Å spise sunt handler om mer enn gode råd fra myndighetene.
Vi er mange som har kjent på at vi burde gjort en større innsats for å følge kostholdsrådene. Men hva betyr kostholdsrådene i en tid med høye matvarepriser og stram økonomi for flere?
Jeg synes det var litt rart at jeg som helsepolitisk talsperson skulle få spørsmål om kostholdsrådene. Om jeg er enig i at folk bør spise mer av det ene og mindre av det andre. Men politikere har ikke mer peiling på kropp og sunnhet enn vanlige folk. Det vi trenger å diskutere politisk, er tilgangen til den sunne maten.
Det er nemlig ikke på grunn av valgene de fattige tar at de lever kortere og med dårligere helse.
Det som står i veien for et sunt kosthold for mange handler om livsbetingelser, og den beste måten å bidra til at flere har sunnere kosthold er nettopp å sørge for å bedre dem. Når tid og penger står i veien for muligheten til å spise sunt, så er det dette som må være en politisk diskusjon.
Vi kan ikke snakke om matvaner som om det kun handler om individuelle valg og vilje. Vi må også snakke om den faktiske tilgangen. Det er nemlig ikke på grunn av valgene de fattige tar at de lever kortere og med dårligere helse. Det er på grunn av ulikhetene at de har dårligere helse.
Mat er politikk
Jeg følger personlig ikke alle kostholdsrådene, og min største fiende er tiden. Men det finnes enda større barrierer. Det er kombinasjonen dårlig tid og dårlig råd. For alle vi som vet hvordan det er å ha dårlig råd, vet også at det er lommeboka som bestemmer hva du spiser, ikke faglige kostholdsråd.
Det er ikke noe galt med de faglige kostholdsrådene i seg selv. Jeg er den generasjonen som fikk innprenta fem om dagen. Selv om vi ikke husker alt eller følger alt, har de fleste av oss tatt med oss noe lurt på veien.
Det må være mulig for flere å velge sunt. Men du har ikke et valg i dagens samfunn, hvis du ikke har penger til å betale for det. Derfor etterlyser jeg debatten om, ikke bare hva som er sunt, men også hva vi skal gjøre for at folk skal ha råd til sunn mat. Det er et politisk ansvar å sørge for at økonomi ikke blir et hinder for muligheten til å sunt kosthold. Rødt mener for eksempel at en start er å fjerne moms på norskprodusert frukt og grønt.
Det er lommeboka som bestemmer hva du spiser, ikke faglige kostholdsråd.
Sosial ulikhet tar år fra livene til folk. Likevel øker forskjellene, og folk gruer seg til å trekke kortet i betalingsautomaten enten det er på butikken eller sykehuset. For å redusere sosiale ulikhet i helse, må vi redusere økonomiske forskjeller i samfunnet vårt. Vi kan for eksempel ha en omfordelende skattepolitikk, slik at folk sitter igjen med mer etter at strøm og bolig er betalt.
Vi må alle spise hver eneste dag. Men matprisene økte med 25 % på to år, og det er spesielt fisk, frukt og grønt som blir dyrere. Da er det klart at det ikke bare er et spørsmål om å vite hva som er bra for kroppen, men å ha råd til det. Samtidig som matvareprisene har økt, har også overskuddene på toppen økt. Bønder og butikkansatte har heller ikke fått mer. Da må det også endringer til i dagligvaremarkedet, sånn at ikke kjedene tjener seg smekkrike mens både de som produserer mat og vi som spiser mat taper på det.
Mange i samfunnet vårt har dårlig råd, og med de økende prisene og forskjellene er det flere som må velge mellom helt grunnleggende basisbehov. Da er det ikke tilstrekkelig at politikere ber folk om å spise sunnere, når den sunne maten er dyrere. Når økonomi gjenspeiles i problemet, må også løsningene gjøre det. Det er et politisk ansvar å sørge for at økonomi ikke blir et hinder for muligheten til å sunt kosthold.