Strømmen ut av markedet!

Av Mathias Bismo

2022-02

Gjennom vinteren har norske strømkunder for alvor fått merke hvordan det kan arte seg når kapitalistiske prinsipper blir viktigere enn det er å levere et produkt, en bruksverdi, til innbyggere og næringsliv. Men en analyse av strømkrisa, her med utgangspunkt i Marx’ teorier, kan også gi oss innsikt i hvordan disse prinsippene gjør seg gjeldende, og også hvilke alternativer som finnes.


Av Mathias Bismo, redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Christian Særgjærd

 

Strømmarkedet

Strømmen selges i dag som en vare, men som vare har den visse egenskaper som skiller den fra andre varer. En av disse er at strømmen er «ferskvare». Selv om det finnes teknologi for lagring av strøm, er denne dyr og potensialet fortsatt begrenset. Strømmen må brukes når den produseres. En annen egenskap er at det ikke er mulig å spore strømmen tilbake til der den kommer fra. Selv om det er en rekke strømprodusenter, så kanaliseres all strømmen inn på et felles nett, og når vi til slutt tar i bruk en viss mengde strøm i den andre enden, så har ikke og kan ikke denne strømmen ha et opprinnelsesmerke som viser hvem som har produsert den.

Når ulike strømleverandører forsøker å over- eller underby hverandre overfor oss som strømkunder, så tilbyr de altså ikke en annen strøm, eller en annen vare, enn det konkurrentene gjør. Da ville man trengt et ekstra nett, parallelt med det eksisterende, noe alle forstår at ville være et enormt pengesluk. Det eneste de ulike strømleverandørene kan gjøre, er å opptre som kjøps- og salgsagenter mellom strømprodusenter og strømkunder, og det eneste de i virkeligheten konkurrerer om, er å kunne tilby de mest fordelaktige – eller i virkeligheten kanskje mest forvirrende – betalingsmodellene for denne strømmen.

Avtalene mellom strømprodusenter og strømleverandører følger normalt spotprisen som settes av kraftbørsen NordPool fra time til time, og hvis de ikke gjør det, vil leverandørene normalt forsøke å sikre seg slik at prisen over tid i hvert fall ikke blir lavere. Prisen vil derfor ha en tendens til å være den samme uansett hvilken produsent og hvilken leverandør man henvender seg til, eventuelt med et påslag for forutsigbarhet i fastprisavtaler. Til tross for alle de sinnrike innretningene man har konstruert for å gi strømsektoren et markedspreg, så er det altså liten eller ingen konkurranse mellom produsentene vis-a-vis kundene, i hvert fall ikke en konkurranse som bidrar til å presse prisen ned, slik det jo skal være i henhold til læreboka.

Differensialrenta

Ifølge Marx dannes en vares verdi på bakgrunn av den gjennomsnittlige arbeidstida som er nødvendig for å dekke den samlede etterspørselen etter den. Det gjelder også strømmen. Men verdi er ikke det samme som pris. Selv for ordinære varer med mer eller mindre fullkommen priskonkurranse, er det mekanismer som trer inn og danner en pris som bare unntaksvis er lik verdien. Disse mekanismen slår inn i konkurransen og sikrer at avkastningen i ulike bransjer nærmer seg et felles nivå – en felles eller allmenn profittrate.

Dette forutsetter imidlertid at det er reell konkurranse mellom ulike produsenter av varen, en konkurranse som for ordinære varer over tid også fører til at produksjonen effektiviseres, altså at den gjennomsnittlige arbeidstida som er nødvendig for å dekke den samlede etterspørselen etter varen, synker. Men for noen varer er det ikke slik. Marx skriver i all hovedsak om jordbruket, men understreker at prinsippene ikke er unike for denne sektoren.[1]

For slike varer er potensialet for effektivisering begrenset, og etter hvert som etterspørselen øker, for eksempel på grunn av befolkningsvekst eller mer arealkrevende matvaner, vil ikke den gjennomsnittlige nødvendige arbeidstida falle, den vil øke, fordi man da vil måtte ta i bruk jord med dårligere produktivitet. Selv om det er mulig å effektivisere også innenfor jordbruket, så er dette potensialet begrenset av naturen selv. Man vil derfor få en situasjon der det produseres mer eller mindre identiske jordbruksvarer med en til dels stor forskjell på hvor mye arbeid det er lagt ned i hver enkelt vare.

Slik vil det selvsagt også være i andre sektorer, men i disse sektorene vil konkurransen jevne ut verdien. Slik er det ikke i jordbruket. Situasjonen vil altså i all hovedsak vedvare. På den annen side, for at noen i det hele tatt skal ønske å investere i den dårligste jorda, må avkastningen være tilfredsstillende også der. Den dårligste jorda må altså kaste av seg en profitt tilsvarende den allmenne profittraten for at investorene ikke heller skal velge å investere pengene sine et annet sted.

Likevel er et kilo hvete et kilo hvete, verken mer eller mindre, uansett hva slags jord det er produsert på. De mer effektive produsentene vil derfor kunne ta betalt like mye som de mindre effektive produsentene, så lenge produktene fra sistnevnte produsenter er nødvendige for å dekke etterspørselen. Differansen mellom det de mest effektive produsentene nå får, og det de ville ha fått dersom prisdannelsen hadde skjedd på ordinært kapitalistisk vis, utgjør differensialrenta.

Grunnrente i strømmarkedet

Differensialrente er en av flere varianter av grunnrente Marx identifiserte i Kapitalens tredje bok. Egentlig identifiserer han også to typer differensialrente, en som følger av naturlige egenskaper ved jorda, og en som følger av investeringer som forbedrer jorda, men om det er den ene eller andre typen, eller for den saks skyld den ene eller den andre varianten av grunnrente som gjør seg gjeldende her, er uten betydning. Det vi er opptatt av, er hvordan den virker.

Verdien av varene innenfor sektorer som genererer grunnrente, bestemmes, akkurat som for andre varer, av den gjennomsnittlige arbeidstida som er nødvendig for å dekke de samlede behovene for varen. Men når den samlede prisen i sektoren overstiger verdien på det den produserer, når produsentene altså tilegner seg en ekstrafortjeneste, så må denne komme fra et sted. Siden den samlede verdiskapningen i samfunnet er uendret, må dette være fra verdiene som ellers ville tilfalt de andre interessentene – fra kapitaleiernes profitt eller arbeidernes lønningspose. Og når vi ser på det som har utspilt seg i vinter, er det nettopp dette vi har sett – det er husholdningene og bedriftene som har betalt..

Norsk vannkraft er billig å produsere. Selv med en fortjeneste tilsvarende den allmenne profittraten, svarer verdien, før vi legger til nettleie, avgifter osv., ikke til mer enn 10–15 øre per kilowattime (kWh). For enkelhets skyld kan vi si 10 øre. Anta så at etterspørselen øker slik at den norske vannkraftproduksjonen ikke lenger er nok til å dekke behovet. Slik er det ikke i dag, men med elektrifisering av samferdselssektoren og etablering av ny, grønn industri til å erstatte dagens oljebaserte industri, så er det ikke usannsynlig at vi havner der. Da støter vi imidlertid på et problem – de lavthengende fruktene er allerede høstet.

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har regnet ut kostnader per kWh dersom vi skal bygge ut nye kraftverk.[2] Med dagens teknologi varierer dette fra rundt 30 øre for landbasert vindkraft til over én krone for flytende havvind. Andre teknologier, inkludert solenergi, kjernekraft, gasskraft, kullkraft og bunnfast havvind ligger et sted imellom, og det samme gjør faktisk også nye vannkraftverk. Det er sikkert en rekke usikkerhetsmomenter her, og det fremkommer heller ikke hvorvidt dette inkluderer profitt, men bildet er likevel klart – det koster mer for ny kraft enn det koster for eksisterende vannkraft. La oss da si at vi ender opp med landbasert vindkraft, og at prisen for denne isolert sett, inkludert allmenn profittrate, er 30 øre per kWh. Da vil prisen på vindkraft måtte være minst 30 øre per kWh for at noen skal være interessert i å investere. Men siden strøm er strøm, like mye som, eller til og med mer enn, hvete er hvete, vil også vannkraftprodusentene kunne ta seg like godt betalt. De behøver ikke lenger begrense seg til en pris tilsvarende verdien, de kan og vil i tillegg innarbeide en grunnrente på 20 øre.

I realiteten skjedde dette også i vinter. Selv om vi har et kraftoverskudd, har politikerne valgt å knytte oss til et større marked der kostnadene har svingt betydelig, dels fordi vær og vind ikke har spilt på lag med den fornybare energiproduksjonen, dels fordi man har lagt ned fullt ut fungerende kjernekraftverk, og dels fordi gassprisen har skutt i været. Dermed har den dyreste strømmen blitt dyrere, og siden prisen i strømsektoren i stor grad dannes slik som skissert over, betaler vi like mye for den strømmen det koster minst å produsere, som for den det koster mest å produsere.

Selvkost

Vi har altså organisert strømsektoren på en måte som setter strømprodusentene i stand til å tilegne seg både en betydelig ekstrafortjeneste i form av grunnrente på toppen av den ordinære profitten. Men vi kunne organisert den på en helt annen måte, for eksempel slik vi organiserer forsyningen av drikkevannet, med prinsippet om selvkost. Drikkevann er i dag et kommunalt ansvar, og selv om kommunene for så vidt har anledning til å finansiere sektoren over de ordinære budsjettene, skjer det svært sjelden. Dels er det fordi det fortsatt er mange som ikke er tilkoblet det kommunale drikkevannsnettet, dels fordi selvkostmodellen kan motivere til å spare vann, men først og fremst fordi det med dagens kommuneøkonomi ikke er lett å finne penger til nye formål, særlig ikke når det er rom for å finansiere dem på annet vis.

I de aller fleste tilfeller dekkes derfor vannforsyningen, i likhet med avløp, renovasjon og feiing av skorsteiner, av de kommunale avgiftene. Hvor mye hver enkelt betaler for vannet på denne måten, beregnes på bakgrunn av hvor mye den enkelte bruker, enten ved bruk av vannmålere eller sjablongmessig ut fra en antakelse om at jo flere kvadratmeter du disponerer over, jo mer vann bruker du. Det har vært diskutert om man kanskje også burde differensiere mer, men så langt har man foreløpig ikke kommet.

Det ligger imidlertid en viktig begrensning i selvkostregelverket, og det er at det ikke skal være noe overskudd. Blir det overskudd ett år, må det fremover budsjetteres med underskudd, slik at man i løpet av en femårsperiode går i null. Når man lager disse budsjettene, tar man dermed utgangspunkt i hva det vil koste, både i drifts- og investeringsmidler, å gi hver enkelt av oss drikkevann i tilstrekkelige mengder og av tilfredsstillende kvalitet.

Beløpet abonnentene i en kommune betaler for drikkevannet, er altså lik det det koster å produsere det. Prisen, hvis man i det hele tatt kan kalle den det, dannes uten profitt eller grunnrente. Sånn sett kan det nesten være fristende å se på selvkostmodellen som en modell som peker ut over kapitalismens grenser, og på et vis gjør den også det. Produksjonen foregår riktignok i et kapitalistisk samfunn, med alt hva det innebærer, men den viser likevel at det samtidig er mulig å produsere bruksverdier og distribuere dem uten å gi dem vareform.

Så er det selvsagt slik at kapitalen alltid vil presse på for å gi bruksverdier vareform og dermed gjøre dem til en kilde til profitt. Mange steder har dette skjedd ved at myndighetene har overlatt vannforsyningen til en privat aktør gjennom anbudskonkurranse, og dermed gitt denne monopol på å selge vannet, noe ingen vil gjøre uten at de også kan tilegne seg profitt. I tillegg presser også industrien som har som forretningsidé å tappe vann på flasker og selge det, på her. Derfor bør vi heller ikke her i landet slå oss til ro med at ting vil forbli som de er. Blant annet bør vi nok følge med på hva som skjer med EUs vanndirektiv. Som modell betraktet, viser likevel vannforsyningen at det er mulig å organisere distribusjonen av bruksverdier på en helt annen måte, også innenfor et kapitalistisk system.

Hvis vannet var som strøm

Det er selvsagt flere egenskaper som skiller strømmen fra drikkevannet. For eksempel kan vann lagres uten at det forringes, mens strømmen må forbrukes når den produseres. Dessuten har vi, selv om også drikkevannsnettet går på tvers av kommunegrenser, ikke noe nasjonalt drikkevannsnett. Det er helt sikkert også andre egenskaper vi bør ta hensyn til. Likevel kan vi forestille oss hvordan drikkevannsforsyningen ville sett ut dersom man hadde lagt prinsippene for strømmarkedet til grunn.

La oss ta oss en tur til Bergen. I Bergen kommune er det totalt seks vannverk med ulik kapasitet, og som til sammen er dimensjonert for å dekke kommunens behov. Uten at jeg kjenner til tallene, vil jeg anta at kostnaden for å produsere drikkevann ved de ulike anleggene varierer, men kommunen gjør ikke og kan ikke i henhold til regelverket gjøre forskjell på dem som får vannet fra de ulike vannverkene. På den annen side kan drikkevannet, selv om de ulike vannverkene i utgangspunktet er dedikerte til bestemte deler av kommunen, omdirigeres ved behov, noe som også skjedde da en tarmbakterie for en del år siden gjorde vannet fra en av kildene udrikkelig.

Hadde derimot kommunen organisert drikkevannsforsyningen som Norge organiserer strømforsyningen, ville disse seks vannverkene vært eid av ulike kapitalister som alle ville vært ute etter en fortjeneste minst tilsvarende den allmenne profittraten. Men siden kapasiteten fortsatt ville vært dimensjonert etter kommunens behov, ville de vannverkene der produksjonen hadde kostet minst, vært i stand til å heve en betydelig differensialrente. Og siden det er snakk om kapitalistiske selskaper her, så ville de også gjort det. Ja, kanskje de til og med hadde sørget for å få bygd et overføringsrør til en nabokommune der kostnadene er høyere, slik at de kunne tatt enda mer for vannet. Og på toppen av det hele, ville vi kanskje også hatt drikkevannsleverandører som hadde gitt de stakkars bergenserne våre ulike drikkevannspakker å velge mellom, til en pris fastsatt på en vannbørs, og med det samme drikkevannet i springen uansett leverandør, bare med et påslag til leverandøren for mer eller mindre godt utført arbeid som mellommann.

Hvis strømmen var som vann

Motsatt er det også mulig å tenke seg en modell for strømmen som følger de samme prinsippene som for drikkevannet, om ikke på kommunalt nivå, så i hvert fall på nasjonalt nivå. Det er altså ikke nødvendigvis snakk om den modellen vi hadde før 1990, da det var til dels store forskjeller mellom kommunene.

Under en slik modell, kan vi igjen se på eksemplet som viser hvordan vannkraftprodusentene kan tilegne seg grunnrente når det bygges nye landbaserte vindkraftverk, der altså vannkrafta koster 10 øre og vindkrafta 30 øre per kWh. La oss i dette tilfellet si at denne prisen er uten profitt. Hvis strømbehovet vårt da hadde økt slik at vi i tillegg til vannkrafta, hadde trengt like mye vindkraft som vannkraft, altså at den ene halvparten av strømmen hadde kostet 10 øre å produsere, og den andre halvparten hadde kostet 30 øre å produsere, så ville selvkostprisen vært 20 øre per kWh.

Dette er faktisk også, hvis vi holder hensynet til profitten utenfor, prisen vi ville hatt om det var full konkurranse. Resultatet blir altså det samme som hvis vi hadde fulgt prinsippene for vanlig prisdannelse. Men for kapitalen og markedspredikantene er profitten viktigere enn resultatet, uansett om det resulterer i en betydelig overføring av verdier fra husholdninger og bedrifter – i virkeligheten fra husholdningene, siden bedriftene naturlig nok vil legge den økte strømprisen på prisen for varene de produserer – til strømprodusentene.

Det er selvsagt mange forbehold å ta også i dette tankeeksperimentet. For eksempel kan man få år med kraftunderskudd der man må kjøpe strøm fra land der strømmen selges med profitt og grunnrente, og følgelig vil kunne være betraktelig dyrere. Det er likevel ikke noe problem å innarbeide dette i et selvkostsystem. Forskjellen er bare at en del av strømmen da vil være dyrere, og at prisen hver enkelt strømforbruker dermed vil bli høyere, alt etter hvor stor andel av strømmen som vil måtte importeres. Det er heller ikke umulig å innarbeide mekanismer for å nå andre politiske mål i energipolitikken i en slik modell. Det er for eksempel mulig å kompensere dem som har gitt fra seg naturverdier for at vi alle skal få strøm, og det vil også være mulig å lage systemer for å belønne dem som sparer strøm og å straffe luksusforbruk, kanskje mer enn det som er mulig under dagens system.

Det er ikke sikkert at selvkostmodellen, slik den er for vannet, lar seg overføre til strømforsyningen uten betydelige tilpasninger. Men faktisk har vi allerede et element av selvkostprinsippet også innenfor strømsektoren. Vertskommunene for vannkraftverk har nemlig rett til å kjøpe en viss mengde strøm til såkalt konsesjonspris, som i prinsippet skal svare til selvkost, for så å selge den videre og dermed spe på kommuneøkonomien. Hva hvis dette prinsippet hadde blitt knesatt, ikke bare for vertskommunene, men for alle? Det kan sikkert være utfordringer med det, men et prinsipp som røsker strømmen bort fra det kvasimarkedet det er underkastet i dag, et prinsipp som fjerner både profitten og grunnrenta, og som dermed avkler strømmen sin varekarakter og gir den en ren bruksverdikarakter, det er det bare den strømproduserende kapitalen som taper på. Og så viktig kan da ikke den strømproduserende kapitalen være?

Referanser.

  1. Merk at når Marx diskuterer jordbruket, forholder han seg til et rent kapitalistisk jordbruk, ikke det familiebaserte jordbruket vi har i Norge. Selv om mekanismene han skriver om, også gjør seg gjeldende her, er det også mange andre faktorer som spiller inn.
  2. https://www.nve.no/energi/analyser-og-statistikk/kostnader-for-kraftproduksjon/