Intervju med Hisila Yami
Av Stian Bragtvedt
Før jul besøkte jeg Nepal hvor jeg blant annet traff Hisila Yami, minister i den maoist-ledete regjeringen for turisme og sivil luftfart og medlem i partiets sentralkomite.
Før jeg dro til Nepal var jeg nysgjerrig på hvor revolusjonen i Nepal var på vei? Hva hadde maoistene oppnådd etter ti års geriljakrig, og hva tenker de om veien videre?
Spørsmålet om veien videre var tema for en stor kongress i Katmandu, mens jeg var i Nepal. Her samlet over tusen delegater fra partiet seg for å diskutere hvilken linje man skal følge framover. Spørsmålet om hvordan maoistene skal opptre i parlamentet, og hvordan man skal forholde seg til den legale kampen, stod sentralt.
I forkant av kongressen var det tydelig at to syn sto mot hverandre. Ledelsen med Prachanda og Bhattarai i spissen mente man måtte følge de parlamentariske spillereglene, mens flere andre medlemmer av ledelsen mente man måtte intensivere kampen også utenfor parlamentet. I september 2008 kom disse uenighetene til uttrykk da Matrika Yadav, maoist og minister for jordreform, gikk i spissen for en ulovlig jordokkupasjon. Dette ble møtt med skarp kritikk fra maoistenes regjeringspartnere, UML og MJF(1). Partiledelsen ba Yadav ta selvkritikk for å ikke provosere UML og MJF. Yadav svarte med å trekke seg fra posten som minister fordi han mente han hadde handlet rett, og at det var partiet som var på vei i feil retning. I sentralkomiteen er viktige ledere som Kiran og Badal opptatt av at man ikke må nøye seg med å skape forbedringer fra parlamentet alene, men også mobilisere folk nedenfra til aktiv klassekamp, selv om dette kan bryte tidligere inngåtte avtaler.
At disse uenighetene ble åpent diskutert i forkant av kongressen var strengt tatt et brudd med prinsippet om demokratisk sentralisme, og mange spekulerte på om dette signaliserte at maoistene var nær et brudd. Kongressen førte imidlertid til at man ble enige om å diskutere spørsmålene videre i juni, på en større konferanse hvor strategien for veien videre skal fasttømres.
Dette intervjuet ble gjort med Hisila Yami kort tid etter maoistenes konferanse. Hisila sitter i sentralkomiteen og er gift med Baburam Bhattarai som er arkitekten bak maoistenes nåværende taktikk hvor de allierer seg med de borgerlige partiene mot de føydale elementene.
Stian Bragtvedt: I høst har det vært flere uenigheter i partiledelsen. Matrika Yadav trakk seg, Kiran presenterte et eget dokument i forkant av konferansen i november. Hvordan vil du oppsummere debatten som har gått i det siste?
Hisila Yami: En ting som mange overser i sin analyse, er at vi befinner oss i en helt annen situasjon i dag enn under borgerkrigen. Vi må forholde oss dialektisk til dette. Noen ganger er det en tid for å intensivere klassekampen, noen ganger er det tid for å konsolidere seg og forberede seg på neste gjennombrudd. I denne perioden hvor vi skal skrive en ny grunnlov, er det nødvendig å gå varsomt frem og bygge opp styrken vår for neste gjennombrudd. Kampen vil hele tiden være full av motsigelser. For eksempel er vi i prinsippet mot privat eiendomsrett, men nå er det allikevel viktig å kjempe for økt privat eiendomsrett for kvinner gjennom retten til arv. Det vil være et skritt framover, selv om vi ønsker å avskaffe privat eiendomsrett på lang sikt.
I dag jobber vi for å fjerne føydale produksjonsforhold. Dette betyr å innføre kapitalistiske produksjonsforhold. På lang sikt ønsker vi å innføre sosialistiske produksjonsforhold, men i dag er altså kampen mot føydalismen det viktigste. Staten må utvikles så den kan støtte opp om en nasjonal kapitalisme. Det handler i siste instans om å forstå det dialektiske forholdet mellom krig og fred.
SB: Betyr det at dere driver klassekamp mot føydalismen og klassekompromiss med kapitalismen?
H.Y.: Vel, ikke akkurat et kompromiss, men borgerskapet vil være interessert i å øke produktiviteten og spille på lag med oss til et visst punkt. Når de kapitalistiske produksjonsrelasjonene så har brukt opp sitt potensiale, og utviklet produksjonskreftene, vil det bli nødvendig med et brudd fra vår side for å komme videre til sosialismen. Det er dette visse dogmatikere innen vår bevegelse ikke forstår. De tror vi fortsatt er i krigen og kan holde oss til konvensjonell politikk, men i stedet må vi finne en ny vei. Vi er ikke en konvensjonell bevegelse, og vi kom ikke til fredsprosessen på en konvensjonell måte.
S.B.: Vil du si at planene om strukturtilpasningslån fra Verdensbanken er et konkretutslag av denne tankegangen?
H.Y.: Her er det viktig å huske på at også Verdensbanken har interesser i Nepal. De er ikke en nøytral organisasjon. Først og fremst vil de ha stabilitet i Nepal. De er redd for en intensivering av klassekampen, og redd for at vi går tilbake til jungelen. Vi ønsker å få penger fra Verdensbanken fordi vi trenger det for å oppfylle det ambisiøse budsjettet vi lanserte i september. Vi ønsker å bruke pengene etter våre egne prioriteringer, ikke Verdensbankens. I tillegg til at vi har opprettet et utvalg som skal gjøre det enklere for utenlandsk kapital å investere i Nepal, har vi også opprettet et utvalg som skal gjøre det enklere og oppfordre folk til å organisere seg i kooperativer.
S.B.: Hva er de viktigste kravene i kvinnekampen i Nepal i dag?
H.Y.: En viktig seier var da vi fikk stoppet skjønnhetskåringen i høst. Den var sponset av den internasjonale kosmetikkindustrien, og ville ha ført til at kvinner blir gjort til et skjønnhetsobjekt.
I stedet støttet vi aktivistene som ønsket å arrangere en skjønnhetskonkurranse for alle av tredjekjønn, det vil si de som er hverken mann eller kvinne. Et viktig krav nå er representasjon i utformingen av statsapparatet og lovverket. Vi krever at kvinner skal være representert med minst en tredjedel i alle komiteer, og under valget til grunnlovsforsamlingen hadde vi flest kvinnelige kandidater av alle partiene. Kvinnefrigjøringen i Nepal henger nøye sammen med økonomien. Fattigdom rammer kvinner hardest, og de er de som bærer den tyngste byrden på landsbygda. Derfor er økt produktivitet også veldig viktig for kvinnekampen i Nepal.
S.B.: Hva er, etter ditt syn, hovedmotsigelsen i Nepal i dag?
H.Y.: Innen partiet har du diskusjonen om den nye linja, også innenfor YCL (maoistenes ungdomsbevegelse). Dette har ført til masse forvirring blant kommunistene. Noen vil gå tilbake til krigen, mens vi ser på dette som en ny situasjon, noe nytt. Vi har fjernet kongen, men ikke basisen til det føydale systemet som kongen representerte. Statsmaskineriet, den skjeve fordelingen av jord, det er disse tingene vi må knuse for å komme videre. De største utfordringene på veien mot dette er integrasjon av de væpnede styrkene og formuleringen av en ny grunnlov. Disse tingene må løses.
S.B: I dag er lederskapet i partiet i posisjoner i parlamentet og har mye makt, samtidig som PLA er isolert i leire. Hvilke grep kan dere gjøre for å forhindre at partiet utviklerseg til et nytt UML?
H.Y.: Dette er et nøkkelspørsmål for oss i dag. Ledelsen i partiet gikk inn i regjeringen for å forandre den føydale statskonstruksjonen. Vi ønsker å skrive en ny grunnlov. Dette er naturlig nok en sjansespill, i likhet med alle skritt vi har tatt på veien. Med store muligheter følger det også stor risiko.
Da vi forlot regjeringen i overgangsfasen, var det også et sjansespill. Folkekrigen var et eneste stort sjansespill. Og nå er det mye usikkerhet knyttet til om vi greier å implementere budsjettet vi har vedtatt. Kritikken som kommer fra Kiran og de andre kameratene er grunnleggende sett en riktig kritikk, fordi det faktisk er en fare for at partiet kan ende opp som et nytt reformistisk parti. Problemet er at de på sin side ikke har noe klart alternativ å komme med. Det er stor risiko forbundet med denne måten å gjøre ting på, men ingen har noe klart alternativ.
Etter at grunnloven er ferdig må vi skifte ut lederskapet som sitter i parlamentet. Før eller senere vil det også bli nødvendig med et nytt brudd. Situasjonen utvikler seg hele tiden, dialektisk. Som tidevannet går opp og ned. Og på samme måte må vi tilpasse oss situasjonen med å føre en politikk somfungerer i den gitte situasjonen.
At vi nå sitter i parlamentet, er ikke det samme som at partiet er blitt reformistisk. Noen ganger er reformkrav nødvendig, andre ganger er det nødvendig med et brudd, som da vi gikk ut av regjeringen i november 2007. Under krigen var det også en stor risiko, men andre veien. Vi måtte passe oss for å ikke henfalle til eventyrpolitikk (become ultra leftists). Nå må vi passe oss for å ikke bli reformister. Det vil bli nødvendig å samarbeide med nasjonale kapitalister for å øke produktiviteten. I denne situasjonen gjelder det å være kreative og udogmatiske. Å finne balansen her er detsom er krevende.
Note:
1. UML er det reformistiske kommunistpartiet, mens MJF er et parti basert i Teraien, det flate slettelandet sør i Nepal.