Ukategorisert
av Dag Thoresen
Styret i Fredrikstad RV har anmeldt Borregaard og Novum for å bryte lover og forskrifter for lønns- og arbeidsvilkårene, sosial dumping.
Borregaard er en hjørnesteinsbedrift i Sarpsborg, eid av Orkla. Borregaard produserer grovt sett alt man kan få ut av en tømmerstokk, fra cellulose til sprit og vanilje. Det er en kjemiprosessbedrift med ca 1.100 ansatte, og omsetter for 2,4 milliarder kroner i året.
På Borregaard ble det sist høst påbegynt et nytt våtforbrenningsanlegg. Dette bygges av et østerriksk firma som heter Austrian Energy and Environment AG. For å bygge dette anlegget har de fått Borregaard og et firma som heter Novum Consulting på Hokksund til å søke gruppearbeidstillatelse for henholdsvis 50 kroater og 35 polakker. Grunnen til at de har blitt nødt til å søke er Utlendingslovens paragraf 5 med forskriften. (Se note 1 og 2.) Fra arbeidere inne på Borregaard kommer opplysninger om at de kroatiske arbeiderne har en lønn på 4 euro i timen, at de jobber fra klokka 7 til 17 hver dag, jobber lørdager, og at de bare har fire hjemreiser i året, noen færre, og betaler hjemreisa sjøl. Dietten er noe uklar, men de har kost og losji på Høk motell. Ingen fra Borregaard eller andre firmaer vil si noe om disse tallene. De tillitsvalgte på Borregaard har ikke vist noen interesse for saken, og er oppe i store oppsigelser.
Siden det på dette tidspunktet dreide seg om arbeidere fra land utenfor EØS-området, var de nødt til å forholde seg til utlendingsloven, og det betyr at arbeiderne skulle hatt norsk tarifflønn i henhold til utlendingsloven og utlendingsforskriften. (Se boks.) Den norske tariffen for murere og tømrere er minstelønn ca 125 kroner timen pluss overtids- og smusstillegg, og hjemreiser betalt hver fjerde uke.
Styret i Fredrikstad RV bestemte seg for å anmelde Borregaard og Novum Consulting. Målet var å presse fram en avklaring av lønns- og arbeidsvilkårene. Dersom våre opplysninger stemmer, vil Borregaard gjøres ansvarlig for den sosiale dumpingen de tillater på området. Dette kan legge grunnlag for å kreve en tilbakebetaling til arbeiderne, og kanskje legge en demper på bruken av sosial dumping i Østfold. Dette er i hvert fall en teoretisk mulighet, resten vil historia vise.
Politiet mot borgerskapet?
Jeg hadde en avtale hos politiet om å anmelde et forhold. Og da jeg kom med NRK Østfold på slep, fikk jeg umiddelbart beskjed om at jeg ikke kunne anmelde noen, det var ikke noe ulovlig, og jeg skulle snakke med alle andre enn politiet. LOs juridiske, Arbeidstilsynet, UDI osv. Politidama ringte opp Arbeidstilsynet og ba meg snakke med dem, hun henta inn juristen på utlendingssaker som har godkjent gruppearbeidstillatelsen fra politiets side, og til sist måtte jeg gå. Jeg fikk beskjed om å komme tilbake med en ferdig anmeldelse som jeg kunne få lov til å levere, noe jeg gjorde samme dag. Det er tydelig at noen ikke likte at Borregaard skulle bli anmeldt. Før jeg fikk en bekreftelse i posten på at anmeldelsen var mottatt, uttalte politiet til Sarpsborg Arbeiderblad at de antakeligvis kom til å henlegge saken. Seinere har saken blitt oversendt UDI til orientering og eventuell forføyning/uttalelse, uten at etterforskning er igangsatt. UDI venter på politiets uttalelse etter ferdig etterforskning. I dag tre måneder og en purring seinere har ingenting skjedd. Det betyr at Sarpsborg politikammer ikke vil gjøre jobben sin, eller ikke er i stand til å gjøre den.
Overgangsreglene
Det som har hendt på Borregaard, er ulovlig fordi det har foregått før 1. mai. For EØS-borgere gjelder utlendingslovens paragraf 51: de kan ha opphold for å søke jobb i inntil 6 måneder, og hvis de har minst halv stilling og tjener nok til eget underhold kan de bli i 5 år. Dette gjelder ikke åtte av de ti nye EU landene, der gjelder det overgangsregler som sier at enkeltpersoner må ha oppholdstillatelse. Det kreves heltidsjobb, og lønn tilsvarende norsk tariffavtale for å få det. Dette er overgangsreglene den norske regjeringen har foreslått for å hindre sosial dumping i Norge. Problemet er at dette bare gjelder enkeltpersoner som vil ha jobb. Som ansatt i utenlandsk firma kan du ha de arbeidsvilkår du vil. Og i dette tilfellet er det et utenlandsk firma som kunne brukt de polske arbeiderne med hjemlandets arbeidsvilkår.
Den eneste generelle lovgivingen som gjelder alle EØS borgere, er arbeidsmiljølovens § 73M som sier at de fleste av reglene i arbeidsmiljøloven, ferieloven, sysselsettingsloven og likestillingsloven gjelder alle. For eksempel arbeidstid og arbeidsavtaler skal være i orden uansett. Men lønna reguleres bare dersom tariffavtalen har blitt allmenngjort etter lov av 4. juni 1993 nr. 58. Det er etter denne loven tariffavtaler kan gjelde for et anlegg eller et område på linje med en lov. Dette var gulroten LO fikk for å godta EØS-avtalen. Loven har aldri blitt brukt, men det er en sak oppe nå som er utsatt til høsten 2004 etter over et års behandling. NHO mener det ikke er lov å allmenngjøre tariffer på de store olje- og gassanleggene på Vestlandet.
Når vi angriper EØS-utvidelsen og sosial dumping, er det viktig å ikke henge ut alle østeuropeiske arbeidere som kommer hit. I forbindelse med ulovligheter og svart arbeid i byggebransjen er bakmennene oftere norske enn utenlandske. De arbeiderne som kommer hit, gjør det ofte fordi de opplever fattigdom og arbeidsløshet i hjemlandet, og en jobb i Norge kan være veien ut av uføre. Det er klart at lønna vi kaller dumpinglønn er nok til å klare seg i de tidligere østblokklandene. Derfor er det ikke arbeiderne vi skal angripe, men entreprenørene og de andre som bruker den billige arbeidskrafta for å spare noen kroner. Når vi leser NHO sine høringssvar på regjeringens forslag til tiltak mot sosial dumping, er det tydelig at de ikke er særlig ivrige etter å opprettholde norske lønns- og arbeidsvilkår. (Se note 3.)
De store entreprenørene sitter og vokter på hverandre. Skanska vurderer muligheten for å bruke Skanska Polen til å tilby tjenester, da kan de bruke polske lønninger på arbeiderne. NCC har ikke kommet så langt, men mener de må gå i samme retning som de andre.
Med dette som bakgrunn må vi finne løsninger der vi samarbeider med de nye landene om å bygge en sterk fagbevegelse som krever norsk tariff i Norge, noe finnene og danskene allerede har begynt med. Det er viktig å hindre at noen arbeidere brukes som brekkstang for å svekke andres arbeidsvilkår. Det kan hende planen om å allmenngjøre bygningstariffene rundt Oslofjorden kan hjelpe, fordi det kan være med på å samle bygningsarbeiderne om felles krav. Kampen mot sosial dumping viser bare en av mange problemer vi møter med EUs fire «friheter» og målet om styrket konkurranseevne. Når dette skrives, har forfatteren kjennskap til at enkelte av arbeiderne på Borregaard er på vei til Snøhvit for å jobbe, men denne gangen er det ikke ulovlig å utnytte disse Europas underbetalte nomader.
Noter:
1. Bestemmelser om regulering av innvandringen, jfr. lovens § 5 annet ledd. § 2. Alminnelige innvandringsregulerende vilkår for arbeidstillatelse og oppholdstillatelse.
For at første gangs arbeidstillatelse skal gis til søker som nevnt i § 3 til § 5a, med unntak av § 3 annet ledd bokstav c, § 4a første ledd bokstav f og annet ledd bokstav e og § 5a, må følgende vilkår være oppfylt:
1) Det må foreligge konkret tilbud om arbeid utstedt på fastsatt skjema fra arbeidsgiver eller fremlegges standardisert arbeidskontrakt undertegnet av søker og arbeidsgiver. Arbeidstilbudet må stå åpent til oppgitt dato. Arbeidsgiver med forretningssted i riket må stå ansvarlig overfor utlendingsmyndighetene i henhold til loven og forskriften. Har arbeidsgiver ikke forretningssted i riket, må oppdragsgiver med forretningssted i riket innestå for tilbudet overfor arbeidstaker og være ansvarlig overfor utlendingsmyndighetene.
2) Lønns- og arbeidsvilkår må ikke være dårligere enn etter gjeldende tariffavtale, regulativ eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke. Utlendingsdirektoratet kan gi nærmere retningslinjer i samråd med Arbeidsdirektoratet.
3) Det må som hovedregel dreie seg om heltidsarbeid for én arbeidsgiver.
2. Utlendingsforskriften § 26. Vilkår for gruppearbeidstillatelse. Arbeidsgiver i riket kan søke om tillatelse til å ta i arbeid et bestemt antall utenlandske arbeidstakere for tidsbegrenset oppdrag (gruppearbeidstillatelse), jfr. lovens § 10 første ledd. Arbeidsgiver med forretningssted eller fast representant i riket må stå ansvarlig overfor utlendingsmyndighetene i henhold til loven og forskriften. Har arbeidsgiver ikke dette, må oppdragsgiver med forretningssted i riket stå ansvarlig overfor utlendingsmyndighetene. For øvrig gjelder bestemmelsene i § 2 første ledd nr. 2 og 3 og tredje ledd.
3. NHO sitt høringssvar om overgangsordninger. Enhver arbeidstaker i en bedrift i Norge, norsk eller utenlandsk, vil lønnes etter bedriftens til enhver tid gjeldende lønnssystem. Dette innebærer at det i praksis ikke vil forekomme sosial dumping på arbeidsmarkedet innenfor EØS-området. Mange virksomheter er bundet av tariffavtaler, andre ikke. Bedrifter uten avtale driver like seriøst og skikkelig som dem med tariffavtale, dels på et noe lavere lønnsnivå enn tariffavtalens, dels på et noe høyere. Å gjøre diskusjonen om sosial dumping til et spørsmål om tariffavtale er derfor irrelevant. (…)
Det er et viktig poeng at østeuropeiske arbeidstakere på kortvarig oppdrag i Norge betaler skatt til sine hjemland og har alle sine øvrige utgifter (boligutgifter, lån etc.) knyttet til dette landets lave kostnadsnivå. Det er slik at hundre norske kroner brukt i Polen gir en kjøpekraft som er 2,5 ganger større enn her i landet. På denne bakgrunn kan det vanskelig hevdes at utenlandske arbeidstakere på entrepriseoppdrag i Norge, automatisk innebærer sosial dumping. (…)
Praksis i dag er at spørsmål om bruk av innleie og underentrepriser drøftes med tillitsvalgte i bedriftene. Det er i tillegg fremmet forslag om å gi tillitsvalgte rett til innsyn i lønns- og arbeidsvilkår hos underentreprenører i forbindelse med tjenesteleveranser, anbud og underentrepriser. En slik ordning bryter fundamentalt med prinsippet om arbeidsgivers styringsrett. (D.T.s understrekninger.)