«– Sverdet er Lenins lære»
Av Halvard Gråtopp
«- Sverdet er Lenins lære»
Lenin døde 21. januar 1924.Han hadde ført en utrettelig kamp mot reaksjon og opportunisme og for proletariatets diktatur og kommunismen. Lenin skapte ikke Oktoberrevolusjonen, for den var et resultat av millionmassenes kamp og ofre. Men Lenin og bolsjevikpartiet, som han var skaperen av, ga revolusjonen retningen og det teoretiske grunnlaget.
Revolusjonen var full av krokveier og problemer, så vi kan trygt si at arbeiderne og fattigbøndene seiret, fordi bolsjevikpartiet eksisterte.
Men bolsjevikpartiet var heller ikke kommet til uten kamp. Etter Marx' og Engels' død vant opportunismen stadig mer terreng i den sosialistiske verdensbevegelsen. En av bannerførerne for denne utviklinga var Bernstein. Hans uttalelse, «Bevegelsen er alt, målet er intet» viser et toppmål av prinsippløshet og trangsynt opportunisme. Mange reagerte på forfallet. Både Plekhanov og Kautsky, Rosa Luxemburg og Vladimir Iljitsj Uljanov, bedre kjent som Lenin. Det var nødvendig med en kamp for å gjenreise den revolusjonære marxismen og befri den fra det tåkesløret som opportunistene hadde hyllet den i. Fram gjennom de første to tiårene av dette århundret pågikk det en stadig prosess med teoretisk avklaring. Gjennom denne prosessen, som var nært forbundet med de store klassekampene i tida, såvel den russiske revolusjonen av 1905 som den første imperialistiske verdenskrigen, trådte det fram et stadig klarere skille mellom de virkelige revolusjonære og opportunistene.
Plekhanov og Kautsky var begge i sin tid marxister, og utrettet mye for å spre kjennskap til arbeiderklassens ideologi. Men begge utviklet seg til reinhårige opportunister som sto til tjeneste forborgerskapet. Rosa Luxemburg gikk med de revolusjonære, men ikke i ett og alt. På flere punkter var hun unnfallende, liksom mange andre i samtida. Den som først og fremst må ha æren for at marxismen igjen ble en levende revolusjonær kraft, og ikke den livløse oldsaken som opportunistene forsøkte å gjøre den til, denne æren må tilfalle Lenin.
Lenin var ingen skrivebordsteoretiker, sjølv om han har skrevet bindsterke verk. Han deltok aktivt i revolusjonen og hans skrifter er skarpe polemiske bidrag til alle sider av politikken, økonomien og tenkninga. Han forsvarte Marx, gjennom å vise til det revolusjonære innholdet i marxismen, der hans motstandere ville bruke Marx til å avblåse klassekampen. Han videreutviklet marxismen på områder som enten var helt nye i forhold til på Marx' tid, slik som framveksten av det imperialistiske verdenssystemet, eller på områder der Marx bare hadde rukket det innledende arbeidet. Lenin oppfattet aldri Marx som et orakel, han oppfattet marxismen som en «veiledning til handling».
Proletariatets diktatur – kjernen i marxismen
Marx sier at kjernen i hans lære er teorien om proletariatets diktatur, Lenin sier at man ikke er marxist dersom man ikke anerkjenner denne teorien. I dag gjør verken det «marxist-leninistiske» NKP eller det «marxistiske» SF dette. De fornekter sjølve kjerna i marxismen, og har likevel mage til å kalle seg «marxister».
Lenin står ikke, slik noen sjølbestaltete marxister, vil ha det til, i motstrid til marxismen. Leninismen er marxismen i imperialismens epoke. Derfor kan vi si at det ikke lenger gir mening å anerkjenne Marx uten også å anerkjenne Lenin. (I denne sammenhengen kan vi også nevne at femti- og sekstiåra på mange måter viste en liknende kamp som den de to første tiårene av århundret gjorde. Nå prøvde de moderne revisjonistene, under dekke av å være «leninister», akkurat som Kautsky under dekke av å være «marxist», å gjøre marxismen-leninismen til en liberal teori. Aller fremst i forsvaret og videreutviklinga av Lenin har vi i denne tida og fram til den dag i dag funnet Mao Tsetung. Alle slags svindlere prøver å slå inn kiler mellom de marxistiske klassikerne, mellom Marx og Engels, mellom Lenin og Marx, mellom Stalin og Lenin og Mao Tsetung. De har ikke lykkes. Marxismen-leninismen-MaoTsetungs tenkning er en helstøpt ideologi, og klassikerne utgjør fortsettelsen av den samme stammen, den samme tradisjonen.
Den moderne revisjonismen, »ny-marxismen», trotskismen, «den leninistiske kritikken av Stalin» og andre revisjonistiske og «venstre»-opportunistiske retninger, har gjort det helt nødvendig for oss som vil holde Lenins minne i hevd, å ta opp en hard ideologisk kamp til forsvar for Lenins lære. Denne kampen har alt gitt store resultater, fordi den har gjenreist den kommunistiske bevegelsen i de fleste land etter det revisjonistiske forræderiet i femtiåra.
Vi skal fortsette på den lange marsjen framover og vi frykter ikke en eneste av de opportunistiske avvikene som fra tid til annen vil forsøke å avspore den revolusjonære bevegelsen. Vi vet at vår sak er rettferdig, at marxismen-leninismen vil seire.
Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky
På de følgende sidene har vi trykt et utdrag av Lenins artikkel «Den proletariske revolusjonen og renegaten Kautsky» (august 1918), for å vise hvordan Lenin forsvarte marxismen. Den er en polemikk mot Kautskys artikkel «Proletariatets diktatur» og den har ikke blitt mindre aktuell med åra. De kinesiske kameratene viser ofte til denne Lenin-artikkelen som en forløper for Maos teori om kulturrevolusjonen. Et avsnitt, som vi av plasshensyn ikke trykker, viser nemlig betydninga av at proletariatets diktatur strekker seg over en ganske lang periode for å utrydde de siste restene av borgerskapets privilegier og tankegods. Avsnittet heter «Kan det eksistere noen likhet mellom de utbyttede og utbytterne?», og anbefales til sjølstudier. I det hele tatt er «Renegaten Kautsky» en perle i marxistisk polemikk som burde leses av så mange som mulig.