Solidaritet med de streikende Sauda-arbeiderne
Av Redaksjonen
Støtt Sauda-arbeidernes kamp mot amerikansk monopolkapital
Nei til LO-ledelsens streikebryteri
En seier for Sauda-arbeiderne – en seier for alle norske arbeidere
Reformist-ledelsen og streiken
Når revisjonistene opp gjennom tidene har angrepet Strasburger-konferansens resolusjon som «sekterisk», er det fordi den ganske riktig trekker skarpe skillelinjer overfor pampene i reformistisk ledete fagorganisasjoner og partier. Det revisjonistene unnlater å påpeke, er at det var reformistlederne selv som gjennom sitt forræderi mot arbeidernes streikekamper plasserte seg fullstendig på arbeidskjøpernes side. I partilitteraturen fra skogsarbeiderkonfliktene i begynnelsen av 30-årene ble de sosialdemokratiske lederne karakterisert som sosial-fascister. Det var ikke noe «lurt» og «taktisk» skjellsord, men betegnelsen ble brukt fordi den var dekkende for sossepampenes virkelige politikk. Revisjonistene preiker imidlertid enhet med klasseforræderne, hvilket er et resultat av deres manglende klassestandpunkt og besynderlige enhetsfronts-teorier.
Imidlertid, dagens erfaringer viser revolusjonens riktige analyse av pampenes rolle:
Nettopp når en streik pågår, gjelder det å tidoble energien for å avsløre de reformistiske fagforeningsbyråkrater, deres metoder for å undertrykke streiken, deres manøvrer, deres underhåndenintriger med borgerskapet og den borgerlige stat osv. Denne avsløringspolitikk må ikke bare skje gjennom partipressen, men også i særdeleshet gjennom streikeledelsene. For bare derved at streikeledelsene blir stillet i motsetning til fagforeningsapparatet som reformistene behersker, kan man gjennomføre en virkelig selvstendigledelse av de økonomiske kamper.
Dagens reformistledere har vist seg langt ifra å være bedre enn sine forgjengere. Ved å selge de fagorganisertes interesser til arbeidskjøperne for «arbeidsfred» og «produktivitet», går LO-ledelsen imot alle streiker. Mens Norgas-, Odda- og nå Sauda-arbeiderne kjempet tappert for sine rettferdige krav, har Kjemisk bare hatt ett å si til dem: «Gjenoppta arbeidet utenbetingelser!» Da Norgas-streiken så ut til å bli langvarig, fikk vi dessuten oppleve intrigemakerne i full utfoldelse. Furubotn-medløperen, Ragnar Kalheim, som etterhvert er blitt DNA's paradehest, intervenerte sammen med en del sammensvorne da streiken ble virkelig farlig, dvs. da de store jernbedriftene begynte å slippe opp for sveisegass. Ved å føre arbeidsgivernes politikk bedre enn de selv var i stand til, la de meget sterkt press på Norgas-arbeidernes streikeledelse for å få dem tilbake til arbeidet. Sauda-arbeidernes streikeledelse har trukket erfaringer fra dette og kjører bl. a. ut parolen «Vær på vakt mot manipulasjoner og splittelsesforsøk fra forbundsledelse og lokale pamper.»
For å motvirke reformistbyråkratenes streikebrytertaktikk, la Strasburger-konferansen opp følgende regler for å hindre at streikeledelsen undergraves:
1.Kampen mot kapitalens forbundsfeller må skjerpes, hvorunder arbeider-klassen foran utbruddet og særlig under konflikten må advares om at fienden finnes innenfor deres egne rekker.
2.Ved valget av lockout-utvalg, streikeledelser og andre kamporganer må alle personer som har med sosialdemokratiet og fagforeningsbyråkratiet å gjøre, vises tilbake som streikebrytere.
3.Man må bestrebe seg for at bare slike folk blir innvalgt i kampledelsene som allerede har bevist at de kjemper for arbeiderklassens sak.
Men trass i at en er klar over de farer som lurer med hensyn til reformistenes intrigemakeri mot streikebevegelsen, kan det hende at reformistene vinner flertall i streikeledelsen. I beste fall vil de da propagere for avblåsing av kampen, i verste fall vil de i samarbeid med arbeidskjøperne kjøre streiken fram til total kapitulasjon. Stilt overfor en slik situasjon gir resolusjonen følgende veiledning:
I ytterste fall kan og må den revolusjonære fløy tre ut av streikeledelsen, nemlig hvis flertallet ligger under for reformistenes innflytelse og arbeider foren avblåsing av streiken, mens massene i overveiende grad er rede til å kjøre kampen videre.
Som kjent var det det som skjedde i Kiruna. Dessverre var ikke de revolusjonære sterke nok til å få sin linje igjennom, men revolusjonære medlemmer av Kiruna-streikekomiteen førte en riktig linje da de åpent krevde at Rantatalo skulle ut av streikekomiteen, etter at han gikk åpent inn for å avblåse streiken uten at krava var oppfylt. Erfaringsmessig viser det seg nødvendig at deler av den opprinnelige streikeledelsen skiftes ut — ikke forutskiftingenes egen skyld — men for å rense ledelsen for eventuelle vaklende elementer, samt å trekke til seg de beste elementene som vokser fram i kampen.
De politiske paroler utvides under streiken
Den siste tids utvikling i streikebevegelsen har vist at det er nødvendig å utvide de politiske parolene under streiken. Ikke med allmenne paroler som ligger på sida av den konkrete situasjon de streikende står i, men på bakgrunn av de streikendes egne erfaringer. F. eks. var det riktig av streikeledelsen på Norgas å påpeke politiets og statsapparatets objektive rolle etter politiangrepet på streikevaktene og politiets åpenlyse beskyttelse av streikebrytere. Dette er viktige erfaringer som det er nødvendig å bibringe også flest mulig andre arbeidere. Riktig var også Sauda-arbeidernes opptrapping av propagandaen mot arbeidsretten, etter at EFP-ledelsen gikk bort fra den sedvanlige praksis med å trekke såkalt ulovlige streiker inn for arbeidsretten. Begge disse eksempler viste oss konkrete situasjoner hvor det var både riktig og nødvendig å trappe opp de politiske paroler i takt med arbeidernes egne erfaringer.
Kravet til konkret propaganda og agitasjon gjelder også marxist-leninistene i forbindelse med streikesituasjoner. De streikende vil vanligvis være meget mottakelige for marxist-leninistenes agitasjon og propaganda og betrakte den som retningsgivende, forutsatt at den er konkret og tar sitt utgangspunkt i den situasjon de streikende befinner seg i — i hendinger de selv opplever i kampen.
Solidaritet og forbindelser over landegrensene
Den allmenne sympati og solidaritet med og mellom streikende er vanligvis ikke nok. Kontakten mellom arbeiderne i forskjellige land må organiseres gjennom streikekomiteen og direkte kontakt kan ordnes gjennom delegasjonsbesøk osv. Særlig i bestemte situasjoner vil denne internasjonale solidaritet og sympati ha stor betydning, som f. eks. da Norgas-arbeidernes streik ble undergravet gjennom import av gass fra Sverige. 1 denne situasjonen kjørte Kommunistiska Förbundet, Marxist-leninisterna i Sverige ut ei riktig linje da de hadde flygebladsaksjoner på de aktuelle bedrifter og gjorde dem oppmerksomme på de norske kollegaers streik.
Den internasjonale kontakten kan også ha stor betydning når det direkte gjelder å utvide kampfeltet. En av de viktigste negative erfaringene fra LKAB-streiken i Sverige var at streikeledelsen dessverre unnlot å gjøre dette. I den aktuelle situasjon ville f. eks. en sympatiaksjon blant de norske LKAB-arbeiderne kunne gitt resultater når det gjaldt å presse ledelsen.