Ukategorisert

Sosialisme faller ikke ned fra himmelen

Av

Sosialisme faller ikke ned fra himmelen

Noen mennesker tror at man kan forandre verden uten å ta makta. Nei, sier de, dere må ikke en gang tenke på å prøve gjøre bruk av staten. (1) Hvorfor? Fordi, som John Holloway forsikrer: «Å kjempe gjennom staten er å bli involvert i den aktive prosessen med å påføre seg selv nederlag.» Nei, proklamerer de, (per definisjon) kan ikke staten utfordre kapitalismen. Hvorfor? Fordi den er del av kapitalen. Og virkelig, som Holloway skriver: Staten (enhver stat) må gjøre alt den kan for å skaffe tilveie forutsetninger som fremmer kapitalens profitabilitet.»

 

Slike ideer er ikke nye. Men de er blitt gjenopplivet i visse kretser (spesielt i Latin-Amerika) fordi de gjenspeiler en periode med skuffelse og nederlag. Skuffelse og nederlag på grunn av feil begått av statsdominerte samfunn som Sovjetunionen og dem som fulgte dem, når det gjaldt å leve opp til sine løfter om å skape en ny verden. Likeså skuffelse og nederlag på grunn av sosialdemokratiets tragedie, et partisom ved å kapitulere for kapitalens logikk har vist at det bare tilbyr barbari med menneskelig ansikt.

Nå har Holloways insistering på at vi må forkaste «hele tanken om at et samfunn kan bli forandret gjennom å vinne statsmakt» blitt avvist på to tydelige måter. Konkret er den blitt avvist på en dramatisk og spennende måte av den bolivarske revolusjon i Venezuela. Kunne vi tenke oss forandringene som skjer her nå, uten statens makt?

Denne ideen er også blitt tilbakevist teoretisk – ved forståelsen av økonomiske system allment og av vilkårene for å utvikle sosialisme spesielt, knyttet til Karl Marx’ tanker. For Marx var det sjølsagt at arbeiderne trenger statsmakta for å skape vilkårene for et samfunn som kunne gjøre slutt på den kapitalistiske utbyttinga. Likedan avviste han å skrive ut detaljerte modeller, «oppskrifter» for framtidssamfunnet – disse «fantastiske bildene og planene for et nytt samfunn» som utopistiske motstandere av kapitalismen tilbød. Det var en kritisk grunn til begge deler: sosialisme faller ikke ned fra himmelen.

Sosialismen som prosess

Ikke noe nytt økonomisk system faller ned fra himmelen. Heller enn å falle ned fra himmelen eller oppstå jomfruelig og fullendt av de intellektuelles tanker, vokser nye produktivkrefter og nye produksjonsforhold fram innenfor, og i motsetning til det eksisterende samfunnet. Det er en følge av dette at det nye samfunnet aldri kan være fullt utformet fra starten. I utgangspunktet må det nye samfunnet bygge på elementer av det gamle samfunnet. Marx undedrstreket at det sosialistiske samfunnet som vokser ut av kapitalismen, nødvendigvis må være «påført fødselsmerkene til det gamle samfunnet, økonomisk, moralsk og intellektuelt».

Kjernen i den dialektiske forståelsen til Marx er erkjennelsen av at det nye samfunnet nødvendigvis oppstår i en skadet form og at det utvikler seg ved å omforme sine egne historiske forutsetninger, ved å overskride skavankene sine. Bare når det nye samfunnet står på sine egne grunnvoller, bare når det bygger på premisser som det sjøl skaper, kan vi innse hvilke muligheter som var tilstede i det fra begynnelsen av. Marx forstod dette som en prosess, hvor vi kjemper for å frigjøre oss selv fra byrdene av det gamle samfunnet.

Nøyaktig hvilken skavank var det Marx uttrykkelig identifiserte ved sosialismen i det den grodde fram? Det var ikke (som det ofte blir sagt) at produktivkreftene var for svake og at den viktigste oppgaven derfor måtte bli å utvikle produktivkreftene. Den spesielle skavanken som Marx beskrev var den menneskelige natur som var skapt i det gamle samfunnet med sine gamle ideer – folk som fortsetter med å være sjølopptatte, og som derfor mener de sjøl har rett på å få tilbake nettopp det de tror at de har bidratt med til samfunnet. Et slikt samfunn er kjennetegnet av et mangfold av byttetransaksjoner – et samfunn der enhver regner på sin egeninteresse og føler seg snytt hvis han ikke mottar sin ekvivalent. Marx er krystallklar på at denne oppførselen er en arv fra det gamle samfunnet. Den viser klart at vi enda ikke tenker på samfunnet som en menneskelig familie der alles frigjøring er forutsetningen for den enkeltes frigjøring.

Men denne sjølopptattheten vil ikke være den eneste skavanken som er tilstede når det nye samfunnet oppstår. Det nye samfunnet er smittet økonomisk, sosialt og intellektuelt: historiske tradisjoner med patriarkat, rasisme, diskriminering og betydelige ulikheter når det gjelder utdanning, helse og levestandard, er blant elementene som det nye samfunnet kan arve. Men i stedet for å akseptere disse hindrene for menneskelig utvikling, må disse skavankene bli møtt i en prosess som forstår dem som skavanker.

Når du erkjenner at sosialisme er en prosess, da forstår du at svaret på eksistensen av skavanker som sjølopptatthet, rasisme og patriarkat ikke er å bygge institusjoner som tar dem opp i seg. Karakteristisk for de fleste forsøk på å bygge sosialisme i det tjuende århundre var for eksempel konklusjonen om at folks iboende sjøloptatthet betyr at det viktigste er å framskaffe nødvendige økonomiske insentiv for å motivere folk til arbeid. Bonusordninger, overskuddsdeling, ulike former for pengeinsentiv ble sentrale. Den underliggende logikken var at utviklinga av produktivkreftene som dette drev fram, ville virke som en slags «dråpevanning» – at det nye mennesket gradvis ville vokse fram.

Men i virkeligheten oppstår den motsatte effekten. Når du prøver å skape det nye samfunnet ved å bygge på de skavankene som det har arvet fra det gamle samfunnet, styrker du de elementene fra det gamle samfunnet som er innebygd i det nye samfunnet på det tidspunktet det oppstår. Når du oppmuntrer egoismen, styrker du tendensen folk har til å handle ut fra egne interesser uten blikk for andres interesser. Du styrker og utdyper splittelsen mellom individer, grupper, regioner og nasjoner. Du får ulikheter til å se fornuftige ut. Når du legitimerer ideen om at å berike seg sjøl er i alles interesse, da skaper du vilkårene for å vende tilbake til det gamle samfunnet.

Hvordan kan det være mulig å bygge et nytt samfunn på prinsippet om egeninteresse? Hvordan kan man på dette grunnlaget skape de menneskene som fordi de innser forskjellene seg imellom har enhet som sin andre natur? Det er innlysende at vi ikke kan overse naturen til menneskene som vokser ut av det gamle samfunnet. Nettopp fordi han forstod at bærerne av enhver prosess er særskilte menneskelige vesener, forstod Marx at man ikke umiddelbart kan skape et samfunn basert på fordelingsprinsippet «til enhver etter behov». Å sette de gamle aktørene inn i denne nye strukturen måtte uvegerlig føre til katastrofe. Han forstod at vi ikke kan gå direkte til et samfunn kjennetegnet av rettferdighet og likeverd, som passer for et virkelig menneskelig samfunn, for den menneskelige familie. Men Marx argumenterte så absolutt ikke for at måten å skape det nye samfunnet på, var å bygge på de skavankene som det nødvendigvis må inneholde i sin opprinnelse.

Den sosialistiske prosessen er heller en prosess av både nedbryting og oppbygging – en prosess der de gjenværende elementene av det gamle samfunnet blir ødelagt (inkludert støtte til kapitalens logikk) og en prosess som skaper nye sosialistiske mennesker.

Menneskene og sosialismen

Det var ingen i det 20 århundre som bedre enn Che Guevara artikulerte det viktige ved å utvikle nye sosialistiske mennesker. Han forstod at hvis du forsøker å bygge sosialisme ved hjelp av «de sløve redskapene som kapitalismen har overlatt oss (varen som den økonomiske cella, individuell
materiell interesse som brekkstang osv.)», da vil effekten være å undergrave utviklinga av bevisstheten. For å bygge det nye samfunnet, understreket han, er det nødvendig, samtidig med det nye materielle fundamentet, å bygge den nye mannen og den nye kvinnen.

Vi må huske målet. Hvis du ikke vet hvor du ønsker å dra, da kan ingen vei bringe deg dit. Den verden som sosialister alltid har ønsket å bygge, er en verden der menneskene forholder seg til hverandre som deler av en menneskelig familie, et samfunn der vi erkjenner at andres velferd vedkommer oss, en verden av menneskelig solidaritet og kjærlighet der vi har «en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling» i stedet for klasser og klassemotsetninger.

Den verden som vi ønsker å skape, er et samfunn av sammensluttede produsenter der hvert individ er i stand til å utvikle sitt fulle potensial – den verden som i følge Marx vil tillate den «absolutte utfoldelse av hver enkelts kreative muligheter», den «fullstendig utfoldelse av det menneskelige innhold», «utvilkling av alle menneskelige evner som et mål i seg sjøl». De fragmenterte, forkrøplede menneskene som kapitalismen skaper, vil bli erstattet av det fullt utviklede mennesket, «det fullt utviklede individet, for hvem de ulike sosiale funksjonene er forskjellige typer aktivitet som han tar hånd om i tur og orden.»

Men disse menneskene faller ikke ned fra himmelen; og det fins bare en måte de kan skapes på – gjennom sin egen aktivitet. Bare gjennom å øve både sine åndelige og fysiske evner på alle livets områder utvikler menneskene disse evnene; de produserer i seg sjøl spesielle evner som tillater dem å utføre nye aktiviteter. Den samtidige forandringen av omgivelser og sjølforandring (som Marx kalte «revolusjonær praksis») er måten vi bygger det nye samfunnet
og det nye mennesket på.

Det er innlysende at våre institusjoner og mellommenneskelige forhold må være av en natur som gir rom for slik sjølutvikling. Uten demokrati i produksjonen kan vi for eksempel verken bygge et nytt samfunn eller nye mennesker. Når arbeidere deltar i å styre seg sjøl, kombinerer de begrepet om arbeid med det å utføre det. Da kan ikke bare det intellektuelle potensialet til alle sammensluttede produsenter utvikles, men den «stilltiende kunnskap» som arbeidere har om bedre måter å arbeide og produsere på kan også bli en sosial kunnskap som vi alle kan dra nytte av. Demokratisk, deltagende og protagonistisk *) produksjon drar både nytte av våre skjulte menneskelige ressurser og utvikler evnene våre. Men uten kombinasjonen av hode og hånd forblir mennesket slike fragmenterte, forkrøpla mennesker som kapitalismen skaper – skillet mellom dem som tenker og dem som handler fortsetter – akkurat som det mønsteret som Marx beskrev der «utviklinga av de menneskelige evnene på den ene sida er grunnet på at utvikling blir hindret på den andre sida.» Demokrati i produksjonen er en nødvendig forutsetning for alles frie utvikling.

Men hva er produksjon? Det er ikke noe som bare skjer i en fabrikk eller i det vi tradisjonelt identifiserer som en arbeidsplass. Enhver aktivitet som har som mål å skaffe tilveie noe som kan tjene til menneskelig utvikling (og spesielt de som fostrer menneskelig utvikling direkte), må forstås som produksjon. Videre må ideene som utvikler produksjonen sjøl bli produsert. Målene som styrer produksjon, kjennetegnene som karakteriserer et samfunn. Under kapitalismen er dette den individuelle kapitalistens mål: profitt. Men i et samfunn av forente produsenter er målene bestemte mål for folks sjølutvikling i det samfunnet. Bare gjennom en prosess der folk er involvert i å fatte beslutningene som vedkommer dem på ethvert relevant nivå (dvs. i deres nabolag, lokalsamfunn og samfunn i det hele), kan målene som styrer produksjonsvirksomhet være folkets egne. Gjennom å involvere seg i å ta disse demokratiske beslutningene omformer folk både omgivelsene sine og seg sjøl – de produserer seg sjøl som subjekter i det nye samfunnet.

Denne kombinasjonen av demokratisk utvikling av mål og demokratisk utøvelse av de samme målene er avgjørende, for det gjør mennesker i stand til å forstå forbindelsene mellom sine handlinger og mellom hverandre. Åpenhet er regelen i samfunnet av forente produsenter: Det er alltid klart hvem som har avgjort hva som må gjøres og hvordan det skal bli utført. Gjennom åpenhet er grunnlaget for solidaritet styrket. Ved at vi forstår vår gjensidige avhengighet blir det lettere å se våre felles interesser, en enhet grunnet på anerkjennelse av våre ulike behov og evner. Vi ser at produktiviteten er resultatet av å kombinere våre ulike evner, og at enheten vår, og det felles eierskapet til produksjonsmidlene gir oss alle utbytte av våre felles anstrengelser. Dette er forutsetningene for at fruktene av samarbeidet skal flyte i overflod, og vi kan konsentrere oss om det som virkelig er viktig – å skape forutsetningene for at utvikling av alle menneskelige krefter er målet i seg sjøl.

Alle disse kjennetegnene og forholdene finnes samtidig side ved side og støtter hverandre i den verdenen som vi ønsker å bygge. Demokratisk beslutningstaking på arbeidsplassen (i stedet for kapitalistisk ledelse og overvåking), demokratisk ledelse av samfunnet når det gjelder handlingsmål
(i stedet for kapitalisters ledelse), produksjon med sikte på å tilfredstille behov (heller enn med sikte på byttehandel), felles eierskap til produksjonsmidlene (heller enn privat eller gruppe-eierskap), en demokratisk, deltakende, og protagonistisk (2) form for styring (heller enn en stat som står over samfunnet), solidaritet basert på anerkjennelse av vår felles menneskelighet (heller enn egoisme), og innretting på å utvikle menneskets muligheter (heller enn på produksjon av ting) – alt dette er byggesteiner i et nytt organisk system, det virkelig menneskelige samfunnet.

Så, hvordan kan vi bygge en slik verden?

Den sosialistiske byggeprosessen

Sosialisme faller ikke ned fra himmelen. Den har nødvendigvis rot i særskilte samfunn. Og det er grunnen til at vi blir ført på villspor hvis vi stoler på detaljerte universelle modeller. (Tenk på hvordan mange venstrekritikker av Den bolivarske revolusjonen har sin opprinnelse i det faktum at den er ulik den tidlige Sovjetunionen!) Ethvert samfunn har sine enestående karaktertrekk – sin enestående historie, tradisjoner (inkludert religiøse og urfolkstradisjoner), sine mytologier, sine helter som har kjempet for en bedre verden, og de spesielle evnene som folk har utviklet gjennom kamp. Siden vi snakker om en menneskelig utviklingsprosess, og ikke om abstrakte oppskrifter, forstår vi at vi går tryggest fram når vi velger vår egen vei, en vei som folk gjenkjenner som sin egen (heller enn den bleke imitasjonen av noen andre).

Alle starter også prosessen med å bygge sosialisme fra forskjellige steder når vi snakker om økonomisk utviklingsnivå – og det berører opplagt hvor mye av vår utgangsaktivitet som kan bli innrettet på framtida (hvis vi er avhengige av våre egne ressurser). Hvor forskjellig er ikke situasjonen i ulike samfunn, avhengig av styrken til deres innenlandske kapitalistklasse og oligarkier, i hvilken grad de er dominert av globale kapitalistiske krefter, og i hvilken grad de kan regne med støtte og solidaritet fra andre samfunn som allerede er underveis mot sosialisme?

Videre kan de historiske aktørene som setter i gang marsjen, være helt forskjellige i hvert tilfelle. Her en godt organisert arbeiderklassemajoritet (som i oppskriftsboka fra tidligere århundrer); der en bondehær, et ledende parti, en nasjonal frigjøringsallianse (i valg eller bevæpna), opprørere fra hæren, en anti-fattigdomsallianse. Det er for mange variasjoner til at vi kan nevne dem alle, og mange som ennå ikke har oppstått. Vi ville vært pedantiske tosker hvis vi insisterte på at det bare finnes én måte å starte en sosialistisk revolusjon på.

Men når det gjelder å bygge et sosialistisk samfunn i den virkelige verden, er ett steg på hver spesiell sti kritisk: kontroll med og omforming av staten. Uten at statsmakta unndras kapitalistisk kontroll vil enhver reell trussel mot kapitalen bli ødelagt. Den kapitalistiske staten er et avgjørende støttepunkt for reproduksjonen av kapitalistiske samfunnsforhold, og hæren, politiet, rettssystemet og statens økonomiske ressurser vil bli mobilisert for å kvele ethvert tilløp til inngrep som ikke lar seg absorbere. Når den blir utfordret, bruker kapitalen alltid statsmakta.

Til forskjell kan en stat som er innretta på å være jordmor for et nytt samfunn, både innsnevre vilkåra for reproduksjonen av kapital og åpne døra for kimene til det nye samfunnet. Det å vinne «demokratikampen» og «benytte sitt politiske herredømme til gradvis å fravriste borgerskapet all kapital», forblir like avgjørende nå som da Marx og Engels skrev Det kommunistiske manifest. Ved å sikre at produksjonsmidlene kommer i de sammensluttede produsentenes besittelse og i økende grad blir styrt i følge deres logikk og ved å bruke statsmekanismer til å kanalisere ressurser bort fra det gamle og over i det nye, er arbeidernes stat et avgjørende våpen for å gjennomføre kampen mot kapitalen.

Men som Marx viste, krever denne prosessen en spesiell type stat – ikke den nedarvede typen stat som står utapå og over samfunnet og er «en offentlig styrke organisert med sikte på sosialt slaveri». Staten må sjøl bli omformet til en stat som er underordnet samfunnet, den må omformes til «produsentenes sjølstyre». Uten å skape makt nedenfra framfor den sjølutviklinga som er kjernen i samfunnet av sammensluttede produsenter, vil tendensen bli framvekst av en klasse utapå og over oss – en klasse som identifiserer framgang med evne til kontroll og ledelse ovenifra.

Det er viktig å erkjenne at Marx fra starten av ikke forstod at arbeiderklassen ikke kunne bruke «det allerede etablerte statsmaskineriet … til sine egne formål.» Men han lærte av historien. Spesielt lærte han at arbeidere i Pariserkommunen spontant hadde oppdaga den nødvendige formen til arbeiderstaten – en demokratisk og desentralisert stat nedenifra. «Hele Frankrike», kommenterte Marx, «ville ha blitt organisert i sjølarbeidende og sjølstyrende kommuner». Og han svarte på anarkisten Bakunins tvil med hensyn til arbeiderstaten: Ja, alle samfunnets medlemmer kunne virkelig bli
regjeringsmedlemmer «fordi det hele starter med sjølstyre i bydelene». Marx dro umiddelbart kjensel på Paris-arbeidernes innsikt fordi «revolusjonær praksis» var kjernen i hans visjon.

Revolusjonær praksis

For mange av det nittende århundrets sosialister var måten å skape det nye samfunnet på å trekke folk ut av kapitalismen og demonstrere at et ikke-kapitalistisk alternativ var en overlegen form for sosial og økonomisk organisering. De som argumenterte for dette, så ofte filantroper eller staten som
mulig finansieringskilde for nye demonstrasjonsprosjekter. For Marx gjenspeilet slike forslag en tid da kapitalismens redsler var kommet til syne, men ikke grunnlaget for å gå ut over kapitalen.

Marx avviste ikke utopistenes mål. Han argumenterte heller for at «bare midlene er forskjellige og bevegelsens virkelige betingelser er ikke lenger tåkelagt i utopiske fabler.» Og hva var så de forskjellige midlene som Marx beskrev? «Den militante organiseringa av arbeiderklassen.»

Se på hva arbeidende mennesker gjør, sa Marx. Gjennom sine egne kamper for å tilfredsstille sine behov avslører de at kampen for et nytt samfunn blir ført ved å kjempe innafor kapitalismen heller enn ved å lete utafor. Gjennom disse kampene vil arbeiderne erkjenne sine felles interesser, de vil forstå nødvendigheten av å slutte seg sammen mot kapitalen. Det var ikke bare danninga av en blokk mot kapitalen som vokste fram av disse kampene. Marx understreket konsekvent at selve kampprosessen var en prosess som omskapte folk; gjennom å kjempe for sine behov, «tilegner de seg et nytt behov – behovet for et samfunn – og det som oppstår som et middel blir et mål. De omformer seg selv til subjekter som er i stand til å forandre sin verden.

Det er dette Marx kalte en «revolusjonær praksis»: «sammenfallet av endringen av betingelsene og menneskelig aktivitet eller sjølforandring.» Marx’ budskap til arbeiderne, bemerket han en gang, var at de må gjennom årevis med kamp «ikke bare for å få til samfunnsmessige endringer, men også for å forandre seg sjøl». Mer enn tjue år seinere skreiv han også at arbeiderne vet at «de må gjennom lange kamper, gjennom en serie av historiske prosesser, som omformer betingelser og mennesker». Kort sagt, midlene for å oppnå det nye samfunnet kan ikke skilles fra prosessen med å kjempe for det – bare når de er i bevegelse kan folk kvitte seg med «alle tiders oppsamlete møkk.»

Av denne grunn kan sosialisme aldri bli gitt folk ovenifra. Den er den arbeidende klassens eget verk, påstod Marx. Det er derfor Pariserkommunen var så viktig for ham. Når vi først forstår at folk produserer seg sjøl gjennom sin egen aktivitet, følger det at bare der staten i form av mellommann for (og makt over) arbeiderne viker plass for «produsentenes sjølstyre», vil det oppstå en kontinuerlig prosess der arbeiderne både kan forandre omgivelsene og seg sjøl.

En demokratisk revolusjon tillater gjennom revolusjonær praksis sjølutviklinga til folk på alle områder og sikrer forutsetningene for at evnene deres vokser.  Vi kan bedømme framgangen langs den sosialistiske oppbyggingens vei gjennom veksten i arbeidernes evne til sjølstyre, i demokratisk,
deltagende og protagonistisk (2) sjølstyre ved folket i lokalsamfunn og i hele samfunnet, og gjennom utviklinga av virkelig solidaritet blant folk.

Når vi forstår målet til denne prosessen – et samfunn som tillater den fullstendige utviklinga av det menneskelige potensial – er det et enkelt spørsmål som kan bli reist rundt alt strev (uansett ulikheter i historier og situasjoner): Blir de nye produksjonsforholdene skapt? Den virkelige målestokken for om vi drar dit vi ønsker reise, er om skrittene som blir tatt styrker eller svekker de nye forholdene med sammensluttede produsenter. Det eneste sanne fundamentet for det nye samfunnet er utviklingen av arbeiderklassens sjøltillit og enhet, dens sjølutvikling. Uten det bygger vi sandslott.

Om å bygge det tjueførste århundrets sosialisme

På samme måte som Marx var forberedt på å forandre syn i lys av Pariserkommunen, må vi dag tenke på sosialismen i lys av det tjuende århundrets erfaringer.

Vi må forstå at det tjueførste århundrets sosialisme ikke kan være et statssamfunn hvor avgjørelser fattes ovenifra og ned, og der de som innehar statlige embeter eller er kadre i sjølreproduserende fortropper har enerett til alle initiativ. Nettopp fordi sosialismen fokuserer på menneskelig utvikling, legger den vekt på behovet for et samfunn som er demokratisk, som oppmuntrer til deltakelse og er protagonistisk. (2) Et samfunn dominert av en allmektig stat frambringer ikke de menneskene som kan skape sosialisme.

Av samme grunn er sosialisme ikke populisme. Et samfunn der folk ser i retning staten etter ressurser og svar på egne problemer, fostrer ikke utviklingen av menneskelige evner. I stedet lar det dem forbli mennesker som ser i retning staten etter alle svar og mot ledere som lover alt.

Og videre så er sosialismen ikke total-itarisme. Nettopp fordi mennesker er forskjellige og har ulike behov og evner, krever utviklinga deres per definisjon anerkjennelse av og respekt for ulikheter. Verken statlig eller lokalt press for ensretting i produktiv aktivitet, forbruksvalg eller livsstil understøtter framveksten av det Marx hilste velkommen som enhet basert på erkjennelse av ulikhet.

Vi behøver også å erkjenne at sosialisme ikke er dyrking av teknologi – en sykdsom som har plaget marxismen og som i Sovjetunionen førte til enorme fabrikker, gruver og kollektivfarmer for å oppnå antatte stordriftsfordeler. Vi må heller erkjenne at små bedrifter både kan tillate større demokratisk kontroll nedenifra (og slik utvikle produsentenes evner), og bedre sikre et miljø som kan tjene folks behov.

Vi kan dra lærdommer av det tjuende århundrets erfaringer. Nå vet vi at ønsket om å utvikle et godt samfunn for folk, ikke er tilstrekkelig – man må være forberedt på å bryte med kapitalens logikk for å kunne bygge en bedre verden. Og nå vet vi at sosialisme ikke kan oppnås ovenifra gjennom strevet og formynderskapet til en fortropp som griper alle initiativ og mistror massenes sjølutvikling. «Arbeiderklassen», understreket Rosa Luxemburg klokt, «krever retten til å gjøre sine egne feil og lære i historiens dialektikk.» Når vi tar utgangspunkt i målet om et samfunn som kan slippe løs alle menneskets muligheter, og innser at veien fram til det målet ikke kan skilles fra folks sjølutvikling, da kan vi bygge et virkelig menneskelig samfunn.

Jeg antyder faktisk at mange av det tjuende århundrets lekser er blitt lært av og er tatt vare på i den boliviarianske grunnloven. I at artikkel 299 legger vekt på «å sikre altomfattende menneskelig utvikling»:
– i erklæringen i artikkel 20 om at «enhver har retten til fri utvikling av hans eller hennes egen personlighet».
– i at artikkel 102 fokuserer på «utvikling av de skapende mulighetene til ethvert menneske og den fulle utøvelse av hans eller hennes personlighet i et demokratisk samfunn»;
– i at artikkel 62 erklærer at folkets deltagelse er «den nødvendige måten for å oppnå den involvering som kan sikre deres fullstendige utvikling, både individuelt og kollektivt»;
– i kravet om demokratisk planlegging og deltagende budsjettering på alle nivå i samfunnet;
– i at artikkel 70 fokuserer på «sjølstyre, fellesstyre, kooperativer i alle slags former» som eksempler på «typer av sammenslutninger ledet av gjensidig samarbeid og solidaritetsverdier»;
– og i forpliktelsene, som er nedfelt i artikkel 135, at «som en dyd av solidaritet er sosialt ansvar og humanitær hjelp private individers plikt i samsvar med deres evner». Elementene til det tjueførste århundrets sosialisme er der i ideell form.

Kampen står nå om å virkeliggjøre dem.

 


Noter:

1) Bygd på en tale holdt for den Nasjonale konferansen for revolusjonære studenter for bygging av sosialismen i det 21. århundret, Merida, Venezuela, 22. juli 2005.
2) Protagonistisk: (av protagonist, opprinnelig hovedpersonen i et klassisk gresk drama, hovedperson, ledende skikkelse, forkjemper.) En protagonistisk produksjon lar de produserende spille en hovedrolle, gjør dem til subjekter i forandring. Ordet brukes på spansk i forbindelse med den bolivarske grunnloven og den bolivarske revolusjonen i Venezuela, men har ikke noe motstykke verken på engelsk eller norsk. «Mine engelske forleggere fortalte meg igjen og igjen at ’det finnes ikke noe sånt ord’», forteller forfatteren. «Vel og bra, svarte jeg, vi skal GJØRE det til et ord. Språk er politikk (som alt annet), og det å understreke hvor viktig det er med protagonistisk virksomhet er en politisk handling.» (Overs. Anm.)