Gunhild fra Vakkerøya (bokomtale)
Av Taran Anne Sæther
Kjersti Ericsson: Gunhild fra Vakkerøya, Oktober forlag 2008, 347 sider
Gunhild kommer til verden på ei fødestue ved trøndelagskysten. Født av ei mor som ikke vil ta seg av henne, til ei mormor som tar ansvar for henne og en grandonkel hun skal bli glad i. Disse to blir i virkeligheten foreldre for jenta, og hun får en trygg og ikke så uvanlig oppvekst på ei øy i etterkrigstidas Norge. Det er Gunhild som eruvanlig.
Gunhild er et navn som stammer fra norrønt, er sammensatt av gunnr som betyr krig og hildr som betyr kamp. De egenskapene som trengs for å komme gjennom, ligger i navnet, men Gunhild får også de egenskapene jenter lærte og lærer, og de fårhun også bruk for.
Boka handler om strukturrasjonaliseringa i distriktene, kampen for skolen, for bruforbindelser, mot fraflytting, forakten fra politikere, både lokale og sentrale. Beskrivelsene av den lokale stortingspolitikeren som uten å blunke sier at det er et problem for samfunnet at det bor folk på øyene, balanserer så fint. De er bryderi for framskrittet! sier han og underteksten i denne beskrivelsen er typisk for Ericsson. Den er kritisk og samtidig full av kjærlighet til og respekt for de som kjemper for øya si, grandonkelenKonrad og Gunhild.
Ericsson beskriver på sin særegne poetiske måte konflikten mellom troen på tekniske framskritt som løsning på menneskenes problemer og å ta vare på gamle kunnskaper som kan brukes i nyskaping. Skildringene av Konrads utrettelige arbeid med å tilegne seg kunnskaper om byggemåter for forskjellige typer broer er svært gode. Han har vært til sjøs og reist i verden. Nå er han sauebonde med ervervede tekniske kunnskaper, Gunhild som alliert og stor tro på at ei bru vil redde Vakkerøya fra avfolking. Folket på Vakkerøya har fått telefon og med ei linje blir det meste om de fleste spredd ved lytting på linja. Strøm har de sjølsagt fått etter krigen, og når morfaren til Gunhild kommer hjem med øyas førstekjøleskap, er det en begivenhet.
Kjersti Ericsson skriver med en dybde som er sjelden. Lag på lag av konflikter, hensyn som skal tas, interesser som spriker. Her er også bygdedyret, hjelpsomhet, vennskap, misjonstankegang, ærgjerrighet, rasisme og mot, kjærlighet og lengsel, svikog utferdstrang.
Dyra Gunhild vokser opp med – hunden Cæsar, hesten Franken, sauene og spesielt «farsksauen» – skildres som dyr med særtrekk, nære skapninger og som dyr på en gård. Fasettene i menneskenes forhold til dyr skrives inn i historien. Du finner ingen fortellertekst eller replikker som sier «hesten hadde så menneskelige trekk, og vi er såglad i ham».
Men Solbjørg, mora til Gunhild, har reist for godt og etterlatt seg viktige hull og mange spørsmål for Gunhild. Hvem var faren hennes? Det eneste hun veit er at han må ha vært neger, for hun er mørk med krøller. Det dukker opp en misjonær som forteller om og viser bilder av negrene i Afrika, og da er fargen på Gunhilds hudviktig.
Nysgjerrigheten, kunnskapstørsten og fliden til Gunhild sender henne ut i verden, langt vekk fra øya. Når hun kommer hjem på juleferie fra storskolen, er mormoras blomster visna. Gunhild forstår at det er noe galt med henne og skaffer nye planter mormora kan stelle. Men er hun i ferd medå bli sjuk, eller sjuk av engstelse eller savn?
Når Franken dør på dramatisk vis, er det nødvendig for Gunhild å bli hjemme fra skolen og være sammen med Conrad. Ved denne hendelsen vender livet for Gunhild og spørsmålene som ingen kan eller vil svare på, blir det viktigste å finne ut av. Gunhild møter livets utfordringer på en offensiv måte, gjør valg som må være vanskelige og veier hensyn opp mot hverandre. Uvanlig erhun i mange henseender.
Språket i boka er i fortellerdelene bokmål med mange nordtrønderske uttrykk og begreper og i replikkene trøndersk. Dette er et kjent grep og skal gjøres godt hvis det skal fungere. I «Gunhild fra Vakkerøya» virker det til å skape en passe avstand i fortellingen. Noen steder, for eksempel der Gunhild begynner på storskolen og blir gjenstand for den rene folkevandringen, er kanskje avstanden for stor. Det når ikke denne leseren helt. Det blir litt for eksotisk og litt for langt fra Gunhild og hennes mulige opplevelse. Men i replikkene får vi nærhet til personene. Kjersti Ericssons fortellermåte vitner om dyp innsikt i menneskenes historie og hva som er med på åforme menneskene.
For de lesere som ikke kjenner Kjersti Ericssons produksjon, kan jeg tidvis love dere fantastiske leseopplevelser. Hennes poetiske univers er her, formuleringene som får deg til å ønske at boka var dobbelt sålang.
Når boka er lest og enkeltepisodene der det kjennes litt for rosenrødt har falmet, lurer jeg på om det går an å be Kjersti Ericsson gi oss historien om Gunhilds forsøk på å finne svar på spørsmålene sine?Om hun vil føle seg hjemme noe sted?