SOSIALDEMOKRATISK OG REVOLUSJONÆR?
Av Arne Byrkjeflot
Bjørnar Moxnes svar når Rødts programformuleringer angripes, er at han bygger på stolte sosialdemokratiske tradisjoner. Og han mener nok ikke bare fra den perioden DNA var revolusjonær. Han er ikke alene om å bli inspirert av Sanders i USA og Corbyn i Storbritannia.
Mimir Kristjánsson har skrevet boka Hva ville Gerhardsen gjort? Planøkonomen Ole Colbjørnsen får sin bok. Magnus Marsdal forklarer på glimrende vis forskjellen på friheten i det sosialdemokratiske Norge mot friheten i det liberale USA.
Arne Byrkjeflot er leder av Trondhjems Kjemiske Industriarbeiderforening og vara til bystyret i Trondheim for Rødt.
Illustrasjon: Marte Teigen
Moxnes vil nok ikke overta sosialdemokratiets tradisjonelle rolle som er å inngå i det til en hver tid mulige klassekompromisset. Slik greske Syriza innså at det eneste mulige kompromiss var underkastelse. Syrizas program var ikke mer radikalt enn det Papandreou sto for noen tiår tidligere. Men motstanderen, kapitalismen, var en helt annen. Alternativet var om ikke revolusjon, så å bryte med euroen og møte EUs maktmidler.
AP er nå i samme situasjon som foran kommunevalget i 2003 og stortingsvalget i 2005. De må legge seg til venstre for ikke å bli et lite parti. Men siden 2003 har mulige kompromiss med kapitalen flyttet seg til høyre, og EØS-avtalen har strammet grepet.
Jeg mener rett og slett at å gjennomføre en tradisjonell sosialdemokratisk politikk i dag ikke er mulig uten et reelt oppgjør med dagens kapitalisme. Første og største hinder er EØS-avtalen. Ekte sosialdemokrati ved makta i dag som vil gjennomføre ekte sosialdemokrati, vil bli sett på som revolusjonært og bli behandlet deretter.
Hvorfor? Kort fortalt mener jeg det skyldes Marx sin eviggrønne teori om profittratens fallende tendens. Snylterne på merverdi og profitt, finanskapitalen og de moderne monopolene som Amazon, Google, Facebook og Apple forsterker dette. Skal selskap overleve i kapitalismen, så har de intet å gi. Derfor blir alle forslag om framskritt avvist. Nå skal det arbeides lenger, ikke kortere. Pensjonsalderen skal opp, og arbeidsgiverne skal ha full styringsrett. Arbeidstakerne skal ikke ha ett øre av produktivitetsøkningen. The winner takes it all.
Sjølsagt er det klassekompromiss i dag også. Fagbevegelsen har intet annet valg enn å inngå avtaler etter styrkeforhold og rammebetingelser. Slik NSB-ansatte måtte gi fra seg sine pensjonsavtaler. Og det er politiske kompromiss. Men kompromissene er på et stadig lavere nivå. Og de herskende tanker er de herskendes tanker.
Og intet parti er bedre til å plukke opp de herskendes tanker enn Arbeiderpartiet. AP mente at pensjonsreformen er nødvendig for å berge velferdsstaten før norske kapitalister ytret det samme.
HVA KAN VI BYGGE PÅ FRA SOSIALDEMOKRATIETS STORHETSTID?
Program
Programmatisk var AP revolusjonært ikke bare i perioden fram til 1923 da de brøt med den Kommunistiske Internasjonale. Partiet var revolusjonært helt fram til gjenforeninga med høyresosialdemokratene i 1927. Og var radikalt og sosialistisk helt fram til 1939. Først da var det sosialdemokratiet ved makta som laget sitt sosialdemokratiske program.1
Det sosialdemokratiske 1939-programmet er ikke så langt fra dagens program i SV og Rødt. Det var et sosialistisk klassseprogram med marxistisk analyse.
Klassesamfunnet
Her er det klasseskillet, ikke forskjells-Norge som beskrives:
«Det er de økonomiske tilhøva, i første rekke produksjons- og eiendomstilhøva som deler opp samfunnet i klasser og bestemmer interessemotsetningene og den politiske maktstillinga.
Den som har kapitalmakt, kan gjennom utbytting av arbeidsfolket tilvende seg en merverdi, en uberettiget del av de verdiene som blir skapt gjennom den økonomiske»
Altså: Med planøkonomi til sosialisme
«Samtidig er det et påtrengende behov for et energisk samfunnsinitiativ for å fremme en omfattende arbeidsreising og en mer effektiv utnytting av landets arbeidskraft og produksjonsevne, for dermed å skape det nødvendige økonomiske grunnlaget for en varig bedring av hele folkets levestandard og fortsatt sosial og kulturell framgang. Men dette kan bare skje gjennom organisert samvirke, planøkonomi og gradvis sosialisering av storindustrien, utenrikshandelen, de private storbankene og samferdselsmidlene. Denne omskipinga av samfunnet må føres helt fram til et gjennomført sosialistisk samvirke, en samfunnsmessig planhusholdning som er ledet av omsynet til hele folkets velferd.»
Og når Rødt angripes for å hevde at det kan bli nødvendig å forsvare sosialismen:
«Erfaringene fra andre land viser at en likevel må regne med den mulighet at reaksjonære krefter innafor borgerskapet ikke vil bøye seg for folkeflertallet, men prøve å gjennomføre et fascistisk voldsdiktatur for å stenge veien for den videre demokratiske utviklinga og det fredelige framsteget.»
Det revolusjonære programmet fra 1933 – alt underordnet kampen for sosialisme
Dette var APs prinsipprogram da de kom til makta i Norge.
«Arbeiderklassen må derfor ikke bare bruke sine krefter for å oppnå disse forbedringer, men må sette alt inn på å vinne samfundsmakten og bygge op et socialistisk samfund. Dette er den viktigste opgave for partiet. I all sin virksomhet, i agitasjons- og oplysningsarbeidet, ved masseaksjoner og i det parlamentariske arbeide må partiet ha dette mål for øie.»
Det er også interessant at dette sto i programmet helt fram til 1939:
«Partiet følger derfor den russiske arbeiderklasses forsøk på å bygge op et socialistisk samfund med den største opmerksomhet. Da sovjetmaktens nederlag vilde være et nederlag for hele verdens arbeiderklasse, vil partiet bekjempe all kapitalistisk blokade-, invasjons- og sabotasjepolitikk like overfor det nye samfund.»
MEN ORD ER ORD OG HANDLING ER HANDLING
Hva slags stolte sosialdemokratiske tradisjoner er det sosialister kan bygge på i dag?
Fra klassekamp til klassesamarbeid
hovedavtale og kriseforlik
I 1935 ble Hovedavtalen inngått. Arbeidsgiverne slapp streiketrusselen mellom tariffoppgjørene. Tillitsvalgte ble anerkjent og fikk rettigheter. Men samtidig ble de bundet opp, de ble ansvarlige for arbeidsfreden.
Kriseforliket og Nygaardsvold
Ole Colbjørnsen har fått sin biografi og helsides artikler i Klassekampen og andre aviser. Han vendte hjem fra Moskva, fikk frie tøyler fra Martin Tranmæl i Arbeiderbladet, og lanserte en norsk treårsplan etter modell fra Sovjet.
Men Nygaardsvold prøvde aldri å sette denne planen ut i livet. Nygaardsvold satte i gang veibygging og boligbygging, hjalp gjeldstruede bønder og fikk arbeidsledigheten ned. Men han førte aldri noen keynesiansk politikk, alle budsjett gikk med overskudd. Krisa var ikke over da krigen kom. I 1939 var arbeidsledigheten framdeles på 18 %. Hele folket kom ikke i arbeid.
By og land – hand i hand
Derimot innførte regjeringen en særs vellykket planøkonomi for bønder og fiskere. Bøndene fikk sin omsetningslov 16. juli 1936. Da var det allerede en lang tradisjon for oppbygging av samvirke for å stå sterkere i markedet både på salg og innkjøp. Med Omsetningsloven fikk samvirkene kontroll med markedet og etter hvert også ansvar for markedet. I 1950 fikk de sin hovedavtale, jordbruksoppgjøret.
Det er en fantastisk konstruksjon. Alle bønder er sikret å få levert alt de produserer til lik pris uansett hvor tungvint gården ligger til. Bøndenes organisasjoner må sjøl tilpasse produksjonen til markedet.
Kanskje enda viktigere var Råfiskloven i 1938, fiskernes grunnlov. Prisene var så lave at de ikke var til å leve med. I Vardø gikk fiskerne til streik, leveringsnekt, for å få minstepriser. Med Råfiskloven fikk de sjøl kontroll med omsetningen av fisk og kunne fastsette minstepriser. Senere kom Deltakerloven som sa at bare aktive fiskere kunne eie fiskebåter og drive fiske. Så kom Sjøgrenseloven som sa at bare norske fiskere kunne lande fisk i Norge og Tilvirkerloven. Alle sammen er nå under angrep.
Slik er bønder og fiskere allerede underlagt et planøkonomisk system der politikerne ved å endre noen parametre kan styre politikken den vei de vil. Så er det opp til Rødt å si hvilke. Men systemet ligger ferdig lagt for et sosialistisk system. Det viktigste nå er å forsvare hver flik av dette rammeverket.
Planøkonomi
Om Nygaardsvold ikke innførte planøkonomi, så innførte Fellesprogrammet og Gerhardsen planøkonomi etter krigen. Nobelpristaker Ragnar Frisch var fadder for innføring av nasjonalbudsjett og de modellene som SSB bygger på den dag i dag.
Dagens nasjonalbudsjett er i hovedsak bare en analyse av utviklinga. Eirik Brofoss sine nasjonalbudsjett bestemte: Forbruk og investeringer, priser, rente, kreditt og valuta. Også overfor de private storbedriftene. En av metodene her var kontroll med kreditten. For å få adgang til å utstede obligasjoner måtte de holde seg innenfor nasjonalbudsjettets rammer. Statsbankene (Landbruksbanken, Husbanken, Den norske Industribanken og Lånekassa) økte sine utlån mer enn private banker.
Arvesølvet og naturressursene
– hele folkets eiendom
Industrireisinga var delvis statlig, med Jernverket, Koksverket og aluminiumsverket Årdal som de store. Men den viktigste industrireisinga kom ved å tildele kraftkontrakter med varighet på 40 til 60 år mot at bedrifter ble bygd, holdt i gang og bidro til lokalsamfunn. Etter utløpet falt kontraktene tilbake til staten, og de kunne ikke videreselges.
Her bygde Ap på det gamle Venstres pionerer. Framsynte Venstrefolk sto for Panikkloven av 1906 og kjempet gjennom konsesjonslovene. Sosialdemokratene var mest opptatt av industrialisering, ikke over det langsiktige eierskapet og kontrollen med vannkrafta.
Men det skal sosialdemokratiet ha, at de førte prinsippet over på både fisk og olje. Havressurslovens §2 slår fast at fisken er folkets felles eiendom. Petroleumslovens §1 sier det samme om olja. For å få konsesjoner, måtte de internasjonale oljeselskapene bidra til å bygge opp Statoil, støtte norsk forskning, bruke norsk leverandørindustri, og godta at regjeringen fortalte hvor basene skulle ligge.
Bolig
Boligsamvirket er gammelt i Norge. Det DNA gjorde etter krigen, var å gjøre det mulig for vanlige arbeidsfolk å få seg en bolig gjennom politisk styring. Det var to markeder med subsidier. Det ene var uten prisregulering, men for å få Husbanklån med lav rente måtte du godta en nøktern standard. Det andre var sterkere subsidierte borettslag med prisregulering. I tillegg kom den kommunale boligbygginga for utleie. Det norske sosialdemokratiet skilte seg fra sine nordiske partifeller ved å holde på eierskap, ikke leie. Det gjorde det enklere for Willoch å ødelegge hele modellen med ett slag.
Husbanken var kjerna i boligpolitikken og finansierte halvparten av alle boliger i Norge etter krigen og fram til årtusenskiftet. Under krisa rundt 1990 finansierte Husbanken nesten all boligbygging. Nå er Husbanken og norsk boligpolitikk kun for de vanskeligstilte.
Velferdsstaten
Første alderspensjon kom i 1936, behovsprøvd. Den ble universell i 1957. Slik utviklet sosialdemokratiet den universelle velferdsstaten seg for steg inntil Folketrygda ble kronen på verket i 1967.
Grunnleggende var det som sto i partienes felleserklæring i 1945:
«Alle arbeidsføre skal ha rett og plikt til arbeid.» Folketrygdlovens §1: «Folketrygden skal bidra til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom grupper av personer.» Arbeidsløshet ble erkjent som et systemproblem, ikke et moralsk og individuelt problem
Arbeidslivet
Også arbeidslivet ble sterkt regulert, alle de første tariffoppgjørene ble møtt med voldgift. Nygaardsvold videreførte den strenge innvandringspolitikken som ble innført i 1915. Også i forhold til de som flyktet fra Tyskland. Fra 1945 ble den løsnet opp, men det var svært lav innvandring. Og etter bare en svært liten økning i innvandringen innførte regjeringen innvandringsstopp i 1950. I 1991 kom dagens Utlendingslov. Den krever arbeidskontrakt med norsk lønn og norske arbeidsbetingelser. Og fungerte inntil den ble opphevet for EU-borgere 1.5.2009.
Arbeidsmiljøloven i 1977 var kronen på verket for sosialdemokratiets arbeidslivspolitikk.
HVA KUNNE GERHARDSEN GJORT I DAG?
Landbruk og fiskeri
Jeg tror det er fullt mulig å føre en norsk landbruks- og fiskeripolitikk, i dag. Sjølsagt er vi under press fra EU for å få fiskekvoter og økte tollfrie kvoter på landbruksvarer. Men det grunnleggende systemet er det norske interesser som endrer. Og det møter bred motstand.
Bolig
Det er en møysommelig prosess å bygge opp igjen en tredje boligsektor, der rimelige husbankfinansierte boliger tilbys mot en form for prisregulering ved salg, og at det er borettslaget og ikke eieren som står for salget. Bankene vil gå til ESA som kommer til å si at dette er ulovlig statsstøtte. Men det er nok mulig å komme et godt stykke selv innenfor systemet.
Planøkonomi og fornybarsamfunnet
Rødt har laget sin plan for å bygge opp en ny fornybar industri i Norge. Det er ikke Rødt alene om, det er bred politisk enighet om at det er nødvendig.
Men myndighetene verken kunne eller ville stanse nedlegginga av Follum og Union. Nå er «alle» enige om at skog kan erstatte det meste som kan lages av olje uten CO2-utslipp. Eller kinesisk overtakelse av ELKEM, som produserer silisium som er selve grunnlaget for solenergien.
Hadde Norge funnet oljen i dag, ville vi ikke kunnet bygge opp Statoil som operatørselskap og ha verdens ledende leverandørindustri. Det ville ikke vært mulig innenfor EØS-avtalen. Vi hadde en mulighet før kraftselskapene med støtte av alle stortingsparti fikk bygd ut eksportkablene av strøm, og flertallet ga bort styringa til EUs energibyrå ACER. Fordi tilgang til rimelig elektrisk kraft er helt sentralt i den industrien og transportsystemet i fornybarsamfunnet.
Statsstyrt planøkonomi for fornybarsamfunnet vil møte EUs statsstøtteregler og ACER som en mur. EU er laget for å tjene tysk industri. Og litt fransk.
Men Brofoss og Gerhardsens planøkonomi er faktisk prøvd i Norge. Og Norge har fortsatt en økonomi der staten er stor eier, innpå 30 % på børsen. Norge har økonomi sterk nok til å kunne kontrollere rente og valuta og unngå det presset som Hellas bukket under for og Italia nå presses på. Norge har en økonomi bygd på naturressurser og mellomprodukter som er mangelvare. Få land tåler en handelskrig bedre. EU greier seg ikke i dag uten norsk fisk, gass og aluminium.
Men samtidig kan ikke moderne kapitalisme og EU spesielt leve med at ett land skal kunne unndra seg spillereglene. Utmelding av EØS vil være et godt lærestykke.
Å bevare velferdsstaten
Norge har økonomi til å bevare og utvikle dagens velferdsstat. Striden står mellom den universelle velferdsstaten som Gerhardsen innførte, eller den behovsprøvde. Og overføringene til de uproduktive, pensjonister, uføre og trygdede. Samtidig har kapitalen ikke lenger noen interesse av å kvalifisere den som ikke er fullt arbeidsføre, de kan importere den arbeidskraften de trenger til lavere kostnad.
Norge er ikke medlem av EU. Så vi blir ikke utsatt for det Italias regjering nå blir utsatt for. Italias regjering mener kuttpolitikken ødelegger økonomien og har laget et budsjett med underskudd på 2,4 %. Det er faktisk innenfor EUs regler på maks 3 % av BNP i underskudd, men EU-kommisjonen vil ilegge bøter fordi den forrige regjeringen har lovet noe annet. Slik sørger EU også for at rentene til den gjeldtyngede italienske staten dobles.
Så sterke maktmiddel har ikke EU mot Norge, og norsk økonomi er så sterk at renteheving ikke er noen trussel.
DET EU GJØR
Privatisering kan ikke reverseres
Å sørge for at privatisering ikke kan reverseres. Slik Jernbanepakke 4 binder opp Jernbanepolitikken, og Postdirektivet binder opp postpolitikken. Slik eksportkabler og ACER importerer både europeisk strømpris og EUs konkurranseregler.
Norsk forvaltning underlegges EU
Reguleringsmyndighet for Energi, RME, er et norsk organ men underlagt EU gjennom ACER. Det er lovbestemt at norske myndigheter ikke kan endre vedtak fra vårt organ for regulering av nettselskap og nett. Statens Jernbanetilsyn skal passe på at EUs markedslover følges i Norge, Det lovfestes at norske myndigheter ikke kan gripe inn. EUs finanstilsyn får direkte makt i Norge. Nasjonalstaten overtas innenifra.
Den myke makt
Osloskolen er et lærestykke på hvordan den myke makta fungerer. EU har ingen formell makt på utdanning. Men de leder Bolognaprosessen, de fastsetter mål, de styrer PISA-prøvene (som nå skal innføres også i grunnskolen). Styringen er en form for internasjonal målstyring. EU kaller det den åpne koordinasjons metode. Det er felles mål, men nasjonalstatene kan velge sine egne metoder for å nå målene. Det er dette byrådet og Inga Marthe Thorkildsen nå møter i Oslo. Der er nok systemet så godt forankret at å møte en mur ville vært bedre.
Arbeidslivet og den norske modellen
Det gamle sosialdemokratiet opplevde aldri en organisert arbeidsinnvandring fra land med så ulik lønn og så ulike arbeidsvilkår som utviklingen etter EU-utvidelsen i 2005. Men de som slåss mot løsarbeidersamfunnet i førkrigstida, ville aldri sett på at det norske arbeidslivet ble så undergravd som i dag. De ville verken sluppet løs bemanningsbransjen eller godtatt fri flyt av arbeidskraft og tjenester uten regulering.
Men innvandringsstopp er ikke svaret. Her kan faktisk Rødt lære de gamle sosialdemokratene noe. Rødt har som eneste parti i Norge på to landsmøter vedtatt sitt svar, ikke uten motstand. Svaret er at vi må ha like krav til arbeidsinnvandrere fra Polen som fra Eritrea. Lovlig arbeidsinnvandring forutsetter en gyldig arbeidsavtale som sikrer lønns- og arbeidsvilkår på norsk nivå, uansett hvor arbeidstakeren kommer fra. Men arbeidstaker skal aldri straffes, det skal arbeidskjøper.
Men både forbud mot bemanningsbransjen og like krav til EU-borgere som til arbeidssøkere fra andre land vil møte grunnpilarene i EU, fri flyt av arbeidskraft, fri flyt av tjenester og den frie etableringsretten.
Men ut av EØS er vel ingen revolusjon?
Det er nok det nærmeste vi kommer revolusjon i min levetid. Det er først utenfor EØS at vi kan få en reell debatt om hvordan Norge skal utvikle seg. EØS er en tvangstrøye som ekskluderer politikk i utgangspunktet, fordi det ikke vil bli godkjent av EU og ESA. Den dagen vi kommer ut av EØS, så fins det en sterk politisk bevegelse. Om ikke sosialistisk så i alle fall i strid med moderne kapitalisme. Da først er det mulig å føre en politikk for et annet samfunn.
Hvordan unngå å bli sosialdemokrat?
Det er skremmende å se hvordan ikke bare de sosialdemokratiske partiene, men også de sosialistiske, på noen tiår helt har forandret både politikk, tankemåte og språk. Syriza gjorde det på noen måneder. Og at de fleste satser på å oppnå sin visjon innenfor en union der kapitalens friheter er grunnlovsfestet.
HVA SKILLER RØDT FRA DET GAMLE SOSIALDEMOKRATIET?
Det er ikke programformuleringene, det er en slags grunnmur som ser ut til å overleve fra det gamle AKP, om det programfestes eller ikke.
Synet på imperialismen og det nasjonale spørsmålet
De gamle sosialdemokratene så fascismen, men ikke imperialismen. De ville ha og fikk Marshallhjelpen, NATO og EEC. Og full støtte til Israel. De ville ha fred i Vietnam, men kunne ikke støtte frigjøringskampen. Slik går det ei rett linje til dagens sosialdemokrati med støtte og deltakelse i USAs og EUs kriger. Og at det er sjølmord å melde Norge ut av EØS-avtalen.
Rødt var samstemt i sin støtte til Brexit. Mens venstresida ellers ikke kunne være på samme parti som UKIP. Jonas Sjøstedt har lagt ned kampen for å melde Sverige ut av EU fordi Sverigedemokratene kjører saken. Men retten til å bestemme i eget land blir ikke feil fordi ytre høyre skulle mene det samme.
Parti som middel eller mål
DNA ble stiftet av fagbevegelsen som politisk redskap. Etter hvert ble det omvendt. Rødts tradisjon er at uten den utenomparlamentariske kampen er den parlamentariske arbeidet formålsløst.
Synet på arbeideraristokratiet
Det som bet Mette Nord, leder av Fagforbundet, hardest er formuleringen i Rødts program: «Deler av pampeveldet i fagbevegelsen og andre masseorganisasjoner hører også til borgerskapet.»
Lenin kalte arbeideraristokratiet et sjikt spredd over flere klasser. Det lever av politikk, media og organisasjoner på venstresida, oftest svært godt betalt og stor frihet i arbeidet. De omgås hverandre og har makt. Det gjelder sjølsagt også Rødt. Det partiet som ikke ser at dette påvirker tenking og praksis, vil lett bli en del av systemet. (Men borgerskap bør bort fra programmet, det er ikke klasseinteressene som gjør at de har en tendens til å tenke likt.)
Synet på staten
Staten er under kapitalismen kapitalens redskap. Ja, monopolenes redskap. Den blir ikke gradvis sosialistisk.
Samme krav, nytt innhold.
Revolusjon var tidligere forbeholdt venstresida. Men i Ukraina, Venezuela, Syria, eller i overtakelse av den arabiske våren er det høyresida som lager revolusjon. Min venstreside forsvarer også diktatorer når opprør overtas og land legges i ruiner.
Hovedavtalen var for fagbevegelsen ei tvangstrøye. Det er den fortsatt for de best organiserte fagforeningene, men i dag er det arbeidsgiverne som bevisst bryter hovedavtalen og tillitsvalgte som krever respekt for sin tidligere tvangstrøye.
Det er også slik at mye av det som vi er for under sosialismen, fungerer helt feil under kapitalismen. Som arbeiderstyrte bedrifter. Klasseforholdene under kapitalismen er der like fullt om de tilsløres og det føles enda verre når dine egne forteller hvorfor det er nødvendig og best for alle at du må gå.
Ikke bare er det mulig å være revolusjonær sosialdemokrat. Det er faktisk også slik at ellers kan du ikke være sosialdemokrat av den gamle skolen. Du må være revolusjonær for ikke å vike unna når din sosialdemokratiske politikk møter den kapitalistiske veggen. Og ha en plan B.