Synspunkter på det norske arbeideraristokratiet

Av Jernarbeider

Nr 1 1972

I sin artikkel «Imperialismen og sosialismens splittelse» skriver Lenin:

En imperialistisk «stor»-makts borgerskap er økonomisk i stand til å bestikke det øverste sjiktet av «sine» arbeidere gjennom å dele ut til dette formålet et par hundremillioner franc i året, for dets ekstraprofitt beløper seg antakelig til omkring en milliard. Og spørsmålet om hvordan denne lille almisse fordeles mellom arbeiderministrene, de «arbeiderdeputerte» …. de arbeidere som deltar i krigsindustrikomiteene, arbeidertjenestemennene, de arbeiderne som er organisert i de snevre laugsaktige fagforeningene, tjenestemennene osv. osv. – det er allerede et sekundært spørsmål.

I årene 1848–1868 og delvis seinere hadde England alene en monopolstilling; derfor kunne opportunismen der vinne overhånd for årtier; andre land med så rike kolonier og med industrimonopol fantes ikke.

Den siste tredjedelen av 1800-tallet utgjorde overgangen til en ny imperialistisk epoke. Det er ikke ett landsfinanskapital som har monopol, men finanskapitalen i noen meget få stormakter … Den moderne finanskapitalens monopolstilling blir utsatt for heftige angrep; de imperialistiske krigenes epoke har begynt. På den tida kunne man bestikke ett lands arbeiderklasse og korrumpere den for årtier. Nå er detteusannsynlig, kanskje til og med umulig, men i stedet kan hver imperialistisk «stor»-makt bestikke mindre (enn det som var tilfelle i England i årene 184 –1868) sjikt av «arbeideraristokratier» og gjør det også. På denne tida kunne «ett borgerlig arbeiderparti» – for å bruke Engels overordentlig slående uttrykk–oppstå bare i ett land, riktignok over en lang tid, fordi det hadde monopolstilling. Nå er «det borgerlige arbeiderpartiet» blitt uunngåelig og typisk for alle imperialistiske land Trustene, finansoligarkiet, dyrtida og slikt som gjør det mulig å bestikke et lite øverste sjikt, undertrykker, kuer, ruinerer og plager stadig sterkere proletariatets og halvproletariatets masse.» (sitat slutt)

«Appellismen»

En gjeng reaksjonære overløpere i Sverige og Danmark forvrengte denne teorien til Lenin til å gjelde hele arbeiderklassen. De påsto at svenske og danske arbeidere var bestukket og borgerlige og profitterte på de imperialistiske superprofittene fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. Denne «appellismen» (oppkalt etter dansken Appell) har blitt grundig avslørt, og det refererte Leninsitatet skulle godt nok ha plassert slike «teorier» i vrøvlets rekker.

Men det betyr ikke at det ikke finnes bestikkelse eller at teorien om arbeideraristokratiet ikke gjelder. I høykonjunkturen etter 2. verdenskrig gjorde det mulig for det imperialistiske norske borgerskapet å bestikke et stort antall arbeiderledere og enkelte utvalgte arbeidere.

Arbeideraristokratiets klassekarakter

Historisk har arbeideraristokratiet utviklet seg fra en situasjon der et sjikt av bestukne arbeidere spilte den vesentligste rollen. Dette lille sjiktet «borgerliggjorte» arbeidere ga grobunn for et «arbeiderbyråkrati» som seinere har kommet til å spille den avgjørende rollen innenfor arbeideraristokratiet.

Jeg mener at vi grovt kan dele inn arbeideraristokratiet i Norge i tredeler:
a) det monopolistiske arbeideraristokratiet
b) det midlere arbeideraristokratiet og
c) de små arbeideraristokratene

a) Det monopolistiske arbeideraristokratiet er tallmessig svært lite. Det utgjøres av spissene i DNA/LO, NKL, Landsbanken (tidligere Arbeidernes landsbank), i visse statsforetak osv. Det er folk som i kraft av sin byråkratstilling (og ikke sin private eiendomsrett) kontrollerer store økonomiske konsentrasjoner og monopoler. De har forvandlet folkelige forsvarstiltak som kooperasjone til Norges største monopol i detaljhandel. De ble organisk sveiset sammen med det gamle monopolborgerskapet under krigen og la opp en felles strategi med dem. Disse arbeideraristokratene hører til folkets hovedfiende og de er den materielle årsaken til DNAs imperialistiske politikk.

b) Det midlere arbeideraristokratiet består av fastlønna toppfolk i det sentrale fagforeningsbyråkratiet, visse DNA-funksjonærer og representanter osv. som ikke på noen måte når opp i monopolborgerskapets tynne sjikt, men som for lenge siden vendte arbeiderklassen ryggen. De kan splittes fra DNA/LO-toppen i visse situasjoner (EEC), men de utgjør en solid basis for alskens opportunisme. Uten dem mister DNA/LO-toppen nye av sine griperedskaper overformassene.

c) De små arbeideraristokratene består av små fagforeningsbyråkrater og av visse favoriserte arbeidere.

Samarbeidspamper

Mellom tallrike små fagforeningsledere (helt ned til gruppenivå) og kapitalistklassen eksisterer det formaliserte bånd i form av samarbeidsutvalg og liknende. Dette gjør sjølsagt ikke disse lederne automatisk til arbeideraristokrater. Men når den formaliserte kontakten i slike organer er mer regelmessig enn aktiviteten i grupper, klubber og foreninger så sier det seg sjøl at samarbeidsgrupper etc. bidrar sterkt til å bryte ned arbeiderklassens organisering som klasse. Endel økonomiske fordeler finnes også idet lavere laget av fagforeningsledere, men viktigere er enkelte andre småprivilegier. Fagforeningsledere som sitter på klubbkontoret halve dagen i stedet for å jobbe på gulvet kan skape en temmelig råtten atmosfære av lediggang rundt seg. Det ville imidlertid være en stor feil å oppfatte enhver fagforeningsleder som arbeideraristokrat.

Det laveste laget arbeideraristokrater er en livlig grobunn for revisjonisme, sosialimperialisme og klassesamarbeid. Uten dette opportunistiske sjiktet ville hundretusener av norske arbeidere kunne vinnes for kamplinja i løpet av meget kort tid. Samtidig hører de fleste av dem til folket, og deres framtid er høystusikker. Et eventuelt EEC-medlem-skap ville jeg tro ville rive vekk det økonomiske grunnlaget for meste-parten av slike folk. Noe av det samme vil antakelig skje snart likevel dersom krisa utvikler seg med samme tempo som nå. Utviklingen i Polen i desemberdagene viser at i revolusjonære situasjoner er det laveste arbeideraristokratiet tilbøyelig til å «smelte» bort som sjølstendig gruppering og slutte seg til revolusjonen.