Sverige: Folkhemmet rakner

Av

2013-02A


Bjørn Tore Egeberg er ansatt som organisasjonssekretær i Heismontørenes Fagforening, og er leder av Rødt arbeiderlag i Oslo.

Sverige var lenge ett av de beste landene i verden for en arbeider. Etter noen tiår med markedsliberalistisk poltikk har det blitt en dramatisk forverring. Nå møter den svenske arbeideren vilkår på linje med de mest arbeidsgivervennlige landa i Europa. Den nordiske modellen er død, i alle fall for Sveriges vedkommende. Hvem skulle trodd at det kunne gå så fort?

Jeg vil i denne artikkelen minne om hva som var den nordiske modellen.Videre vil jeg se på hvordan den borgerlige regjeringen målbevisst har svekket arbeiderklassens posisjon. Og jeg vil se på hvilken rolle det Socialdemokratiske partiet spiller.

Folkhemmet – det som var

Den svenske arbeideren bodde i Folkhemmet. Han jobba på Volvo eller på SKF og hadde et kollektivavtal (tariffavtale) som regulerte alt fra overtidsbetaling og skifttillegg til rett til arbeidsklær og permisjoner. Overgangen fra timelønn til månedslønn hadde skjedd uten protester fra arbeidsgiverne (bortsett fra at skogsarbeiderne måtte streike for å få skogeierne til å forstå den svenske modellen). Alle piler pekte oppover, og det var mangel på arbeidskraft. Om arbeideren hadde barn som ingen arbeidsgiver ønsket å ansette, så fikk de likevel jobb til slutt, for bedriftene hadde alltid behov for folk, og var tjent med en moral om at også de svake skulle få være med i Folkhemmet.

Så begynte ting å skje, som et varsel om det framtida skulle bringe. Fem store skipsverft i Vest-Sverige ble nedlagt. Volvo flytta deler av personbil-produksjonen ut av landet. Vår arbeider mista jobben på Volvo. Men han kom inn på arbeidsmarkedstiltak, og omskolerte seg til elektriker. Etter noen år var han tilbake på jobb, nå på Göteborgs byggeplasser. Tilsynelatende hadde ingen ting skjedd. Men flere av de sterkeste fagforeningene var nå borte, og det kom ingen som overtok deres plass. Strategene i det svenske høyre-partiet, Moderaterna, begynte å se lyst på framtida. De syntes Folkhemmet var et nitrist samfunn hvor alt hadde stått stille siden middelalderen. Nå ønska de seg fleksibel arbeidskraft, privatisering og lavere skatter. Med en svekka fagbevegelse kunne det være mulig å revolusjonere Sverige.

En svensk jobbare har alltid visst hvor han/hun hadde Facket. Forhandlinger mellom arbeidsgiverne og Facket har fastsatt lønns- og arbeidsforhold på store og små arbeidsplasser. Da vår arbeider begynte i nytt firma, en elektriker-sjappe, visste han at han kom til ordna forhold. Her kom det ikke til å bli tilbud om å motta deler av lønna svart. Her kom det ikke til å bli trekk i lønn for ventetid, når han stod på en byggeplass og venta på deler. Alle viktige økonomiske betingelser var regulert i kollektivavtalen. Dette partsforholdet regnes for å være hovedpilaren i den svenske modellen. Dette har skapt et arbeidsliv som kjennetegnes av høy organisasjonsgrad, demokratiske lønnsforhandlinger, ledighetstrygd som ikke ligger langt under lønna, en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, og ikke minst en ambisiøs arbeidsmiljøpolitikk.1

Den svenske modellen stod trygt på tre bein:

  1. Topartssamarbeidet
  2. Økonomisk trygghet ved sykdom
  3. Velferdstjenester uten egenbetaling.

Den svenske modellen var Folkhemmet.

Indre og ytre press mot den svenske modellen

Som nevnt ville det svenske høyrepartiet, Moderaterne, ha bort den svenske modellen. De ønska markedsliberalisme. Her var det en indre press mot den svenske modellen. Men det var også et ytre press.

I hele etterkrigstida har eierne krevd større og større profitt. Uavhengig av om bedriften ligger i Egypt, i Italia eller i Sverige. Den eneste kilden til denne profitten er arbeiderne – hver arbeider skaper verdier som er langt større enn det han/ hun får utbetalt som lønn. Eierne får både glede og søvnløse netter av de store profittene. For de må investeres på nytt for å gi enda større profitter i framtida. At dette er et problem, vises tydelig av Volvos utvikling. På 50- og 60-tallet var det en økonomisk vekst som førte til at flere og flere familier kunne kjøpe seg bil. Alle bilfabrikanter gledet seg, og økte produksjonskapasiteten kraftig. Så begynte det å butte i mot. De fattige var fortsatt fattige og hadde ikke råd til bil. Og de med god råd trengte ikke flere biler enn de allerede hadde. Resultatet ble en knallhard konkurranse og flere konkurser.

Arbeidere verden over blir ofre for motsigelsen i denne måten å produsere på: At det kreves økt profitt, samtidig som lønna holdes nede – mens økt lønn isolert sett hadde vært det eneste kortet å satse på for å drive vekst-spiralen videre. Men angrepet på lønn og arbeidsbetingelser rammer forskjellig. I Europa har EU helt siden opprettelsen prøvd å skjerme den europeiske kapitalen fra problemene, først og fremst gjennom:

  • Å angripe lønns- og arbeidsvilkår og fagbevegelsen i medlemslandene
  • Å kreve lukrative betingelser for europeiske investeringer i fattige land

I 1994 var det folkeavstemning om EU-medlemskap i Sverige

Vår arbeider stolte på Socialdemokratenes forsikringer om at EU-medlemskap var nødvendig for å trygge arbeidsplassene. Han stemte ja. Det gjorde flertallet, og Sverige ble EU-medlemmer fra 1995. Dermed hadde Sverige sluttet seg til prinsippet om fri flyt av arbeidskraft. EU har systematisk arbeidet for å redusere lønningene i alle medlemsland. Eller på deres nytale: «få en mer effektiv konkurranse, gjennom fri flyt av arbeidskraft». Dette er et forsøk på å løse de problemene som produksjonsmåten skaper. Spesielt i Tyskland og Sverige har arbeidsforholdene blitt drastisk forringet, men krisa slår hardest ut i Sør-Europa. Etter øst-utvidelsen av EU har svenske bedrifter utnyttet den lave lønna i øst ved å etablere seg i Polen og Baltikum, og dermed kreve at deres øst-europeiske ansatte skal jobbe i Sverige på øst-europeiske betingelser. EU støtter varmt opp om å etablere en lavtlønna del i det svenske arbeidsmarkedet, for å få konkurransen til å virke.

Arbeidsløsheten skjøt i været etter at Sverige ble EU-medlem. Dette satte også den svenske modellen under press. Om staten skal spille en aktiv rolle med å skaffe nye arbeidsplasser, må det skaffes penger til arbeidsmarkedstiltak og støtte til nyetableringer. Dagpengene til arbeidsløse må også betales. Etter den svenske modellen er svaret å øke skattene og ta opp nye lån. Men det ytre presset mot den svenske modellen gjorde det lettere for Socialdemokratene og de borgerlig å avvise dette.

Det ytre presset er også knytta til en gjeldstynget stat. Fram til 1977 var den svenske statens gjeld på under 100 milliarder svenske kroner. I 1993 hadde statens gjeld tidoblet seg, og har ligget stabilt på dette nivået siden da.

Med denne statsgjelda er ropet om kutt i offentlige utgifter av naturlige grunner høyere enn i Sverige enn i Norge, hvor Oljefondet er mer enn tre ganger større enn den svenske statsgjelda.

Krisa gir EU en mulighet til å diktere politikken

Jeg kan i svake øyeblikk drømme om en norsk regjering som begynner å styre kapitalen, og som sender en klar melding til Brüssel om at alt økonomisk samarbeid med EU heretter skal bygge på respekt for faglige rettigheter, og ikke på fri flyt. For et land som står utenfor EU, har full sysselsetting og en sterk statsøkonomi er dette gjennomførbart, selv om Trygve Hegnar sikkert vil hyle så det kan høres helt til Finnmark. For en regjering i et krise-ramma medlemsland i EU er det vanskeligere. Svenske regjeringer må enten ta full konfrontasjon med kapitalen og med EU, eller godta et knøttlite handlingsrom i den økonomiske politikken. Dette er en av årsakene til at det Socialdemokratiske partiet ikke vil ha en partileder som snakker om å redusere ulikheter, og om solidaritet. Håkon Juholt, som hørtes ut som en sosialdemokrat, ble sparka som partileder etter ett år. Et parti med regjeringsambisjoner vil ha en statsministerkandidat som fullt ut bekjenner seg til vår tids kapitalistiske forpliktelser. Dermed blir den svenske riksdags-debatten preget av hvordan landet skal tilpasse seg de nye kravene fra EU og fra svensk og internasjonal storkapital.

Etter at Sverige ble EU-land, har arbeidsløsheten økt og medlemstallet i LO har falt. Hvordan gikk det med vår arbeider, elektrikeren? Jo, han beholdt LO-medlemskapet sitt, men han la merke til at det dukka opp nye firma der arbeiderne stod utenfor LO. Han fikk også litt å slite med på hjemmefronten. Sønnen var ferdig med gymnaset, og det fantes ikke jobb å få. Skulle han gå til Manpower? Ville han for alltid være en vikar, aldri få fast arbeid?

Regjeringsskiftet i 2006

Men så kom 2006. Socialdemokratene tapte valget, og inn i regjeringskontorene kom den borgerlige alliansen. Nå skulle Sverige moderniseres, og fagbevegelsen skulle utraderes. Spesielt skulle langtidssyke og arbeidsledige få merke at det var slutt på store statlige subsidier til slabbedasker som ikke gidder å jobbe. Først satte regjeringen opp medlemsavgiften i A-kassene2, i første omgang fra 90 kroner i måneden til 340 kroner. Deretter døpte regjeringen om medlemsavgiften til arbeidsløshetsavgift, og fjerna det solidariske prinsippet. De som jobba i bransjer med høy arbeidsløshet, måtte nå betale mye mer enn de 340 kroner. De som jobba i bransjer med lav ledighet, slapp billigere unna. Samtidig ble retten til skattefradrag for fagforeningskontingent fjerna. Arbeiderne hadde på kort tid fått et mye dyrere faglig medlemskap og en mye dyrere A-kasse. Resultatet var at mange medlemmer forsvant fra fagbevegelsen. Regjeringen sa at det var opp til fag-bevegelsen sjøl å gjøre medlemskapet attraktivt. Også blind høne kan finne korn. Hadde fagbevegelsen møtt angrepene fra regjeringa med streiker og andre sterke aksjonsformer, kan det være at flere hadde beholdt medlemskapet. Men det er ingen tvil om at regjeringens hensikt var å ramme fagbevegelsen hardt.

Den borgerlige alliansen så ingen fordel i å ha et stort antall arbeidere med høy kompetanse og god lønn. Sammen med arbeidsgiverne har de målbevisst splitta arbeidslivet i to. Ett nytt B-lag med lavtlønte arbeidere uten fagutdanning har vokst fram, og det har skjedd svært raskt. I flere fag har regjeringen bygd ned den offentlige fagutdanninga, slik at all fagopplæring nå foregår i bedriften, på arbeidsgivers premisser. Den typiske arbeider på B-laget er ufaglært. Sønnen til vår arbeider har blitt en del av dette B-laget. Etter at den borgerlige regjeringen innførte nye regler for A-kassene, klarer han bare å tjene opp rett til ytterst lave dagpenger. Og selv disse dagpengene mister han om han ikke søker på en hvilken som helst underbetalt jobb, for eksempel som telefonselger på deltid og provisjonslønn. Han må godta en lønn som hans far aldri ville drømt om å jobbe for. I likhet med sine kamerater er han heller ikke fagorganisert. Han synes kontingenten gjør for stort innhogg i den lille lønna. Side om side med B-laget finnes også arbeidslivets A-lag med fagorganiserte arbeidere, ofte med fagbrev eller annen viktig kompetanse. A-laget støtter fortsatt Socialdemokratene. Men de borgerlige strategenes våte drøm er at arbeidslivets B-lag vil være lettere å vinne med løfter om skattelette, og at et eventuelt opprør fra B-laget vil gå til høyre, og ikke til venstre.

Sykelønnsordningen var det neste som den borgerlige regjeringen skulle rive ned. De har innført administrative grenser for hvor lang sykemelding legen har lov å gi på den enkelte sykdommen. De som må gå ned i deltid på grunn av sykdom, får ikke rehabiliteringspenger/uføretrygd for resten av stillingsprosenten, men tvinges til å si opp jobben og melde seg arbeidsledige. Alt sammen er markedsført under slagordet «Utenforskapet». Ut fra borgerlig samfunnsmoral er det skadelig å ha ordninger som syke kan leve av, for da vil de vende seg til og låse seg fast i tilværelsen som utenfor. For, ettersom de borgerlige vet at de fleste kan jobbe hvis de gidder, vil lave ytelser bringe dem tilbake til arbeidslivet. Beviset er at sykefraværet og antall på rehabilitering går ned. Men alt de har oppnådd, er å skape en forferdelig situasjon for mange av dem aller nederst og flytte dem til en annen statistikk, enten til arbeidsledig eller til sosialhjelpsmottaker. Det Socialdemokratiske partiet har i flere politiske utspill vist at bare tre prosent av de som blir kasta ut av sykepengeordningen kommer i ordinær jobb.

Men angrepene på sykelønnsordningen begynte lenge før 2006. Gerd Liv Vallas nye bok minner oss om sykelønnsbataljen i Norge i 2006, da LO slo tilbake Stoltenberg-regjeringens forslag om å øke arbeidsgivernes andel av utgiftene til sykepenger. Som Valla oppsummerer, ville større arbeidsgiveransvar for syke gjøre bedriftene mer forsiktige med å ansette mennesker med risiko for langtidsfravær. Men dette dårlige forslaget hadde verken Stoltenberg eller Hansen finni på sjøl. I 2003 bestemte den sosialdemokratiske regjeringa i Sverige at arbeidsgiverne heretter skulle betale sykelønn for de første 21 dagene med fravær, mot tidligere 14. Samme regjering fikk gjennom at arbeidsløse ikke hadde rett på sykepenger ut over det de ville fått i dagpenger.

Offentlig velferd settes ut på anbud

Privatiseringen er kommet langt. Høyrepolitikerne i Stockholm kan snart legge ned siste rest av kommunal eldreomsorg. Av Stockholms äldreboenden (sykehjem) er i dag 74,4 prosent private. Av vårdcentralerna (hjemmebasert omsorg) er 65,7 prosent private. Av grunnskolene er 45,1 prosent private. I denne situasjonen ville jeg håpe og tro at svensk arbeiderbevegelse går samlet ut i gatene og roper: «Ta tjenestene tilbake!». Men det gjør de ikke. Det Socialdemokratiske partiet aksepterer privatiseringen. Deres alternativ er mer regulering av de private. De vil kreve at private firmaer i omsorg og skole holder høyere kvalitet enn i dag, og de vil kreve at det skal bli vanskeligere å ta ut fortjeneste fra driften.

Fra debatten i Sverige:

Valfriheten i välfärden är central och något vi vill utveckla. Människor vill själva välja skola, hemtjänst och vårdcentral. Att det finns flera utförare skapar en positiv konkurrens som kan bidra till att höja kvaliteten i all verksamhet. Men det är hela tiden valfriheten för medborgaren som ska stå i centrum, inte valfriheten för företagen. Idag ser vi på många håll en över-etablering inom välfärden, inte minst i gymnasieskolan. Många skolor kommer på grund av detta att få svårt att klara sig de kommande åren. Detta går ut över eleverna och deras utbildning. Att låta företag fritt välja var och när de ska etablera sig är inte att ta ansvar för de personer som drabbas när brukarunderlaget plötsligt viker. Det är inte att ta ansvar, varken för utbildning, vård och omsorg eller för människors valfrihet. (Lena Hallengren, riksdagsmedlem for Socialdemokratene).3

«Å sette bestemor på anbud» het det før, og det var folk mot. Nå har de svenske Socialdemokratene døpt det om til «en positiv konkurrens som kan bidra til att höja kvaliteten i all verksamhet».

Ingen konsekvent opposisjon mot høyrepolitikken

Om du skulle tro at det svenske sosialdemokratiske partiet har valgt en myk kurs, som skiller seg fra kampen som de andre europeiske sosialdemokratiske partiene fører mot krisa: Tro om igjen! Dag Seierstad hadde, i Klassekampen 10.11.12, en trist gjennomgang av stoda:

Heller ikke fra sentrum-venstre-partier har det vært mer enn verbal støtte til en alternativ krisepolitikk – enten de har vært i regjering eller ikke. Det store italienske sentrumvenstrepartiet Demokratene ga støtte til den kuttpolitikken som Berlusconis regjering sto for – og har seinere gitt like full støtte til de markedsliberale strukturreformene til Mario Monti. Også i Hellas, Portugal og Spania har sosialdemokratiske regjeringer stått for en perspektivløs sparepolitikk. ….

I Tyskland har Sosialdemokratene og De Grønne stemt for fiskalpakten (pakten som binder regjeringer til å kutte i offentlige utgifter) – mot et løfte fra Angela Merkel om en avgift på finanstransaksjoner. Forhåpningene var derfor store da François Hollande i vår gikk til valg på at kuttpolitikken måtte avsluttes og erstattes med en effektiv vekstpolitikk. Han lovte at fiskalpakten skulle opp til ny behandling hvis han ble president. Men det var før valget. Etter valget har den franske regjeringen godkjent fiskalpakten uten å flytte på et komma.»

Paul Bjerke sier det slik i Klassekampen 29.11.12 i en kommentar til Aps Torgeir Larsen:

… krisa er ingen naturkatastrofe. Den er resultat av en rekke avgjørende politiske valg som er gjort i EU de siste 30 årene – og som samtlige er varmt støttet av Larsens parti.

Det gjelder etableringen av EUs indre marked som systematisk har fremmet fri flyt av varer, kapital, tjenester og arbeidskraft på bekostning av styringsmekanismer for økonomi og arbeidsliv, som har svekket fagbevegelsens posisjoner …

Det gjelder håndteringa av finanskrisa, der toppene i Europas sosialdemokratier sto samlet om å redde bankene uten å sosialisere dem og deretter lot bankdirektørene drive utpressing av de mest kriserammede landene.

Jo visst skal vi lære av Sverige. Vi skal jobbe for en sterk fagbevegelse. Vi skal slå tilbake alle forsøk på svekke dagpengeordningen og sykelønnsordningen, uansett hvor mye skattelette de vil sukre pillen med. Men vi skal ikke minst fortsette kampen mot EUs arbeidslivspolitikk, enten gjennom å jobbe for reservasjoner mot fagforeningsfiendtlige direktiv, gjennom å ta arbeidslivet ut av EØS-avtalen, og kanskje en dag vi kan få gjennomslag for at Norges økonomiske samarbeid med andre europeiske land skal bygge på respekt for faglige rettigheter, og ikke på fri flyt av kapital, arbeidskraft osv. I denne kampen står en Arbeiderpartidominert regjering på feil side.

Noter:

  1. Persson, Carlén og Suhonen: Bokslut Reinfeldt. Ordfront, 2010.
  2. I Sverige er det bransjevise a-kasser som betaler ut dagpenger under arbeidsløshet. A-kassene samarbeider nært med fagbevegelsen. A-kassene finansieres med medlemsavgifter og arbeidsgiveravgifter.
  3. Dagens Nyheters nettutgave 01.12.1). Se: http://www.dn.se/debatt/regeringen-slar-vakt-om-valfardsforetagensratt-till-stora-vinster