Sosialismens varierte historie – og tilfellet Pål Steigan
Av Oscar Dybedahl
Oscar Dybedahl. Filosof og skribent.
Ifølge den israelske fascismeforskeren Zeev Sternhell oppstod fascismen for første gang i Frankrike allerede før første verdenskrig, og dette gjennom en syntese av sosialistiske og nasjonalistiske politiske tendenser. Sternhells teori er omstridt og kan diskuteres, men det er riktig at franske syndikalistiske tenkere som hevdet de ville opprette et sosialistisk samfunn, endte med å knytte tette bånd til konservative og antisemittiske nasjonalister. Resultatet ble en bevegelse vi kan regne som en forløper for fascismen. Det bekrefter ikke den konservative «hesteskoteorien», men det gir en påminner om at sosialistisk retorikk kan brukes til å rettferdiggjøre heller tvilsomme politiske prosjekter.
Det relevante poenget er ikke simpelthen at bevegelser fra ytre-høyre benytter seg av venstrevridd retorikk for å lokke til seg velgere, men at «sosialisme» i og for seg alltid har vært en uklar og flertydig betegnelse. Fra den franske revolusjonen til utbruddet av første verdenskrig vokste det fram et utall grupper som alle var «sosialistiske», selv om de ellers hadde lite til felles. Det gir seg selv at det har eksistert sosialistiske varianter som både var nasjonalistiske og antisemittiske, en tradisjon som for Frankrikes del går fra Charles Fourier, en av de to grunnleggerne av fransk sosialisme, via Alphonse Toussenel, Pierre Leroux og Joseph Pierre Proudhon; og til den berømte syndikalisten Georges Sorel.
«Den antijødiske delen av den franske sosialistbevegelse i de tre tiår som fulgte Fourier og Saint-Simon – fra 1840-tallet til Pariserkommunen av 1871 – er i hovedsak forbundet med tre navn», nemlig Toussenel, Leroux og Proudhon. De representerte en sosialisme eller en antikapitalisme som baserte seg på en antisemittisk diagnose der kritikken av finanssektoren stod i forgrunnen. Den spilte på stereotypien om «pengejøden» og videreførte katolisismens demonisering av åger. Jøden ble analysert som en «antiprodusent» som verken dyrket jorda, produserte rikdom eller handlet med varer, men fungerte som en parasittisk mellommann. Som finansspekulasjonens representant var jøden en negativ kraft som oppløste mellommenneskelige bånd og relasjoner. Proudhon artikulerte dette med klare ord, og regnet også med at svarte mennesker var underlegne de hvite, at kvinnen var en slags mellomting mellom mannen og dyreriket, og at det var sørstatene som hadde retten på sin side under den amerikanske borgerkrigen. Som historikeren George Lichtheim kommenterer: «Marx’ karakteristikk av Proudhon som en forvirret småborger, ser ut til å ha vært for mild.»
Fra Marx’ ståsted er skillet mellom finans og industri som henholdsvis «plyndrende» og «skapende» kapitalformer, overhodet ikke meningsfull. Slik Marx analyserer den, er finanskapitalen en utvekst av industrikapitalen, og den gjør det mulig for industrikapitalen å produsere og tilegne seg en større merverdi enn det som ellers ville ha vært tilfellet. Fiendtligheten til finans er derfor inkonsekvent og selvmotsigende, og i prinsippet umulig å realisere.
Det var ikke uten grunn at Karl Marx ikke identifiserte seg bredt og usekterisk som en antikapitalistisk eller sosialistisk tenker, men framhevet at det var nødvendig å utforme en ny og distinktiv sosialisme som ikke var belemret av slike mangler. Marx får fram at det finnes sosialistiske tenkemåter som i virkeligheten ikke bistår forsøket på å oppheve den kapitalistiske produksjonsmåten, men snarere gjør dette umulig og potensielt bidrar til å forsterke og understøtte brutale aspekter av det eksisterende samfunnet. Med dette som bakgrunn finnes det ingen grunn til å kvie seg for å utvikle kritiske analyser av de fremdeles eksisterende sosialismevarianter som er belemret av både rasistiske, antisemittiske og i det hele tatt forvirrede tenkemåter.
Sorel og hans menn
Georges Sorel ble berømt for sine bidrag til syndikalistisk tenkning. Han var født inn i en borgerlig familie, men ble vunnet over til arbeiderklassen på grunn av det han så som dens solidaritet og offervilje, egenskaper han ikke fant hos sin egen klasse. En av Sorels sentrale tanker handlet om behovet for mobiliserende myter, altså forestillinger som ikke så mye var sanne beskrivelser eller sannsynlige forutsigelser, men nødvendige for å mobilisere menneskemasser og gjøre et inntrykk på verden. «No man goes very far who knows where he is going», slik fascisten Oswald Mosley uttrykte et liknende poeng.
Det var sekundært hvorvidt samfunnets økonomiske utvikling faktisk delte det inn i «to store direkte motsatte klasser», som Marx sa i Det kommunistiske manifest. Det avgjørende var at dette var en myte som satte arbeiderklassen i stand til å gjennomføre en vellykket oppstand for sosialismen. Sorels første bok var derfor et generaloppgjør med den argumenterende filosofiske tradisjonen, slik den ble innstiftet av Sokrates og de greske filosofene. Ifølge Sorel sørget filosofene dermed for at den heltemodige homeriske kulturen – som ikke var bundet sammen av en optimistisk tro på fornuften, men av pessimisme og storslåtte myter – ble revet i filler, og i dets sted fulgte et samfunn som dreide seg rundt penger, materiell nytelse og lærde fraser.
I 1909 kastet Sorel fra seg klassebegrepet og tonet ned sosialismen, men beholdt sin intense fiendtlighet til den borgerlige sivilisasjonen, i dens intellektualisme og grådige materialisme. Arbeiderklassen var blitt temmet og pasifisert ved hjelp av de store varehusenes billige forbruksvarer. Dermed stod Sorel uten et revolusjonært subjekt, en aktør i stand til å gjøre opp med den rådende dekadansen. Det nasjonale fellesskapet stod likevel fram som et mulig alternativ, og så ut til å fungere svært effektivt som en mobiliserende myte. Sorel og hans disippel Édouard Berth orienterte seg derfor mot Action Française, den autoritære nasjonalistbevegelsen til Charles Maurras. Fra mars 1911 til juni 1913 drev Sorel avisa L’Indépendance praktisk talt «som en simpel representant for Action Française».
Som Sternhell påpeker, hadde Sorel og hans tilhengere redusert sosialismen til ett eneste element, nemlig den revolusjonære oppstand – «generalstreiken» – som skulle gjøre opp med det borgerlige samfunnets dekadense. Når det viste seg at sosialismen og klassekampen var død, ble det revolusjonære motivet likevel ivaretatt, men det revolusjonære subjektet skiftet fra proletariatet til nasjonen. Utbruddet av første verdenskrig bekreftet for mange revolusjonære syndikalister at nasjonen var en mer effektiv myte enn arbeiderklassen.
Sosial – òg nasjonal
Særlig prisverdig i Sternhells framstilling er at han får fram hvilken ny forståelse av det kapitalistiske samfunnet som utviklet seg hos Sorels etterfølgere med overgangen fra arbeiderklasse til nasjon. Heretter var det ikke egentlig klassemotsetninger som utgjorde kjernen, men «produsenter» eller «skapende klasser», stilt i motsetning til «ikke-produsenter» som ikke bidro skapende til samfunnet. Dette er kjent som produktivisme.
Den nye motsetningen gikk mellom alle produsenter, uansett hvilken klasse de tilhørte, og den parasittiske eliten av spekulanter og formidlere. Det spilte ingen rolle om produsenten var en arbeider, håndverker, bonde eller industrikapitalist. Uansett stod de i en felles motsetning til en liten elite som overhodet ikke bidro til samfunnets rikdomsproduksjon, men var en snyltende utvekst på den. Denne framstillingen tjente til å forene både industriarbeidere og bedriftsherrer, som nå fikk felles interesse av å bekjempe «finanskapitalismen». Slik ble paranoide utbrudd mot finanseliten en måte å fingere klassekamp, men samtidig legge til rette for et korporativt interessefellesskap mellom arbeid og kapital.
Kapitalismens utbyttende aspekter ble på denne måten adressert med en slags «klassekamp», men nå formulert med uttrykk som ikke truet med å sprenge nasjonenes enhet i filler, slik marxistisk klassekampteori gjorde. Dette var en sosialisme for alle, og ikke én bestemt klasse – en sosialisme for hele nasjonen.
I denne sosialismen ble kilden til samfunnets grunnleggende problemer at det fantes en inntrenger eller et forstyrrende element som hadde korrumpert systemet. Den skyldige var ikke kapitalen, men finanskapitalen, storkapitalen eller den jødiske kapitalisten; ikke samfunnsstrukturen i seg selv, men et eller annet element i den som ikke spilte sin rolle på en skikkelig måte.
Eksempelet på dette «par excellence» er ifølge Slavoj Žižek jøden som en «pseudokonkret figur» som legemliggjør alle de anonyme kreftene som herjer med det moderne mennesket og blir en representant for alle samfunnsmessige onder. Dermed har ideologien «forflyttet den immanente samfunnsmessige antagonismen [mellom arbeid og kapital] over på antagonismen mellom det forente folket og dets eksterne fiende». Framstilt på denne måten må frigjøring innebære at fienden blir fjernet, eliminert.
Finans og globalisme
Karakteristisk for sosialistene ovenfor var at de store samfunnsproblemer ble analysert gjennom et nasjonalt skjema der den indre klassemotsetningen i samfunnet ble erstattet av en ytre opposisjon mellom produsenter og parasitter, og der den impliserte løsningen på disse problemene ikke egentlig var forvandling av samfunnsforholdene, men at man fikk bort de fremmedlegemer som hadde festet seg på samfunnskroppen. Det er verdt å merke seg at det fremdeles ikke er noen mangel på selvutnevnte sosialister som går i denne retningen, om enn i ulik grad og med varierende konsekvens.
Med dette til grunn er det mulig å si noe om hvilken samfunnsanalyse som blir fremmet av Norges nå kanskje mest berømte sosialistiske blogg, nemlig Steigan.no. Det er relevant at redaktøren i hovedsak interesserer seg for nettopp en mikroskopisk klikk av det han kaller «finansfyrster» eller «finansoligarker». Steigan har lenge hevdet at nettopp finanskapitalen disponerer voldsomme maktmidler over både politikere og massemedier, og bruker disse til en målrettet kampanje for å etablere «et ny-føydalt finansdiktatur».
Allerede før første verdenskrig hadde «finanskapitalen tatt kommandoen over industrikapitalen», men i nyere tid – og særlig med «finanskrisa» i 2008 – «klarte finanskapitalistene å tilegne seg enorme mengder kapital fra andre kapitalister, fra arbeiderklassen og fra statsbudsjettene», og vi ser at de dermed «tilegner sin profitt på en annen måte enn andre kapitalister», «ikke først og fremst gjennom akkumulering av profitt via produksjonen (…), men gjennom å manipulere finansmarkedene.» Dette er tilbakevendende temaer hos Steigan, og han vil støtte seg på Vladimir Lenin for å få fram at finanskapitalen nå krever en tributt «fra alle andre klasser i samfunnet, inklusive fra industrikapitalen. [Min utheving.]»
Det er merkverdig å hevde at «finansfyrstene» ikke tjener sin rikdom ved «akkumulering av profitt via produksjonen», som om dette skulle særprege vår kapitalisme. Det kjennetegner nettopp alle andre kapitalformer enn industrikapitalen, og er tilfellet i ethvert samfunn med en utviklet kapitalistisk produksjonsmåte. Årsaken er at industrikapitalen selv vil tjene på å skille ut uproduktive funksjoner slik som handel og pengeutlån, ifølge Marx. Der en klønete teoretiker som Proudhon fikk det for seg at dette måtte bety at samfunnet var underlagt finansfolkenes diktatur, forstod Marx at det i virkeligheten var industrikapitalen som virket bestemmende.
Det vesentligste for Steigans analyse blir at det eksisterer en mikroskopisk klikk av finanskapitalister som ikke føler tilhørighet til noe land. De tilegner seg ikke profitt via produksjonen, men ved å manipulere og plyndre, og tar del i et globalistisk prosjekt som går ut på å «rasere nasjonalstatene». «De ultrarike fører en rå og brutal klassekamp for å legge hele verden under seg i enda høyere grad enn de har klart til nå», og planen er å «feie nasjonalstatene over ende og sjøl ta den direkte styringa».
Leseren har kanskje lagt merke til at dette ikke henger godt sammen. Dersom man legger til grunn Marx’ teori om de kapitalistiske samfunnsforholdene, hvilket Steigan hevder at han gjør, så ville dette medføre at selve finanskapitalen opphørte å eksistere. For Marx avhenger kapitalens eksistens av at «samfunnets konsentrerte makt» tar form av en fremmed stat, altså en stat kapitalen selv ikke styrer. Årsaken er kort sagt at en stat styrt av én enkelt kapitalist (eller gruppe av kapitalister), ikke ville bry seg med å opprettholde eiendomsretten og kontraktene til sine konkurrenter. At kapitalister skulle sette staten til side og «ta styringa» blir fra dette perspektivet lite annet enn et selvmotsigende utsagn.
Steigan vil gi Lenin skylden for sine teorier. Det er talende, men ikke rimelig. Det er verdt å merke seg at Lenin riktignok tilskriver finanskapitalen stor betydning, men han bygger på Rudolf Hilferdings definisjon av denne: «Jeg vil kalle den bankkapital, altså kapital i pengeform som på denne måten i virkeligheten forvandles til industriell kapital, for finanskapital.» Hensikten er med andre ord ikke å beskrive finansfyrster som tjener sine penger ved å manipulere, men å analysere en bestemt historisk utvikling av – og stadium for – den kapitalistiske produksjonen. For Lenin var det tendensen til monopolisering som frambrakte imperialismen, kapitaleksporten og sammensmeltingen av bank- og industrikapitalen. Ved siden av dette finnes det i Imperialismen noen mer eller mindre tilfeldige kommentarer om finanskapitalistenes bestikkelser av politikere og andre grupper. Det er nettopp slike kommentarer – og ikke Lenins teori som sådan – som trekkes fram og blir forsøkt videreutviklet av Steigan. Det får som følge at der «finanskapitalens overvekt» eller «herredømme» for Lenin springer ut av en ordinær kapitalistisk utviklingsprosess (tendensen til sentralisering og monopolisering), så blir den av Steigan tolket som en konsekvens av et komplott fra finansfolkenes side, et målrettet prosjekt de har klekket ut og skal gjennomføre ved å bestikke politikere, og så videre. Derfor får Steigans artikler sterke anstrøk av voluntarisme, der det framfor alt er nettopp hemmelige komplotter fra grupper i overklassen – ikke minst ved de største finansfyrstene – som driver historien og definerer hvilke politiske spørsmål som står på agendaen.
Det faktum at det ifølge Lenin nå florerer av «rentenister», «finansoligarker» og så videre, har ikke å gjøre med at noen finansfolk har lyktes med slike planer og komplotter. Lenins formål er heller ikke å framheve makten til finans- eller banksektoren, men å formidle at kapitalismen over tid har erstattet kapitaleiernes tilsynsfunksjoner med lønnsarbeidere – sjefer, bedriftsstyrer og så videre – og dermed gjort kapitaleierne økonomisk overflødige. Det er dette som er grunnen til at storborgerskapet av Lenin blir beskrevet som stadig mer parasittære, og ikke – som Steigan tror – fordi de nå blir kontrollert av spekulative finansfolk. For Lenin skal den sosialistiske revolusjonen fullbyrde denne historiske utviklingstendensen, og det er også grunnen til at han regnet imperialismen som «kapitalismens høyeste stadium». Steigan har altså festet seg overfladisk ved visse elementer av Lenins terminologi («tributt», «finansoligarki», og så videre), og brukt dette til å framstille en «leninisme» som er diametralt motsatt Lenins virkelige teori.
Steigans nysosialisme
Om vi nå ser bort fra forvirringene i Steigans formuleringer, er det verdt å merke seg i hvilken grad de sammenfaller med teoriene til slike som Proudhon og Sorel. Han har utropt til hovedfiende en liten gruppe finansfyrster som ikke tilhører noen nasjon, og som dessuten fører krig mot nasjonalstaten. Klassemotsetningen innenfor nasjonen kan dermed erstattes med en motsetning som går mellom nasjonen og en gruppe som er den fremmed. Det er derfor ikke overraskende at Steigan også har vridd analysen i en produktivistisk retning, der det for ham blir viktig å understreke at finansfyrstene bare skaper sin rikdom ved å manipulere og spekulere, og ikke i forbindelse med produksjonen av samfunnets rikdom.
Dette er én av de tendenser som gjør seg gjeldende på Steigan.no, men det er selvsagt ikke den eneste. Budskapet varierer fra artikkel til artikkel, og det er ikke til å bli klok på hvorvidt verdens herskere egentlig er monopolkapitalistene, finansfyrstene eller simpelthen kapitalistene. Han ordlegger seg ulikt i ulike artikler, og er ikke en teoretiker med sans for konsekvens. Det er for så vidt ikke uvanlig for sosialister som lider av besettelse med finanssektoren. Likevel medfører det at Steigan – når han ønsker – kan formulere sin sosialisme på en måte som ikke fornærmer de høyrevridde og nasjonalistiske lesere han har tiltrukket seg. De kan selvsagt tåle litt «klassekamp», når den er rettet mot anti-nasjonale finansfyrster i utlandet. Det er en eksplosiv blanding Steigan herved rører sammen, men han er ikke den første til å prøve seg.