Ukategorisert
av Peter M Johansen
Industrisonen Maroñas er i dag en «cemeterio de fabricas», en fabrikkenes kirkegård. Dersom Uruguay forestilte seg å være «Sør-Amerikas Sveits», er det i dag en alpedrøm.
Økonomien og arbeidsplassene raser som i Uruguay. Det er noe urokkelig ved skyveporten inn til Funsa-fabrikken. Den er så ugjenkallelig stengt, stålet er kaldt i den gryende sommersola og skyggene fra sprinklene tegner et innestengt mønster på gårdsplassen bakenfor. 3.000 arbeidere er blitt satt på porten, og Camino Corrales har blitt et slitent strøk.
Funsa laget bildekk og ble kjøpt opp av det amerikanske selskapet Titan, mens det ennå var fart i industrisonen Zona Maroñas. Men så gikk porten igjen. Tvers over gaten ligger sosialsenteret El Galpon de Corrales. Her får strøkets fattige barn mat. Barnestemmene er det eneste som splitter stillheten, bortsett fra en og annen bil som husker den gamle trafikkerte veien hvor arbeiderne hastet avsted til lyden av fabrikkpipene og hvor leveransene gikk ustoppelig inn og ut av industrisonen.
Fabrikkene sto skulder ved skulder. Anarkistene León Duarte og Washington Pérez organiserte los syndicatos. Det gikk i tekstiler og lær, og Scania fikk skrudd sammen busser. Fabrikkene er blitt lagerplasser. Det er ikke mye igjen av uruguayansk hjemmeindustri. Veracierto-fabrikken stirrer med knuste vinduer; det er som å stirre inn i fabrikkens sjel som er ute på vandring.
Corrales var en bra barrio. Folk hadde penger og heiet på Danubio (Donau), den lokale fotballklubben. Den sto i skyggen av storklubbene Peñarol og Independiente og helst avleverte spillere til Progresso som opprettet dagsenter for barn og helseklinikker i fattigstrøkene da lederen for venstrefronten Frente Amplio, Tabaré Vásquez, var sjef for klubben. Nå sikter han mot presidentposten med fornyet håp etter Lulas seier i Brasil. Ved forrige korsvei var det så nære at det tvang de bitre rivalene i Uruguays politikk, Partido Colorado og Partido Nacional, til å samle seg bak Colorados kandidat, Jorge Batlle Ibáñez, den sittende presidenten som forsøker å stå av den økonomiske og sosiale stormen på begge sider av Río de la Plata.
Den politiske organiseringa og de sosiale ordningene var sterke i Corrales. Rundt 60 prosent stemte på Frente Amplio sist; vel 25 prosent av dem på den mest radikale lista, MPP, innenfor Frente Amplio (Breifronten). Den første 1. mai som ble feiret under militærdiktaturet, fant sted i Corrales og samlet 30.000-40.000 som siden ble hardt undertrykt. I dag er Zona Maroñas en cementario de fabricas, «fabrikkirkegård», og kriminaliteten har hjemsøkt Corrales. Kafeene har navn som avslører hvor europeisk sammensatt strøket er. Spisestedene som tidligere var åsted for kjøttorgier ved grillen, venter ikke lenger på neste skift.
«Frihandelsavtalen Mercosur har knust arbeidsplassene,» sier veiviseren Ricardo Cohen, leder for det marxist-leninistiske Partido Comunista Revolucionario (PCR), som en gang hadde en bokhandel som han solgte for å få penger til billetter til den gamle ledelsen for at de skulle vende hjem etter diktaturet. Få ble med tilbake, så han tok jobben med å gjenreise maoistpartiet selv.
«Konkurransen fra Brasil er enorm, og det er store prisforskjeller som oppmuntrer til omfattende smugling av brasilianske varer som blir solgt her i Uruguay.»
Pipene på fabrikken Andrés Deus som drev med keramiske fliser, er kalde, og Rufo Hermanos er tom for hvitvarer selv uten det svarte markedet.
«Brasil har en brei industribase og et stort hjemmemarkedet. Vi har bare få varer for eksport igjen og neste ingen hjemmeindustri lenger. Det som ikke kommer inn billig fra Brasil gjennom frihandelsavtalen (mellom Brasil, Argentina, Uruguay og Paraguay og med Chile og Bolivia som assosierte medlemmer), blir smuglet inn, selv Coca-Cola,» forteller Cohen mens han svinger inn i det nye slumstrøket som har vokst fram ved siden av Corrales.
Slumstrøket ser ut som slumstrøk ellers i Sør-Amerika. Arkitekturen og byggematerialene er de samme; det er bare beliggenheten som skiller dette fra favellaenes i Río de Janeiros fjellsider eller plankeskurene ved havet i Guayaqil eller andre steder på kontinentet. Den nye bosettingen har dessuten hentet et bittersøtt navn som latinamerikanere gjerne sette på sine fattigdomsparadis. Den største slummen i San Juan på Puerto Rico heter La Perla, «Perlen», og i Port-au-Prince i Haiti: Cité du Soleile, «Solbyen». Montevideos siste tilskudd blir kalt Cantegrilles og har tatt navn etter en eksklusiv country club i det rike feriestedet Punta del Este sørvest i landet. Det bor 2.000-3.000 her nå og ikke en gang hestene som er plugget til gressvoldene langs veien, gir den minste illusjon av «country club».
I Uruguay bor det mellom 200.000 og 300.000 i slike slumbosettinger som klemmer seg inn mellom villastrøk og kommunale høyblokkfelt. Dessuten lever rundt 100.000 på okkupert utmark, opplyser Cohen. 92 prosent av landets fattige befolkning bor i Montevideo og omegn. Det gjør kontrastene grelle når en tar seg videre til den rike bydelen ved havet, Carrasco, med sitt prangende hotell og kasino, et legendarisk sted i latinamerikansk sosietetsverden. Likevel er det den amerikanske hotellkjeden Marriott som nå har satt sitt varemerke på kasinoet. Fra strandpromenaden foran kasinoet er det klart utsyn til Isla Flores som nå er et fyrtårn i skoddeheim i den strie Río de la Plata, Sølvelva. Men det var tidligere en fangeøy for politiske fanger og harde kriminelle når militærjuntaen spilte rulett med titusener uruguayeres liv. En kule av elfenben, en kule av bly.
Slummen og de arbeidsløses kvarter er merket av kriminalitet og utrygghet. De flotte husene som i sin europeiske imitasjon er det nærmeste en kommer den gamle forestillingen av Uruguay som «Sør-Amerikas Sveits», er merket med Maxima Seguridad 606-2100 eller Conectada. De private vaktselskapene er en vekstnæring. Men ser en nøye etter, ser en sand i plenen i Carrasco.
«Uruguay har store vansker med å betjene gjelda si og må hente inn mer lån fra Det internasjonale pengefondet (IMF) som ytterligere forsterker gjeldskrisa framover. Gjelda er nå ti prosent av BNP. Det er ikke nok å samle underskrifter lenger, vi er nødt til å utvikle og bygge ut nye former for kamp mot privatiseringa,» sier en lett oppgitt Cohen.
Frente Amplio har sittet med makta i Montevideo i tre perioder. Den okkuperte glassfabrikken som Klassekampen besøkte for tre år siden, er nå nedlagt fordi Movimiento de Liberación Nacional (MLN), det offisielle navnet på den tidligere bygeriljaorganisasjonen Tupamaros, ikke gikk inn for å holde produksjonen i gang. De forhandlet et sluttvederlag som satt korken i flaska, som så mye annet i Uruguay. En av Frente Amplios paroler var «Ta fra de rike». Men det er Marriott som har tatt kasinoet fra de rike i Carrasco. Det gir ingen gevinst for de fleste av Breifrontens velgere.