Ukategorisert
av Harald Minken
Den store nei-seieren i folkeavstemningen i Sverige forandret den politiske situasjonen i Nord-Europa.
Svenskenes nei til euro gjorde det lettere for danskene å holde fast ved sitt nei fra år 2000, og styrket umiddelbart EU-motstanden i Norge. Den kan heller ikke ha gjort det lysteligere for Tony Blair å tillyse folkeavstemning i Storbritannia med det første. Det var sannelig en inngripen i rette tid, svensker, for hadde det gått motsatt, ville vi gått strake vegen mot europastaten alle sammen! Nå er det håp om at Skandinavia og Storbritannia kan finne en annen veg.
Hva det vil si økonomisk for Sverige at de holdt fast på krona, er ikke så lett å si, men jo flere sjølstendige valutaer utenom euroen, jo lettere blir det i hvert fall for hver av dem å holde fast ved sjølstendigheten.
Ja-sida i Sverige starta sin kampanje med påstander om at overgang til euro ville redusere kostnadene spesielt for småbedriftene som driver eksport, i og med at de ville slippe kostnader til valutasikring og andre former for plunder og heft. De gikk endatil så langt at de fikk beregnet hvor mye dette ville gi i gevinst for hver svensk kommune. Nei-sida svarte med å peke på en potensielt mye større kostnad ved å gi opp krona, nemlig kostnaden ved langvarig arbeidsløshet dersom Sverige ikke lenger kunne bruke rentepolitikken og valutapolitikken som virkemidler for å komme ut av en nedgangsperiode.
Tullprat, sa ja-sida, Sverige har ikke økonomisk kraft til å føre en sjølstendig rentepolitikk. Først når hele Europa slår seg sammen, kan det føres en rentepolitikk som kan motvirke langvarige økonomiske kriser.
Hvordan skal vi vurdere disse økonomiske argumentene? Naturligvis innebærer det noen ekstra kostnader for en eksportør dersom han skal eksportere til et annet valutaområde. Han kan pådra seg en risiko for at krona styrker seg fra han inngår en kontrakt til han får betalt i euro (en valutarisiko). Den kan han forsikre seg mot, men det er ikke gratis. Men valutarisikoen gjelder også for utlendingene som vil eksportere til Sverige, og fungerer til en viss grad som beskyttelse for svensk konkurranseutsatt industri.
I en teoretisk verden uten konjunkturer og med «perfekt mobil» arbeidskraft ville likevel «alle» kunne tjene på at valutarisikoen forsvant, i og med at det blei lettere å treffe riktige økonomiske beslutninger. Verden – eller i dette tilfellet Europa – er ikke slik. Svensk tv gjorde et eksperiment. De spurte vindyrkere i Portugal om de var villig til å ansette arbeidsløse skogsarbeidere fra Norrland. Svaret var naturligvis: «Ja, dersom de hadde god greie på vindyrking.» Kunne portugisiske landarbeidere tenke seg en jobb i den svenske skogen? «Nei, er det ikke fryktelig kaldt?»
Mennesker er ikke perfekt mobile, de hører hjemme et sted, og det finns språkgrenser og kulturforskjeller. Dessuten får de ikke solgt huset. Hvis det går dårlig i Norrland, blir det arbeidsledighet der, og den går ikke vekk av seg sjøl gjennom flytting utenlands. Det er da det kan trengs rentepolitikk (hvis krisa rammer hele Sverige), eller distriktspolitikk og spesielle tiltak. Men kan ikke rentepolitikken drives mer kraftfullt om det er den europeiske sentralbanken som står bak? Det var det ja-sida sa. Nei, den europeiske sentralbanken kunne eventuelt brukt rentepolitikk mot den europeiske ledigheten (hvis de ikke hadde vedtatt å prioritere andre mål), men naturligvis ikke for å løse et særsvensk problem. For å løse et slikt problem, måtte EU ha brukt overføringer. Men det har de ikke budsjett til – mesteparten av budsjettet er bundet opp i landbrukspolitikken.
Et valutaområde bør altså ikke være for stort. Enten må folk lett kunne flytte innen området, eller så må området ha en statsmakt som driver omfattende distriktspolitikk. Europa er veldig dårlig egnet til å være ett valutaområde, og spenningene som det medfører mellom områder som utvikler seg raskt og områder som stagnerer, merkes godt allerede. Euroen er borgerlig eventyrpolitikk. Det betyr ikke nødvendigvis at euroen bryter sammen, men det betyr at den enten vil drive store menneskemasser ut på vegene, eller skape stagnerende bakevjer med høy ledighet.
Dette forstod svenskene. Ja-sida gikk derfor mer og mer over til ikke-økonomiske argumenter – freden, den europeiske enheten, faren for at svenskene skulle havne på gangen i Brussel.
Men like inn i det siste fremmet ja-sida to usedvanlig dårlige økonomiske argumenter. Det første var faren for spekulasjon mot den ensomme lille svenske krona. Tullprat – det går ikke an å spekulere i devaluering av en valuta som flyter! Det andre var behovet for utenlandske investeringer i svensk industri. Tullprat – er det noe den internasjonale kapitalen kan, så er det å hoppe over valutagrenser gjennom direkte investeringer i hvert valutamarked!
Etter avstemningen så det ut til at alle plutselig kunne enes om at Sverige hadde gått glipp av noen promiller i årlig gjennomsnittlig økonomisk vekst, men berget mulighetene til å håndtere nedgangstider. Kanskje er det slik, og kanskje ikke. Uansett så er det greitt for den svenske arbeiderklassen at Sverige har igjen litt økonomisk sjølstendighet, så får vi se hva de kan gjøre ut av det.