Syndikalistene i Rogaland — en faglig kampbevegelse som forsvant

Av Svein Arne Tinnesand

2017-03

I 1905 ble Albert Jensen dømt for fredspropaganda i Sverige, i forbindelse med den svensk-norske unionsstriden. Jensen flyttet siden til Norge og ble redaktør for den norske syndikalistavisen Direkte Aktion. I 1914 ble Jensen igjen arrestert for antimilitaristisk virksomhet, så ble han utvist fra Norge. Albert Jensen var gift med norske Elise Ottesen («Ottar») fra Sandnes, kanskje mest kjent for sin kamp for seksuell opplysning i Sverige. Jensen var en de første svenske syndikalistene som ble utvist fra Norge i årene rundt den første verdenskrig. Han skulle ikke bli den siste.

Svein Arne Tinnesand
Utdannet bibliotekar, medlem av SV. Artikkelen er tidligere gjengitt i Arbeiderhistorie fra Rogaland: årbok 2005.
Gruppebilde fra Norsk Syndikalistisk Føderasjons (NSF) 2. kongress 1918. Kilde: Revolt nr. 15 1918.

I løpet av årene 1914 til 1919 ble over tre tusen utlendinger fordrevet fra Norge, de fleste var svenske arbeidere som var kommet til landet for å arbeide på anlegg og i industrien. At denne bølgen av utvisninger var en aksjon som skulle knuse den syndikalistiske retningen i arbeiderklassen i Norge er en lite kjent del av vår historie. I løpet av disse årene forsvant muligens så mange som tusen medlemmer av syndikalistiske organisasjoner fra landet. Noen utvist, mange tvunget til å dra fordi de mistet arbeid og levebrød. To av de mest omtalte og dramatiske utvisningsaksjonene fant sted i Ryfylke i Rogaland i 1917.

Urolige tider

Mot slutten av den første verdenskrig feide en radikal og revolusjonær bølge over arbeiderklassen i hele den industrialiserte verden. I Russland forberedte den kommunistiske retningen i det russiske sosialdemokratiet seg på oktoberrevolusjonen. I Norge var «den nye retning» med Martin Tranmæl i spissen i ferd med å ta makten i Det Norske Arbeiderparti. Over hele landet blir det opprettet nye fagforeninger og lokale samorganisasjoner, ikke minst som et resultat av aktiviteten til fagopposisjonen som var stiftet i 1913.

Fjerde juledag 1916 ble Norsk Syndikalistisk Federation (NSF) stiftet, i samarbeid med Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC). Mange av deltagerne fra starten var også svenske anleggsarbeidere som var tilsluttet SAC. I Sverige stod den syndikalistiske fagbevegelsen som var startet som en opposisjon mot LO i 1910 relativt sterkt. Syndikalistene sto i opposisjon ikke bare mot arbeidsgiverne, men også mot Arbeiderpartiet og mot den reformistiske Landsorganisasjonen.

Navnet syndikalisme kommer av det franske uttrykket syndikat, som betyr: en sammenslutning med et økonomisk formål. Det føderative system, dvs. medlemmenes selvbestemmelsesrett, samt klassesolidariteten er grunnleggende. Den syndikalistiske bevegelsen var anti-autoritær, den var revolusjonær og den avviste partiene og parlamentarismen. Syndikalistene mente at arbeiderklassens egen organisering gjennom lokale fagforeninger var nok, sosiale forbedringer kunne oppnås gjennom direkte aksjoner på arbeidsplassen, og generalstreiken var middelet for å overta samfunnsmakten. Fagbevegelsen måtte være en ren kamporganisasjon, ikke et forsikringsagentur.

Kraftutbygging og industrireising

På begynnelsen av forrige århundre skjedde det en enorm utbygging av industri her i landet. I Rogaland ble Jørpeland og Sauda i Ryfylke sentre for industrireising. Dette skyldes ikke minst muligheten for å utnytte kraften i fossene. I Ryfylke lå mulighetene til rette for å forandre vann som faller som nedbør, til elektrisk kraft som trengs i industrien. I Sauda var det amerikanske storselskapet Union Carbide sitt datterselskap, Electric Furnace Products Company, Limited Canada (EFP) som stod for industribygginga. På Jørpeland var det Stavanger Electro Staalverk A/S (SES) som hadde denne rolla.

Industriutbyggingen som fant sted i Ryfylke, medførte at anleggsarbeidere ble rekruttert fra nær og fjern. Sammen med anleggsarbeiderne kom nye politiske ideer til de tidligere så fredelige bondebygdene i Rogaland. Politiske ideer som sverget til klassekamp og krav om rettferdighet i fordelingen av overskudd og framgang. Sammen med den nye arbeiderklassen kom i ideer om sosialisme, kommunisme og syndikalisme. Med seg hadde arbeiderne også partier, fagforeninger og kampformer.

Syndikalistene i Ryfylke

Syndikalistene i Ryfylke var organisert i lokale samorganisasjoner. Lokale samorganisasjoner som mente at «direkte aksjon» mot arbeidsgiverne var arbeiderklassens kampmiddel. Direkte aksjon innebar at streikeaksjoner kunne settes i gang på lokalt initiativ uavhengig av tariffperioder eller sentrale avtaler. I Sauda var syndikalistene organisert i lokale samorganisasjonen for «Saude og Hellandsbygd». Det fantes også syndikalister og folk som var inspirert av syndikalistiske tanker i de fagforeninger som var knyttet til Landsorganisasjonen, bl.a. i Jern- og metallarbeiderforeningen i Sauda.

Den mest alvorlige arbeidskonflikten ved Saudafaldene som førte til utvisningene i 1917 var når jern- og metallarbeiderne la ned arbeidet på våren dette året. Medlemmene som bl.a. omfattet borsmeder og annet nøkkelpersonale ved anlegget, lammet snart hele driften. Bedriften svarte med lockout mot arbeidere som var organisert i Arbeidsmandsforbundet. Fra bedriftens og den borgelige pressens side ble skylden for konflikten ensidig lagt på de svenske syndikalistene. Stavanger Aftenblad skrev bl.a. «at det var helst svensker som bevirket streiken». Direktør Klouman ved Saudafaldene henvendte seg til justisdepartementet og ba om at syndikalistene måtte utvises fra landet. Det var denne henvendelsen som etter at den var gått via amtmannen i Stavanger og til politimesteren i Rogaland, førte til utvisningen av de to svenske arbeiderne Frank Ellis Berglund og Johan Leonard Sørlind samt deres finske arbeidskamerat August Johanson Koskeniska.

Utover sommeren 1917 reiste de fleste utlendingene fra Sauda. Så lenge konflikten pågikk var det ikke mulig å få arbeid i bygda og signalene fra bedriften var at utenlandske arbeidstakere skulle ut. 5. juli meldte Stavanger Aftenblad at 80 syndikalister forlot bygda.

I april 1917 brøt det også ut en streik ved anleggene til Jørpeland kraftanlegg. I spissen for konflikten sto de to svenske syndikalistene J. A. Haglund og Axel Staaf. Ikke bare sloss de mot arbeidskjøperne, men også kampen mot streikebryteriet var hard. Ved St. Hans-tider ble det gjort innbrudd i værelset deres, og de ble av den grunn oppsagt av husverten. Uten husly og uten arbeid reiste de derfor til Stavanger på andre siden av fjorden og fikk seg nytt arbeid der. Den 20. juli 1917 ble de overfalt av lokale polititjenestemenn og innsatt i Stavanger amtsfengsel. Deretter ble det utstedt utvisningsdom over disse to som «samfundskadelige individer». Uten mat ble de så fraktet til i to døgn til Kristiania og ut av landet.

Dette var det foreløpige sluttpunktet for en lengre kamp, der bedriftsledelsen på Jørpeland hadde lagt sin fulle tyngde inn på å knekke de syndikalistiske aktivistene. Kampen mot svenske syndikalister stoppet ikke ved anleggsarbeiderne, også ved stålverket var bedriftsledelsen redd for at svenske arbeidere skulle være smittet av syndikalistene.

På Stavanger Electro Staalverk (SES) på Jørpeland ble derfor «Spørsmaalet om Syndicalisternes Fremfærd» tatt opp som egen sak på direksjonsmøtet 01.06.1917. Direksjonen på SES ønsket at myndighetene skulle gripe inn ovenfor de kampvillige syndikalistene. Også på stålverket forsvant svenskene ut av bedriften. I 1914 var 70 % prosent av de ansatte rekruttert fra andre steder enn Strand. Ti år senere var ca. halvparten av de ansatte rekruttert fra kommunen.

Arbeidsgivernes og myndighetenes offensiv mot syndikalistene

Utvisningene i Ryfylke var ikke tilfeldige. I 1917 ble det satt i gang en organisert kampanje mot syndikalistisk virksomhet ved norske bedrifter. Arbeidsgiverne ville stoppe bevegelsen med alle midler de hadde til rådighet. Arbeidsgiverne i bygge- og anleggsbransjen vedtok den 28. mars 1917 en egen «handlingsplan» mot syndikalistisk virksomhet:

  • 1. Arbeidsgiverforeningen henstiller til alle arbeidsgivere, tilsluttet foreningen, paa bedste og hurtigste maate avskedige utenlandske syndikalister.

  • 2. Arbeidsgiverforeningen henstiller likeledes til andre arbeidsgivere utenfor Arbeidsgiverforeningen å følge samme taktik.

  • 3. Alle arbeidsherrer paalegges øieblikkelig at indberette til Arbeidsgiverforeningen nøiaktig navn og alder på hver avskediget utenlandsk syndikalist, og maa ingen efter denne dag intagen utenlandsk arbeider beholdes i arbeidet uten efter konferance med Arbeidsgiverforeningen, der paatar seg at føre fortegnelse over utenlandske syndikalister.

  • 4. Arbeidsgiverforeningen søker at oppnaa at Stat og Kommuner ikke indtar utenlandske syndikalister i arbeidet, og stiller sig til tjeneste med opplysninger med hensyn til hvem der ikke bør indtages.

  • 5. Det bør søkes foranlediget, at myndighetene anvender alle lovlige midler til at fjerne de avskedigede, utenlandske urostiftere.

Den samme handlingsplanen ble behandlet og vedtatt i Centralstyret i Norsk arbeidsgiverforening i august 1917.
I forbindelse med konflikter hadde arbeidsgiverne kontakt med og hjelp av lokale politimyndigheter for å få utvist syndikalister. I januar 1918 ble politimyndighetenes arbeid samordnet. Ved hjelp av fremmedlovgivningen som hadde blitt skjerpet under verdenskrigen, benyttet nå myndighetene anledningen til å utvise aktive revolusjonære fra landet.

Å knuse en bevegelse

Aksjonene fra arbeidsgiverne var vellykkede, ved inngangen til 1920-årene hadde den syndikalistiske bevegelsen i Norge nådd toppen, og i løpet av det følgende tiåret var den nærmest forsvunnet fra norsk politikk.
Forfølgelse og utvisning av syndikalister var en av de viktigste grunnen til at syndikalistene forsvant, men som eksemplene fra Sauda og Jørpeland viser, var det også mange svenske arbeidere som forsvant fordi arbeidsgiverne rett og slett nektet dem arbeid. Selv om de ikke var utsatt for direkte forfølgelse og utvisning, ble de fratatt mulighetene til å livnære seg av arbeidet sitt i Norge.
Landsorganisasjonen og spesielt fagopposisjonen ble påvirket av syndikalistisk tenkning både gjennom Martin Tranmæls møte med syndikalistene i USA og gjennom kampfelleskap med svenske syndikalister på mange arbeidsplasser. Likevel valgte Landsorganisasjonen etter hvert å distansere seg fra syndikalistene, først og fremst fordi deres aktivistiske lokale kampformer truet samholdet i bevegelsen, var en konstant trussel mot sentrale avtaler og fratok ledelsen muligheten til å inngå avtaler på vegne av medlemmene lokalt. Etter nederlaget i storstreiken i 1921 ble radikalismen fra tiden rundt verdenskrigen og revolusjonsårene forlatt til fordel for et langsiktig arbeid som førte fram mot hovedavtalen av 1935.
Syndikalistene fikk også problemer på enkelte arbeidsplasser. De ble etter hvert rett og slett oppfattet som bråkmakere av sine arbeidskamerater som var organisert i Landsorganisasjonen. I Sauda opplevde den norske syndikalisten Hans Kilen regelrett å bli jaga fra bygda av andre arbeidere i april 1918. Da hadde de tre fagforeningene, «Sauda arbeidsmandsforening», «Sauda snekker & tømmermannsforening» og «Sauda jern- metallarbeiderforening» offentliggjort i en avisannonse at: «H. Kilen ikke har nogen forbindelse med foreningene her i Sauda».

Avslutning

Syndikalismen fikk ikke noen sterk oppslutning i den norske arbeiderklassen. Den syndikalistiske organisasjonen døde etter hvert som generasjonen fra stiftelsen forsvant: I realiteten var den så svekket allerede ved inngangen til 1920-årene at den aldri mer klarte å utgjøre en politisk kraft i arbeiderklassen. Både arbeidsgivere, myndigheter og den norske Landsorganisasjonen hadde bidratt til at syndikalistene forsvant.
Etter at hovedavtalen mellom arbeidsgiverne og fagbevegelsen ble undertegnet i 1935 fantes det ikke lenger noe rom for den type faglig aktivisme som syndikalistene representerte. Likevel dukket det i etterkant av radikaliseringen på slutten av 1960-årene opp tendenser i fagbevegelsen som kunne minne om syndikalistenes tanker tidligere i århundret. I 1969 proklamerte en del tillitsvalgte i Landsorganisasjonen i Rogaland at nå var tiden inne for å starte en ny fagopposisjon, LO var blitt for sentralstyrt. Sommeren 1970 gjennomførte arbeiderne på EFP i Sauda en av de mest kjente av tariffstridige streiker som rullet over store deler av landet ved inngangen til 70-tallet. I 1977 ble det tatt initiativ til å gjenreise NSF som Norsk syndikalistisk forbund, uten at denne organisasjonen fikk noen som helst betydning for utviklingen innenfor fagbevegelsen. I dag er også «nye» NSF forsvunnet.

Litteraturliste

– Bjørgum, Jorunn Syndikalismen i Norge. Norsk Historisk Tidsskrift 1.1998.

– Fagerhus, Harald: Anarkismen og syndikalismen i Norge gjennom 150 år. Dokument på internett: http://www.fagerhus.no/a_Norge/ Hammerborg, Morten – Forfulgt? – en undersøkelse av den påståtte masseutvisning av Norsk Syndikalistisk Federations svenske medlemmer 1917 – 1918/ Morten Hammersborg. – Bergen : – Hovedoppgave i historie – Universitet i Bergen 1998.

– Hansen, Halvdan Magnus: Stålverksarbeider / Halvdan Magnus Hansen, Dag E. Thorenfeldt – Jørpeland : Melting Pot, 2002

– Jøssang, Lars Gaute, 1957: Arbeidsprosessar og arbeidarpolitikk ved Stavanger electro staalverk A/S 1913–1931 / Lars Gaute Jøssang. – Bergen : AHS – Gruppe for flerfaglig arbeidslivsforskning, Universitetet i Bergen

– Lillehammer, Arnvid: 1943- Soga om Sauda / Arnvid Lillehammer. B. 4. Bygdesoga 1880–1940 – Sauda : Sauda kommune 2002

– Niemi, Einar: Norsk innvandringshistorie . B.2 . I nasjonalstatens tid 1814-1940/ Einar Niemi, Jan Eivind Myhre, Knut Kjeldstadli. – Oslo – : Pax , 2003

– NSF/ Organ for Norsk Syndikalistisk forbund – Internasjonale arbeiderassosiasjon: Prøvenummer 1 -1980

– Tangen, Carl O., 1888- Til kamp mot utvisningerne!. Kra. : Norsk syndikalistisk federasjons forlag , 192?

– Tufte, Sander Norsk fremmedpolitikk 1901-1927 : Lovgivning og utvisningspraksis / Sander Tufte. – Oslo : – Hovedoppgave i historie – Universitetet i Oslo 2000

– Våga, Finn E.: «De unge slekter» : Rørsla som bygde Sauda / Finn E. Våga Oslo : Samlaget, 1993