. Lønnsøkning regnes i prosent. Det sier seg sjøl at den som har lav lønn vil få langt lavere lønnstillegg enn den som har høy lønn når lønnsøkningen gis med samme prosentsats. Slik øker lønnsforskjellene i kroner, og den med lav lønn i utgangspunktet får etter oppgjøret langt færre kroner å handle for enn den med høyere lønn. Dette rammer sjølsagt kvinnegruppene som alle i utgangspunktet har relativt lav lønn.
Offentlig sektor taper
I dag er det stor mangel på helsepersonell, lærere og førskolelærere for å nevne noen grupper offentlig sektor er helt avhengig av. Den lave lønna i kvinnegruppene i offentlig sektor undergraver velferdsstaten og offentlig helse- og utdanning. Kvinner har i høyeste grad interesse av å opprettholde en sterk offentlig sektor. Flere av de store forbunda i offentlig sektor står bak Aksjon forsvar velferdsstaten. Det bør bli en grasrotbevegelse med lokale avleggere over hele landet. Lønna i offentlig sektor må opp, og det bør bli en felles kamp for blant annet denne bevegelsen.
Krev at Storting og regjering tar ansvar!
Hittil har Storting og regjering toet sine hender og henvist til den frie forhandlingsretten når kvinneforbund og kvinnebevegelse har stilt krav til dem om penger til lønn. Men når forhandlingssystemet ikke duger for å løse kvinnelønnsproblemet, er ikke forhandlingene mye frie. Dette kravet må bli mye sterkere. Storting og regjering må som arbeidsgivere i offentlig sektor stilles til ansvar for den store kjønnsmessige lønnsdiskrimineringa! Krev at det settes av kvinnepott i statsbudsjettet!
Offentlig oppgjør på egne bein – kvinnebein!
Så lenge konkurranseutsatt industri er utgangspunkt for hva som kan gis i lønnstillegg, er det heller ikke særlig håp om bedring for kvinnegruppene. Oppgjøret i offentlig sektor må stå på egne bein. Det kan ikke være den konkurranseutsatte industrien som legger lista. Krev et offentlig oppgjør på egne kvinnebein!
Lokale forhandlinger – ei kvinnefelle!
I dag lar gruppe etter gruppe seg lure av besnærende lokale forhandlinger. Når «vår» gruppe får 0,5% over pro rata, blir vi så stolte og glade. Da glemmer vi fort at kvinnegruppene med lavere lønn faktisk tapte på at vi vant vår halve prosent! Når rammene er så trange, blir vi så glade og slår oss på brystet for det minste lille smutthull, sjøl om det splitter oss, og ingen er tjent med det på lengre sikt.
For å komme ut av uføret, må kvinnene faktisk sette seg ned å snakke sammen på tvers av organisasjonene. Eneste veien ut er etter min mening å danne breie allianser, lage en felles strategi og kjempe sammen, ikke mot hverandre. Kvinnegruppene er nødt til å samarbeide på tvers for å komme videre, både i likelønnskampen, i kampen for å heve den lave kvinnelønna og i kampen for å bevare offentlig sektor. Og mannsgruppene, de må støtte opp!