SV-debatt om EU

av Rigmor Tollan

Hvordan kan en markedsliberalistisk og udemokratisk koloss forandres til å bli et redskap i kampen for en fredeligere, grønnere og mer rettferdig verden? Skriver Rigmor Tollan om EU-tilhengerne i SV. Hun har lest temanummeret om EU i SVs medlemsblad Venstre om.

Bakgrunnen for debatten i SV er ifølge lederartikkelen alt det som har endret seg siden 1994 både innad i EU og angående norsk tilknytning til EU. Men også utspillene om ny folkeavstemming i neste stortingsperiode har vært en viktig årsak. Det er et uttalt hovedmål med utgivelsen å skolere SVs medlemmer i forkant av en ny EU-kamp. Ansvarlig for temanummeret er partisekretær og leder i SVs EU-utvalg, Bård Vegar Solhjell. Sammen med de andre i EU-utvalget har han skrevet en flere sider lang innledning om Norge og EU. For øvrig tar avisas artikler opp følgende temaer:

• demokrati
• innflytelse innenfor/handlefrihet utenfor
• ØMU
• miljø
• motvekt mot USA
• alternativer til medlemskap
• EU som potensiell radikal kraft

Redaksjonen har invitert folk fra SV og venstresida for øvrig til å skrive, og på de fleste temaene balanseres stoffet ved at ja- og nei-sida har bidratt med hver sin artikkel.

Jeg har i denne gjennomgangen valgt å referere innholdet i de ulike artiklene så nøytralt som mulig. Helt til slutt gis det en samlet, kort vurdering av de ulike bidragene. Sitater og noe av innholdsreferatet er utstyrt med henvisning til side og spalte. (5,2) betyr for eksempel at det vises til side 5, spalte 2.

EU-utvalgets innledning

Etter å ha presentert SVs politiske mål om en fredelig verden, rettferdig fordeling og bærekraftig miljø tar artikkelen for seg de utfordringer norsk og internasjonal politikk står overfor:

• Markedskreftenes frie spill gir økt fattigdom og groteske forskjeller mellom nord og sør.
• USAs dominerer på det sikkerhetspolitiske området og overkjører internasjonale avtaler og organisasjoner.
• Vi står overfor enorme globale miljøutfordringer.
• Internasjonalt samarbeid, særlig gjennom FN-systemet, er veien SV staker ut for en bedre framtid. FN sies å være «… det eneste globale samarbeidet som kan ta fatt på disse utfordringene». (3,2)

I kampen for både rettferdig fordeling og et bærekraftig miljø er det et uttalt mål å få has på de destruktive globale kapitalkreftene. Også på nasjonalt nivå utpekes markedskreftene som den store utfordringen. «… politikken (må) våge å ta makta tilbake fra markedet, (og) det er venstresidas ansvar å snu utviklinga til forsvar for velferdsstaten og norsk demokrati.» (3,3)

I den innledende artikkelen gis det videre en kort presentasjon av hovedtrekkene i EUs historie, samt en fyldig oversikt over EUs institusjoner. Deretter behandles temaene EUs grunnlov, ØMU, utenriks-/sikkerhetspolitikk og EØS. Artikkelen avsluttes med en kommentar om at tross de sprikende EU-oppfatningene blant SVs medlemmer, er det en del saker partiet står samlet om. Det bredt sammensatte EU-utvalget, som nok avspeiler de ulike oppfatningene i partiet, er enig i følgende saker (7,3):

• EU har demokratiske svakheter.
• Norge har større handlefrihet som ikke-medlem på områdene pengepolitikk og fiskeripolitikk.
• Norge får mer direkte innflytelse i EU ved å bli medlem.

Demokratispørsmålet

Bent Sofus Tranøy har skrevet artikkelen «EU og demokrati – et ja-perspektiv». Tranøy er statsviter og ansatt ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved Universitetet i Oslo. Han vektlegger i sin artikkel behovet for et fast internasjonalt samarbeid i Europa. Særlig er dette viktig for et lite land som Norge, hevder han, og begrunner det slik: «Alternativet vil fort være et mer anarkistisk system hvor den sterkestes rett gjelder.» (8,2) Han innrømmer at også innen EU-systemet har de store landa mer makt enn de små, men «… her må de rettferdiggjøre sine valg, og de er bundet opp til spillereglene de selv har vært med på å forme». (8,2)

EØS-tilknytninga vår til EU er ifølge Tranøy elendig, ikke minst på grunn av avtalens dynamiske karakter. I stedet bør vi bli fullverdig medlem, der «Norge kunne spilt en positiv rolle i EU i allianse med land hvor flertallet har oppfatninger som ligner de norske». (9,2)

Motinnlegget heter «Ja til folkestyre – nei til EU» og er skrevet av Ingrid Fiskaa, leder av SU. Hun vil absolutt ikke overlate den politiske arenaen til konsernmakta og elitepolitikere, og påpeker at konsernmakta tar tilbake område for område på bekostning av demokratisk styring. Dette gjelder ikke minst EU, «ein heilt sentral pådrivar for denne prosessen, både i medlemslanda og overfor resten av verda» (10,1). Grunnlovsfestinga av markedsliberalismen er det aller største demokratiproblemet i EU, mener hun.

Fiskaa tar videre opp problemet med EUs mangel på «ein felles arena for politisk debatt blant folk flest» og sier at i den grad det eksisterer en felles debatt, er det et fåtall som har sjanse til å henge med (10,2). Hun påpeker dessuten at de folkevalgte i EU-parlamentet har minimale påvirkningsmuligheter når det gjelder saker som behandles i EU. Det er de ikke-parlamentariske organene som sitter med makta.

Som et tredje argument mot norsk EU-medlemskap, sett i et demokratiperspektiv, viser Fiskaa til EU-lovens suverenitet over medlemslandanes nasjonale lovverk på nesten alle områder. Dette, kombinert med nye vedtaksprosedyrer som favoriserer de store medlemsstatene, har ført til at de små landa gjerne underlegges overstatlige vedtak mot sin egen vilje (10,3).

Innflytelse innenfor EU eller handlefrihet utenfor?

Ja-artikkelen er skrevet av Wenche Fossen, tidligere leder av Europabevegelsen. Hun sitter i dag i Kontaktutvalget for Radikalt Europa. Fossen har kalt sin artikkel «EU er en kampplass». I likhet med Tranøy viser hun til nødvendigheten av internasjonalt samarbeid: «En liten nasjonalstat som Norge har i dag overhodet ingen mulighet til å styre den internasjonale kapitalismen … Et EU med 500 millioner innbyggere kan om det vil.» (12,2) Nettopp dette, å styre kapitalkreftene, er ifølge Fossen … en av de viktigste kampene i EU, og denne kampen går ikke mellom medlemslandene, men mellom radikale og liberalistiske krefter i alle medlemsland. (12,2)

Det alternative arbeidet som nei-sida bedriver på utsida av EU mener hun er «… illusorisk eller i alle fall uten praktisk betydning» (12,3). Norges innsats under FNs miljøkonferanse i Johannesburg blir av Fossen vurdert på følgende vis: «Nei-sida viser ofte til Johannesburg-konferansen. Der delte altså Norge og EU samme syn på miljøspørsmål, men EU kom etter, blir det sagt. Hvis det var slik at EU hørte på oss der, hvorfor skulle EU da ikke ha hørt på oss i interne dragkamper?» (12,2-12,3)

I den viktige kampen som Fossen og hennes radikale meningsfeller vil drive i EU mot kapitalen og for en rettferdig og solidarisk verden, trekker Fossen fram skatt på all valutahandel som et av de viktigste målene. Hun sier at dette målet kan bli nådd dersom EU går i bresjen (12,2). I tillegg til Tobin-skatten mener Fossen at et styrket FN og et endret WTO, der u-landa får mer makt, er sentrale mål for det radikale påvirkningsarbeidet i EU. Hun sier at det for fattige land er «… helt avgjørende hvilken politikk EU fører» (12,3). Men, legger hun til, det forutsetter at «… venstresida (blir) sterkere i EU og samarbeider med globale organisasjoner som Attac» (12,2).

Aina Bartmann sitter i SVs sentralstyre og var tidligere leder av Norsk bonde- og småbrukarlag. I sin artikkel «EU og internasjonal solidaritet» er hun uenig med Fossen i synet på EU og på det enkelte lands muligheter for å hevde sin stemme internasjonalt. Bartmann ser på EU som en direkte «… motpol til … mange av de avtalene som forhandles fram gjennom FN-systemet» (13,1). Konflikten mellom økonomiske særinteresser og hensynet til mennesker, dyr og miljø blir trukket fram som kjernen i mye av den politiske kampen, og som en konkretisering av SVs slagord «Folkemakt mot kapitalmakt» (13,1).

Også Bartmann trekker fram Johannesburg, men her som et argument for å ha en uavhengig stemme i internasjonale forhandlinger. Hun viser også til andre forhandlingsrunder der Norges bidrag har hatt «betydning for milliarder av menneskers daglige brød» (13,2).

Artikkelforfatteren innrømmer at Norge ikke bestandig opptrer like bra som i de eksemplene hun viser til. Vi har ført det hun kaller «EU-politikk» siden 1994, og vi dilter etter EU og USA i mange internasjonale konflikter. Men Norge har muligheten til å bruke sin stemme, noe som enkeltnasjonene i EU ikke har lenger, etter at Nice-traktaten ble vedtatt og EU-land ble pålagt å fremme «… felles standpunkt i internasjonale organisasjoner og ved internasjonale konferanser» (12,2).

Men tross sterkt divergerende oppfatninger om hvilke arenaer som egner seg best for sosialister og deres internasjonale kamp for en bedre verden, er Bartmann enig med Fossen i synet på FN og WTO. «FN er langt fra perfekt, men … det eneste forum der vi alle er med og der formålet med samarbeidet er fordeling, og ikke akkumulering av rikdom hos oss som har mest fra før. Derfor må FN styrkes på bekostning av WTO.» (13,3)

ØMU

Den første av de to artiklene om ØMU, «Öppet brev till dig som är vänster och röstar nej», ble opprinnelig laget i forkant av svenskenes folkeavstemming i fjor høst. Artikkelen er skrevet av Johan Ehrenberg, redaktør for det uavhengige svenske venstretidsskriftet ETC, i samarbeid med økonomen Sten Ljunggren. Artikkelen er i sin helhet faglig forankret. Etter en kort beskrivelse av situasjonen i dagens Sverige der både venstresida, miljøbevegelsen og den faglige radikale bevegelsen har tapt terreng, fungerer artikkelen i hovedsak som et korstog mot markedsmakt i sin alminnelighet og den svenske riksbanken i særdeleshet: «Varför har inte facket kunnat återta det man förlorade på 90-talets början? Jo, varje försök … har mötts av hot om höjda räntor och sjunkande krona! Riksbanken har agerat mot varje försök från politiken eller facken att vända utvecklingen.» (15,2)

For å bedre situasjonen for det faglige arbeidet ønsker Ehrenberg og Ljunggren at Sverige blir med i ØMU. Det er et klart taktisk valg, for de karakteriserer EU som en udemokratisk konstruksjon styrt av eksperter, og sentralbanken som diktatorisk innretning (15,2).

Ehrenberg og Ljunggren oppgir to grunner for at de velger ØMU framfor Riksbanken og nasjonal styring over økonomien. De mener for det første at EUs sentralbank ikke vil kunne gripe så direkte inn som aktør for å punktere den svenske fagbevegelsens lønnskrav som det riksbanken hittil har gjort: «I motsats till Riksbanken blir ECB därför en svag bank.» (15,2) Den andre grunnen til ønsket om innlemmelse i ØMU er svensk fagbevegelses posisjon i EU-sammenheng. «Det är omöjligt för svenska metall att kämpa tillsammans med tyska metall för höjda löner och arbetsrätt. De tyska löntagarna vet ju att svenska kapitalägare kan smita ut bakvägen genom en sänkt krona. Svenska löntagare blir opålitliga i lönekampen. Tar vi bort den svenske kronan försvinner det här hinderet.» (15,3) Dette siste argumentet er svært viktig for dem, fordi de ser en tydelig sammenhengen mellom faglig samarbeid i Europa og mulighetene for en demokratiseringsprosess i EU: «Vi tror ett av de viktigaste målen (for å gjøre EU mer demokratisk) är att fackföreningar i EU-länderna faktiskt jobbar tillsammans.» (15,2)

Også den andre ØMU-artikkelen er skrevet av en svenske, men med et helt annet utgangspunkt. Jonas Sjöstedt sitter i EU-parlamentets miljøkomite som representant for Vänsterpartiet, SVs søsterparti i Sverige. Artikkelen heter «Ett socialistiskt nej till EMU». Etter å ha brukt litt tid på argumentene som demokratiske svakheter, innskrenket selvbestemmelse m.m., av Sjöstedt karakterisert som «korrekta och hedervärda, even från ett socialistiskt perspektiv … men påfallanda allmängiltiga» (16,1), tar han for seg de spesifikt sosialistiske argumentene. Det ene går på bestemmelsene om prisstabilitet og budsjettbalanse. Fordi disse kravene er overordnet alt annet, kan det ikke i EU brukes en økonomiske politikk som verktøy for å nå politiske mål på områder som sysselsetting, velferd og allmenn økonomisk utvikling. Tvert imot har velferd, sysselsetting m.m. blitt et verktøy i bestrebelsene for å oppfylle dogmene i den høyreinnretta økonomiske politikken (16,2). Det å la sysselsetting og velferd bli bufferen når et land har problemer med konvergenskravene, er ifølge Sjöstedt helt uakseptabelt ut fra et sosialistisk ståsted (17,1). Særlig er han opptatt av politikken for full sysselsetting, et av arbeiderbevegelsens hovedmål, som nå har fått en så alvorlig knekk. Dette skyldes imidlertid ikke bare konvergenskravene som hvert enkelt EU-land har plikt til å overholde, men også høyrekreftenes scoop med å frata EU-politikerne innflytelsen over rente- og valutapolitikken og i stedet plassere den hos et «uavhengig» ekspertvelde (17,1-17,2).

Sjøstedt er også inne på valutahandel i et ØMU-perspektiv: «… att finna modeller som tyglar valutaspekulationen och de våldsamma kapitalrörelser försvåras av EMU.» (17,2) Tobins ide om beskatning av valutatransaksjoner er derfor ikke aktuell i ØMU-området. «En sådan Tobinskatt är oförenlig med EMUs krav på fri rörlighet för valutan.» (17,3) I sin avlutningsreplikk sier Sjöstedt at det finnes mange gode argumenter for å avvise ØMU, uansett politisk grunnsyn, men argumentene er ekstra sterke for en sosialist.

Et tredje innlegg om ØMU består av et intervju med Steinar Holden, økonomiprofessor ved Universitetet i Oslo og rådgiver for forskningsavdelingen til Norges Bank. I likhet med Sjöstedt mener han at ØMUs stabilitetspakt og kontroll over finanspolitikken gjør det vanskelig for det enkelte land å stimulere økonomien i nedgangstider. Men selv om vi får færre verktøy i kassa, tror ikke Holden at stabilitetspakten får noen direkte virkning for norsk finanspolitikk så lenge oljeinntektene sikrer store overskudd på statsbudsjettet (18,2).

På spørsmålet om EUs arbeidsledighet viser Holden til at det ikke bare er ØMU som har skylda for den stramme pengepolitikken og den høye arbeidsledigheten. Samme tendens preget EU også før etableringen av ØMU. Men han innrømmer at ESB har valgt et for lavt mål for inflasjonen, og burde ha tatt høyde for den europeiske realøkonomien (18,2).

Holden er ikke enig i at Norges spesielle situasjon som en olje- og råvarebasert økonomi innebærer behov for en egen valuta- og pengepolitikk. Han synes vi i stedet burde se det som problematisk at kronekursen kan bli for sterkt knyttet opp mot oljeprisen (18,3).

For norsk finanspolitikk ville det være en fordel å bli med i ØMU, forutsatt at finanspolitikken vår er ekspansiv, mener Holden. Det begrunner han med at Norges Bank vil justere renta oppover i en slik situasjon, mens vi som ØMU-medlem kunne ha ført en ekspansiv finanspolitikk uten at renta ble påvirket. Det er disse to alternativene vi har å velge mellom, mener Holden. Alternativet med fortsatt å stå utenfor ØMU og gjeninnføre politisk styring over pengepolitikken her til lands ser han som veldig lite sannsynlig (19,1).

Miljø

Under temaet miljø er det Gunnar Bolstad som slipper til først. Han arbeider i Norges forskningsråd og er tidligere generalsekretær i Europabevegelsen. Han spør i sin tittel: «Er det viktig for verden at EU lykkes?» Bolstad viser til EUs rolle som pådriver for et felles regelverk om miljøstandarder og bruker som eksempler prinsippet om bærekraftighet som for lengst er en innarbeidet målsetting i EUs traktatverk (20), EUs mange standarder som Norge gjennom EØS-avtalen er pliktig til å følge, og som også de nye medlemsstatene må innrette seg etter (21,1), og Kyoto-møtet i 1997. Bolstad hevder at «i den internasjonale klimapolitikken er det ingen tvil om at det er EU som driver arbeidet framover» (21,1). Den store saken nå for EUs miljøkommissær er arbeidet med å skjerpe den europeiske kjemikalielovgivningen (21,2). At det er en kommissær som har satt i gang dette arbeidet, er ikke tilfeldig, for ifølge Bolstad er det innenfor EU-systemet Kommisjonen som er viktigste drivkraft for en ambisiøs miljøpolitikk. På slutten av artikkelen hevder forfatteren at «EU er den eneste politiske organisasjonen i verden som er på vei mot å utvikle et verktøy for virkelig å ta fatt i grenseoverskridende miljøproblemer» (21,2), og i forhold til FN ser han på EU som «… den fremste garantist for at verdensorganisasjonen ikke mister sin betydning» (21,1).

Bolstad har i artikkelen lagt vekt på EUs formaliserte avtaleverk, og innrømmer at også EU sliter med å realisere sine gode forsetter, ikke minst på grunn av kryssende nasjonale interesser. Likevel gjør EU det langt bedre enn annerledeslandet Norge, hevder han, og viser blant annet til vår voldsomme sløsing med energi (21,1) og til norske myndigheter som er helt fraværende i den pågående og viktige debatten om den nye kjemikalielovgivningen (21,2).

Heidi Sørensen, stortingsrepresentant for SV og tidligere leder i både Natur og ungdom og Naturvernforbundet, har skrevet artikkelen «EU og miljø». I motsetning til Bolstad tar ikke Sørensen for seg selve avtaleverket, men velger å se på EUs praksis. Hun starter med Johannesburg-konferansen. Kommisjonen gikk i utgangspunktet inn for forslaget om å la frihandelen ha forrang framfor miljøavtaler, skriver hun. Flere små EU-land var uenige med flertallet i Kommisjonen, men fikk ikke lov til å til å fremme dette standpunktet under konferansen fordi EU skulle tale med én stemme.

For å vise det store spriket mellom miljølovgivning og praksis i EU, tar Sørensen for seg den store trafikkforurensningen som EU sliter med, som følge av Det indre marked. Hun viser til rapporter fra Det europeiske miljøbyrå og fra Verdens helseorganisasjon, som alle viser dystre tall angående naturens bærekraft og menneskers helse (23,2).

Også EU-landbruket blir i Sørensens artikkel trukket fram som en stor miljøsynder. Hun viser til Friends of the Earth som påstår at både forbrukeren, lufta, jorda og vannet blir skadelidende (22,3). Riktignok har EU den senere tid arbeidet med å utforme en ny politikk når det gjelder miljøgifter og kjemikalier, men fortsatt setter EU hensynet til kjemiindustrien høyere enn hensynet til miljøet og til menneskers helse, ifølge miljøbevegelsen (23,2).

Selv om artikkelen i hovedsak tar for seg miljøproblemene som EU sliter med, innrømmer Sørensen at også Norge slett ikke lenger er den miljøforkjemperen som vi fremsto som sist på 1980-tallet og først på 90-tallet. Men dette er ikke for henne et argument for å bli medlem i EU og kjempe for miljøsaken der. Hun avslutter sin artikkel med et sitat fra den enstemmige landsmøteuttalelsen på N&Us landsmøte i januar 2004: «EU har endret seg siden 1994, men miljøbevegelsens argumenter mot norsk medlemskap er styrket.» (23,3)

Utenrikspolitikk

Når det gjelder utenrikspolitikk og forholdet til USA, har Christian Marius Stryken skrevet artikkelen «Er utenrikspolitikk et argument for å norsk EU-medlemskap?» Stryken er forsker ved NUPI. Han innleder med å slå fast at den store globale utfordringen de kommende tiårene blir å organisere motmakt til USA. FN er et viktig organ, men ingen supermakt med muligheter til å ta på seg denne jobben. Heller ikke EU er en global supermakt, særlig ikke militært sett (24,2). Men fordi sikkerhetspolitikk først og fremst handler om å unngå krig og ikke minst bekjempe årsakene til krig, kan vi kalle EU en annerledes supermakt, med en utenrikspolitikk der det er de politiske og økonomiske virkemidlene som står sentralt (24,2).

Stryken innrømmer at EU ennå ikke står samlet i synet på USA. Særlig Irak-krigen har gjort dette helt tydelig. Derfor trengs både et «folkelig opprør mot USA og et samlet, sterkere, globalt EU (og) politisk lederskap for å utforme en langt mer kraftfull og felles EU-holdning» (24,2).

Stryken mener Norge bør delta i en slik utvikling av EU. Når det gjelder Norges nåværende rolle som brobygger og internasjonal megler, mener han at vi kan opprettholde denne rollen også som medlem av EU, selv om det kan bli mer krevende enn i dag, blant annet fordi «et EU-medlemskap vil innebære en informasjonsplikt overfor andre land i fellesskapet» (25,2).

Stein Ørnhøi, tidligere leder av SF, avviser i sin artikkel «EU – en falsk stormakt eller et alternativ til USA?» at EU kan bli en motvekt mot USA. Han viser til historien og sier at det ikke finnes et eneste eksempel på en godlynt supermakt. Tvert imot. «Supermakter ekspanderer, konfronterer og skaper utrygghet. Sovjet-imperiet konfronterte USA, … men terrorbalansen hindret verken Vietnamkrigen eller militær voldtekt av Tsjekkoslovakia.» (26,1) Og når EU-landa Tyskland og Frankrike utfordret USA i forbindelse med Irak-krigen, var årsaken verken høyverdig eller moralsk. Det handlet ganske enkelt om motstridende interesser (26,2).

Det er i stedet FN som kan utfordre USA som militær stormakt. Det gjorde FN i forbindelse med Irak-krigen, og sikkerhetsrådet påførte USA et stort prestisjenederlag, skriver Ørnhøi (26,1-26,2).

I tillegg til spørsmålet om hvilken instans globalt som kan opptre som motvekt mot USA, opererer Ørnhøi med to hovedspørsmål: Finnes det i det hele tatt felles europeiske interesser som gir grunnlag felles utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk? Og bør Norge knytte sin fremtidige sikkerhet til et EU som i alle fall foreløpig ikke har noen felles sikkerhets- og forsvarspolitikk? Et definitiv NEI er svaret på det første spørsmålet. «Noen av de mest grunnleggende interessekonfliktene i verden går tvers gjennom Europa. Generelt sett handler det om markeder. Men først av alt handler det om olje og gass.» (26,2) Også svaret på det andre spørsmålet om norsk sikkerhetspolitisk tilknytning vurderer Ørnhøi opp mot EUs motstridende interesser når det gjelder energireserver og energiforsyning. Hans svar er: «Norges behov for sikkerhet må søkes i et regionalt samarbeid med land vi har felles sikkerhetspolitiske interesser med.» (27)

Seierstad og Leirvoll

De to siste artiklene omhandler ikke særskilte temaer, men er generelle innlegg som argumenterer for henholdsvis ikke-medlemskap (Dag Seierstad, medlem av SVs sentralstyre, EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe, medlem av fagrådet til Attac: «Alternativet til EU-medlemskap») og for et «inn for å påvirke»-standpunkt (Turid Leirvoll, tidligere sekretær for SV, nå landssekretær for Socialistisk Folkeparti i Danmark: «Kan EU bli et radikalt Europa?»)

Hovedargumentene i Leirvolls artikkel er allerede presentert i forbindelse med de ulike temaer som ja-skribentene har tatt for seg (USA og sikkerhetspolitikk, behovet for overnasjonalitet i miljøspørsmålet, EU som eneste mulige kamparena i vår verdensdel, den sterke vektleggingen av viljen til å gjøre noe positivt ut av EU), og jeg finner det unødvendig å gjenta dem her.

Seierstads artikkel omhandler EØS og alternativene til denne avtalen. Siden EØS ikke har betydning for vår markedsadgang til EU-markedet, slik ja-sida hevder, og siden det dessuten er bred enighet om at EØS er en svært dårlig avtale for landet, burde den sies opp. Alternativet til EØS på det nasjonale plan er ganske enkelt at Stortinget tar avgjørelsene, og ikke EU. I handelen med EU vil konsekvensen bli at avtalen automatisk blir erstattet handelsavtalen fra 1974 (28,1).

Et Norge utenfor EU og EØS kan utvikle seg i mange retninger. Det kan bli et EU-likt Norge, men med mulighet for en politisk snuoperasjon for kommende velgere. Eller det kan bli et Norge som i ulikegrad legger vekt på kapitalstyring, solidaritet, miljø og regional balanse.

Kommentarer

I sin lederartikkel skriver Solhjell at temanummeret skisserer «.. dei viktigaste problemstillingane vi må ta stilling til i EU-saken …» (2,1). Jeg synes det er underlig at den desidert viktigste problemstillingen ikke blir nevnt i denne forbindelsen, nemlig: Hvordan kan en markedsliberalistisk og udemokratisk koloss forandres til å bli et redskap i kampen for en fredeligere, grønnere og mer rettferdig verden? Sosialister som ikke hele tida har dette for øye når EU debatteres, går lett i fella.

De ser behovet for radikalt engasjement: «… det er et skrikende behov for at EU blir en radikal kraft både i Europa og globalt, en kraft som driver utviklingen i riktig retning …» (30,1)

De har en god begrunnelse for å bruke EU som plattform: «Felles for mange av disse politiske oppgavene er at de ikke løses innenfor rammen av nasjonalstaten» (30,1), og: «Selv med dens mangler kan jeg ikke se andre arenaer der vi kan utkjempe de kampene som er nødvendige på tvers av nasjonalstaten i vår verdensdel.» (31,3)

Og de ser mulighetene: EUs institusjoner og overnasjonale regelverk finnes.

Ut fra dette kan jeg godt se hvorfor radikale ja-folk er frustrert over sosialistene på nei-sida som velger å jobbe innenfor rammen av nasjonalstaten, og frustrert over at det på nei-sida brukes så mye tid og innsats på å samarbeide med krefter som ofte står langt til høyre for det radikale nei-standpunktet. For det radikale ja fremstår dette som både håpløst gammeldags og som feilaktig bruk av tid og krefter. For dem er nasjonalstaten passé. Overnasjonalitet er nødvendig for å drive sosialistisk kamp i vår moderne og globaliserte verden. På vårt kontinent er EU det eneste verktøyet som finnes.

Enkelte av ja-artiklene ser behov for demokratisering av EU, mens andre formidler en mer teknokratisk tilnærming og fokuserer mest på de virkemidlene EU rår over. I et slikt perspektiv blir det naturlig å hevde at ikke bare EU-parlamentet må styrkes, men at også EU-kommisjonen må tilføres mer makt. Styrking av EUs overnasjonalitet later også til å være en utbredt målsetting blant de sosialistiske EU-tilhengerne, begrunnet med at dette vil gjøre EU til en enda sterkere blokk som venstresida kan bruke i kampen for en bedre verden.

Noen av ja-artiklene minner om at EU alene ikke duger som kamparena. FN og nettverk som bekjemper den globale kapitalen nevnes som aktuelle medspillere. Men ingen av ja-innleggene problematiserer for alvor det faktum at EU er kapitalens og markedsliberalismens fremste spydpiss i Europa. Dette bare registreres, liksom i forbifarten, mens det som vektlegges er en uoppslitelig tro på at EU skal kunne omdannes til å bli et sosialistisk redskap, eller i det minste en kamparena der sosialismen har gode muligheter for å nå fram.

Ikke et eneste sted i dette temanummeret antydes en strategi for hvordan EUs institusjoner og politiske målsettinger skal kunne forvandles i sosialistisk retning. Dette virker like håpløst for meg som om en sann palestinavenn skulle melde seg inn i organisasjonen «Israels venner», med mål om å forvandle den til å bli en kamporganisasjon for palestinerne.