Svar til Sweezy
Av Harald Minken
Jeg føler meg naturligvis både stolt og glad over at Sweezy har kommet med et tilsvar til min kommentar til artikkelen hans om finanskapitalens triumf.
Sweezy var en av de få som holdt oppe den marxistiske politiske økonomien i USA fra mellomkrigstida og ut gjennom mccarthyismen i 50-åra. Læreboka hans fra 1942, “The theory of capitalist development”, er lesverdig etter femti år. Enda større innflytelse hadde “Monopoly capital”, som han skreiv sammen med Baran i 1968.
Min første kommentar til Sweezy inneholdt kritikk av det jeg oppfatta som en teori som fullstendig løsriver finansverdenen fra den produktive kapitalens kretsløp. Derfor framheva jeg hvilken rolle finansmarkedene har med hensyn til å lette internasjonaliseringa av produksjonen, og drive gjennom sentralisering og restrukturering av den produktive kapitalen. Jeg håper ingen misforsto meg dithen at jeg støtter en slik utvikling!
To ting sto for meg som viktig: For det første å unngå at kritikken av spekulasjonsøkonomien blir ensidig, slik at industrikapitalen går fri og framstår som “sunn”. Jeg trur vi alle kjenner til fagforeningsledere som roser sin egen bedriftsledelse fordi den er så interessert i produksjon og arbeidsplasser, og kritiserer kommunen fordi den ikke gir bedriften tilstrekkelig spillerom. Det han ikke kjenner til, er at samtidig som bedriftslederen ber om lavere skatter og billigere tomter her hjemme, er økonomidirektøren på møte i Paris og blir orientert om at bedriften er kjøpt opp av et nytt multinasjonalt konsern, eller han er i Polen og forhandler om å kjøpe fabrikker der, eller han sitter på kontoret og vurderer om bedriften skal inngå en rentefutureskontrakt.
Det andre som jeg så som viktig, var å framholde at mengden av merverdi som blir skapt i produksjonen, setter grensa for hvor store netto profitter som kan bli realisert i finansverdenen. Riktignok motsvares mye av profittene på disse markedene av et tilsvarende tap hos den andre kontraktspartneren, men når dette er utliknet, er resten av profitten overført merverdi fra produksjonen. En eventuell stagnasjon i merverdiproduksjonen vil derfor før eller siden slå igjennom som et sammenbrudd eller en sammentrekning i finansmarkedene.
Det første punktet er ikke egentlig noen kritikk av Sweezy, slik jeg oppfatter det. Det er klart at Sweezy oppfatter (den stagnerende) produksjonen og (den blomstrende) finansverdenen som to sider av et system som han er imot, og som han regner med vil gå under. Det vil ikke nytte å redde den ene delen ved å bekjempe den andre. Dette gjør Sweezy helt klart i sitt tilsvar.
På det andre punktet ser det imidlertid ut til at vi har forskjellig oppfatning. Vi har også ulik oppfatning av om det er casino-preget eller tvert imot mulighetene til å forsikre seg mot risiko som er hovedsida ved de nye finansmarkedene.
Jeg oppfatter det slik at via finansmarkedene kan det enkelte, la oss si “lokale” medlem av kapitalistklassen omgjøre en profitt som er usikker på grunn av lokale tilfeldigheter, til en sikker andel i kapitalistklassens felles profitt. Hovedmetoden til å gjøre det er å la den bedriften han eier, bli et aksjeselskap, og selge noen av aksjene til andre, samtidig som han kjøper aksjer i andre bedrifter og “sprer risikoen”.
Men sjøl om kapitalisten sprer risikoen, vil han være utsatt for den risikoen som hefter ved all merverdiproduksjon, for eksempel et allment fall i profittraten. Et stykke på veg kan han imidlertid verne seg mot slike farer også. Han kan for eksempel omgjøre sin kapital til en rein pengekapital, og låne den ut til en fast rente. Så lenge den han låner ut til, ikke går konkurs, har han da en fast og sikker inntekt uansett hvordan det går med den framtidige merverdiproduksjonen. En del av profittene som skapes på finansmarkedet, er nettopp betaling for å omgjøre en usikker merverdi til en sikker framtidig inntekt. En del av merverdien fra produksjonen overlates altså til de finansielle trolldomskunstnerne som kan utføre slike tjenester.
Denne “forsikringsfunksjonen” til finansmarkedene innebærer naturligvis på den ene sida at risikoen for at verdiendringer og andre problemer i kapitalkretsløpet skal føre til brå kriser, blir mindre. På den andre sida vil motsigelsene i kapitalkretsløpet ikke forsvinne. De vil bli delvis “hevet opp” på et høyere nivå, og utspille seg som kriser på pengemarkedet og i bankvesenet i stedet. For at ikke slike kriser skal føre til for eksempel et ras av konkurser i bankvesenet, trenges det at staten og sentralbanken resolutt går inn med ekstra kapital, lån og garantier når ei slik utvikling truer. Det gjorde Bank of England i Leeson-saka, og det gjorde den norske staten da alle de store norske bankene var konkurs for få år siden.
Resultatet av et slikt regime er:
- Pengenes tilknytning til gullstandarden forsvinner raskt. (De siste restene forsvant i begynnelsen av 70åra).
- Mer og mer av merverdien får forma av profitt på finansinvesteringer og finansoperasjoner. Dette endrer naturligvis ikke noe på hvor merverdien er skapt.
- Vi får den moderne tendensen til inflasjon og stagnasjon samtidig. Den skyldes at nettopp når merverdiproduksjonen mislykkes, kastes nye penger inn i kretsløpet for å smøre systemet. En varekapital med mindre verdi realiseres med bruk av en større pengekapital. Hvert pengestykke tilsvarer mindre verdi enn før, det vil si inflasjon. Det ser ut for borgerne som det er sentralbankens mer eller mindre “faste” pengepolitikk som er årsak til inflasjon eller ikke, men i virkeligheten er det tvert imot de virkelige krisene i kapitalkretsløpet som tvinger sentralbanken til å stramme inn og slakke opp.
- En stadig større del av kapitalistklassen har omgjort sin andel av merverdien til en sikker inntekt som de har krav på uansett hvordan merverdiproduksjonen går. I praksis betyr det for eksempel at gjeldsbelastningen i bedriftene øker. Hele systemet blir mer utsatt for sammenbrudd hvis merverdien ikke blir som planlagt. Dette krever igjen nye former for finansielle “forsikringsordninger” og statlige garantier, osv.
- Som et resultat av at kapitalismen har overvunnet det som Marx kalte “metallbarrieren”, dvs. tvangen til å omgjøre verdien i varene til klingende mynt, gull, så får konjunkturene vanligvis en noe mindre brå form, med lengre oppganger og lengre nedganger. Muligheten for brå sammenbrudd er likevel tilstede.
Dette synet er et klart alternativ til Sweezys syn, som er at det er tendens til en vedvarende stagnasjon på grunn av overakkumulasjon av kapital. I følge det synet er finansinvesteringer en metode til å holde denne overakkumulasjonen i sjakk, hvis jeg ikke misforstår. Jeg ser det slik at profitten på finansinvesteringene er begrenset av merverdiproduksjonen, og at finansprofitten kan bli en byrde på kapitalakkumulasjonen som medvirker til stagnasjon.
Sjøl om vi til dels kommer til samme konklusjon, er altså våre forklaringer nokså ulike. I grunnen kommer vel dette av våre forskjellige kriseteorier. Men dette er et emne som vi får komme tilbake til. En sak som ville være nyttig i en eventuell videre diskusjon, er å finne ut hvordan vi kan skille de ulike teoriene fra hverandre empirisk.