SOSIALISME I VÅR TID
Av Ellen Engelstad
Rosa Luxemburg and the struggle for democratic renewal.
London: Pluto Press, 2018, 208 s.
Det er snart 100 år siden Rosa Luxemburg ble myrdet i Berlin den 15. januar 1919, men hun leses og diskuteres fortsatt hyppig. Kanskje har det kommet ekstra mange bøker om henne den siste tida fordi denne minnemarkeringen nærmer seg? Kanskje kommer de fordi hun oppleves veldig aktuell særlig nå, i vår post-finanskrise-verden preget av høyrepopulisme på frammarsj, en ideologisk død nyliberalisme og en litt famlende venstreside? Eller kanskje kommer det ikke ekstra mange bøker om Luxemburg nå, kanskje har de alltid kommet på løpende bånd og jeg har bare ikke lagt merke til det før. Uansett: Av de seneste årenes bøker om Luxemburg har jeg tidligere anmeldt Nina Björks flotte Drömmen om det röda (2016) som bruker Luxemburg til å tenke med og mot samtida, i spørsmål om kapitalisme og revolusjon, men også om identitetspolitikk og kjærlighet. Jeg har også lest britiske Kate Evans Red Rosa (2015), en tegnet biografi som nesten utelukkende bruker tekst fra originale kilder til å brette ut Luxemburgs dramatiske liv og skarpe penn. Jon Nixons bok om Luxemburg av året, Rosa Luxemburg and the struggle for democratic renewal, kan sies å være en slags blanding av disse to. Den gir en fin biografisk innføring, samtidig som den diskuterer hvordan Luxemburgs tanker passer inn i dagens politiske landskap.
Ellen Engelstad er redaktør i Manifest Tidsskrift og litteraturkritiker i Klassekampen.
Foto: Pluto Press
Nixon er filosof og professor, og har tidligere skrevet bøker om filosofer som Hans-Georg Gadamer og Hannah Arendt. Boka om Luxemburg er delt i tre deler, hvorav den første er en biografisk gjennomgang av Luxemburgs liv. Denne ligner Evans sin tegneserie, men er mer detaljert, særlig når det gjelder politiske stridigheter og grupperinger i hennes samtid, og dermed en ypperlig introduksjon til svært spennende sosialistisk historie. Den biografiske delen deler på en måte livet hennes inn i to: Som en lang skole for teoretisk og intellektuell utvikling og debatt, som går fra fødselen og fram til utbruddet av første verdenskrig. Det andre kapittelet blir da hennes fem siste leveår, som består av første verdenskrig og den mislykkede, tyske revolusjonen. I denne perioden gikk hun aktivt inn i historien som en aktør, ikke bare en intellektuell, hevder boka. Og det er jo sant, men hun hadde vitterlig også gjort det tidligere, helt fra tenårene. Jeg tror imidlertid ikke at boka er opptatt av å lage noe klart skille mellom disse, snarere å understreke hvor dramatisk verdenskrigen var for Luxemburg og den internasjonale sosialismen.
I del to undersøker Nixon noen begreper han mener er gjennomgående i Luxemburgs tenkning, og som er viktige for aktivister på venstresida i dag: politisk kamp, politisk handling og politisk formål. Under overskriften kamp skriver Nixon om Luxemburgs syn på politikk som både en forlengelse av Marx og en kritikk av marxismen. Nixon viser hvordan Luxemburg brøt med et syn på politikken som nærmest ensbetydende med økonomi, og hvordan hun manet til kritisk tenkning og å involvere folk flest i dette. Med andre ord at en revolusjonær arbeiderklasse ikke oppstår ut av ingenting, men skapes gjennom kunnskap og kritikk av rådende samfunnsformer. Luxemburg insisterte også på historien som en åpen og ikke avgjort prosess, noe som var et brudd med den mest ortodokse marxismens tro på historisk determinisme. Her finnes også en diskusjon av hennes tanker om spontanitet, revolusjon og organisering. Organisering var for Luxemburg mer en virkning av enn årsaken til en revolusjonær prosess, noe hun var i mange diskusjoner med andre sosialister om, fra Lenin til det tyske sosialdemokratiske partiet SPD.
I kapittelet om politisk handling («political agency») ønsker Nixon å vise at Luxemburgs tanker ikke er utdatert selv om det gamle industrisamfunnet har forsvunnet, i hvert fall fra vesten. Han hevder at Luxemburg ønsket å inkludere «hele det arbeidende folk», slik Gerhardsen formulerte det, i sitt revolusjonære subjekt, og at det inkluderte kvinner og folk i den tredje verden, som hun var opptatt av i sin undersøkelse av imperialismens herjinger. Det viktigste for Luxemburg var ikke hvem man er, men hvilket perspektiv man velger å innta. Politikken må ha et materialistisk grunnlag, og ta utgangspunkt i de som lider mest under kapitalismen. Utdanning, kunnskap og fakta er dermed uvurderlig for den revolusjonære. Dette glir over i en diskusjon om politikkens formål og hvordan Luxemburg tenker om organisering: Å bygge på fortiden og gå forsiktig og skrittvis fram. Her trekker forfatteren inn filosofer som Alain Badiou og Slavoj Žižek, som går i dialog med Luxemburgs tanker om spontanitet.
I bokas tredje og siste del forsøker Nixon å trekke Luxemburg enda lengre inn i samtiden, ved å bruke henne til å analysere starten på den arabiske våren på Tahrirplassen i 2011 og solidaritetsstreiker i Sør-Afrika. Det er godt sett at det er klare forbindelseslinjer mellom Luxemburg og alle de spontane opprørene på plasser rundt om i verden etter finanskrisen, fra Occupy Wall Street i USA til den arabiske våren og 15M-bevegelsen i Spania, Syntagma-bevegelsen i Hellas og Nuit debout i Frankrike. Disse bevegelsenes spontane tilblivelse og demokratiske massestruktur, hvordan de forsøkte å la folk komme sammen og finne ut av ting sammen uten å bli styrt av noen partielite, er så åpenbart knyttet til Luxemburgs tekning at Nixon ikke er den første som har dratt denne parallellen. Den diskuteres for eksempel også i den fine antologien Rosa Remix som ble utgitt av Rosa Luxemburg Stiftung i New York i 2016. Men at Nixon ikke er den første som leser vår tids bevegelser opp mot Luxemburgs tankegods er jo ikke viktig så lenge han gjør det bra. Og det synes jeg absolutt han gjør. I delen om Tahrirplassen siterer han fra dagboken til den kvinnelige aktivisten Ahdaf Soueif, og historiens sus fra Luxemburg til henne formelig bruser over sidene.
Men at Nixon ikke er den første som leser vår tids bevegelser opp mot Luxemburgs tankegods er jo ikke viktig så lenge han gjør det bra. Og det synes jeg absolutt han gjør.
Mot slutten maner Nixon oss til å bruke Luxemburg til å drømme, men ikke minst tenke, oss til et annet og bedre samfunn drevet av andre krefter enn profittjag og rovdrift på naturen. Det er mye mot og kraft å hente hos henne, og Nixon setter Luxemburg fint inn i både hennes egen samtid og vår, samt i en god dialog med andre tenkere. Det gjør Rosa Luxemburg and the struggle for democratic renewal til en veldig fin liten bok som både fungerer som innføring til Luxemburgs tekster, og som et verk å tenke videre med. Det eneste jeg har å utsette på den er at den til tider er litt gjentakende, men i det store og det hele har Nixon lyktes med sin demokratiske fornyelse.