Sørøst-Asias fattige kjempe

Av Pål Steigan

1995-01

Les mer fra denne reisa i heftet Indonesia – en ny tiger?

Indonesia er verdens fjerde største land, etter innbyggertall. Det er et land med en svært fattig befolkning og meget rike naturressurser. Det er et land som forsøker å kopiere de sørøstasiatiske «tigrenes» eksempel.

Indonesia er et land med en brutal og traumatisk historie. I 1965-67 ble kanskje så mye som en million mennesker massakrert, både kommunister og andre opposisjonelle, samt mange etniske kinesere. Det er fortsatt et militært styrt land som bruker brutal makt og terror mot nasjonale bevegelser i Øst-Timor (Timor Timur) og i Vest-Sumatra.

I november-desember 1994 sendte AKP og Klassekampen Astor Larsen og undertegnede til Java for å ta kontakt med den revolusjonære bevegelsen der, i den grad det var mulig, og å gi norske lesere et inntrykk av den sosiale og politiske utviklinga i det mangfoldige øyriket.

En politisk beskrivelse av Indonesia

Indonesia var dominert av portugiserne fra 1511 til ca. 1600, da nederlenderne overtok. Det var det private Østasia-kompaniet som sto for dominansen, både økonomisk og militært. I 1799 ble selskapet oppløst og den nederlandske staten tok direkte styring med kolonien. Britene var inne i 1811-16, bare for å bli avløst av et mer direkte nederlandsk styre.

Landets politikk og økonomi bærer fortsatt merker av kolonialismen. For eksempel var det tidligere forbudt for indonesere å eie kapital og fortsatt er det få indonesere (pribumi) som faktisk eier kapital. Derimot var det tillatt for kineserne å eie kapital, og det gjør de fortsatt. Kanskje er så mye som 70-80 prosent av landets kapital eid av de 3-4 prosent etniske kinesere. Kineserne hadde derimot ikke rett til å delta i politikken, og det har de fortsatt ikke. Utenlandsk kapital, særlig japansk og amerikansk, utnytter Indonesias lave lønninger og rike naturressurser, slik Østasia-kompaniet tidligere gjorde. Av europeiske stormakter er det særlig tyskerne som gjør seg gjeldende.

Forløperen til Indonesias kommunistiske parti (PKI) oppsto i 1914 innafor den islamske organisasjonen. PKI sto fram som sjølstendig parti i 1920. Det ble forbudt etter et opprør i 1926. Partiet kom til å spille en viktig rolle i den nasjonale frigjøringskampen, både mot japanerne og mot Nederland. Ironisk nok betydde den japanske okkupasjonen i 1942-45 at det ble lettere både for nasjonalistene og for kommunistene å organisere seg og drive politisk propaganda, så da nederlandske styrker kom tilbake i 1945, så og si på ryggen til de profesjonelle britiske kolonitroppene, møtte de mye tøffere motstand enn de noen gang hadde møtt tidligere. Da hadde både nasjonalistene og kommunistene bedre organisasjoner, våpen og styrker med militær trening.

I 1945 tok nasjonalistene makta under ledelse av Sukarno og Hatta. De nederlandske invasjonsstyrkene klarte aldri å fordrive den nasjonale regjeringa, samtidig som Nederland, med britisk hjelp, forsøkte å komme tilbake som kolonimakt. Britiske soldater sto i landet til 1946, da nederlenderne hadde fått satt opp en kolonihær på 55.000 mann. En periode med kolonikrig fulgte, uten at Nederland klarte å slå ned nasjonalistene. Til slutt måtte Nederland akseptere koloniens uavhengighet. Et mellomspill i 1949 definerte Indonesia som en føderasjon i løs union med Nederland, men Sukarno tok makta i 1950 og erklærte landet som en sentralisert og uavhengig republikk.

I det uavhengige Indonesia på 1950-tallet var kommunistpartiet (PKI), Sukarnos nasjonalistparti (PNI) og det muslimske partiet Masjumi de ledende partiene. PKI var det største kommunistpartiet i verden, nest etter partiene i Sovjetunionen og Kina. Det hadde på 1960-tallet tre millioner medlemmer og ledet landets største fagbevegelse og bondebevegelse. Forholdet mellom PKI og nasjonalistene hadde sitt forbilde i perioden med samarbeid mellom kommunistene og Goumindang i Kina. Sukarno definerte også sin pancasila-ideologi som en blanding av nasjonalisme, religion og kommunisme. Men det var også spenninger, fordi kommunistene organiserte folk på grasrota for å tvinge fram reformer som nasjonalisten ikke ønsket.

I 1965 økte spenninga mellom PKI og hæren. Det blir hevdet at PKI skaffet seg våpen fra Kina. 30. september 1965 ble en gruppe ledende generaler arrestert og straks etter henrettet. Radiostasjonen og andre nøkkelposisjoner i Jakarta ble overtatt av opprørere. Et statskupp var i emning. Men merkelig nok var det ikke tegn til opprør i andre deler av landet eller av noen organisert plan. Det ble derfor en lett sak for general Suharto å knuse kuppforsøket. Kommunistene fikk skylda for det, men fortsatt, nesten tretti år seinere, er det ulike oppfatninger av hva som egentlig skjedde. Noen mener for eksempel at Sukarno sjøl hadde en finger med i spillet, andre at det var regissert av Suharto. Kuppforsøket ble etterfulgt av voldsomme massakrer på kommunister og etniske kinesere. Tallet på drepte anslås i dag til mellom 500.000 og 1 million. Myrderiene ble i stor grad gjennomført av lokale bander som sto under hærens beskyttelse. Det var et reint slakt og ennå i dag ligger det som et traume over hele det indonesiske samfunnet.

Kommunistpartiet ble forbudt, partiformannen skutt og flere hundretusen av deres medlemmer og sympatisører ble satt i politisk fangenskap. Ennå sitter medlemmer av partiet i fengsel, sjøl om mange ble sluppet ut i løpet av 1980-tallet. Så seint som i 1985 og 1986 ble ledende medlemmer av PKI fra 1965 henrettet.

Sukarno ble av de militære erstattet med general Suharto. Han skapte en autoritær stat, Den nye orden, rundt bevegelsen Sebker Golkar, de facto Indonesias regjeringsparti. Rundt Golkar har staten opprettet en fagbevegelse, en studentbevegelse, en kvinnebevegelse osv. som er obligatoriske og de eneste tillatte. Indonesias offisielle ideologi er definert av Paneaslia-prinsippene, De ble introdusert av Sukarno i 1945 og var tydelig inspirert av Sun Yat-sens tre folkets prinsipper. De fem Pancasilaprinsippene er :

  1. Tro på Gud (Allah, Vishnu eller den kristne guden eller en annen).
  2. Menneskehetens enhet.
  3. Nasjonalisme og statens enhet.
  4. Representativt demokrati etter mønster av landsbyens konsensussystem.
  5. Sosial rettferdighet.

Alle organisasjoner i Indonesia må anerkjenne Pancasila som sin ideologi, men i praksis tolker de dem i vidt forskjellige retninger.

Indonesia har ulovlig okkupert den tidligere portugisiske kolonien Øst-Timor (Timor Timur) og har gjennomført et folkemord mot befolkninga der. Enkelte kilder hevder at nærmere 200.000 av områdets 800.000 innbyggere ble ofre for massakrene på 1970-tallet. Fortsatt utøver Indonesia et brutalt regime i Øst-Timor, samtidig som FN og det internasjonale samfunnet, inkludert Norge, har sviktet den tidligere kolonien. Indonesias herredømme over Molukkene og Irian Jaya ble også gjennomført med vold og på tvers av lokalbefolkningas ønsker. Protestene mot disse overgrepene har forlengst forstummet, sjøl om det ennå finnes en motstandsbevegelse i eksil som opprettholder kravet om uavhengighet. AKP har hatt kontakter med bevegelsen for et fritt Vest-Irian, men har ikke hørt fra den på lenge.

Etnisk og kulturelt består Indonesia av flere hundre grupper som til dels er meget forskjellige og som har et svært forskjellig utviklingsnivå. Den dominerende folkegruppa er de malayiske javaneserne, men balineserne og sundaneserne er også store grupper. Det er på Java tyngdepunktet i det økonomiske livet befinner seg og med sine 120 millioner mennesker på 126.500 km2 er øya et av de tettest befolka områdene på jorda. Det andre ytterpunktet er Irian Jaya, den vestre delen av Ny-Guinea, med spredte stammesamfunn og en økonomi som til dels er på samler- og sankernivå.

Offisielt er Indonesia et islamsk samfunn, med nesten 90 prosent muslimer, men det finnes mange andre religioner, fra animisme til buddhisme, hinduisme, katolisisme og overgangsformer. Islam praktiseres på en liberal måte og med klar sammenblanding med både animisme og hinduisme-buddhisme. Sukharno hevda sjøl at han skulle skape en fellesideologi av nasjonalisme, religion og kommunisme og pancasila kan leses som et forsøk på å gjøre akkurat det.

Økonomisk er Indonesia et av verdens fattigere land, med et BNP på ca. 700 dollar pr. innbygger, men dette gjennomsnittstallet skjuler enorme sosiale forskjeller. Deler av samfunnet befinner seg utenfor pengeøkonomien og en veldig underklasse har ikke fått del i landets økonomiske vekst. På den andre sida er den øvre middelklassen og borgerskapet antakelig rikere enn sine klassefeller i Europa. Sukarno har åpnet landet for utenlandsk kapital, og seinest i 1994 har Indonesia liberalisert lovverket ytterligere for å lette privatisering og utenlandske investeringer. Målet for Suharto er å gjøre Indonesia til en ny «tiger» i Sørøst-Asia etter mønster av Malaysia, Singapore og Taiwan. Om dette skulle lykkes, ville jo Indonesia med sine 200 millioner innbyggere bli en regional og internasjonal stormakt.

Indonesisk økonomi har vært under sterk statlig styring. Staten har hatt monopol på nøkkelindustriene, samt bankvesen, flyselskaper, oljeraffinerier, tv, radio og telefon. Rundt dette har det utvikla seg et omfattende nett av korrupsjon, der posisjoner og rettigheter har vært kjøpt og solgt. En norsk kapitalist i Indonesia klagde over at firmaet hans måtte bestikke dommeren for å få medhold i ei sak der de åpenbart hadde loven på sin side. Fra midten av 1980-tallet har deregulering vært nøkkelordet. Staten har avskaffet de fleste importmonopolene og åpnet for utenlandske investeringer. Utenlandskeide industribedrifter ble først tillatt fra 1989. Aksjeomsetning ble liberalisert, noe som gjorde Jakarta-børsen til en av de viktigste i regionen. En ytterligere runde med privatisering har fulgt etter lovreformer i 1994.

Inntil nylig var minimumslønna i Jakarta 3.800 rupiah pr. dag. Det utgjør bare 70 prosent av hva en person i følge myndighetene trenger for å leve. Dessuten betaler svært mange arbeidsgivere mindre enn minstelønn, og hever lønna opp til minstelønn bare dersom det gjennomføres streikekamper for det. Resultatet er at svært mange må skaffe seg ekstrainntekter fra den uformelle sektoren. Noen beregninger sier at hele 50 prosent av det familienes inntekter kommer fra barnearbeid. (Kilde: LBH, What Price Freedom?, 1993.) 60.000 barn jobber i den formelle sektoren. Barneprostitusjon er utbredt. Ekstrem utbytting av arbeidskrafta er et typisk trekk ved dagens Indonesia og skillet mellom rik og fattig har vokst voldsom bare de siste ti åra.

Indonesia har verdens neste største område med tropisk regnskog, etter Brasil, og landets regnskog utgjør 10 prosent av all regnskog i verden. Denne skogen forsvinner i et tempo av 5.000 km2 pr. år (andre sier 15.000 km2 ). Ekstra stort var tapet under den store Kalimantan-brannen i 1983, da 30.000 km2 gikk tapt. Store tømmerentreprenører har gått brutalt fram mot både skogen og skogens mennesker, og sjøl om det nå formelt må søkes om konsesjon, fortsetter rovdriften.

Kamp for menneskerettigheter

Organisasjonen LBH, Yayasan Lembaga Bantuan Hukum Indonesia – Indonesian Legal Aid Foundation, står sentralt i kampen for menneskerettighetene i Indonesia. LBH har sine røtter tilbake til 1959 da den unge Adnan Buyung Nasution kom tilbake fra jusstudier i Australia og drømte om å opprette et system for rettshjelp i Indonesia. Ideen ble tatt opp igjen i 1968 etter studentdemonstrasjonene den gangen. Men arbeidet fikk ikke sin nåværende form før i 1981, da LBH ble stiftet med Nasution som president. Fra 1972 hadde Nasution forresten sonet en toårs fengselsstraff for sitt arbeid for menneskerettighetene. På 1990-tallet har arbeidet blitt bedre organisert og man har gjort forbedringer etter en sjølkritisk vurdering av organisasjonens styrke og svakhet.

LBH er en organisasjon av jurister som driver fri rettshjelp. De hadde i 1993 ca. 70 jurister, ca. 70 i stab og adminsitrasjon og ca. 90 frivillige ute i provinsen. De forsvarer folk i spørsmål som angår

  • kriminalsaker
  • sivilsaker
  • arbeidsrett
  • landrettigheter
  • miljø

LBHs egen statistikk viser at sivilsakene var flest i antall. I Bandung-området var f.eks. mer enn 13.800 sivilsaker i 1991 av nesten 23.000 saker, men det er sakene om landrettigheter som omfatter flest folk.

LBH har tatt et prinsippielt standpunkt mot Asean-landas definisjon av menneskerettighetene. I denne definisjonen hevdes det at menneskerettighetene bør settes til side for det felles beste. Den indonesiske regjeringa hevder i tråd med dette at FNs menneskerettighetserklæring ikke tar hensyn til kulturelle og historiske forhold. LBH hevder med rette at dette er et tynt forsvar for mord, tortur og rå utplyndring av folk til fordel for en liten elite. Og de spør: med hvilken rett kan denne eliten definere folkets menneskerettigheter som mindre viktige. (Referert fra What Price Freedom? – A Profile of the Indonesian Legal Aid Foundation, 1993.)

LBH tar også uttrykkelig opp utbyttinga av folket, ved å vise til at den beinharde nedbetalinga av utenlandsgjelda har holdt flertallet av folket nede i djup fattigdom og på den måten krenket deres menneskerettigheter.

De tar også opp krenking av kvinners rettigheter. I LBHs profilhefte vises det til et eksempel fra 1992, der den muslimske kvinnen Samiah og hennes venninner som arbeidet på industrianlegget PT Everyhoe i Bekasi, i utkanten av Jakarta. Fra januar det året hadde de stadig blitt utsatt for seksuell undertrykking i form av strip search. Under påskudd av å lete etter tjuvegods kommanderte sikkerhetsvaktene dem til å ta av seg kjoler og undertøy. Deretter befølte sikkerhetsvaktene dem i sin angivelige jakt på stjålne varer. For kvinner generelt er dette en grov krenkelse. Som muslimske kvinner opplevde antakelig Samiah og hennes venninner det som en ekstra grov krenkelse. De organiserte derfor en lokal demonstrasjon mot strip search. Denne demonstrasjonen ble oppløst av politi og militære. Dette førte til at kvinnene tok saka opp med LBH.

I et annet tilfelle ble 142 menn, 43 kvinner og 13 barn sperret inne av de militære på grunn av at de deltok i en ulovlig demonstrasjon mot vilkårlig internering av folk i deres egen landsby. De ble holdt innesperret i dagevis og nektet å motta mathjelp som LBH prøvde å gi dem. To av fangene ble drept og likene kastet i Aceh-elva. Massearrestasjonen fikk dessuten langvarige skadevirkninger for landsbyen, fordi verdifull arbeidskraft ble holdt tilbake i en viktig fase av innhøstinga.

Ved Tapak-elva nær Semarang på Midt-Java har lokalbefolkninga helt siden 1976 slåss mot kjemisk forurensning av drikkevannet sitt. Utslippene har dessuten skadet livsgrunnlaget deres, i og med at dammer for fiskeoppdrett og reker som er eneste inntektskilde for 1.000 mennesker, har blitt nærmest ødelagt. Det har vært demonstrasjoner, protester og boikottaksjoner mot miljøforbrytelsene. I 1990 ble LBH trukket inn i saka. De lyktes i å få stilt miljøforbryterne for retten og å få politiske og økonomiske innrømmelser. Innbyggerne ble til og med tilkjent erstatning. Denne var imidlertid ikke utbetalt da LBHs materiale om saka ble trykt.

I landsbyen Blangguan på Øst-Java opplevde 136 familer i 1992 at de militære forlangte å få bruke jorda deres til militærøvelser. De militære startet med å ødelegge bygninger og matvarelagre for å terrorisere innbyggerne. Deretter ble landsbyen tilbudt et beløp som tilsvarer ca. 10 amerikanske cent pr. kvadratmeter i kompensasjon. Studenter fra Yogja kom for å støtte bøndenes kamp, men 17 av dem ble arrestert av de militære og holdt i forvaring i Surabaya. Der ble de slått med jernstenger, brent med sigarettglør og gitt elektrosjokk. Seinere erklærte regjeringa at jorda i Blangguan tilhører hæren og landsbyen fikk ingen form for kompensasjon.

Ungjenta Lestari var bare 15 da hun ble lokket inn i et arbeidsforhold som ikke kan kalles annet enn slaveri. Som hushjelp for en av pampene i myndighetenes såkalte fagforening fikk hun bare en sjelden gang lønn, hun ble holdt innesperret og ble torturert på forskjellige måter. Da hun ble reddet ut av sitt helvete, hadde hun et skuddsår gjennom hånda og skader etter skolding, brannsår fra glødende jern, arr i hodet etter slag med ei jernstang. Forsøkene på å få fagforeningspampen straffet ble aktivt sabotert av myndighetene. Aksjon fra LBH førte imidlertid til at noen av slektningene hans tok på seg skylda for mishandlinga og ble dømt til 6 måneders fengsel.

De nevnte sakene er bare typiske eksempler på de tusentalls sakene som LBH kommer borti eller som de aktivt følger opp juridisk. De sender også frivilige til de farligste områdene, slik som Aceh, og Timur Timor, der LBHs virksomhet ikke er tillatt, for at de skal kunne hjelpe folk der.

LBH fikk tidligere verdifull støtte gjennom nederlandsk utviklingshjelp. Denne kanalen er stoppet gjennom at Indonesia har erklært nederlandsk uhjelp uønsket i landet.

Inntrykk og vurderinger

Å gi noe som likner en analyse etter 14 dagers besøk i et liten del av et land med hundrevis av språk og en utstrekning over tre tidssoner og med 200 millioner innbyggere, er ikke bare arrogant, men nokså tåpelig. Det følgende må derfor oppfattes som en uvitende europeers famlende forsøk på å gjøre noen refleksjoner over et fascinerende og mangslungent samfunn.

Så lite vi veit

Indonesia har røft regna halvparten så mange innbyggere som EU, er verdens fjerde største land etter innbyggertall, og vi veit så fordømt lite om det. I det hele tatt undervurderes hele Asia på våre kanter. Vi har nylig vært gjennom en EU-debatt som kunne gi inntrykk av et verden besto av 12-15 europeiske land. Så har det største av dem bare 65 prosent av Javas innbyggertall. Asia har over 60 prosent av verdens innbyggere og seks av verdens ti folkerikeste stater ligger i Asia. De raskest voksende økonomiene ligger i Sør- og Øst-Asia. Fra 1995 har fire europeiske stater sete blant Sikkerhetsrådets 15 medlemmer. Foruten de to faste, Frankrike og Storbritannia, har Tyskland og Spania plass i to år. Disse fire landa har omtrent like mange innbyggere tilsammen som det Indonesia har. Tidligere sosialister i Europa snakker om at proletariatet forsvinner, mens virkeligheten er at det internasjonale proletariatet aldri noensinne har vært større. Men veksten skjer utafor salongradikalernes horisont, utafor ramma av det som er den egentlige verden, derfor teller det ikke.

Men i Asia teller det, og asiatene ser ikke på oss europeere og nordamerikanere som verdens lys. Det at du kan spise Kentucky Fried Chicken og Big Mac på Midt-Java og det at Cola-reklamer pranger både der og i resten av Øst-Asia, kan få europeere til å tro at disse samfunnene er i ferd med å bli vestlige. Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være en naiv illusjon. Dette er overflatefenomener på kulturer med svært lange røtter, samfunn der stoltheten over eget verd ikke er knekt av kolonialismen. Koreanerne, malaysierne og kineserne er fast overbeviste om at de ikke bare kommer til å ta igjen Europa, men at de vil sette Europa i skyggen. De mener fullt og fast at framtida tilhører dem. Ethvert sånt hovmot har sjølsagt sin begrensning, noe tidligere imperiers historie til fulle har bevist. Men til så lenge er det vanskelig å se hvordan Øst-Asia kan unngå å dominere store deler av det neste århundre, og kanskje enda lenger. Europas dominans har vart siden 1492 og har alt lenge vært på hell. Japans lynkarriere har inspirert andre asiatiske land til å mene at dette kan de også gjøre. Dette har vi nok hørt og lest om, men vi tar det ikke inn over oss, vi europeere. Fortsatt er vi nesten uvitende om disse landenes kultur, deres historie, deres ideer og deres forutsetninger. En dannet europeer kan en del om Aten, romerriket og renessansen. Vi kan sitere litt her og der fra Bibelen og kanskje Snorre. Vi kjenner til Shakespeare og Molière, Bismarck og Peter den store. Men hva veit vi om hinduismens store epos, om khmerenes gullalder, om japanske og kinesiske diktere, om sundanesiske kongedømmer? Next to nothing! Sjøl opplyste og godt beleste norske intellektuelle kan tippe for eksempel femti millioner gærnt når de blir spurt om Indonesias innbyggertall. I seg sjøl ingen stor sak, men typisk for Vestens virkelighetsbilde. Vi er den egentlige verden. Sjøl om vår del av verden utgjør 15-20 prosent av jordas befolkning.

Ekstreme klasseskiller

Gapet mellom fattig og rik har økt voldsomt de siste 10-20 åra. Tallet på ekstremt fattige har sunket, i det minste i følge The Economist, men de rike er blitt så veldig mye rikere. Dessuten har endringa av klasseforholda gjort at fattigdommen får mer direkte virkninger. Millioner av fattigbønder har flytta inn til byene for å finne arbeid. De som ikke har lykkes i det, men bare lever av smulene som fra tid til annen ramler deres vei, har ikke lenger en liten jordlapp og noen høner å falle tilbake på. De tåler derfor svært lite av ytterligere forverringer. Dette har ført til og fører til spontane opprør. Dessuten kan de i byene oppleve med egne øyne hvor rike overklassen og den øvre middelklassen er. De kan bokstavelig talt måle dybden av sin egen elendighet og se hvor verdiene tar veien. De objektive vilkåra for opprør og revolusjon er altså blitt kraftig styrka.

Utviklinga av en moderne arbeiderklasse knytta til den raskt voksende kapitalistiske industrien bidrar også til dette. Vi synes det virker rimelig når både Joessoef og Arief sier at arbeiderklassen har tatt over den viktigste rollen i revolusjonsstrategien i forhold til fattigbøndene.

På den andre sida hevder alle vi møtte at de subjektive vilkåra for en sosialistisk revolusjon er svake. Arbeiderklassen er elendig organisert, den har nesten ikke fagorganisering og dens politiske partier er langt på vei knust. Ingen av dem vi møtte vil derfor spå et snarlig sosialistisk oppsving. De snakket om alt fra uviss tid til 20 år. Arbeiderklassen er en klasse i seg og ikke en klasse for seg. Noe av det viktigste som må til for at arbeiderklassen skal kunne opptre som politisk klasse, er som kjent at den får et politisk parti som kan fungere som klassens organisator og fortropp. Kommunistpartiet spilte en gang den rollen i Indonesia, men er i dag brutalt undertrykt og splitta. Det klarer derfor ikke å ta ledelsen i den spontane kampen og føye den sammen til et nasjonalt hele.

Men på den andre sida vil sjølve de motsigelsene som skapes av privatiseringa, av de nyrike, av industrialiseninga i seg sjøl gi opphav til mye spontan kamp. Dette vil presse fram de politiske spørsmåla og reise spørsmålet om en revolusjonær fortropp med langt større tyngde. Den hensynsløse utbyttinga, den skamløse eksproprieringa av verdiene i hendene på en liten overklasse, herskerklassens arroganse og maktbrynde er alt sammen vilkår som bidrar til dette. Undertrykking avler motstand, er et kjent utsagn fra Lenin, Mao og andre. Indonesia er et typisk eksempel på dette.

En modig opposisjon

Vi var gledelig overrasket over å finne en opposisjon som ikke bare var klart uttalte i sin samfunnskritikk, men som var modige nok i et land med Indonesias renomme for brutalitet til å stå på og agitere og organisere. De eksemplene som er gitt i denne rapporten, viser at brutaliteten ikke er noen teoretisk størrelse, men en aktiv og daglig trusel som indoneserne lever med og som opposisjonen må ta i betraktning når de driver sitt arbeid.

Det nettverket av kommunister, revolusjonære, humanister og andre opposisjonelle som vi så noe av spindelveven av, er tydeligvis både landsomfattende og velorganisert. Det er modige og habile folk. De jobber og får gjort ting. De er nok ganske sikkert sterkere enn de gir uttrykk for og de gir et positivt inntrykk. Det bør være en oppgave for venstresida i Norge å utvikle nære forbindelser med denne opposisjonen, både fra fagforeninger, student- og kvinneorganisasjoner her og på det mer allmenn-politiske planet.

En eksplosiv surdeig

Fra det vi så, er Indonesia nødt til å oppleve voldsomme politiske og sosiale rystelser i åra som kommer. Vi har liten tro på at landet vil bli en tiger. Det er mer sannsynlig at det vil bli en mislykt tiger. Dette vil skape stor sosial uro og det vil splitte herskerklassen. Alt i dag er det tegn som tyder på at heskerklassen er i ferd med å slå sprekker. Rivaliseringa mellom utenlandske imperialistiske makter vil bære ved til alle ulmende bål og de etniske konfliktene kan gjøre det samme.

Indonesia er spennende både på grunn av størrelsen på landet og befolkninga og på grunn av de mange motsetninger som preger landet. Det er også spennende på grunn av sin enorme rikdom på ressurser og sin gamle kultur. Det er spennende fordi det har en gammel revolusjonshistorie.

Det indonesiske regimet demonstrerte i 1965-66 hva illusjonene om den fredelige veien til sosialismen er verdt. Det er ingen tvil om at herskerklassen ser denne formen for massiv brutalitet som en aktuell strategi dersom dens makt igjen skulle være trua. Å tru på fredelig overgang til et solidarisk samfunn med like muligheter for alle i Indonesia av alle steder vil være noe av det mest uansvarlige opposisjonen kunne gi seg ut på. Sjøl langt mindre ambisiøse forandringer enn ei sosialistisk omdanning, vil bli møtt med blodbad. General Suharto og hans kumpaner har for lengst innsett at den politiske makta springer ut av geværløpet og de praktiserer det hver gang de synes det er påkrevd. Vesten har jamnt over vendt det blinde øyet og det døve øret til. Massakren av kanskje så mye som 25 prosent av Øst-Timors befolkning har verken svekket investeringslyst eller våpeneksport.

Det er ingen tvil om at Indonesia trenger sosialisme. Kapitalismen kan ikke og vil ikke løse de gigantiske sosiale problemene landet står overfor. Satsinga på å bli en ny tiger vil re før til økt polarisering. En overgang til sosialismen forutsetter imidlertid at regimet svekkes betraktelig og at opposisjonen er mye mer samla og mye bedre organisert. Dessuten må den være forberedt på å møte reaksjonens våpenmakt med de nødvendige midler. Dette er ikke noe kortsiktig perspektiv. Kanskje hadde vår studentvenn Coki rett da han antydet et perspektiv på 20 år?