Sosialdemokratiets tidsalder
Av Åsmund Egge
Sosialdemokratiets tidsalder. Norge og Sverige i det 20. århundre
Oslo: Pax forlag, 2013, 620 s.
Denne boken er en «grundig revidert utgave», som forfatteren selv uttrykker det, av en bok med samme tittel som utkom i 2005 i anledningen 100-års-markeringen av oppløsningen av den svensk-norske unionen. Boken er en bredt anlagt og svært detaljert – av og til for detaljert – framstilling av svensk og norsk historie fra 1905 til i dag i et komparativt perspektiv. Det er på mange måter et imponerende stykke historisk arbeid som særlig viser styrken ved komparasjon. Som Sejersted påpeker:
Den beste måten å sammenligne på, er å lete etter forskjeller mellom to ganske like enheter.
Sejersteds grep er å se den sosialdemokratiske orden eller «den skandinaviske modell» som et eget uttrykk for det vestlige moderniseringsprosjekt. Man unngikk her de totalitære modeller (kommunisme og fascisme) samtidig som man fikk modifisert kapitalismen slik at dens mindre pene sider ble visket ut. Men Sejersted knytter også an til den radikale historikeren Edvard Bull d.y. som har karakterisert det sosialdemokratiske regimet som kapitalismens fullstendiggjørelse. Man hadde ikke lyktes med den sosiale integrasjon – klassesamfunnet besto. Så selv om sosialdemokratiet må betraktes som en egen samfunnsformasjon, kan det «virke som man mangler begreper til å fange (den) inn».
Et annet overordnet grep hos Sejersted er at han opererer med tre faser i den skandinaviske modells historie – eller «sosialdemokratiets vekst og (delvise) fall» i det 20. århundre. Den første fase går fram til slutten av 1930-tallet. I denne perioden oppsto det en grad av integrasjon og gjensidig forståelse som kunne danne grunnlaget for den sosialdemokratiske orden. Den andre fasen strekker seg fra slutten av 1930-årene fram til 1970-årene. Her bygges den sosialdemokratiske orden. Men nettopp når den sosialdemokratiske orden er blitt realisert – «i dette sosialdemokratiets lykkelige øyeblikk» – begynner bygningen å slå sprekker og man går inn i den tredje fasen som strekker seg fra 1970-årene og framover til slutten av århundret. Denne perioden er preget av desintegrasjon.
Nedtoning av arbeiderbevegelsens betydning
Sosialdemokratiets tidsalder trekker veksler på Sejersteds omfattende kjennskap til norsk og svensk moderne økonomisk historie. På de felter der han ikke føler seg like godt hjemme, er den ikke like sterk. Det gjelder således sosialdemokratiet som bevegelse og arbeiderbevegelsen mer generelt. Her har forfatteren et svakere grep, noe som kan framstå som paradoksalt i en bok med en slik tittel. Sejersted vil kunne forsvare seg med at dette er en bok om de to skandinaviske landenes generelle historie, ikke sosialdemokratiets historie, og at det er resultatene av sosialdemokratisk politikk (uansett hvilket parti som satt ved makten) som er hans anliggende, ikke bevegelsen selv. Det ligger likevel både implisitt og eksplisitt en nedtoning av arbeiderbevegelsens betydning for den utvikling han beskriver. Det kommer fram allerede i innledningen der Sejersted skriver at den skandinaviske modells suksess «skyldtes i noen grad, men bare i noen grad, den sosialdemokratiske bevegelse».
Mer konkret kommer nedtoningen av arbeiderbevegelsen til syne ved behandlingen av velferdsstaten. «De nordiske velferdsstater utvikles på grunnlag av en høy grad av enighet,» skriver Sejersted. Et annet sted heter det:
Utviklingen av velferdsstaten [var] i stor grad et fellesanliggende. Det gjelder også modifikasjonene i siste fase. Det var ikke av avgjørende betydning i noen av fasene hvilke partier som satt ved makten.
At sosialdemokratene ved flere anledninger har opptrådt som spydspisser ved «modifikasjoner» av velferdsstaten, kan vel de fleste slutte seg til. Sejersted viser klart hvordan det ikke var noen forskjell på Gro Harlem Brundtland og de borgerlige på dette området. Om utviklingen av velferdsstaten var et fellesanliggende, er atskillig mer tvilsomt – både fordi det kan diskuteres om det er riktig at de borgerlige partiene «i stor grad» var med i oppbyggingen av velferdsstaten, og, ikke minst, fordi i den grad konservative partier aksepterte sosiale reformer, var det for en stor del som følge av press fra og konsesjoner til arbeiderbevegelsen, ved enkelte anledninger som følge av ren revolusjonsfrykt.
Omvendt er det av og til tendens til å underkommunisere høyresidens svarte sider. Høyrepartiene i Sverige og Norge falt ikke for fascistisk påvirkning, skriver Sejersted, og henviser til bl. a. C.J. Hambro som var en dypt engasjert antifascist og antinazist. Høyrepartiene i de to land var liberalkonservative og «antitotalitarisme var en del av deres sjel». Men selv om Havbro var en framtredende høyrepolitiker, kan man stille spørsmål ved hvor representativ han var. Da han protesterte mot München-forliket i 1938, fikk han en samlet konservativ opinion mot seg. Og leser man de konservative avisene Morgenbladet, Tidens Tegn og Aftenposten (organ for partiet Høire) i 1930-årene, vil man se at det stod dårlig til med den antitotalitære sjel på høyresiden i norsk politikk. Mange av Aftenpostens medarbeidere fortsatte for øvrig sin virksomhet i avisen da den ble lagt under NS-ledelse under krigen.
Interessekamp eller forsoning?
Et gjennomgående trekk, ikke bare ved denne boken, men ved hele Sejersteds forfatterskap, er hans avvisning av, eller i hvert fall nedtoning av, interessekamp som forklaring på historiske begivenheter. Og hans påpekning av betydningen av normstyring som historisk forklaring på trekk ved norsk historie på 1800-tallet er viktig – og undervurdert og uforstått av mange historikere med hjertet på venstresiden. I denne boken er Sejersted mindre overbevisende. Et eksempel er når han drøfter hvorfor Norge først fikk en teknisk høyskole så sent som i 1910, et halvt århundre etter Sverige. Det første forslaget om å opprette en norsk teknisk høyskole ble framsatt for Stortinget så tidlig som i 1833, men motstanden var sterk både da og senere. Dette er blitt forklart med mangelen på et sterkt økonomisk borgerskap med tilstrekkelig politisk makt og vilje til å få gjennomslag for sine interesser. Sejersted vil heller forklare dette ved det han kaller karakteren av den norske «moderniseringsdiskurs».
Det vil si at det ikke bare var et spørsmål om de forskjellige gruppers politiske innflytelse, men først og fremst om alminnelige forestillinger. (min utheving)
Men når det kommer til stykket, faller Sejersted likevel tilbake til en materialistisk forklaring:
Og når det gjaldt økonomien, var man festet mer til de tradisjonelle strukturer, til moderniseringen av primærnæringene og til småindustrien slik den hadde vokst frem på 1800-tallet. Og fra den løp det ikke ut noe sterkt krav om en teknisk høyskole.
Ja, nettopp! Utvikling av storindustri med tilhørende storborgerskap manglet i Norge. Sejersteds «alminnelige forestillinger» blir hengende i luften – både hva de besto i og hvordan de eventuelt virket.
Et annet og mer banalt eksempel på avvisning av interessekampforklaringer er følgende:
Går man ut fra en grunnleggende konflikt mellom kapital og arbeid, blir det vanskelig å fange inn en mann som Gunnar Knudsen, storkapitalisten som plasserte seg på den sosialradikale fløy.
Men dette er å slå inn åpne dører. Det er vel ingen som vil hevde at motsetningen mellom arbeid og kapital er determinerende på individnivå.
Som et alternativ til interessekamp-perspektivet knytter Sejersted an til historikeren Sverre Steens karakteristikk av det sosialdemokratiske regime: den store forsoning. Sejersted avviser synspunktet om at det var et kompromiss mellom arbeid og kapital i 1930-årene som lå til grunn for sosialdemokratiets framvekst. Det politiske ideal, hevder han, var «å overskride de politiske motsetninger», det var «en felles løsning, den steenske store forsoning».
Likhet og frihet
»Likhet og frihet er ikke alltid så lett å forene», skriver Sejersted, og det er gjennomgående i hans tekst at likhet og frihet er noe som står i motsetningsforhold til hverandre. På den ene side fører likhet under sosialdemokratiets storhetstid til frihetsbegrensninger. På den annen side førte «frihetsrevolusjonen» fra 1980-tallet til større ulikhet. Mot slutten av boken drøfter Sejersted frihetsbegrepet nærmere. Men han innskrenker seg til den tradisjonelle liberal-konservative tradisjon der frihetsbegrepet er løsrevet fra enhver klasseproblematikk. Sejersteds problematisering av frihetsbegrepet går altså ikke langt nok. Det er frihet for de få, de privilegerte, som er vanskelig å forene med likhet. Men når det gjelder frihet for de mange, er det omvendt: frihet for de mange forutsetter stor grad av likhet. Jo mer ulikhet, jo mindre frihet for det store flertallet. Det kan se ut som om Sejersted er klar over dette. Han gjengir i hvert fall en uttalelse (av Lars Løvlie) om at fritt skolevalg er
fritt for dem med de beste karakterene, men selvsagt ikke så fritt for individer med lav kulturell kapital og dårlige skoleprestasjoner […] Den enes valgfrihet blir den annens ufrihet.
Men denne erkjennelsen får ingen følger for Sejersteds framstilling av likhet/frihet-problematikken.
«Politikkens primat»
Sejersted slutter seg til det synspunkt som er blitt kalt «politikkens primat:
Virkeliggjøringen av den sosialdemokratiske orden var resultatet av bevisst politikk basert på en felles idé om hvordan et moderne samfunn skulle se ut.»
Sejersted kommer tilbake til dette i bokens siste avsnitt:
Historien om sosialdemokratiet er historien om at politikk nytter. Det er et eksempel på at man under lykkelige omstendigheter kan bli herre over historien.
At politikken var basert på en felles idé, kan i høy grad diskuteres. Men på ett plan kan man gi Sejersted rett i at den sosialdemokratiske orden var resultatet av en bevisst politikk. Men som han videre skriver:
Sosialdemokratiet representerte imidlertid ikke historiens slutt … (det) ble, som alle andre samfunnsformasjoner, innhentet av utviklingen.
Som en delvis forklaring på oppløsningen av den sosialdemokratiske orden, peker Sejersted på
sosialdemokratiets pervertering av den liberale frihet i retning av paternalisme eller totalitære trekk, og (delvis som en reaksjon mot denne pervertering) i den parallelle frihetsrevolusjon.
Dette har også noe for seg. De av oss som opplevde 1950- og 60-årene, kan underskrive på hvordan et autoritært samfunn og et sterkt konformitetspress la sin klamme hånd over det politiske og kulturelle liv i Norge. Dette dannet bakteppet for 1968-opprøret. Vietnam-krigen var utløseren og katalysatoren og ga retningen. Men en dypereliggende årsak i utgangspunktet var opprøret mot det autoritære sosialdemokratiske samfunn. Sejersted er inne på dette, og ser ungdomsopprøret på 60-70-tallet som en forløper for «frihetsrevolusjonen» i 1980-årene.
Likevel: Sejersted kommer ikke utenom de materielle realitetene. Fra slutten av 1970-årene legges den økonomiske politikken om i retning av avregulering av kapital- og arbeidsmarkedene og lempning på skattene. «Det var blitt nødvendig å skape lettelser for næringslivet.» Og: «Norge måtte komme i takt med andre europeiske land.» Hvor ble det av «politikkens primat»?
Det Sejersted ikke ser, er at under alle politikkens krusninger (av og til bølger) ligger et økonomisk system som setter sterke begrensninger på muligheten for å gjennomføre politiske endringer. Kapitalismens dampveivals har overkjørt alle forsøk på å overvinne dens barbariske sider. Forsøkene på å avskaffe den har mislyktes. Forsøkene på å temme den er blitt knust: sosialdemokratiet ligger med brukket rygg i hele Europa, de eneste unntakene er Sverige og Norge – inntil videre. Idag er Marx mer aktuell enn noensinne, noe som implisitt vises ved den enorme interessen for Thomas Pikettys Kapitalen i det 21. århundret. Men der Piketty primært nøyer seg med å vise empirisk hvordan kapitalismen har ført til økende ulikhet, har Marx vist hvordan kapitalismen er en dynamisk produksjonsmåte der profittmaksimering, utbytting og kapitalkonsentrasjon er resultat av systemtvang.
Francis Sejersted er en av etterkrigstidens betydeligste norske historikere og den fremste nålevende representant for den konservative tradisjon i norsk historieskrivning. Sosialdemokratiets tidsalder er en storstilt syntese. Selv om man kan være uenig i mange av Sejersteds vurderinger, inneholder boken mange interessante perspektiver og mange innsikter å ta med seg. Det er mye som egger til motsigelse, og på mange områder trenger boka et supplement – for ikke å si korrektiv – om man skal forstå arbeiderbevegelsens og klassekampens historie i de skandinaviske land.