Sterkere sammen?

Av Trond Hofvind

Nr 3 2015

LO, Unio og YS streiket mot angrepene på arbeidsmiljøloven 28. januar. 5. mars ga de en felles uttalelse om Norwegian-streiken.

Er det noe på gang?

Trond Hofvind er lærer og har vært tillitsvalgt på ulike nivåer. Denne artikkelen bygger på en kronikk i Utdanning 8/2015.

LO, Unio og YS bør starte en samtale om samling av fagbevegelsen. Ikke «fort og gæli», men sindig. Kan en samlet fagbevegelse kombinere felles slagkraft med de enkelte arbeidstaker- og profesjonsgruppenes interesser og identitet? Alt tyder på at et bredt arbeidstakersamhold blir nødvendig – raskere enn mange hadde tenkt. Fagbevegelsen må ha skoene på. Konsekvensene av «kappløpet mot bunnen» vil også endre vilkårene både i privat og i offentlig sektor. Norge er i verden, og offentlig sektor er i Norge.

LO, Unio og YS har allerede felles erfaringer med pensjonskampen, forsvaret av arbeidsmiljøloven og gjensidig støtte under konflikter som den i Norwegian. Samarbeid tvinger seg fram. I Den Europeiske Faglige Samorganisasjonen er for eksempel allerede hele den norske fagbevegelsen representert. LO har vært med fra starten, YS ble medlem høsten 2002 og UNIO kom med i 2006.

DNF

Spredte fektninger

I 1907, altså for drøyt 100 år siden, ble den første landsomfattende tariffavtalen etablert. Jern – og Metallarbeiderforbundets fagblad oppsummerte:

– Ethvert viktig oppgjør vil (etter dette) arte seg som et hovedoppgjør mellom to likestilte organisasjoner. Stridsspørsmål kan vi forlange behandlet etter bestemte regler, og rettsavgjørelser kan finne sted i forhold hvor tidligere makten talte. De spredte fektningers tid er forbi.

Mitt spørsmål: Er det mulig og lurt å gå sammen i «Den Norske Fagbevegelsen (DNF)»?

«Fagforeningenes smakt er for sterk og den er udemokratisk», er kjent retorikk fra høyresiden og fagbevegelsens motstandere. Demokrati reduseres til å bestå av stemme-rett + ytringsfrihet. Ytringsfrihet og demokrati blir rimeligvis grundig diskutert i 2015. Men organisasjonsfriheten og verdien av folkelig organisering pakkes vekk i rikssynsernes prinsipielle diskurs om demokrati-forståelse. Fagbevegelsen bør erobre og bruke «demokratikortet».

La oss prøve marsboerpedagogikk: Liten og grønn ankommer du landet Egron (les bakfra). Det har ubegrenset ytringsfrihet for enkeltindividet, men organisasjonsforbud og null fagforeninger. Egron er et geografisk landområde, men ikke et samfunn – bortsett fra nattvekterne1. Alt avtales individuelt. Hva slags arbeidsliv og hva slags liv gir det? En helt urealistisk dystopi? Vel, blant rundt to milliarder arbeidstakere i den virkelige verden, er kun ca. 10 prosent fagorganiserte. Tallet på arbeidsløse er beregnet2 til rundt 300 millioner.

Organisering, organisering, organisering! Fagforeningenes tre viktigste oppgaver. Forutsetningen for innflytelse og betydning er å samle mange. Ikke bare blant dem som allerede har fast jobb. 25 prosent av arbeidsstyrken i OECD3-området er nå uten fast ansettelse i form av en standardkontrakt4. Det trengs en kjempeoffensiv for organisering av arbeidsløse, folk i deltid og i midlertidige jobber – også i Norge. Arbeidsminister Eriksson bløffer om at han kjemper for dem som står utenfor arbeidslivet. Problemet er at mange faktisk tror på mannen.

Fagforeningene må vise i praktisk politikk at det er de som er deres egentlige venner. Det haster å finne nye arenaer og organiseringsformer, og det er påtrengende viktig å få de unge med. Forbundet EL og IT gjør interessant arbeid, Fagforbundet har egne nettsider for ungdom, Utdannings-forbundet har gjort erfaringer med ungpolitikk, og studentorganisering har tradisjoner. Men det må mye mere guffe til. Å vinne ungdommen, så de forstår nødvendigheten av organisering og fagbevegelsens verdi, er av uvurderlig samfunnsmessig betydning. Går ikke dette, ser det på sikt ganske svart ut.

Tradisjonelle arbeidstakergrupper reduseres. Det som blir omtalt som prekariatet,5 øker. Betegnelsen kommer av «prekær, akutt bekymringsfullt». Bilpleiere, renholdere, «burgerproletariat», store grupper ufaglærte osv. omtales i europeiske land nå som «arbeidende fattige». Men vi vet at også høyt utdannede deklasseres. Prekariatet underkastes usikre og skiftende tilsettingsforhold, kortvarig og dårlig betalt arbeid med lite håp om forbedring. De rammes i form av sosial marginalisering, fysisk og psykisk uhelse. Arbeidslivets fragmentering gjør det vanskelig for dem å forbedre sine vilkår gjennom tradisjonell faglig organisering. Dette skjer også i Norge.

Grunnmedlemskap

Jeg foreslår som ett tiltak at LO, Unio og YS tilbyr et billig felles grunnmedlemskap som kan følge arbeidstakere fra arbeidsløshet og fra jobb til jobb, til de får permanent arbeid og kan velge «naturlig» fagforbundstilhørighet.

I Sverige og Danmark har høyreorienterte regjeringer vunnet frem. Dansk og svensk LO har mistet tusenvis av medlemmer bl.a. etter at medlemskapets sosialpolitiske betydning ble redusert. I Norge6 har antallet organiserte økt (Akademikerne og Unio øker mest7), men organisasjonsgraden har gått svakt ned (nå litt over 50 prosent). Antallet arbeidstakere har økt i deler av arbeidslivet der det er mest krevende å organisere.

Under storparten av etterkrigstiden i Norge var det slik at det var arbeidstakerne som reiste krav. Arbeidsgiver skulle komme med tilbud. Det ble oppfattet som selvsagt at lønn og vilkår skulle forbedres og fremforhandlete goder beholdes. På 2010-tallet stiller pågående arbeidsgiverorganisasjoner krav. I store deler av Europa har eiere og deres støttespillere i elitene, knust glassgulvet og oppnådd lønnsnedslag og reduksjon av pensjon. Krisen i Europa er langt fra over. Og når fagforeningene trengs mest, sliter de hardest.

Sterke fagforeninger er heller ikke naturgitt i Norge. I følge Arbeidslivsbarometeret 2014 oppgir stadig flere at de ikke er interessert i fagforeningsarbeid. 38 prosent oppga i 2009 at de absolutt, eller kanskje, kunne tenke seg å påta seg tillitsverv. Nå er andelen 28 prosent. Går fagbevegelsens historiske periode mot slutten? Vil ny teknologi, høyere utdanningsnivå og individuelle klassereiser påskynde en slik utvikling? Det er ikke sikkert. Paradoksalt nok kan en samfunnsutvikling med større sentralisering og konsentrasjon av folk peke i motsatt retning. Generelt høyere kompetanse hos medlemmene kan innebære store ressurser i et fagforeningsfellesskap. Ny teknologi kan gjøre det lettere å organisere.

«De gjør jo ingenting for oss»

Fagbevegelsen må hver dag opparbeide seg tillit, forfekte medlemmenes sak og kjempe for deres interesser. Fagforeningsbevisste tillitsvalgte kan mislike det, men folk stiller spørsmålet «What’s in it for me?». Eller de sier: «De gjør jo ingenting for oss». De individualistiske trendene er tunge. Konkurrentene til den «virkelige» fagbevegelsen kommer – og utnytter mulighetene og den ideologiske utviklingen. KRIFA er eksempel på en nettbasert «fagforening». Den har ett spor: det individuelle – med karriere- og juridisk hjelp. Og fast track kan fungere for noen få, men ikke når «alle skal med». Kontingenten er billigere og medlemmene blir sett på som kunder i et forsikringsselskap.

Ekte fagforeninger hjelper også enkeltmedlemmer, men vil møte «amerikaniserte» utfordrere som stjeler fagforeningsklær for å drive butikk. Svaret er både styrking av tradisjonelle fagforeningsfellesskap og kollektive verdier, og at det «usynlige» arbeidet for den enkelte gjøres skikkelig og vises tydeligere frem. Det gjelder både den profesjonelle juridiske ivaretakelsen, men ikke minst de millioner av arbeidstimer som tusenvis av fantastiske tillitsvalgte utfører for å forsvare enkeltmedlemmers rettigheter lokalt.

I forbindelse med arbeidstidskampen i 2014 opplevde Utdanningsforbundet for første gang at medlemmenes engasjement gjennom sosiale medier «tok av». Over 30 000 engasjerte seg i Facebook-grupper med stor aktivitet og deling av informasjon og nyheter. Viser ikke dette at den digitale verden og sosiale medier har overtatt for det fysiske formatet? Nei, tusenvis av ungdommer samler seg ikke først og fremst for å se for «å se Justin Bieber», men for å se hverandre. Men slikt organiseres ved bruk av ny teknologi og sosiale medier. Syntesen mellom fysiske møter og bruk av ny teknologi er krutt. Espen Løken skrev boka Så samles vi på nettet i 2002. Den trenger oppfølging tretten år etter. Fagbevegelsen må nytte alle verktøy i den teknologiske kassen til å videreutvikle de tradisjonelle møtene der fagorganiserte treffes. De er ikke avleggs. Fellesskapet som materialiseres, befestes og forsterkes under streikesamlinger, streikekafeer og demonstrasjoner, har stor betydning. Vi kan godt lese Sauda streik! Igjen.

Våren 2013 gikk kommunenes arbeidsgivere i Danmark til lockout mot lærerne. De danske lærernes foreløpige nederlag ble en inspirasjon for KS. Skolelærerne i Norge var siden i front blant arbeidstakerne høsten 2014. En taktisk og foreløpig seier var gunstig også for andre. Striden om arbeidstid og arbeidsvilkår er internasjonal.

– If there is anyone who still wonders why this war is being fought, let him look to Norway, sa president Franklin D. Roosevelt i 1942. I dag kan det, uten sammenlikning for øvrig, være grunn til å si «Look to Norwegian». Luftfarten ligger foran i utviklingen av arbeidslivets vilkår, med beinhard konkurranse og press på lønns- og arbeidsforholdene. Selskap som Ryanair leder an. Utviklingen har relevans for alle arbeidstakere. Liberalistisk, internasjonalisert konkurranse gir sine resultater. Retningen er stukket ut, og presset mot fagbevegelsen øker. At LO og Unio så det prinsipielle i Norwegian-pilotenes kamp, og ikke falt YS i ryggen, var av historisk betydning. Streiken i Norwegian var elleve dagers voksenopplæring, for de som fulgte med i timen.

Når mange «gir» solidaritet, betyr det at stadig flere «får». I dette fellesskapsregnestykket blir summen større, jo mer arbeidstakerne deler. Det peker fremover. Derfor er det er tankevekkende når det sies at høyresiden har tatt over utopiene og at arbeiderbevegelsen har gitt slipp på dem. Fagbevegelsen er fattig uten formulerte fremtidsbilder og visjoner. De må forankres i det daglige arbeidet. Det betyr blant annet at forbund, både i privat og offentlig sektor, må forsvare og bygge velferdsstaten. I det ligger også et annet prosjekt: å bekjempe splittelse mellom organisasjonene og deres medlemmer. Like nødvendig er det å kjempe mot sosial dumping, rasisme og for kvinners rettigheter. Fordi det er riktig i seg selv, fordi det styrke samholdet – og fordi det viser viktige sider det samfunnet der det «skal bli like fint å jobbe som å danse».

Fagbevegelsen gammelmodig?

Det er ideologisk tåkeprat å fremstille fagbevegelsen som stivnet og gammelmodig. Men den trenger hele tiden flere «uttrykksterke» aksjons- og demonstrasjonsformer for å fenge medlemmer, media og folk ellers. Bildet av uniformskledte sykepleiere med trommer har festet seg for meg som ett eksempel. I USA plasserer fagforeninger kjempestore oppblåste rotter utenfor bedrifter i konflikt. Ikke så kjekt for en restaurant eller et hotell. Aktiv streik, med de store kreftene som fagforeningene disponerer, gir fantastiske muligheter. Unio sine siste streiker viser dette. Arbeidsgiversiden disponerer alltid færre folk når konflikten er et faktum. Men hva striden gjelder, må ikke forsvinne i støv og støy. Veteranen Per Østvold uttrykte det slik: Et streikegrunnlag som ikke får plass i en VG-overskrift, er neppe verdt å ta en kamp for.

Sterk ledelse er nødvendig for slagkraft. Men «pamperi», der ledende tillitsvalgte og topper i fagforeningssekretariat fjerner seg fra medlemmene, er ødeleggende. De fleste ser for eksempel ingen grunn til at deres egne representanter, med kontingentpenger, skal lønnes som overbetalte direktører. Åpenhet i organisasjonene er første skritt mot opprydding. Videre: Det er selvsagt greit at folk skifter jobber. Men dersom det etableres et «flyt-sjikt» der mange pendler mellom fagforeninger, arbeidsgiversiden og direktorater/departementer, svekkes fagforeningskulturen og tilhørigheten til arbeidstakersiden.

Så er det også sånn at proffe fagforeningsapparat trengs for at organisasjonene skal gjøre jobben. Fagbevegelsen må være kraftsentrum i samfunnsutviklingen og debatten om både virkelighetsbeskrivelsen og de store spørsmålene i vår tid. Da må det sterke sekretariater til. Alternativet er å overlate ordføringen og initiativene til Civita, arbeidsgiverorganisasjonene og finansnæringens forståsegpåere. Manifest, DeFacto, Res Publica, For Velferdsstaten m. fl. må få ressurser til å pøse på med analyser og argumenter. Og selvsagt er det viktig at fagbevegelsens egne tallknekkere og spesialister i er blant de aller beste.

Effektivitetens tornadoer

Men fagbevegelsens egenart, kultur og identitet må ikke forsvinne i effektivitetens tornadoer. Det er viktig å verne og videreutvikle fagforeningsspråk som skiller seg fra det glatte og luktfrie som vi kjenner fra organisasjonspsykologer, ledelseskurs og nyliberalisme. Arbeidstakerne trenger sitt eget språk som er organisk utviklet i egen jobb-, profesjons- og fagvirkelighet. Det må gjenfinnes, gjenvinnes og nyskapes i prat og samtale. I arbeidsplassenes, yrkenes, profesjonenes og fagbevegelsens fellesskap. Lenge leve felles matpauser!

 

Hoved-

 

organisasjon

Medlemmer 

 

(totalt) 2013

Organisasjons-

 

grad 2013

Organisasjons-

 

grad 2004

LO

897 740

25,8

28,1

YS

221 578

 6,5

7,2

UNIO

322 058

9,9

8,8

Akademikerne

177 948

5,3

4,8

Frittstående

125 658

 4,1

4,0

Samlet

1 744 982

51,7

53

 

Antall medlemmer i hovedorganisasjonene (2013) og organisasjonsgrad i 2004 og 2013.

En genuin bevegelse tar sin kraft fra medlemmenes tusener av stemmer og hoder. Selvsagt, vil leseren kanskje si. Men noen snakker om «New Tradeunion Management», NTM – som smitteeffekt fra NPM, New Public Management. Fagbevegelsen eksisterer ikke isolert fra samfunnsutviklingen og tidsånden. Å la innleide reklamefolk og konsulenter ta over formulering av budskap, strategi og profilering, er en felle. Levende organisasjons-demokrati med gode kanaler mellom topp og bunn er viktigere enn brukerundersøkelser, profileringsartikler og «bonuspoeng».

God vilje på toppen hjelper likevel lite, hvis medlemmene ikke er årvåkne. Grunnmuren – tillitsvalgtapparatet, de lokale foreningene og klubbene på arbeidsplassene – må bygges og styrkes. Sterke fylkes- eller regionale ledd er nødvendige for å bringe frem og formulere alternative analyser og meninger, skape spenninger. Ellers vil sentralleddene ensidig dominere. Fagforeningsbevissthet oppfattes noen ganger bare som lojalitet fra medlemmer og grunnplanstillitsvalgte overfor organisasjonen, eventuelt ledelsen. Og under konflikt er slik lojalitet avgjørende for arbeidstakerkraften. Men hvis medlemmer gjøres til kveg – som dras ut i gatene når det passer – ender det med stamping, stritting og stanging. Like viktig som å stå sammen når det gjelder, er medlemmenes engasjement og konstruktivt kritiske holdning. Uten den, råtner fagbevegelsen på rot.

Er en samlet fagbevegelse mulig og ønskelig i dette perspektivet? En av forutsetningene for å få lykkes med samling, er at medlemmene oppfatter at «dette er min flokk, min bevegelse». Ulike profesjoner, yrkes- og faggrupper må ha forbund, seksjoner og møteplasser for egen identitet og særegne interesser. De må oppleve gjenklang, gjenkjennelse, kollegafellesskap og faktisk støtte for sine saker. I LO finnes fremdeles strømninger som motarbeider utdanningsgruppene og i Unio mangler det noe på respekten for fagarbeidere. Når slikt endres vil fagbevegelsen samlet styrkes. Gjensidig arbeidstakersamarbeid må kombineres med respekt for andre grupper og anerkjennelse av profesjonsgrenser.

I LO diskuteres det om vertikal (etter fag) eller horisontal (etter bedrift/arbeidssted) organisering er mest tjenlig. Problemstillingene ligner de lærergruppene har gjennomført om enstolpemodell. Utdanningsforbundet har årelange erfaringer med fusjonsprosesser og omorganisering. Noe har gått bra, men flere medlemmer i ulike grupper har ikke funnet seg til rette med sin plass, sin innflytelse og sine arenaer. Men det er erfaringer å øse av.

Jo større paraply vi samles under, desto større sjanse er det for strid innad. Forbund i samme hovedorganisasjon sloss om medlemmer. Innen en enda større sammenslutning vil det være klare politiske og saksmessige uenigheter – t.o.m. reelle interesse-motsetninger. Fagbevegelsen er politisk og må samarbeide med ulike organisasjoner og partier – ut fra sakene og på egne premisser. Medlemmene må oppleve at fagbevegelsen er reelt uavhengig og deres egen. Dette er et troverdighetsspørsmål. Formell binding til politiske partier er uaktuelt for Unio. Det er ingen grunn til å gi fagforeningsmotstandere billig argumentasjon. Faren er også at «DNF» sitt apparat blir en modererende kraft som motarbeider medlemsforeningene og medlemmenes interesser. Det kan bli enda lengre til toppen. Vi trenger ikke et monstrøst byråkrati som «går i ett» med statsapparatet og den etablerte eliten. Vi trenger fagbevegelsen mer enn noen gang.

Noter

  1. Den klassiske liberalismen tar til orde for en minimalstat eller nattvekterstat. (Store Norske Leksikon)
  2. Harald Berntsen
  3. Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling
  4. Professor Eli Moen på Handelshøyskolen BI
  5. Se: Guy Standing, professor, SOAS (School of Oriental and African Studies), London University.
  6. Fafo: «Mer enn 1,2 millioner norske arbeidstakere var ved utgangen av 2013 medlem i en arbeidstakerorganisasjon. Det er en økning på nesten 140 000 yrkesaktive fra 2004. Men organisasjonsgraden er likevel litt synkende – fra 53 prosent i 2004 til 51,7 prosent i 2013.»
  7. Anders Folkestad: Trenden er at organisasjonsgraden er høyere hos dem med høy utdanning, og da særlig innen helse- og utdanning samt offentlig administrasjon. Her er organisasjonsgraden 80 prosent.